Konsertprogram

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent
Jess Dandy alt
Pierre Derhet tenor
Laurent Naouri* bass

Edvard Grieg Kor
The Royal Northern College of Music Opera Chorus
Bergen Filharmoniske Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

* Laurent Naouri erstatter Sir Bryn Terfel som bass-solist. Oppdatert 22. april.

PROGRAM

Hector Berlioz Romeo og Julie, dramatisk symfoni

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.

JESS DANDY (foto: Clare Park) regnes som den ledende britiske alt i sin generasjon. Hun har studert ved, og er tilknyttet, Guildhall School of Music and Drama i London. Hun har samarbeidet med en rekke ledende orkestre og ensembler, som Orchestre Révolutionnaire et Romantique og Sir John Eliot Gardiner, Minnesota Orchestra og Osmo Vänskä, The English Concert og BBC Philharmonic og Sir Trevor Pinnock. Hun har opptrådt på flere store, internasjonale scener og festivaler, som Edinburgh International Festival, Carnegie Hall i New York, Philharmonie de Paris og Royal Albert Hall. Hun har medvirket på innspillinger av Händel sammen med Dunedin Consort og English Concert, og begge ble nominert til BBC Music Magazine og Gramophone-priser. I 2023 debuterte hun i Salzburg Grosses Festspielhaus og i Amsterdams Concertgebouw. Dandy medvirket i avskjedskonserten for sjefdirigent Edward Gardner i juni 2024, med Gustav Mahlers symfoni nr. 8 på programmet.

Den belgiske tenoren PIERRE DERHET har studert sang ved Institut Supérieur de Musique et de Pédagogie i Namur, og hatt mesterklasser med blant annet Christophe Rousset, Andrea Marcon og Marie-Nicole Lemieux. Han ble hyppig brukt i ulike Mozart-roller tidlig i sin karriere. Han sang Ottavio i Don Giovanni, Belmonte i Bortføringen fra Seraillet og Ferrando i Cosi fan tutte. Senere har Derhet medvirket i blant annet Brittens Peter Grimes, Spoletta i Puccinis Tosca, Bardolfo i Verdis Falstaff og prinsen i Prokofievs Kjærligheten til de tre appelsiner. Han har medvirket på flere innspillinger, og er samtidig en mye brukt konsertsanger som har medvirket i blant annet Mozarts rekviem og Brittens Les Illuminations.

Den franske barytonen LAURENT NAOURI (foto: Bernard Martinez) er anerkjent både som opera- og konsertsanger. Siden sin profesjonelle debut i 1992 har han opparbeidet seg et stort repertoar på over førti roller som strekker seg fra barokk til moderne, og han har opptrådt på verdens mest prestisjefylte scener.

I inneværende sesong debuterer han som Hamm i en ny oppsetning av Kurtágs Fin de partie på Berliner Staatsoper under Alexander Soddy, han synger med Münchener Philharmoniker og Alain Altinoglu i Frank Martins In terra pax, og returnerer til Opéra national de Paris i Barrie Koskys oppsetning av Offenbachs Les Brigands ved Palais Garnier, dirigert av Michele Spotti.

OM PROGRAMMET

Europeiske impulser
En gang på vinteren 1845-46 var Hector Berlioz på vei fra Wien til Praha da toget hans plutselig stoppet. Flommen hadde oversteget viadukten, og skinnene lå under vann. Passasjerene måtte ut. Noen gikk, mens andre, som Berlioz, var så heldig å få skyss av en lokal bonde.

Stivfrossen ankom han stasjonen hvor de skulle inn på et korresponderende tog. Venterommet var overfylt, og i et hjørne stod en harpist og klunket noen toner. Åpningen av dronning Mabs scherzo fra Romeo og Julie fylte rommet.

Berlioz tenkte at det sikkert var tilfeldig, men da de fire første taktene var spilt, nynnet Berlioz videre på melodien for å teste den fremmede musikanten. Og jammen meg, da komponisten hadde nynnet fire takter, tok harpisten over igjen.

Slik beskriver i alle fall Berlioz dette selv, og full av begeistring tok han med seg den vandrende harpisten på lunsj før toget til Praha gikk. Soga sier videre at harpisten hadde hørt Romeo og Julie i Wien, og at mye av scherzoen festet seg etter én gangs lytting – i alle fall nok til å kunne imponere komponisten på et venterom i en tid da buss for tog ikke fantes.

Dette litt sødmefylte møtet er, sant eller ikke, uansett betegnende for Berlioz. Han elsket gode historier, og som komponist var han svært litterær. Han elsket verk med narrativ, og han elsket å fortelle om seg selv – og å iscenesette seg selv.

Han var sønn av en lege og spilte knapt noe særlig instrument, og det var ikke noen enkel sak for ham å slå seg opp som komponist da han ankom Paris i 1827.

En helt avgjørende hendelse i hans liv fant sted dette året da Hamlet ble vist på Odéon-teateret i den franske hovedstaden. Oppsetningen var på engelsk, og Berlioz forstod ikke et kløyva ord av hva de sa. Bergtatt var han åkkesom, både av dramaet, men ikke minst av damen som spilte Ophelia, Harriet Smithson.

I Paris ble hun raskt kjent som «La Belle Irlandaise» - den vakre iren – og Berlioz ble umiddelbart forelsket. Han dro tilbake for å se flere forestillinger med henne, og det stod klart for ham: «Henne skal jeg gifte meg med!» Han fulgte etter henne på gaten, leide seg inn i bopeler i nærheten av henne, og da han skrev sin Symphonie fantastique i 1830 var hun en betydelig inspirasjonskilde. De to ble senere gift, men ekteskapet var mer eller mindre en fadese.

Berlioz fikk også oppleve Smithson gestalte Julie i 1827, og ifølge eget utsagn skal han umiddelbart ha uttalt planer om å skrive sin største symfoni med Romeo og Julie som tema. Skjønt, akkurat det stemmer nok ikke. For Berlioz’ dramatiske symfoni er ikke bare et resultat av kjærlighet til Shakespeare og Harriet Smithson. Dette handler nemlig vel så mye om Ludwig van Beethoven.

Da den 17 år gamle Berlioz ankom Paris fra provinsen nær de franske alper, hadde han aldri hørt et stort symfoniorkester. Den klassiske musikken han kjente til, var franske operaer og kirkemusikk. Først i 1828 hørte han en Beethoven-symfoni for første gang.

Etter hvert fikk han kjennskap til alle, og studerte partiturene flittig på Pariskonservatoriets bibliotek. Da åpnet en ny verden seg for ham hva angår instrumentering, form og musikalske narrativ. Dette var helt essensielt i arbeidet med nevnte Symphonie fantastique, og skulle ikke minst bli det med Romeo og Julie.

Beethoven hadde utfordret symfoniens sjanger og konvensjoner ved å bruke både kor og solister sammen med orkester i sin 9. symfoni. Det var dette formatet Berlioz ønsket å koble seg på med sitt verk, og skrev at «selv om jeg bruker stemmer, er ikke dette en konsertant opera eller en kantate. Det er en korsymfoni!»

Verket skulle imidlertid ta lang tid å fullføre. Fra han opplevde Harriet Smithson i Romeo og Julie i 1827, til symfonien hadde sin urpremiere gikk det tolv år. Først i 1839 kunne han mønstre et stort orkester, kor og solister i Pariskonservatoriets konsertsal.

Underveis hadde han sparret med en annen komponist som hadde betydelig forkjærlighet for Shakespeare, nemlig Felix Mendelssohn. De to møttes i Roma i 1831, og diskuterte sågar at dronning Mab ville bli et fabelaktig emne for en scherzo. Til Berlioz’ glede gjorde ikke Mendelssohn noe mer med saken. Kanskje var han tilfreds med allerede å ha skapt en fe(i)ende flott scherzo til En midtsommernattsdrøm fem år tidligere.

Berlioz’ Romeo og Julie er på mange måter et felleseuropeisk verk, og ville neppe blitt til uten kulturell eksport på tvers av landegrensene. Fra Shakespeares elisabethanske England hentet han en klassisk kjærlighetshistorie fra Italias Verona. Den musikalske historiefortellingen bygger på en tysk-østerriksk symfonisk tradisjon, muliggjort ved at en franskmann med kolossale vyer levendegjorde sin Julie i dette storslagne verket – hvis frø ble sådd av en vakker irsk kvinne på gjestespill i Paris.

Versene som brukes i Romeo og Julie-symfonien er ikke en direkte oversettelse. De er friere gjendiktet og skrevet av en annen Shakespeare-entusiast, Émile Deschamps. Berlioz bygger også på den versjonen av skuespillet han så Harriet Smithson opptre i. Her hadde man blant annet utelatt karakteren Rosaline, som gjorde at Julie er Romeos første og eneste kjærlighet.

Verket åpner med et fugert parti – et musikalsk bilde på de rivaliserende familiene Montecchi og Capuleti som krangler med hverandre, før resitativiske passasjer leder over i den første delen med vokalmusikk. Berlioz omslutter symfonien med korsatser, men lar orkesteret spille hovedrollen i kjærlighetsscenen midtveis i stykket. Hadde dette vært en ren opera, ville definitivt Romeo og Julie ha sunget til hverandre her.

Feen, dronning Mab, som Mercutio forteller om, tilfører stykket et smått absurd og nesten magisk element. Denne scherzoen er brilliant instrumentert, og viser hvilket grep Berlioz hadde om orkesterets fargepalett.

I begravelsesscenen går koret fra å være observatører til å bli deltagere, noe Berlioz betraktet som en del av «crescendoens lov»: Aktørene forandres fra å være passive til å bli aktive, noe som også gjør dem mer emosjonelt involverte. De musikalske temaene er tett sammenvevd, og bruken av stemmer i verket er bevisst; først i finalen får koret virkelig blomstre, og balansen i historiefortellingen mellom instrumenter og sang fungerer strålende.

Richard Wagner var til stede under urframføringen i Paris i 1839, og etter eget utsagn følte han seg som en læregutt i møte med denne symfonien, som virkelig var et høydepunkt innen fransk romantikk. Romeo og Julie ble det verket av Berlioz Wagner kom til å kjenne aller best, og dets innflytelse kan ikke undervurderes.

Da Wagner i 1860 fikk utgitt sin storslagne opera, Tristan og Isolde, sendte han en kopi til Berlioz med følgende inskripsjon: «Til den store og kjære forfatter av Romeo og Julie fra den takknemlige forfatter av Tristan og Isolde.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Jader Bignamini dirigent
Rebecca Hardwick* sopran 
Karen Cargill mezzosopran
Saimir Pirgu tenor
Riccardo Zanellato bass

Bergen Filharmoniske Kor
Collegium Musicums Kor
Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Giuseppe Verdi Messa da Requiem

OM DE MEDVIRKENDE

JADER BIGNAMINI (foto: Virginio Levrio) er musikksjef ved Detroit Symphony Orchestra, en posisjon han overtok i 2020. Samarbeidet er nå forlenget til sesong 2030/31. Bignamini dirigerte Bergen Filharmoniske Orkester for første gang våren 2024, i et program med Rimskij-Korsakovs Sheherazade og Peter Tsjaikovskijs fiolinkonsert med Leonidas Kavakos som solist.

Bignamini samarbeider med en rekke internasjonalt anerkjente orkestre og operaer, deriblant London Philharmonic Orchestra, Wiener Staaatsoper, Opéra National de Paris, The Cleveland Orchestra, Minnesota Orchestra, Metropolitan Opera og Deutsche Oper Berlin.

Jader Bignamini kommer fra Crema i Italia, hvor han begynte sin musikalske karriere først som klarinettist, før han ble assistentdirigent og så fast dirigent for Orchestra Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi.

REBECCA HARDWICK sopran
Les om Rebecca Hardwick på hennes nettside.

Rebecca Hardwick erstatter Masabane Cecilia Rangwanasha som sopransolist.
Oppdatert 11. april.

KAREN CARGILL (foto: Nadine Boyd) kommer fra Skottland og er en internasjonalt anerkjent mezzosopran. I 2018 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Royal Conservatoire of Scotland og er tidligere Grammy-nominert for beste operautgivelse som medvirkende Metropolitan Operas innspilling av Poulencs Karmelittsøstrene.

Blant hennes operaroller kan nevnes Genevieve i Debussays Pelléas et Mélisande, Judith i Bartóks Ridder Blåskjegg, søster Marie i Poulencs Karmelittsøstrene og Dryade i Strauss’ Ariadne fra Naxos.

I inneværende sesong medvirker hun i konserter med The Philadelphia Orchestra og Yannick Nézet-Séguin samt med Sir Simon Rattle og radioorkesteret i Bayern. Cargill vil videre medvirke i Schönbergs GurreLieder med Montreal Symphony Orchestra og Rafael Payare, Verdis Requiem med Toronto Symphony Orchestra og Jukka Pekka Saraste, samt Mahlers symfoni nr. 3 med Rafael Payare.

SAIMIR PIRGU (foto: Paul Scala) er en internasjonalt ledende lyrisk tenor som jevnlig medvirker på prestisjetunge operahus verden rundt, som for eksempel Teatro alla Scala, Wiener Staatsoper, Royal Opera House Covent Garden og Staatsoper unter den Linden i Berlin. Han samarbeider tett med dirigenter som Riccardo Muti, Christian Thieleman, Zubin Mehta og Sir Antonio Pappano.

I inneværende sesong skal han synge tittelrollen i Romeo og Julie ved Wiener Staatsoper, Rodolfo i La Bohème og Macduff i MacBeth. Pirgu medvirker også i Verdis Requiem med Orchestra dll’Accademia Nazionale di Santa Cecilia og Daniel Harding, i tillegg til her i Bergen. Sammen med Washington National Symphony Orchestra og Gianandrea Noseda medvirker han i Beethovens Missa Solemnis.

I 2009 ble Pirgu tildelt Teatro delle Muse of Anconas Franco Corelli pris for sin medvirkning i Verdis La Traviata, og i 2013 fikk han den prestisjetunge prisen Pavarotti d’Oro. Han har utgitt et soloalbum, Il Mio Canto, på selskapet Opus Arte.

RICCARDO ZANELLATO (foto: Luciano Siviero) kommer fra Italia, og begynte sin musikalske karriere som gitarist. Etter hvert ble det klart at det var sanger han skulle bli, og i 1994 debuterte han som grev Ceprano i Verdis Rigoletto ved Teatro Verdi i Padova, Italia. I årene etter deltok han i en rekke konkurranser, og vant blant annet A-Belli-konkurransen i Spoleto i 1996 og var finalist i Operalia i Tokyo i 1997.

Zanellato har i særlig grad gjort seg bemerket ved sine tolkninger av Verdi, Bellini, Donizetti og Rossini. Blant anerkjente dirigenter han samarbeider med, kan nevnes, Riccardo Chailly, Claudio Abbado og Sir Antonio Pappano. Av særlig betydning for Zanellato var hans møte med Riccardo Muti, og sammen med blant annet Chicago Symphony Orchestra, samarbeidet de på en rekke prosjekter, deriblant Verdis Requiem. Zanellato er spesielt glad i Verdis Requiem, og en drøm ble oppfylt da han medvirket i framføringer av messen i Napoli og Ravenna sammen med Riccardo Muti.

OM PROGRAMMET

Operatisk kirkemusikk
«This is opera goes to church!” sa David R. Davidson til Harmoniens kor da Verdis Requiem skulle oppføres i Grieghallen høsten 2008. Davidson var kormester i Dallas Symphony Chorus, og bidro med verdifulle innspill i siste del av prøveperioden. Undertegnede hadde selv gleden av å slutte rekkene i det syngende ensemblet som førsteårsstudent ved Griegakademiet, og det var en skjellsettende opplevelse å observere det kolossale apparatet som utfoldet seg foran oss.

Man kan kanskje forvente seg et smell av en åpning med de store kreftene Verdi har påkalt i dette verket, men hans dødsmesse starter inderlig beskjedent; en enslig cello folder ut en lavmælt linje som de øvrige strykerne etter hvert tar del i. Men det er fortsatt svakt, mystisk og langt borte. En sår a-mollakkord fyller rommet før koret hvisker «requiem».

Han var ingen ivrig kirkegjenger, den godeste Giuseppe Verdi, men han er den ærbødige andektighet in persona i denne innledningen. På mange måter minner disse åpningstaktene litt om opplevelsen det er å gå inn i en katolsk kirke: Det er kanskje bråkete på utsiden, men inne er det stort og stille. Man korser seg i vievannet, trår forsiktig på det kalde steingulvet, og kjenner hint av røkelse.
Blikket vendes mot alteret og Kristus.
«Memento te mortalem esse» - husk, du er dødelig.

Det forgjengelige var også utslagsgivende da Verdi gikk sammen med 12 komponistkolleger for å skrive en dødsmesse i kjølvannet av Gioachino Rossinis død i 1868. Hver komponist fikk i oppgave å skrive sin del, og Verdi skrev «Libera me»-satsen. Verket var tiltenkt sin oppførelse i San Petronini i Bologna - og bare én gang. Partituret skulle deretter forsegles og aldri tas i bruk igjen, med mindre noe helt spesielt inntraff.
Prosjektet ble imidlertid stanset, og først i 1988 ble det fremført første gang.

I 1873 døde den italienske forfatteren Alessandro Manzoni, en kulturpersonlighet Verdi satte svært høyt. Det ble også kimen til at Verdi bestemte seg for å skrive en hel dødsmesse, og der ble «Libera me»-satsen fra Rossini-messen revidert og tatt med.

Urframføringen fant sted i San Marco-katedralen i Milano i 1874, og ble en umiddelbar suksess for Verdi. Tre oppførelser i La Scala fulgte, og siden har dødsmessen hans beholdt plassen som et av de aller mest spilte og høyest skattede kirkemusikalske verk i historien.

At det er blitt slik, er kanskje ikke så rart. Verdi var en komponist med stor sans for drama og helhetlige uttrykk, og disse egenskapene slår ut i full blomst når han gjør som Davidson sa; tar dem med seg inn i kirkens sfære.

Den inderlige åpningen avløses av Dies irae-sekvensen, hvor musikken fremkaller et helvetets inferno av flammer og skjærende hyl fra de fortapte sjeler. Her bruker Verdi også messingblåsere plassert ute i salen når «Tuba mirum»-satsen bygger seg opp mot sitt klimaks.

Denne etterfølges av en øredøvende stillhet som strykerne bryter med et repeterende, fallende motiv som ender i drønnende dype kontrabasspizzicato. «Mors stupebit et natura, cum resurget creatura, judicanti responsura» synger bass-solisten; «døden og naturen forbløffes når skapningen gjenoppstiger for å svare dommeren». Soloen hans ender i dur; et bud om håp som plukkes opp av mezzosopranen.

Dommedagsbasunene kommer tilbake, men svares av en nærmest moderlig og byssende trøst fra de to kvinnelige solistene i «Recordare, Jesu pie». En av de aller vakreste melodiene har Verdi forbeholdt bassen i «Confutatis», men også denne håpefulle og målrettede satsen blir avbrutt av Dies irae.

Som en total kontrast står den gloriøse og festlige «Sanctus»-satsen. Her er det vill ekstatisk jubel og lovsang som innledes av briljante fanfarer tett fulgt av en virtuos dobbelfuge. I den avsluttende «Libera me» samler Verdi alle trådene; fra dommedagens vrede og inn i nok en dramatisk fuge hvor hver stemme – bokstavelig talt – ber til Gud om nåde i håp om et liv i evighetens himmel.

En forsonende ro legger seg over verkets avsluttende passasjer. Sopransolisten messer «Libera me» en siste gang, og orkesteret svarer med brede og trygge durakkorder: En oppfordring om å leve i håpet og troen.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Jan Willem de Vriend dirigent
Mikyung Sung kontrabass

PROGRAM

Gioachino Rossini Den tyvaktige skjære, ouverture
Giovanni Bottesini Konsert nr. 2 for kontrabass og orkester
Ludwig van Beethoven Symfoni nr. 5 «Skjebnesymfonien»

OM DE MEDVIRKENDE

BERGEN FILHARMONISKE UNGDOMSORKESTER (BFUng) (foto: Magnus Skrede) har etablert seg som en av landets viktigste og mest suksessrike satsinger på talentutvikling innen klassisk musikk og ensemblespill.

BFUng har full symfonisk besetning og medlemmene kommer fra hele landet. Orkesteret har nå 138 medlemmer mellom 15 og 25 år, og har månedlige helgesamlinger i Grieghallen i Bergen, samt tre til fire prosjektuker hver sesong. Siden oppstarten i 2015 har Kjell Seim vært orkesterets hoveddirigent.

Opprettelsen av BFUng var et av Musikkselskapets viktigste initiativer i jubileums-året 2015. Orkesteret bygger på det tidligere Ung Symfoni, som eksisterte i nærmere 20 år.

JAN WILLEM DE VRIEND dirigerer BFUng for første gang. Han er Bergen Filharmoniske Orkesters faste kunstneriske samarbeidspartner, og har fra første opptakt vært en vitamininnsprøytning for musikerne, og et oppkomme av spillglede, formidling og medmusisering. Han har åpnet dører til innsikt i spillestiler, teknikker og følelse for det wienerklassiske repertoaret.

Jan Willem de Vriend kommer fra Nederland. Han er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. I mange år var han kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset.

De Vriend har vunnet flere utmerkelser for sitt brennende engasjement for formidling samt sitt arbeid med å bringe klassisk musikk ut til et stort og bredt publikum. Han er nå sjefdirigent for Wiener KammerOrchester og første gjestedirigent for Stuttgart Filharmoniske Orkester og Orchestre National de Lille.

Les mer om ham her.

MIKYUNG SUNG kommer fra Sør-Korea hvor hun først lærte å spille kontrabass av sin far. Samtidig som hun studerte ved Korea National University of Arts, turnerte hun landet rundt sammen med sin kontrabass-spillende bror. Hun vant flere musikkonkurranser i sitt hjemland. Hun ble internasjonalt bemerket da hun tok sine diplomstudier ved Colburn School i Los Angeles.

Sung har medvirket som solist med en rekke orkestre internasjonalt, blant annet med Staatsorchester Rheinische Philharmonie, Philharmonie Baden-Baden og Atlanta Festival Youth Orchestra. I sesong 2018-19 var hun solobassist ved Shanghai Symphony Orchestra og underviste samtidig ved Shanghai Orchestra Academy. I 2023 flyttet hun sammen med sin mann og sønn til Atlanta i USA. Hennes debutalbum, The Colburn Sessions, spilt inn sammen med pianisten Jaemin Shin, har fått strålende kritikker.

OM PROGRAMMET

Forspill fra smilets komponist
Det var ikke gitt at det skulle bli noen suksess da Gioachino Rossini i 1817 vendte tilbake til Milano og La Scala for å sette opp sin opera, La Gazza Ladra – Den tyvaktige skjære. Forrige gang han prøvde seg der, var med Tyrkeren i Italia i 1814, noe som ikke ble en suksess.

Derimot skulle den melodramatiske historien om en tjenestejente og en skjære gå rett hjem hos det milanesiske publikum.

Rossini ønsket å underholde med sine operaer. Derfor komponerte han stort sett også bare komedier, og han gjorde det hurtig. Da han var 37 år gammel hadde han fullført 39 operaer, og gikk av med pensjon. Resten av tilværelsen levde han på royalties, samt at han ga ut en del pianomusikk og religiøse verk, deriblant Stabat Mater og Petit Messe Solennelle.

Overtyren til Den tvyaktige skjære hører med blant hans mest spilte komposisjoner, og starter foruroligende med trommevirvler. Disse er et hint om operaens plot, for i sentrum for handlingen er en tjenestepike som blir dømt for å ha stjålet en sølvskje fra sine overordnede. Galgen venter, men heldigvis – i beste Rossini-ånd – reddes hun i siste liten når man oppdager at det var den listige skjæra som hadde stjålet skjeen, og gjemt den i kirketårnet.

Bel canto for kontrabass
Fra Rossini skal vi til Giovanni Bottesini – kontrabassens Paganini. At Bottesini ble det, skjedde nærmest på ren slump. Han hadde riktignok vokst opp i en musikalsk familie, og spilte fiolin fra tidlig alder. Men da det ble ledig plass på kontrabass ved konservatoriet i Milano, lærte han seg å spille det i løpet av et par uker og fikk innpass.

Dermed startet en nokså utradisjonell virtuoskarriere på et høyst uvanlig solistinstrument.
Bottesini visste kanskje ikke helt rekkevidden av sitt virke da han skrev konsert nr. 2 i 1845, for selv om den ikke ble utgitt før i 1925 er den nå en del av alle kontrabassisters virkelighet på alt fra prøvespill til solistoppdrag.

Han var veldig inspirert av italiensk bel canto-opera, og satsene har vakre og innsmigrende melodier, og verket som helhet er både teknisk utfordrende og effektfullt.

Det følger en helt klassisk hurtig-langsom-hurtig-oppbygning, og Bottesini imiterer hele det menneskelige vokalregisteret, fra det dype basso profondo til det lyse sopranleiet. Mellomsatsen er den mest dramatiske, og lar solisten utfolde seg med store gester.

Finalen karakteriseres av herlig travende bravur, og virtuose passasjer kombinert med dramatiske sprang og livlige melodier setter punktum for et herlig sjarmerende verk.

Fire toner med sprengkraft

«Ta-ta-ta-taaaa!»

Fire toner. Umulig å ta feil av. Det er Beethovens Skjebnesymfoni. Det forutbestemte som banker på døren, musikk som bebuder et stort og intenst drama. En komponists kamp med eget liv, og ikke minst hans kamp med det musikalske stoffet.

Det er mange måter å bli grepet på. Man kan bli grepet av Politiet, og man kan sannelig også bli grepet av Beethoven. Over 200 år etter at han skrev sin femte symfoni griper denne musikken oss fortsatt, og komponisten ber oss intenst om å lytte.

Da symfoni nr. 5 ble urframført i 1808, var det på en konsert som skulle gå inn i historiebøkene. Den 22. desember fikk publikum i Theater an der Wien blant annet høre premierene på Beethovens symfoni nr. 6, Pastoralsymfonien, symfoni nr. 5, pianokonsert nr. 4 (med komponisten som solist) og korfantasien i c-moll.
Symfoni nr. 5 og 6 ble komponert som par, og kontrasten mellom dem kunne knapt vært større: Fra et alvorlig drama til en programmusikalsk skildring av naturen og menneskets møte med den.

Når det gjelder symfoni nr. 5 er den et prakteksempel på Beethovens evne til å forstå hvilket utrolig potensiale som ligger i en liten musikalsk byggestein – i dette tilfellet et firetonersmotiv: «ta-ta-ta-taaa.»
Noen ganger, som ved åpningen, er det helt åpenlyst, andre ganger ligger motivet gjemt som kommentar, og blir gradvis en helt selvfølgelig del av måten hele satsen utformes.

Symfoniens andante er nobel og til dels høytidelig, ja til og med nesten en marsjaktig sats. Spilt i riktig tempo kan den også minne om en langsom menuett. Den er i ABA-form, og har en drivende og dramatisk midtdel.

I tredje sats gir Beethoven oss en scherzo, riktignok i en mer dempet og søkende utgave enn i en del av hans andre symfonier. Her har han også flettet inn et rytmisk sitat fra åpningsmotivet, for treblåserne spiller de fire tonene over en nesten truende pizzicato-gang i strykerne.

Finalen springer direkte ut av scherzoen uten noen pause imellom. Dette skaper et helt uimotståelig skifte, og orkesteret forsterkes nå av pikkolofløyte, kontrafagott og tre tromboner. Beethoven-biograf, Jan Caeyers, påpeker at disse instrumentene på den tiden var synonymt med «fransk revolusjonsstil.»

Det er også noe banebrytende med dette verket, for musikken formelig gnistrer av vitalitet og kraft når c-moll er blitt til C-dur, nederlag er snudd til seier, og mørke er blitt til lys.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Osmo Vänskä dirigent
Johan Dalene fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Lotta Wennäkoski (1970)
Flounce (5’)

Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 35 (34’)

Allegro moderato
Canzonetta: Andante
Finale: Allegro vivacissimo

Johan Dalene, solist

Pause

Sergej Prokofiev (1891-1953)
Symfoni nr. 6 i ess-moll, op. 111 (43’)

Allegro moderato
Largo
Vivace

OM DE MEDVIRKENDE

OSMO VÄNSKÄ (foto: Joel Larson) kommer fra Finland og har en lang og innholdsrik dirigentkarriere bak seg. Han har vært sjefdirigent for Minnesota-orkesteret i USA, Seoul Philharmonic i Sør-Korea, Islands Symfoniorkester og Lahti-orkesteret i sitt hjemland. Han er internasjonalt anerkjent for sine overbevisende tolkninger av repertoar fra en ulike epoker, samt sin energiske tilstedeværelse på dirigentpodiet.

Vänskä ledet Minnesota-orkesteret på fem store turneer til Europa, en unik turné til Cuba i 2015 og en banebrytende turné til Sær-Afrika i forbindelse med en feiring av Nelson Mandela. Vänskä dirigerer jevnlig orkestre som Cleveland Orchestra, Chicago Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra, Orchestre de Paris og Deutsches Sinfonie-Orchester Berlin. Han har ledet en rekke prisbelønnede innspillinger på plateselskapet BIS, deriblant en pågående serie med Mahlers symfonier samt komplettinnspillinger av Beethovens og Sibelius’ symfonier.

Vänskä studerte direksjon ved Sibelius-akademiet i Helsinki, men begynte sin musikalske karriere som klarinettist i Helsinki Filharmoniske Orkester. Han har vunnet en rekke priser og er tildelt flere æresposisjoner og doktorater. Musikal America kåret han i 2005 til årets dirigent og den tyske kritikerforeningen tildelte han sin årlige pris i 2013. Vänskä har tidligere dirigert Bergen Filharmoniske Orkester.

JOHAN DALENE (foto: Mats Bäcker) er født i 2000 og begynte å spille fiolin som fireåring. Kun tre år senere hadde han sin debutkonsert med Norrköping symfoniorkester. Norsk-svenske Dalene har vunnet første pris i Carl Nielsen internasjonale fiolinkonkurranse i Odense (2019), og han har også vunnet førsteplass i en rekke andre internasjonale konkurranser, inkludert The Thomas and Evon Cooper International Violin Competition, der han fremførte Tsjajkovskijs fiolinkonsert med The Cleveland Orchestra.

I 2022 kåret bladet Gramophone han til Young Artist of the Year, og i 2019 ble han tildelt Den norske solistpris på en konsert med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Dalene har allerede spilt inn flere cder for selskapet BIS, deriblant Tsjaikovskijs, Barbers, Sibelius’ og Nielsens fiolinkonserter. Innspillingen av Nielsen og Sibelius, med John Storgårds og Stockholmsfilharmonien, ble plukket ut som Editor’s Choice av Gramophone.

Johan Dalene spiller på en Antonio Stradivari, generøst utlånt fra Anders Sveaas’ Allmennyttige Fond.

OM PROGRAMMET

Drivkraft
Ordet flounce kan bety flere ting: Fra stoff som er sydd i folder for å gi et luftig uttrykk, til det å være utålmodig – gjerne med et underliggende raseri.

Nettopp denne variasjonen i språklig uttrykk var det som fascinerte og inspirerte den finske komponisten, Lotta Wennäkoski, da hun i 2017 skrev dette verket på bestilling fra BBC Radio 3. Hun sier selv at hun har forsøkt å kombinere en energisk puls med følelsen av rom i orkestreringen, for derigjennom å skape spennende motsetninger i komposisjonen.

Med hjertet på ermet
Etter å ha skrevet den første klaverkonserten, balletten Svanesjøen og den fjerde symfonien er det en ganske annen Tsjaikovskij vi møter i fiolinkonserten fra 1878.
Den er mer intim, lyrisk og ikke minst hører vi hint av forførende middelhavsrytmer.

Sommeren 1877 inngikk Tsjaikovskij ekteskap med Antonina Miljukova. Skjønt, det hele var noe av et skalkeskjul. Hun hadde studert på konservatoriet i Moskva, og sendte flere hengivne brev til Tsjaikovskij. Smigret og forledet av denne oppmerksomheten fridde han til henne, trolig for å dekke over ryktene om at han var homofil. Det hele ble en katastrofe, og han innså at han måtte vekk fra henne for enhver pris. Med penger fra sin søkkrike velgjører, Nadezhda von Meck, begynte en omflakkende tilværelse på kontinentet mellom byer som Paris, Roma, Venezia, Berlin, Wien og Firenze, før han endelig slo seg til ro en periode ved Genfersjøen i Sveits.

Her var han sammen med fiolinisten og den tidligere studenten, Iosef Kotek. De to fant tonen på flere plan, og Tsjaikovskij skriver til von Meck at «jeg er forelsket, som jeg aldri noensinne før har vært det.» Da er det heller ikke så rart at denne konserten er så inderlig og ærlig romantisk, eller som den store fiolinist, Itzhak Perlman, sier det: «Her har Tsjaikovskij hjertet på ermet.»

Den første satsen er melodisk besnærende med sine vakre hoved- og sidetema. Den er mer eller mindre skrevet i sonatesatsform, og har en innledning og coda i tillegg til eksposisjon, gjennomføring og reprise. I tillegg er det elementer av tema med variasjoner bygget inn i den.

Sats nummer to, Canzonetta, åpner med, som tittelen antyder, en korallignende melodi. Lavmælte treblåsere setter en rustikk tone, og når solisten sniker seg inn er det sentimentale etablert. Tchaikovsky trengte åpenbart å komme seg bort fra sitt ekteskap, men her hører vi at han savnet sitt Russland.

Finalen sprudler av livsglede og virtuoseri, og den russiske koloritt er svært fremtredende i de dansbare og spretne rytmene. Stedvis legger Tsjaikovskij inn rolige lyriske parti hvor solist og orkester, så vel som publikum, får noen hvileskjær og sjansen til å trekke et lettelsens sukk eller to. Uansett er det aldri noen tvil om at denne konserten skal avsluttes med klassisk grandios bravur, og i det avrundende coda formelig springer musikken av gårde i vill befriende livslyst.

Symfonisk uro fra den kalde krigen
Det er noe mørkt og urolig ved åpningen av Prokofievs 6. symfoni. De spisse, mutede trompetene er som illevarslende signaler, og verkets toneart, ess-moll, er uvanlig i litteraturen. Verket ble urframført i 1947, i etterkrigstidens Stalin-velde, og trass i sin temmelig klare vestlige forankring ble det i starten tatt godt imot av Sovjets kulturkommissærer.

Prokofiev hadde hatt en mangslungen karriere: Fra gjennombrudd i Russland til han i 1918 dro til USA og senere til Paris for å søke lykken, og deretter returnerte til sitt moderland i 1932. Da var tsarriket borte, og Sovjetunionen et faktum.

Stalin skulle etter hvert utøve streng sensur for hva som var akseptert kunst og ikke, og trass i at Prokofievs 6. symfoni ble hyllet, også av pressen, til å begynne med, skulle dette endre seg. Komponisten ble sågar anklaget for å ha skrevet musikk som var «anti-sovjetisk.»

Symfoniens 1. sats er urolig, og forblir urolig. Den er ikke blant Prokofievs mest krasse hva angår tonalitet, men de dunkle og elegiske melodiene er heller ingen idyllisk propaganda for det sosialistiske regimet.
Verkets midtsats åpner med et skjærende smerterop som får oss til å tenke på hans musikk til Shakespeares Romeo og Julie. Mellomdelen i denne satsen, med tempoangivelse largo, byr vel å merke på en viss oppløsning av spenningene.

I finalen er vi nesten over i en annen verden. Moll er blitt til dur, et freidig rytmisk driv gir musikken en befriende retning og besluttsomhet, og anført av klarinetten er det ikke til å komme fra at det er visse paralleller til Peter og ulven her.

Mot slutten av satsen roes tempoet ned, og vi får sågar dramatiske utbrudd som leder tankene tilbake til 1. og 2. sats. Musikken driver så marsjerende videre, og selv om Prokofiev avslutter med en brå Ess-durakkord, etterlater symfonien oss likevel med noe uforløst og urolig.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent og introduksjon
Arabella Steinbacher fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 61 (42’)

Allegro ma non troppo
Larghetto
Rondo. Allegro

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.

ARABELLA STEINBACHER (foto: Co Merz) er en av verdens ledende fiolinister. Hennes repertoar er svært variert, og beveger seg fra det klassisk-romantiske til vår egen tid. Hun er født inn i en musikalsk familie, og begynte å spille fiolin som treåring. Fem år senere tok hun fiolinundervisning med Ana Chumachenco ved universitetet for musikk og teater i München.

Steinbacher samarbeider med mange av de store internasjonalt anerkjente orkestrene – som New York Philharmonic, symfoniorkestrene i Boston, Chicago og Seattle, Gewandhausorchester Leipzig, NDR Elbphilharmonie Orchester, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin, London Symphony Orchestra og Orchestre National de France.

Av dirigenter hun samarbeider med, kan nevnes Marin Alsop, Herbert Blomstedt, Christoph von Dohnányi, Christoph Eschenbach, Lawrence Foster, Pietari Inkinen, Vladimir Jurowski, Fabio Luisi, Andris Nelsons, Yannick Nézet-Séguin, Andrés Orozco-Estrada og Kirill Petrenko.

Steinbacher har en omfattende diskografi og er eksklusiv kunstner for Pentatone. Hennes nyeste innspilling er viet musikk av Bach og Pärt med Stuttgarter Kammerorchester.

I mars turnerer hun med Sir Mark Elder og Bergen Filharmoniske Orkester i Østerrike, Nederland og Tyskland. Hun spiller på en Antonio Stradivari, Cremona, 1718, kjent som "ex Benno Walter", og en Guarneri del Gesù „Sainton“, Cremona, 1744.

OM PROGRAMMET

Lyrisk klassiker
Beethovens fiolinkonsert starter eiendommelig: Fire solopaukeslag – totalt uhørt (bokstavelig talt) i det herrens år 1806 - antyder musikk med en resolutt retning. Likevel er dette verket ikke hverken militant eller spesielt dramatisk. De fire d-ene avløses av et typisk Beethoven-motiv med trinnvise bevegelser, og i karakter er musikken først og fremst inderlig lyrisk og nokså dempet.

D-dur er en toneart som historisk sett har vært forbundet med det majestetiske og utadvendte. Tenk bare på åpningen av Bachs Juleoratorium, Händels Hallelujakor, samt Mozarts pianokonsert nr. 26, med kallenavnet «Kroningskonserten.»

Likevel finnes det også eksempler på at D-dur også kan ha mer lyriske kvaliteter. En interessant parallell til Beethovens fiolinkonsert finner vi i hans egen Pastoralsonate for piano, op. 28.

Den starter, akkurat som fiolinkonserten, med en gjentagende D i bassen, som så avløses av en trinnvis lyrisk melodi i høyre hånd.

Konserten ble urframført på lillejulaften 1806, og solist var østerrikeren Franz Clement. Noen suksess var det imidlertid ikke, og det kan nok skyldes flere ting. Kildene forteller forskjellige historier her, men han fikk ikke all verdens tid til å øve, og skal ha spilt solostykker mellom satsene. Noen oppgir endatil at solostemmen i finalen måtte bladspilles.

Med en slik trang fødsel var det kanskje ikke overraskende at konserten ble liggende i dvale en stund. Det var først i 1844 den for alvor ble oppdaget, da Mendelssohn dirigerte den i en oppførelse med den da 12 år gamle virtuos Joseph Joachim.

Den første satsen er stort anlagt, og solisten får utfolde seg i et bredt musikalsk landskap med lange, vakre linjer. Konserten som helhet beveger seg aldri over i det utpreget virtuose, men holder seg innenfor det mer nøkterne og inderlige.

Andresatsen, en larghetto, er om mulig enda mer lyrisk og betagende enn forgjengeren. Her hører vi Beethoven på sitt vakreste, og satsen er som den skjønneste sommerdag.

I finalen venter et sprettent og typisk wienersk 6/8-delstaktmotiv, og satsen danser i vei i den freidigste lekne letthet i en klassisk oppbygget rondo.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL PROGRAMSIDEN

Sir Mark Elder dirigent
Arabella Steinbacher fiolin

Richard Strauss (1864-1949)
Till Eulenspiegels lustige Streiche, op. 28, tonedikt (14’)

Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 61 (42’)

Allegro ma non troppo
Larghetto
Rondo. Allegro

Arabella Steinbacher solist

Pause 

Sergej Rakhmaninov (1873 - 1943)
Symfoni nr. 3 i a-moll, op. 44 (38’)

Lento – Allegro moderato – Allegro
Adagio ma non troppo – Allegro viviace
Allegro – Allegro vivace – Allegro – Allegretto – Allegro vivace

Konserten strømmes på Bergenphilive.no

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.

ARABELLA STEINBACHER (foto: Co Merz) er en av verdens ledende fiolinister. Hennes repertoar er svært variert, og beveger seg fra det klassisk-romantiske til vår egen tid. Hun er født inn i en musikalsk familie, og begynte å spille fiolin som treåring. Fem år senere tok hun fiolinundervisning med Ana Chumachenco ved universitetet for musikk og teater i München.

Steinbacher samarbeider med mange av de store internasjonalt anerkjente orkestrene – som New York Philharmonic, symfoniorkestrene i Boston, Chicago og Seattle, Gewandhausorchester Leipzig, NDR Elbphilharmonie Orchester, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin, London Symphony Orchestra og Orchestre National de France.

Av dirigenter hun samarbeider med, kan nevnes Marin Alsop, Herbert Blomstedt, Christoph von Dohnányi, Christoph Eschenbach, Lawrence Foster, Pietari Inkinen, Vladimir Jurowski, Fabio Luisi, Andris Nelsons, Yannick Nézet-Séguin, Andrés Orozco-Estrada og Kirill Petrenko.

Steinbacher har en omfattende diskografi og er eksklusiv kunstner for Pentatone. Hennes nyeste innspilling er viet musikk av Bach og Pärt med Stuttgarter Kammerorchester.

I mars turnerer hun med Sir Mark Elder og Bergen Filharmoniske Orkester i Østerrike, Nederland og Tyskland. Hun spiller på en Antonio Stradivari, Cremona, 1718, kjent som "ex Benno Walter", og en Guarneri del Gesù „Sainton“, Cremona, 1744.

OM PROGRAMMET

Mesterlig programmusikk
Det er unektelig et visst «det var en gang»-preg over åpningen av Richard Strauss’ tonedikt Till Eulenspiegel. Vi zoomer inn på stykkets hovedperson, den lystige spøkefuglen som stadig har et knep på lur.

Till er en gammel karakter fra tyske folkeviser, og forekommer første gang i kilder tidlig på 1500-tallet. Om han var en faktisk person er man ikke sikre på, men byen Kneitlingen i Sachsen oppgis som hans fødeby. Her er det også reist en statue til minne om ham.

Han levde angivelig på første halvdel av 1300-tallet, og hans spøkefulle natur kom gjerne til uttrykk gjennom latrinehumor. Han hadde en tendens til å få folk til enten å lukte på eller ta på ekskrementer.»

Richard Strauss planla først å lage en hel opera om Till Eulenspiegel, men nøyde seg med dette kompakte og underholdende tonediktet som ble urframført i 1895.

Lyrisk klassiker
Beethovens fiolinkonsert starter eiendommelig: Fire solopaukeslag – totalt uhørt (bokstavelig talt) i det herrens år 1806 - antyder musikk med en resolutt retning. Likevel er dette verket ikke hverken militant eller spesielt dramatisk. De fire d-ene avløses av et typisk Beethoven-motiv med trinnvise bevegelser, og i karakter er musikken først og fremst inderlig lyrisk og nokså dempet.

D-dur er en toneart som historisk sett har vært forbundet med det majestetiske og utadvendte. Tenk bare på åpningen av Bachs Juleoratorium, Händels Hallelujakor, samt Mozarts pianokonsert nr. 26, med kallenavnet «Kroningskonserten.»

Likevel finnes det også eksempler på at D-dur også kan ha mer lyriske kvaliteter. En interessant parallell til Beethovens fiolinkonsert finner vi i hans egen Pastoralsonate for piano, op. 28.

Den starter, akkurat som fiolinkonserten, med en gjentagende D i bassen, som så avløses av en trinnvis lyrisk melodi i høyre hånd.

Konserten ble urframført på lillejulaften 1806, og solist var østerrikeren Franz Clement. Noen suksess var det imidlertid ikke, og det kan nok skyldes flere ting. Kildene forteller forskjellige historier her, men han fikk ikke all verdens tid til å øve, og skal ha spilt solostykker mellom satsene. Noen oppgir endatil at solostemmen i finalen måtte bladspilles.

Med en slik trang fødsel var det kanskje ikke overraskende at konserten ble liggende i dvale en stund. Det var først i 1844 den for alvor ble oppdaget, da Mendelssohn dirigerte den i en oppførelse med den da 12 år gamle virtuos Joseph Joachim.

Den første satsen er stort anlagt, og solisten får utfolde seg i et bredt musikalsk landskap med lange, vakre linjer. Konserten som helhet beveger seg aldri over i det utpreget virtuose, men holder seg innenfor det mer nøkterne og inderlige.

Andresatsen, en larghetto, er om mulig enda mer lyrisk og betagende enn forgjengeren. Her hører vi Beethoven på sitt vakreste, og satsen er som den skjønneste sommerdag.
I finalen venter et sprettent og typisk wienersk 6/8-delstaktmotiv, og satsen danser i vei i den freidigste lekne letthet i en klassisk oppbygget rondo.

Symfonisk oppsummering
Sommeren 1935 satt Rakhmaninov i sin villa ved Lucernesjøen og begynte komponeringen av sin siste symfoni. Han var nå blitt en voksen mann, og hadde levd lenge i eksil. Årevis med turnering som konsertpianist, hvorav mange av dem i Statene, hadde gjort ham mer berømt som tangentvirtuos enn som komponist.

Rakhmaninovs tre symfonier summerer på hver sin måte opp hoveddelene av hans liv: Den første, i d-moll, op. 13 er fra 1897. Den er en lidenskapelig musikalsk affære signert en 24 år gammel komponist som enda var trygt forankret i tsarveldets kultur og miljø. Symfoni nr. 2 i e-moll, op. 27 ble fullført 10 år etter, og viser pianist-komponist-dirigenten på høyden av sin senromantiske skaperkraft, og inneholder melodier og harmonier som er storslagne og intenst vakre.

Den tredje og siste symfonien kom nesten 30 år senere, og på den tiden hadde mye skjedd i livet til Rakhmaninov. En verdenskrig, revolusjon i Russland og årevis i eksil hadde bragt med seg endringer. Musikken Rakhmaninov skrev nå var også farget av den nye tids retninger. Dessuten skal vi ikke se vekk fra at hjemlengselen meldte seg.

De to første satsene ble komponert sommeren 1935, men grunnet en forestående turné i USA måtte Rakhmaninov avbryte arbeidet og fortsette året etter. Sommeren 1936 var han tilbake i Sveits, og fullførte verket. Partituret tok han med til USA hvor Philadelphia-orkesteret og dirigent, Leopold Stokowski urfremførte det i november samme år.

Symfonien fikk en meget blandet mottagelse. Et publikum i etterdønningene av den store depresjonen hadde nok forventet mer av den Rakhmaninov de kjente fra før. Komponisten selv hadde også gjennomgått en utvikling, og skrev nå mer transparent og eksperimenterende. Det rytmiske drivet (som også er gjeldende i de tre symfoniske dansene som fulgte like etter) er også mer artikulert i den 3. symfonien.

Den første satsen starter intenst lavmælt: Cello og klarinett spiller unisont, før tutti orkester nærmest feier dem av banen og introduserer satsens hovedtema i obo og fagott.

Sidetemaet, som innledes av cello, er typisk Rakhmaninov, med sine nærmest vokale fraseringer og store ekspressivitet. Her hører vi inspirasjonen fra den sakrale kormusikken han vokste opp med.

2. sats er egentlig to satser i én. Den starter forsiktig, akkurat som 1. sats gjorde, men snart bretter flere vakre melodier seg ut i orkesteret. Midtveis får vi en ultimat kontrast når en fullblods scherzo slippes løs med utrolig fargerike klanger. Legg f. eks merke til hvordan celesta kommer inn og med sine svevende gnister mellom treblåsernes nesten ulende akkorder.

Den dansende karakteren ebber ut, og engelsk horn etterfulgt av obo tar oss med inn igjen i kjent landskap.
Finalens grunnkarakter preges av et målrettet rytmisk driv, men stedvis må det vike for rolige parti med til dels mystiske og lavmælte klanger. En virtuos fugato innledes av strykerne, som treblås etter hvert får koble seg på. Denne etterfølges av et dempet parti, før innledningens tema kommer tilbake.

Mot slutten får vi et inderlig vakkert lyrisk parti, hvor fløyten leker seg over et bløtt harpeakkompagnement. Plutselig er det som om en folkedanstrupp bryter inn, og satsen tar av i fyrrig galopp og rundes av på energisk vis.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Thomas Guggeis dirigent
Maximilian Hornung cello

Richard Strauss (1864-1949)
Also sprach Zarathustra (32’)

1. Sonnenaufgang (Sunrise)
2. Von den Hinterweltlern (Of the Backworldsmen)[5]
3. Von der großen Sehnsucht (Of the Great Longing)
4. Von den Freuden- und Leidenschaften (Of Joys and Passions)
5. Das Grablied (The Song of the Grave)
6. Von der Wissenschaft (Of Science and Learning)
7. Der Genesende (The Convalescent)
8. Das Tanzlied (The Dance Song)
9. Nachtwandlerlied (Song of the Night Wanderer)

Pause (25')

Henri Dutilleux (1916-2013)
Tout un monde lointain … for cello og orkester (28’)

Énigme: Très libre – Regard: Extremement calme – Houles: Large et ample
Miroirs: Lent et extatique – Hymn: Allegro

Maximilian Hornung solist

Maurice Ravel (1875-1937)
Daphnis et Chloé, suite nr. 2 (16’)

Lever du jour – Pantomime – Danse général

OM DE MEDVIRKENDE

THOMAS GUGGEIS (foto: Simon Pauly) overtok som musikksjef ved Oper Frankfurt og som kunstnerisk leder for Frankfurt Museum Concerts i 2023. Han debuterte med Mozarts rekviem i Frankfurt i mai 2021, etterfulgt av Strauss' Ariadne auf Naxos. I inneværende sesong vil han lede nye produksjoner av Lady Macbeth fra Mtsensk, Lulu, Macbeth, og Parsifal og en gjenoppsetning av Rosenkavaleren. Som del av museumskonsertene vil han blant annet dirigere Mahlers tredje symfoni, Tsjaikovskijs sjette symfoni, Bruckners femte og Mendelssohns andre.

I inneværende sesong vil han dirigere en rekke orkestre for første gang, deriblant Cleveland Orchestra, London Philharmonic, Orchestra dell’Accademia Nazionale di Santa Cecilia, Hamburg Philharmoniker og Bergen Filharmoniske Orkester. Han skal også dirigere Wienerfilharmonikerne ved Mozartwoche i Salzburg.

Guggeis dirigerer mye opera, blant annet ved Teatro alla Scala, Wiener Staatsoper og Theater an der Wien. Han har ledet en rekke internasjonalt anerkjente orkestre, som eksempelvis Staatskapelle Dresden, Staatskapelle Berlin, Wiener Symphoniker, Orchestre de Paris og Boulez Ensemble.

MAXIMILIAN HORNUNG (foto: Marco Borggreve) har på kort tid etablert seg som en ledende cellist. Hans spill kjennetegnes av teknisk fullkommenhet og en allsidig kraftfull og unik klang. Som solist har han spilt med internasjonalt anerkjente orkestre som London Philharmonic Orchestra, Pittsburgh Symphony Orchestra, Philharmonia Orchestra, Tonhalle Orchester Zürich, Orchestre National de France og det svenske radiosymfoniorkesteret.

Blant dirigenter han samarbeider med kan nevnes Daniel Harding, Yannick Nézét-Séguin, Paavo Järvi, Mariss Jansons, Esa-Pekka Salonen, David Zinman, Bernard Haitink, Manfred Honeck og Robin Ticciati. Hornung spiller også kammermusikk med musikere som Anne-Sophie Mutter, Vilde Frang, Julia Fischer, Hélène Grimaud, Daniil Trifonov, Christian Tetzlaff, Lisa Batiashvili og Joshua Bell.

I inneværende sesong er han artist-in-residence med München Symphony Orchestra som solist, kammermusiker og dirigent.

Han har en variert og imponerende diskografi, og han mottok ECHO Klassik Prize for hans første album, som Young Artist of the Year. Han har blant annet spilt inn Dvořáks cellokonsert, Richard Strauss’ store celloverk med Bernard Haitink, og Joseph Haydns cellokonserter med Kammerakademie Potsdam.

Hornung (1986) kommer fra Augsburg i Tyskland, og begynte å spille cello som åtteåring. Da han var 23 år gammel bleh an solocellist i radiosymfoniorkesteret i München. Hornung har mottatt støtte fra sin mentor Anne-Sophie Mutter og Borletti-Buitoni Trust i London. Siden våren 2022 har han vært kunstnerisk leder for Traunsteiner Sommerkonzerte.

OM PROGRAMMET

Soloppgang
Vi kan nok til en viss grad takke Stanley Kubrick og hans udødelige filmklassiker, 2001: En romodyssé fra 1968 for at kveldens åpningsverk så til de grader er et stykke alle kjenner igjen umiddelbart.

Fra det mørkeste dypet aner vi lysets frembrudd gjennom den innledende fanfaren, som gjennom stort orkester forsterket med orgel blir til den mest storslagne musikalske soloppgang en kan forestille seg.
Richard Strauss komponerte Also Sprach Zarathustra (Slik talte Zarathustra) i 1896, og var inspirert av Friedrich Nietzsches filosofiske bok med samme tittel.

Undertittelen er «En bok for alle og ingen», og Strauss sa selv at han komponerte musikken «fritt etter Nietzsche.»

Mesterverk fra det 20. århundret
"Tout un monde lointain, absent, presque défunt” står det i 2. strofe av diktet "La chevelure" ("Håret" på norsk) av den franske poeten Charles Baudelaire. Diktet er hentet fra samlingen Det ondes blomster, og i Haakon Dahlens nynorske gjendiktning lyder det: "ei verd så fjern og nesten død, ei framand tuft."

Diktet danner utgangspunktet og inspirasjonen for Henri Dutilleux sitt verk for cello og orkester med samme navn. Det ble fullført i 1970, og er tilegnet den store cellist, Mstislav Rostropovich.

Trass i at Dutilleux ikke skriver eksplisitt i partituret at det er en cellokonsert, er verket alltid blitt behandlet som det, og ble raskt etablert som et hjørnesteinsverk i 1900-tallets cellorepertoar.

Hver av de fem satsene inneholder et utdrag fra Baudelaires tekster, men Dutilleux poengterer at disse ikke er ment å utgjøre noe programmusikalsk narrativ. Isteden skal de fungere som en pekepinn for musikkens stemning og karakter.

Den første satsen, Enigma, innledes med en pauke- og cymbalvirvel, før solisten presenterer sitt resitativiske tema. Orkesteret sniker seg gradvis inn, og blir en del av teksturen og den musikalske dialogen.

Sats nr. 2 følger opp de mystiske klangene, og musikken er hele tiden utforskende og letende. Den åpner ukjente rom, og blir aldri forutsigbar.

Verkets midterste sats er mer rastløs og energisk, mens 4. sats åpner med klanger som nærmest høres ut som fjerne ekko av dryppende vann. Celloens stemme er intenst følelsesladet, og orkesteret fargerikt i sine akkompagnerende tepper.

Det rytmiske er førende i den avsluttende satsen, og buldrende pauker og energiske strykere hjelper til med å jage musikken fremover. Musikalske mosaikker glitrer imot oss, og stadig er musikken søkende og nysgjerrig. Solistens følelsesladede utbrudd får egentlig aldri noen resolusjon. Isteden avtar intensiteten, og celloens linjer formelig spinner rundt sin egen akse, og faller svimmelt til ro.

Et fargesprakende mesterverk
Daphnis et Chloe var et av mange verk den fremstående impresario, Sergei Diaghilev fikk skrevet for sitt legendariske kompani, Ballets Russes.

Urframføringen i Paris i 1912 ble ingen stor suksess, primært fordi det kreative teamet ikke klarte å bli enige om verkets karakter og uttrykk. Danserne klarte heller ikke helt å tilpasse seg Ravels irregulære rytmer.
Men musikken i seg selv derimot, er blitt stående som et av Ravels virkelige mesterverk, og oser av vitalitet og leken fargebruk.

I denne suite nr. 2 hører vi først "Lever du jour" – Daggry, hvor musikken formelig vibrerer av kravlende energi idet solen varmer luften og alt våkner til liv. Fuglekvitter og strømmende bekker manes frem av akkordkaskader og bølgende skalaer, og det elskende par, Daphnis og Chloe, omfavner hverandre.

"Pantomime" inneholder den storslagne fløytesoloen hvor Daphnis og Chloe mimer historien om Pan og Syrinx til hverandre. Guddommen Pan, den forføreriske mannsskikkelsen med bukkeklovene, følger etter nymfen Syrinx gjennom Arkadias marker. Hun trygler nymfene om hjelp til å unnslippe ham, og ved bredden av elven Ladon blir hun forvandlet til hule sivplanter. Når vinden blåser gjennom disse, låter det som sørgmodige fløytetoner. Pan skar av noen slike sivrør for å spille på dem, og slik oppstod, ifølge legenden, panfløyten.

Suiten rundes av med "Danse générale". Her er det forelskede paret gjenforent, og de gifter seg. Musikken er rytmisk og fargerik, og vi aner impulser fra Nikolai Rimsky-Korsakov.

Ravel anså Daphnis og Chloe som en «koreografisk symfoni» heller enn en vanlig ballett, og inspirasjonskildene hans var først og fremst hentet fra billedkunsten. «Min intensjon var å komponere en stor musikalsk freske hvor jeg var mindre opptatt av det rent arkaiske, men heller forsøkte å gjengi mine drømmers Hellas, akkurat slik så mange franske kunstnere malte det på slutten av 1800-tallet.»

Verkets musikalske kvaliteter var åpenbare fra starten, og Igor Stravinsky uttalte om Daphnis at «ikke bare er dette Ravels beste verk, det hører også med blant noe av det fineste av all fransk musikk.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

OM DE MEDVIRKENDE

Florent Dider samarbeider med både orkestre, kor, janitsjarkorps og brassband. Han har vunnet en rekke konkurranser, også i Norge hvor han har vunnet NM i både 2023 og 2024 med Eikanger-Bjørsvik Musikklag.

Han har vært assistentdirigent for François-Xavier Roth på ulike prosjekter, og dirigerer selv på store internasjonale scener som Royal Albert Hall, Birmingham Symphony Hall, Philharmonie de Paris, Auditorium of Radio France, KKL Lucerne og Tokyo Hiratsuka Hall.

Florent Didier brenner for talentutvikling og underviser jevnlig på ulike konservatorier og akademier. Han dirigerte BFUng for første gang i 2024 og orkesteret gleder seg til å jobbe med han igjen denne våren.

Mille Christine Hauge, fiolin

Født i 2005
Med i BFUng siden 2020
Kommer fra Bergen

Samuel Barber: Fiolinkonsert, 1. sats

Mille Christine Hauge (f. 2005) begynte å spille fiolin da hun var seks år gammel ved Bergen kulturskole. Britta Skärby Vindenes var læreren hennes frem til 2020, etterfulgt av Per Gisle Haagenrud frem til 2024. Som 10-åring ble hun tatt opp på Unge Talenter Barratt Due, og fra hun var 12 til 16 år var hun også elev ved fordypningsprogrammet på Bergen kulturskole. Hun gikk på musikklinjen ved Langhaugen videregående skole, og hun har vært med i BFUng siden høsten 2020.

Mille har fra ung alder vært sikker på at det er musikk hun ønsker å drive med. Hun debuterte som solist med Bergen Filharmoniske Orkester som 12-åring under Bergen Tidenes Ønskekonsert. Nå studerer hun med Peter Herresthal ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.

Lars Sellevåg Osnes, cello

Født i 2007
Med i BFUng siden 2022
Kommer fra Bergen

Edward Elgar: Cellokonsert, 1. og 2. sats

Lars Sellevåg Osnes er 17 år gammel og er fra Bergen. Han begynte å spille cello ved Bergen kulturskole da han var 6 år gammel, med Sarah Wang som lærer. Han har deltatt i Bergen kulturskoles fordypningsprogram samt Barratt Dues talentprogram, og spiller i Bergen Unge kammerorkester. Lars har vært medlem i BFUng siden 2022. Han har drevet aktivt med kammermusikk, både i Bergen, men også ved kurs som for eksempel Valdres internasjonale akademi. I 2025 skal han også delta i Ung Filharmoni.

Lars har vært solist med blant annet Halsnøy sommersymfoniorkester og Nesttun Unge strykere, han har også blitt tildelt 1. pris ved Ungdommens Musikkmesterskap og deltatt på De Unges Festspillkonsert ved flere anledninger. I 2022 vant han Bergen kommunes kulturstipend. I dag er Lars på sitt andre år ved musikklinjen på Langhaugen vgs, med Agnese Rugevica som lærer. Han trives godt med både kammermusikk, orkestermusikk og solistoppdrag, og håper på en framtid som musiker.

Elisa Maria Stampe Nielsen, kontrabass

Født i 2006
Med i BFUng siden 2021
Kommer fra Stavanger

Giovanni Bottesini: Konsert for kontrabass og orkester, 1. sats

Elisa (f. 2006) er fra Stavanger og har spilt kontrabass siden 2016. Hun startet på Stavanger Kulturskole med Bjørn Nilssen som kontrabasslærer. Nå går hun på Stavanger Katedralskole avd. Bjergsted, med Ivan Zavgorodniy som lærer. Hun har tidligere vært elev på Unge Talenter Bjergsted, og har siden 2022 vært elev ved Unge Talenter Barratt-Due, hvor hun har Dan Styffe som lærer.
Elisa spiller mye kammermusikk og orkester, og har vært med i BFUng siden 2021. I desember 2024 var hun solist med Oslo Symfoniorkester. Hun har deltatt på flere Mesterklasser både i Norge, Tyskland og Italia, hvor hun har hatt undervisning med bl.a. Prof. Dorin Marc og Prof. Andreas Ehelebe.

Viviana Antonia Ilea, obo

Født i 2006
Med i BFUng siden 2022
Kommer fra Bergen

Bohuslav Martinů: Obokonsert, 1. og 2. sats

Viviana Antonia Ilea (f.2006) kommer fra Bergen. Hun har tidligere spilt både saksofon og piano, før hun startet å spille obo i 2017 i Midtun Skoles Musikkorps. Hun går nå siste året på musikklinjen ved Langhaugen videregående skole der hun har Hege Sellevåg som lærer. I tillegg har hun i flere år vært en del av Unge Talenter ved Barratt-Due Musikkinstitutt der hun har David Strunck som lærer.

Hun er en aktiv orkester- og kammermusiker som har spilt i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester siden 2022, og deltar i flere orkester- og kammermusikk prosjekter rettet mot unge musikere, som for eksempel Ung Filharmoni, Kammerakademiets sommerkurs og Orkesterakademiet KonstKnekt. Hun har i tillegg også vært solist med Halsnøy Sommersymfoniorkester i august 2024. Hun har deltatt på forskjellige mesterklasser og har fått sjansen til å jobbe med blant andre Prof. Viola Wilmsen, Prof. Christian Wetzel og Prof. Nick Deutsch.

Lene Marie Hofstätter, klarinett

Født i 2009
Med i BFUng siden 2024
Kommer fra Askøy

Carl Maria von Weber: Concertino for klarinett

Lene Marie Hofstätter er en 15 år gammel klarinettist fra Askøy. Hun har tatt timer i Askøy kulturskole siden hun var 8 år gammel, og de siste tre årene har hun også vært elev ved Griegakademiets Unge Talenter.
Lene Marie er en aktiv korpsjente som spiller til daglig i Strusshamn skoles musikklag og Strusshamn musikkforening. Hun har vært medlem i BFUng siden høsten 2024.

Hun har vunnet både lokale og nasjonale solistkonkurranser, og vært solist med bl.a Sjøforsvarets musikkorps og Fana Kammerorkester.

Øyvind Dahl-Paulsen, pauker

Født i 2003
Med i BFUng siden 2019
Kommer fra Bergen

Marcus Paus: Konsert for pauker, 2. og 3. sats

Øyvind (f. 2003) er fra Bergen og har spilt pauker siden 2011. Han startet på Bergen Kulturskole med Rolf K. Seldal som slagverkslærer. Nå går han på Griegakademiet med Håkon Kartveit som paukelærer.

Han har tidligere vært elev på Langhaugen videregående skole, hvor han hadde Manuel Hofstätter som slagverk og paukelærer, samtidig som han gikk på Griegakademiets Unge Talenter hvor han han hadde Håkon Kartveit.

Øyvind har spilt i BFUng siden 2019 og har også vært med på Ung Filharmoni flere ganger.

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Giulio Cilona, dirigent

Yeva-Yevheniia Brazul-Brushkovska, piano
Clara Yuna Friedensburg, cello
Rebecca Nøstrud Isaksen, fiolin
Sarah Jessica Stampe Nielsen, kontrabass
Solveig Skogdal, fagott

Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Wolfgang Amadeus Mozart: Ouverture til Figaros bryllup
Giovanni Bottesini: Konsert nr. 2 i h-moll for kontrabass og orkester 
Gioachino Rossini: Fagottkonsert 
Pablo de Sarasate: Zigeunerweisen 

pause

Maurice Ravel: Pianokonsert, 1. og 3. sats
Edward Elgar: Cellokonsert, 4. sats
Antonín Dvořák: Slavisk dans nr. 8
Engelbert Humperdinck: Ouverture til Hans og Grete

OM DE MEDVIRKENDE

GUILIO CILONA er belgisk-amerikansk og er kapellmester og assistent for musikksjef Sir Donald Runnicles ved Deutsche Oper Berlin. Cilona var tidligere kapellmester ved Hannover Staatsoper, hvor han har ledet over hundre forestillinger, deriblant Lydia Steiers nye produksjon av Figaros bryllup, Karmelittsøstrene, Tosca, La Bohème, Così fan tutte og Monteverdis Orfeo.

Giulio studerte ved Hochschule für Musik, Theater und Medien Hannover og ved Koninklijk Conservatorium Brussel. Som trettenåring begynte han sine studier ved Institut Supérieur de Musique et de Pédagogie (Namur, Belgium) i et program rettet inn mot eksepsjonelt begavet ungdom. Giulio ferdiggjorde sine studier i orkesterdireksjon ved Mozarteum Universität Salzburg med Bruno Weil som lærer. Under studiene arbeidet han blant annet som repetitør og assistent for påske- og sommerfestpillene i Salzburg. Cilona spiller også piano, cembalo og orgel, og er interessert i historisk basert framføringspraksis.

Clara Yuna Friedensburg (17) vokste opp i en musikerfamilie og begynte å spille cello i en alder av syv år. Som elleveåring debuterte hun i Norge med Bruchs Kol Nidrei sammen med Barratt Dues Ungdomsorkester og har siden opptrådt som solist med anerkjente orkestre som Deutsche Kammerphilharmonie Bremen under Tarmo Peltokoski, Göteborg Symfoniorkester og Gidon Kremers kammerorkesteret Kremerata Baltica.

Blant hennes høydepunkter er opptredener på Verbier-festivalen, Schleswig-Holstein Musik Festival, Kronberg-festivalen og Festival der Nationen i Bad Wörishofen, der Clara mottok den prestisjetunge utmerkelsen Prix Young Artist of the Year 2024. I år ble Clara tildelt den svenske Polstjärneprisen.Hun har vunnet første- og spesialpriser i Bundeswettbewerb Jugend Musiziert, andrepris i både den internasjonale Anton Rubinstein-konkurransen for unge cellister og den internasjonale Young Musicians-konkurransen i Tallinn, samt utmerkelsen "Årets Talent" av Norsk Kulturskoleråd da hun bare var 13 år gammel. Clara er mottaker av Tom Wilhelmsen-stipendiet og Hans og Stefan Bernbeck-stipendiet (Tyskland).

Siden oktober 2023 har Clara studert ved Kronberg-akademiet i Tyskland med Frans Helmerson. Studiene hennes er finansiert av Strauss-patronatet (Tyskland). Før dette hadde hun Ole Eirik Ree som lærer og var en del av Unge Talenter-programmet ved Barratt Due. Hun har fått videre veiledning av anerkjente musikere som Torleif Thedéen, Wolfgang Schmidt, Steven Isserlis, Daniel Müller-Schott, Gary Hoffman, Danjulo Ishizaka, Claudio Bohorquez, Nicolas Altstaedt, Hans Jensen, David Geringas, Pekka Kuusisto, Kirill Gerstein, Gábor Takács-Nagy og Klaus Hellwig.

Som prisvinner i det tyske musikkinstrumentfondet Stiftung Musikleben spiller Clara på en cello laget av Jean-Baptiste Vuillaume i Paris, fra rundt 1845.

Rebecca Nøstrud Isaksen (f. 2003) kommer fra Larvik og studerer ved Norges musikkhøgskole hos Kolbjørn Holthe og Peter Herresthal. Da Rebecca var åtte år gammel begynte hun på Larvik kulturskole, og kom inn på talentprogrammet ved Norges musikkhøgskole som tolvåring. Der fikk hun Terje Moe Hansen som lærer, og i tillegg Bjarne Magnus Jensen da hun begynte på videregående.

I 2017 mottok Rebecca Arve Tellefsens talentpris til ung utøver fra Vestfold, og samme året mottok hun også Drømmestipendet. Hun har vunnet flere priser i konkurranser, deriblant inspirasjonspris i både Midgardkonkurransen og i Ungdommens Musikkmesterskap i 2021. Høsten 2024 fikk hun sammen med Andreas Grimstad 1. pris i den eldste Ensemble-klassen i Midgardkonkurransen.

Hun er siden 2023 deltaker i mentorprogrammet Spire med Eldbjørg Hemsing som kunstnerisk leder og mentor. Våren 2024 var hun finalist i NRKs solistkonkurranse Virtuos, og fikk være solist med Kringkastingsorkesteret på direktesendt TV. Hun har også vært solist med Oslo symfoniorkester og Vestfold symfoniorkester.

Rebecca spiller på en Paul Crowley fiolin (2015) på generøst utlån fra Dextra Musica.

Sarah Jessica Stampe Nielsen er 22 år og kommer fra Stavanger. Hun begynte å spille kontrabass da hun var 13 år, hos Bjørn Nilssen på Stavanger Kulturskole. I 2021 startet hun sin bachelorgrad ved Hochschule für Musik Nürnberg hos Prof. Dorin Marc og Prof. Michail-Pavlos Semsis, og i 2024 byttet hun til Hochschule für Musik Hanns Eisler Berlin hos Dr. Janusz Widzyk og Prof. Esko Laine.

Sarah samlet orkestererfaring som orkestertalent i Stavanger Symfoniorkester, og i ungdomsorkestre som Gustav Mahler Jugenorchester, Junge Deutsche Philharmonie, Ungdomssymfonikerne, Ung Filharmoni og BFUng, i tillegg til å vikariere i Staatskapelle Berlin, Staatsoper Stuttgart und Nürnberger Symphoniker. I sesongen 24/25 har hun en årskontrakt hos Staatskapelle Berlin.

Som solist har Sarah vunnet 1. pris i I. Grunewald International Music Competition 2024 og 1. priser i Ungdommens Musikkmesterskap, og har fått tildelt stipender fra Drømmestipendet og Tom Wilhelmsens Stiftelse.

Solveig Skogdal er fra Tromsø, og har spilt fagott siden hun var syv år gammel. Hun tilbrakte store deler av barndommen sin på Kulturskolen i Tromsø og Musikkonservatoriet i Tromsø gjennom flere talentprogram, før hun senere gikk veien videre til Talentlinja på Kongsbakken VGS.

Solveig har gjennom hele oppveksten også spilt jazz-piano og spilt på ulike jazzfestivaler i Oslo, Japan, Tyskland og Danmark. Hun har siden 2022 studert fagott ved universitetet Hochschule für Musik und Theater München i Tyskland med professor Dag Jensen som hovedfagslærer.

Hun har deltatt i nasjonale og internasjonale talentprogram og orkestre som Ungdomssymfonikerne og Concertgebouworkest Young. Hun er fortsatt en del av KonstKnekt og har nylig vikariert i Bayerische Staatsoper.

Yeva-Yevheniia Brazul-Brushkovska ble født i 2004 i Lviv, Ukraina. Hun spiller piano og var elev ved Gnessin Musical School-College i Moskva fra 2012 til 2022. Siden 2022 har hun studert ved Universitetet i Agder siden 2022 med Helge Kjekshus, Cordula Hacke og Sveinung Bjelland som lærere.

I 2022 vant Yeva-Yevheniia førstepris i Ung Klassisk-konkurransen i Arendal. En del av prisen var et solistengasjement med Kristiansand Symfoniorkester, og i mai 2023 fremførte hun Ravels pianokonsert i G-dur med orkesteret i Kilden konserthus.

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Pietari Inkinen dirigent
Isata Kanneh-Mason piano
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Unsuk Chin (1961)
Subito con forza (5’)

Sergej Prokofiev (1891-1953)
Konsert for piano og orkester nr. 3 i C-dur, op. 26 (28’)

Andante – Allegro
Tema con variazioni
Allegro, ma non troppo

Isata Kanneh-Mason, solist

Pause

Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Symfoni nr. 4 i f-moll, op. 36 (42)

Andante sostenuto
Andantino
Scherzo
Finale: Allegro con fuoco

Konserten strømmes på Bergenphilive.no

OM DE MEDVIRKENDE

PIETARI INKINEN (foto: Kaupo Kikkas) er sjefdirigent for Deutsche Radio Philharmonie og musikksjef ved KBS Symphony Orchestra i Seoul. Han har tidligere vært sjefdirigent for Japan Philharmonic Orchestra, Praha Symfoniorkester, musikksjef for New Zealands symfoniorkester og Ludwigsburg Festivalorkester. Inkinen nyter stor internasjonal anerkjennelse og har dirigert orkestre som Royal Concertgebouw Orchestra, Budapest Festival Orchestra, Gewandhaus-orchester Leipzig, Accademia Nazionale di Santa Cecilia, Orchestre Philharmonique de Radio France, Los Angeles Philharmonic og Cleveland Orchestra.

Våren 2024 gjorde han en spektakulær debut med DR Symfoniorkesteret i København da han i siste minutt kom inn for å dirigere Mahlers tredje symfoni. Tidligere i 2024 debuterte han ved Deutsche Oper Berlin med Wagners Tannhäuser, i en forestilling som kritikere roste som en av de mest kraftfulle Wagnerforestillinger noensinne. Richard Wagners musikk har en sentral posisjon i Inkinens arbeid, og i 2023 dirigerte han en ny produksjon av Nibelungenringen i Bayreuth. Han leder nå innspillinger av Prokofievs og Dvořáks symfonier med Deutsche Radio Philharmonie. Inkinen studerte fiolin ved Musikkakademiet i Köln, og direksjon ved Sibeliusakademiet i Helsinki.

ISATA KANNEH-MASON (foto: David Venni) er etterspurt av konserthus og orkestre verden rundt. Etter hennes suksessrike konsertdebut på BBC Proms i 2023, ble hun invitert til å åpne festivalen i juli 2024, med BBC Symphony Orchestra og dirigenten Elim Chan. Framføringen ble bejublet av kritikerne. Sommeren 2024 var Kanneh-Mason solist med European Union Youth Orchestra og Iván Fischer i Carnegie Hall, New York, Grafenegg Festivalen og Bolzano Festival Bozen.

Blant høydepunkter i sesong 2024/25 kan nevnes Beethovens pianokonsert nr. 4 ved Junge Deutsche Philharmonies FREISPIEL festival, Ulster Orchestras sesongåpning, og Prokofievs pianokonsert nr. 3 med Chineke!. Hun vil gi solo recitaler ved festivalen i Luzerne, Piano aux Jacobins Toulouse, Schumann-Haus Düsseldorf, PHIL Haarlem, samt på turne i USA. Blant orkestre hun spiller med kan nevnes filharmoniorkestrene i London, Bremen, Duisburg og Bergen, samt turné med Staatskapelle Weimar og Residentie Orkest Haag.

Isata Kanneh-Mason fortsetter sitt langvarige samarbeid med broren, Sheku. Isata er en Decca Classics kunstner og har spilt inn fire soloalbum. Hennes nyeste utgivelse presenterer musikk av Felix og Fanny Mendelssohn. Kanneh-Mason har mottatt en rekke priser, deriblant Leonard Bernstein Award fra Schleswig-Holstein Festivalen og en Opus Klassik pris for beste unge artist. Hun driver også med komposisjon og arrangering.

OM PROGRAMMET

Subito con forza
Sør-koreanske Unsuk Chin skrev dette korte verket til Beethovens 250-årsjubileum i 2020. På norsk betyr tittelen «plutselig, med kraft,» og henspiller på nettopp disse musikalske utbruddene som Beethoven i sin tid ble så kjent for i sine verk. En åpenbar inspirasjonskilde for Chin har vært Beethovens Coriolan-overtyre.

Chins komposisjon har et svært energisk driv, abrupte stemningsskift, og fremkaller klanger som umiddelbart fanger oss som lyttere. Orkesteret er også forsterket av klaver, som bidrar til det perkussive og jagende musikalske lydbildet.

Tindrende Prokofiev
«Dette er den vakreste av de moderne pianokonsertene!» skrev Daily Herald etter at Prokofiev selv var solist under urframføringen i Chicago i 1921. Opprinnelig var verket tenkt som et tema med variasjoner, men fra de første skissene i 1913 og fram til premieren 8 år senere, skapte Prokofiev det som er blitt den mest spilte av hans 5 pianokonserter.

Etter å ha bygget seg opp et navn og en karriere i Russland bestemte han seg for å prøve lykken i USA i 1918. Uheldige omstendigheter gjorde at han vendte nesen mot Paris i 1920, byen som på denne tiden formelig vibrerte av skapelseskraft innenfor litteratur, kunst, dans og musikk.

Sommeren 1921 dro Prokofiev til en idyllisk by nord-vest i Frankrike som heter Étretat, pittoresk beliggende ved hvite klipper ut mot Den engelske kanal. Her plukket han opp skissene på det som skulle bli klaverkonsert nr. 3. Som virtuos komponist-pianist ønsket han å vise seg fram som utøver, enten det var gjennom soloverk eller konserter. Da skulle det ikke komme som noen overraskelse at kveldens verk føyer seg i rekken som et av hans mest teknisk krevende.

Den første satsen starter inderlig lyrisk: Soloklarinetten presenterer en sår og naken melodi, og får snart selskap av 2. klarinett. Strykerne henger seg på, og folder ut et mildt og vakkert tonelandskap. Da våkner også solisten, som med besluttsomme kaskader avbryter idyllen. Denne satsen er en studie i karakterskift, og det er mange av dem. Prokofiev bruker det øvre registeret av klaveret aktivt, og det er noe tindrende og gnistrende over de mange passasjene hos solisten.

Mellomsatsen er et tema med variasjoner, og Prokofiev bruker den barokke totaktsdansen gavott. Det er noe statelig over de innledende variasjonene som kan få oss til å tenke på Haydn og Mozart, skjønt, de dissonerende harmoniene og nesten sardoniske melodiføringene som er så arketypisk Prokofiev, er ikke langt unna. Satsen ender motsetningsfylt og lavmælt med at han legger en E-dur og G-dur oppå hverandre i lavt register.

Et kaleidoskop av farger slippes løs i finalen, og her får solisten rikelig med boltreplass i lynende raske løp. Så følger en nesten Rakhmaninovsk mellomdel, med lengselsfylte og romantiske harmonier. Svaret fra klaversolisten er nesten sarkastisk og nesepekende.

Satsens coda entrer banen, og her er det virtuose i førersetet når vi fyker mot verkets avslutning i vill galopp!

Tsjaikovskijs skjebnesymfoni
Det går et skille i Tsjaikovskijs symfonier: De tre første er av forskjellige årsaker ikke blitt ansett som like gode som de tre siste. Gjennom å komponere sin fjerde symfoni tok han et langt sprang hva angår kreativitet og selvstendighet, og verket ble på mange måter et gjennombrudd for ham.

Han begynte på symfonien i 1877, parallelt sin storslagne opera, Eugene Onegin. På denne tiden var han blitt kontaktet av det som skulle bli hans velgjører, Nadezhda von Meck. Hun ble enke året i forveien etter å ha vært gift med en jernbanemagnat, og satt på svært mye penger. Nå ønsket hun å støtte Tsjaikovskij, hvis komposisjoner hun holdt meget høyt. Hun ga ham etter hvert 6000 rubler årlig – en meget pen sum.

De to hadde omfattende brevkorrespondanse, og delte mye av sitt privatliv med hverandre. Trass i denne affiniteten møttes de to aldri. For Tsjaikovskij var den økonomiske støtten en enorm hjelp; han kunne si opp jobben på Moskva-konservatoriet, og det er kanskje ikke overraskende at den fjerde symfonien er dedikert til nettopp von Meck.

Den kalles ofte for Tsjaikovskijs skjebnesymfoni, og det er et bevisst slektskap mellom hovedtemaet i Beethovens femte symfoni og hans egen fjerde symfoni. Budskapet i 1. sats er at skjebnen er uunngåelig, og at det beste er å forsone seg med den. Den starter med en faretruende polonese, som senere skyves vekk av en vals. Denne viker så for en barcarolle, og Tsjaikovskij skriver: «O, lykke! Ut av ingenting kommer en søt og mild dagdrøm. (…) Nå klinger innledningstemaet fjernt, og alt dystert og gledesløst er glemt. Her er det, her er det – glede! Men nei! Dette var dagdrømmer, og skjebnen vekker oss fra dem.»
Polonesen kommer tilbake, og slutter sirkelen for det skjebnebestemte.

Den andre satsen er «en andantino i canzone-stil,» ifølge Tsjaikovskij, og den beveger seg fra det elegiske til det tragiske. Han skriver til von Meck at «musikken er som når du setter deg ned alene en kveld, tynget av dagens anstrengelser. Du tar en bok for å lese, men den faller ut av hendene dine.»

Tredje sats viser en humørfylt komponist som for alt vi vet kan ha vært inspirert av Mendelssohns Midtsommernatts-feer. En slik pizzicato-lekenhet hadde han aldri utvist tidligere, og her har de mørke skyene forsvunnet fullstendig. Det er også et snev av animert tilstand her, for Tsjaikovskij skriver at musikken høres ut som bildene du får i hodet etter å ha blitt beruset av noen glass vin.

I finalen formelig letter taket, og vi tas med på en berg- og dalbanetur i et nesten hysterisk tempo. Tsjaikovskij forteller at her skal man glemme sine sorger, og ta del i festlige gleder med menneskene rundt seg. Skjønt, skjebnemotivet banker på døren igjen, og spør: «Hadde du glemt hvem du er?»

Komponisten overfører her sine egne følelser, sin angst, sin glede og sin usikkerhet til musikken, men trass i skjebnens hornsignaler: Er alt tapt?

Nei, for når hornene igjen maner til oppmerksomhet, er det for å introdusere en festlig dans. Tsjaikovskij skriver at «det finnes enkle, men sterke gleder. Gled deg i andres glede. Å leve er fortsatt mulig!»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Richard Wagner Siegfried-idyll
pause
Gustav Mahler Symfoni nr. 5

SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.

OM PROGRAMMET

Intim musikalsk gave

25. desember 1870 stilte musikere fra Tonhalle-Orchester Zürich seg opp i Wagners bolig Tribschen ved Luzern for å spille. Wagners kone, Cosima, hadde bursdag, og planen var at hun skulle våkne til klangene fra hans tonedikt.

Det ble nærmest som en operascene fra virkeligheten Wagner tok regien over. Verket som skulle fremføres bar tittelen «Tribschener Idyll mit Fidi-Vogelsang und Orange-Sonnenaufgang, als Symphonischer Geburtstagsgruss. Seiner Cosima dargebracht von Ihrem Richard.» På norsk betyr det noe sånt som «Tribschen-idyll med Fidi-fuglesang og oransje soloppgang, som symfonisk bursdagshilsen til hans Cosima fra deres Richard.»

«Fidi» var kallenavnet på Siegfried, Wagner første sønn, men det er også en referanse til karakteren Siegfried fra Ringen-syklusen.

Dette tonediktet viser en mer dempet og privat side av Wagner. Til stede under urframføringen var bare den nærmeste familien, og han vegret seg lenge for å publisere stykket, nettopp fordi det var så privat og personlig. Den opprinnelige besetningen var 13 musikere, men da Wagner i 1878 trengte penger valgt han å gi den ut i en noe utbygget versjon med 35 musikere.

Cosima forteller selv at hun våknet av musikken, og skjønte etter hvert at det ikke var noe hun drømte. Det var musikk og den var til henne! Etter at orkesteret var ferdige, kom Wagner og barna inn til henne med partituret. Hun var oppløst i gledestårer, noe husholdningen for øvrig også rapporteres å ha vært.

Dirigenten Hans Richter (1843-1916) spilte trompet under fremføringen, og soga forteller at da han skulle øve på stemmen sin måtte han ro helt ut til midten av Luzernesjøen for ikke å bli hørt.

Fra mørke til lys

Symfoni nr. 5 er det første av Mahlers verk innen genren som ikke har et underliggende narrativ, og som heller ikke bruker sangere. Som symfoni heller den mer mot den klassisistiske tradisjonen og begrepet absolutt musikk, altså at musikken står på egne bein uten å skulle skildre noe ikke-musikalsk.

Helt uten innkodede beskjeder er den likevel ikke. Det er i denne symfonien vi møter det som må være Mahlers mest kjente enkeltsats, nemlig adagietto. Den betagende vakre satsen for strykere og harpe ble tidlig identifisert som en kjærlighetserklæring fra Gustav Mahler til konen, Alma. Hun hadde vokst opp med en far som var landskapsmaler og en mor som var sangerinne. Alma skrev også musikk selv, og hadde dermed ingen problemer med å oppfatte den musikalske kodingen fra Gustav Mahler.

Den 5. symfonien er likevel mye mer enn som så. I april 1901 ble Mahler akutt syk etter å ha dirigert en oppsetning av Tryllefløyten i Wien. Han hadde vært massivt overarbeidet lenge, og våknet i en blodpøl hjemme i leiligheten. Leger ble raskt tilkalt, og de konstaterte blødning i tarm- og mageregionen. Mahler måtte gjennom to operasjoner etterfulgt av lang rekonvalesens. Akkurat hvor nære han faktisk var å stryke med, har vært gjenstand for diskusjon. Det som imidlertid er sikkert, er at opplevelsene hadde gitt ham noen perspektiver og tanker om tilværelsen som han tok med seg videre. Og som så mange andre komponister har gjort når de søker inspirasjon og næring vendte han seg til musikkens syvende far i huset: Johann Sebastian Bach.

«Den mirakuløse friheten,» skriver Mahler, «baserer seg på et uovertruffent håndverk og teknikk. Hos Bach er alle celler forenet, slik verden er det hos Gud. Det finnes ikke større polyfoni enn dette.» Gjennom sykeleiet dykket Mahler ned i den store barokkmesterens verk, og kom ut igjen som et styrket menneske – både legemlig og musikalsk.

De nitide studiene av Bach og hans standarder for den absolutte musikk, skapte grobunn ikke bare for den 5. symfonien, men også for de to påfølgende. Sammen utgjør de den triptyk av symfonier hos Mahler som i form og innhold er ren instrumentalmusikk.

Symfoni nr. 5 ble påbegynt i 1901, og fullført året etter. Senere ble den gjenstand for en rekke revisjoner, den siste rett før hans død.

Allerede i åpningen hører vi ekko av en klassisistisk arv: Firetonersmotivet i solotrompet gir oss assosiasjoner til så vel Beethovens Skjebnesymfoni som Mendelssohns bryllupsmarsj. Det er vel å merke førstnevnte den deler mest med, all den tid dette er en stort anlagt begravelsesmarsj. Det mørke hovedtemaet som følger etter den innledende fanfaren imøtegås av et noe lettere sidetema. De dempede treblåserne gir det hele et rustikt og nesten folkemusikalsk preg.

2. sats starter stormfullt. Treblåserne formelig skriker over strykerne, som på sin side instrueres av Mahler til å spille «så heftig som mulig.» Uværet legger seg, og en mer lyrisk del tar plass. Her fletter Mahler inn materiale fra 1. sats, samt at det stormfulle stedvis kommer tilbake. Mot slutten av satsen reiser en triumferende koral seg, men også denne blir tvunget til å trekke seg tilbake, og satsen ender i stillhet.
3. sats innleder symfoniens andre del, og her møtes vi av en helt annen verden. En blanding av wienervals og ländler danser i vei, men trass i sine melodiske og yndige kvaliteter er satsen ingen gjennomført søt sak. Isteden er det en nesten bitter blanding av bondsk festing og borgerlige dansetrinn, med en lang og fabulerende triodel.

I 4. sats får vi den berømte adagietto, som er bygget over et ABA-skjema. Gustav Mahler og Alma Schindler forlovet seg høsten 1901, og tilværelsens lykke er lett å høre gjennom denne betagende vakre «sang uten ord.» Satsen ble også kjent gjennom filmen Døden i Venedig fra 1971.

Finalen i symfoni nr. 5 er satsen hvor Bachs impulser nok er sterkest: I en kontrapunktisk tour de force legger Mahler en rekke av symfoniens motiv oppå hverandre. Det er verdt å merke seg hvor kammermusikalsk mye av symfonien er skrevet. Selv om Mahler var glad i det storslagne (både i uttrykk og antall musikere), er det ganske sjelden at hele apparatet er i sving i 5. symfonien.

Satsen, som er en blanding av sonatesats og rondo, strutter i vital lek og moro fram mot den feiende flotte avslutningen, hvor den majestetiske koralen fra 2. sats kommer tilbake, og symfoniens innledende mørke viker for glede og lys.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Dinis Sousa dirigent
Håkon Matti Skrede kormester
Berit Norbakken sopran
Wiebke Lehmkuhl alt
Hugo Hymas tenor
Matthias Winckhler bassbaryton
Bergen Filharmoniske Kor
Bergen Filharmoniske Orkester

Johann Sebastian Bach (1685-1750)

Juleoratoriet, BWV 248,
kantater I – III

TEKSTEN

I.

Kor: Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage
Evangelist: Es begab sich aber zu der Zeit
Resitativ: Nun wird mein liebster Bräutigam
Arie: Bereite dich, Zion
Koral: Wie soll ich dich empfangen
Evangelist: Und sie gebahr ihren ersten Sohn
Koral og resitativ: Er ist auf Erden kommen arm –
Wer will die Liebe recht erhöh’n
Arie: Grosser Herr, o starker König
Koral: Ach mein herzliebes Jesulein

II.

Sinfonia
Evangelist: Und es waren Hirten in derselben Gegend
Koral: Brich an, o schönes Morgenlicht
Evangelist: Und der Engel sprach zu ihnen
Resitativ: Was Gott dem Abraham verheissen
Arie: Frohe Hirten, eilt
Evangelist: Und das habt zum Zeichen
Koral: Schaut hin, dort liegt im finstern Stall
Resitativ: So geht denn hin, ihr Hirten, geht
Arie: Schlafe, mein Liebster, geniesse der Ruh’
Evangelist: Und alsobald war da bei dem Engel
Kor: Ehre sei Gott in der Höhe
Resitativ: So recht, ihr Engel, jauchzet und singet
Koral: Wir singen dir in deinem Heer

III.

Kor: Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen
Evangelist: Und da die Engel von ihnen ge’n Himmel fuhren
Kor: Lasset uns nun gehen 
Resitativ: Er hat sein Volk getröst’
Koral: Dies hat er alles uns getan
Arie, duett: Herr, dein Mitleid, dein Erbarmen
Evangelist: Und sie kamen eilend
Arie: Schliesse, mein Herze, dies selige Wunder
Resitativ: Ja, ja, mein Herz soll es bewahren
Koral: Ich will dich mit Fleiss bewahren
Evangelist: Und die Hirten kehrten wieder um
Koral: Seid froh dieweil
Kor: Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen

OM DE MEDVIRKENDE

DINIS SOUSA (foto: Sim Canetty-Clarke) er sjefdirigent for Royal Northern Sinfonia (RNS), Assosiert dirigent ved The Monteverdi Choir and Orchestras (MCO), og grunnlegger og kunstnerisk leder for Orquestra XXI, et prisvinnende orkester som bringer sammen de beste unge portugisiske musikerne fra hele verden. I 2023 vant han the Critics’ Circle Young Talent (Conductor) Award for 2023.

I inneværende sesong leder Sousa Royal Northern Sinfonia i konserter med Víkingur Ólafsson, Stephen Hough, Benjamin Grosvenor, Pierre-Laurent Aimard og Kristian Bezuidenhout i en feiring av Maurice Ravels jubileum i 2025 (150 år siden han ble født). På programmet inngår også Händels Messias, et program med modern verk; Cage, Oliveros, Boulez og Ligeti. Sousas arbeid med Monteverdi-orkesteret er kritikerrost, ikke minst for en syklus med alle Beethovens symfonier i London og Paris i mai 2024.

I sesongen 23/24 debuterte Sousa som gjestedirigent for Concertgebouworkesteret i Amsterdam, og i sesongen 24/25 får han ikke bare sin debut med Bergen Filharmoniske Orkester, men også med BBC Symphony Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic og City of Birmingham Symphony Orchestra, for å nevne noen.

BERIT NORBAKKEN (foto: Daniel Lilleeng) er en av Skandinavias mest allsidige sopraner. Hun behersker et repertoar som strekker seg fra barokk til samtidsmusikk. Hun er stadig solist i oratorier og pasjoner og arbeider jevnlig med ledende ensembler, orkester og dirigenter i kjente konsertsaler over hele verden. Hun mottar strålende kritikker for sine innspillinger fra det internasjonale musikkmiljøet.

Hennes innspilling av Arriagas vokalmusikk, sammen med BBC Philharmonic under ledelse av Juanjo Mena, har blitt særlig godt mottatt. Norbakken har blant annet opptrådt i Sydney Opera House, Tokyo Opera City Concert Hall, May Festival Cincinnatti. Som stipendiat gjennom Program for kunstnerisk utviklingsarbeid har hun i sitt doktorgradsarbeid jobbet tett med den svenske komponisten Karin Rehnqvist. Våren 2024 disputerte hun med sitt doktorgradsarbeid Grenseland - i stemmen.

Kommende sesong inneholder blant annet framføring av Ligetis Mysteries de Macabre, Mendelssohns Elias, samt flere urfremføringer av komponister som Henrik Hellstenius, Lasse Thoresen og Hawar Tafiq.

WIEBKE LEHMKUHL (foto: Csoundpicturdesign) kommer fra Oldenburg og studerte med Ulla Groenewold og Hanna Schwarz ved universitetet for musikk og teater i Hamburg. Etter gjesteengasjementer ved operahuset i Kiel og statsoperaene i Hamburg og Hanover, sikret hun seg sin første permanente stilling ved operaen i Zürich, samtidig som hun fremdeles var student. I 2012 debuterte hun ved Festspillene i Salzburg under ledelse av Nikolaus Harnoncourt.

Lehmkuhls allsidighet gjør henne i stand til å framføre et bredt repertoar, som varierer fra Monteverdi, Händel og Bach til Mahler og Wagner. Hun er derfor en svært etterspurt solist både på den internasjonale konsertscenen og i operahusene. Blant orkestre hun samarbeider med, kan nevnes Berlinfilharmonien, Cleveland Orchestra, Orchestra del Teatro alla Scala di Milano, Tonhalle-Orchester Zürich, Leipzig Gewandhaus Orchester, Orchestre de Paris og Royal Concertgebouw Orchestra. Wiebke samarbeider med dirigenter som Kirill Petrenko, Klaus Mäkelä, Daniel Harding og Riccardo Chailly.

Lehmkuhl har medvirket på en rekke innspillinger, deriblant Bachs juleoratorium med Leipzig Gewandhaus Orchestra og Riccardo Chailly.

HUGO HYMAS er britisk og sterkt etterspurt for sine tolkninger av barokk- og renessanserepertoar, og samarbeider med de beste utøverne innen sjangeren. Sesongen 24/25 reflekterer mange av disse allerede etablerte relasjonene: han synger Bachs Johannespasjon med Orchestra of the Age of Enlightenment under Jonathan Cohen, og får sin debut med Les Violons du Roy med samme dirigent. Han vil også blant annet synge i Messias med både Sinfonieorchester Basel og Tonkünstler-Orchester Niederösterreich med Ivor Bolton.

Hymas synger også et mer moderne repertoar, og skal spille inn Stravinskys kantate med The Façade Ensemble dirigert av Benedict Collins Rice. Blant tidligere viktige engasjementer kan nevnes Jove (Semele) for Glyndebourne Festival Opera, Eurimaco (Il ritorno d'Ulisse in patria) ved Maggio Musicale Fiorentino, og Lucius i premieren på Georgio Battistellis Julius Caesar ved Teatro dell’Opera di Roma.

Hymas er tidligere Britten-Pears Young Artist og Rising Star of the Enlightenment. Han vokste opp i Cambridge hvor han sang i Great St Mary’s Church Choir, og studerte klarinett. Deretter ble han med i Choir of Clare College, Cambridge som tenor. Han har en honours-grad fra University of Durham.

MATTHIAS WINCHKLER (foto: Gisela Schenker) kommer fra München hvor han begynte sin musikkutdanning ved sangakademiet i Bayern, før han gikk videre med å studere sang ved Universitetet Salzburg Mozarteum, med Andreas Macco som lærer. Han studerte Lieder-tolkning med Wolfgang Holzmair. Han har også aktivt deltatt i mesterklasser med Matthias Goerne, Graham Johnson, Christa Ludwig, Malcolm Martineau, Peter Schreier og Bo Skovhus. Winchkler har vunnet en rekke priser, deriblant Trude Eipperle Rieger Advancement Prize, og førstepris i Salzburg International Mozart Competition i 2014.

Matthias Winckhler samarbeider jevnlig med dirigenter som Reinhard Goebel, Pablo Heras-Casado, Gianandrea Noseda, Vasily Petrenko, Helmuth Rilling, Jordi Savall og Masaaki Suzuki. Han har medvirket på konserter med orkestre og ensembler som Akademie für Alte Musik Berlin, Wienerfilharmonikerne, Salzburg Camerata, Dresden Philharmoniker og Bach Collegium Japan. Han er en hyppig gjest på internasjonale festivaler; Salzburg Festival, Kissingen Summer Festival og Leipzig Bachfest. Winchkler synger også lieder, og gir recitaler med pianister som Marcelo Amaral, Bernadette Bartos, Tobias Krampen, Verena Metzger og Jan-Philip Schulze.

OM VERKET

Julestemning anno 1730-tallet
Åpningen av Bachs Juleoratorium er legendarisk: Når koret kommer inn i 1. sats, er det en av de ytterst få unisone passasjer Bach skrev, altså at alle fire stemmegrupper synger det samme. Derfra folder et energisk og sprudlende verk seg ut, og som musikalsk historiefortelling står det i en særstilling som et av Bachs mest fremførte sakrale verk.

Juleoratoriet er antagelig skrevet en gang mellom 1733 og 1735, da Bach var kantor i Thomaskirken i Leipzig. I sin helhet er det satt sammen av 6 kantater for kirkeåret: 1. juledag, 2. juledag, 3. juledag, nyttårsdag, 1. søndag etter nyttår og helligtrekongersdag. Det kan innvendes at de egentlig ikke er autonome kantater i ordets rette forstand, med evangelietekster som kun er knyttet til den enkelte dag. Isteden har de en narrativ sammenheng, og en handling som spenner på tvers av dem.

Hvem som skrev tekstene er uklart, men navnet Christian Friedrich Henrici (1700-1764), den gang kjent under pseudonymet «Picander,» har vært foreslått.

Formmessig består Juleoratoriet i grove trekk av fire typer satser: Arier, resitativ, korsatser og koraler. Ved sistnevnte ville menigheten på Bachs tid typisk ha sunget med, da kantatene var ment brukt som del av gudstjenesten. Derfor gjenbruker Bach også kjente salmemelodier som folk kunne, og som vi hører i mange av hans øvrige verk.

Ariene er solistiske numre, gjerne med et visst virtuost tilsnitt. Evangelisten, eller fortellerstemmen, synger sine passasjer som resitativ, mens de store korsatsene med orkester (som åpningen) er så gjennomkomponerte og til dels krevende at publikum høyst trolig ikke sang med.

Den første kantaten omhandler Jesu fødsel, og det er som om himmelen åpner seg i euforisk glede når pauker, trompeter og kor synger «Jauchzet, frohlocket!» for å feire at Guds sønn er kommet til jorden. Koralen «Wie soll ich dich empfangen» kjenner vi nok best som «Velt alle dine veie,» og er et godt eksempel på Bachs resirkulering av musikalsk materiale.

Kantaten avrundes med to utadvendte satser; først den majestetiske bassarien «Grosser Herr, und starker König», og til slutt koralen «Ach mein herzliebes Jesulein.» Sistnevnte står i Norsk salmebok med tittelen «Fra himlen høyt jeg kommer her.»

Kantate nummer to er mer intim og dempet, og forteller i hovedsak historien om da julemysteriet ble forkynnet til gjeterne på marken. Derfor innledes den også med en pastoral sinfonia, hvor oboen maner frem gjeterlokk og små hornsignal.

Så bærer det rett inn i handlingen vi kjenner så godt, med engelen som viser seg for hyrdene, og sier: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.»

Og gjeterne skal finne Ham; Frelseren, som er svøpt og ligger i en krybbe. Der i stallen synger Maria, her personifisert i en nydelig altarie, «Schlafe, mein Liebster,» og englekoret svarer med «Ære være Gud i det høyeste.»
I siste sats trekker Bach på vakkert vis linjen fra hyrdenes dansende pastoral i kantatens innledning, til koralen «Wir singen dir in deinem Heer»: Legg merke til hvor lekkert fraser fra koralen svares av små instrumentale mellomspill i orkesteret! Koralmelodien er også den samme han bruker som avslutning i 1. kantate.

Et feiende flott åpningskor i 3-takt, som kan minne om «Jauchzet, frohlocket!» i et høyere tempo, møter oss i kantate nummer 3. Hærskaren av engler har vendt tilbake til himmelen, og gjeterne synger «Lasset uns nun gehen gen Bethlehem.»

Og der finner de Maria, Josef og det lille barnet i krybben. Maria, den nybakte mamma, synger om det gåtefulle og velsignede mirakel, hvis hemmeligheter hun gjemmer i hjertet sitt.

Gjeterne dro så tilbake til markene. De lovpriste Gud, for alt var slik det var blitt fortalt dem. Herrens frelser er født i Davids by, den utvalgte blant mange.

3. kantates åpningskor kommer tilbake, og slutter sirkelen for Juleoratoriets første halvdel.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Fabien Gabel dirigent
Nikolaj Szeps-Znaider fiolin

Edvard Grieg Ungdomskor
Sangstudenter fra Griegakademiet
Live de Lange dirigent

PROGRAM

Anton Bruckner (1824-1896)
To motetter for a cappella kor:
Locus Iste (3’)
Virga Jesse (3’)

Max Bruch (1838-1920)
Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i g-moll, op. 26 (24’)

Vorspiel (Allegro moderato)
Adagio
Finale (Allegro energico)

Nikolaj Szeps-Znaider solist

Pause

Igor Stravinsky (1882-1971)
Vårofferet (1947) (33’)

I. Jordens tilbedelse - dag
Forspill - Vårens bebudelse - Ynglingedans - Bortførelsens lek - Vårlig runddans -
Klanenes kappestrid - Den vises prosesjon - Jordens tilbedelse - Jordens dans

II. Offeret - natt
Forspill - Pikenes mystiske sirkler - Forherligelse av den utvalgte -
Forfedrenes ånder manes fram - Rituell dans - Offerdans

OM DE MEDVIRKENDE

FABIEN GABEL (f. 1975) kommer fra Frankrike og begynte å spille trompet som seksåring. I 2025 overtar han som musikksjef for Tonkünstler-Orchester Niederösterreich. Gabel har spilt i flere orkestre i Paris før han startet studier i direksjon med Bernard Haitink, Sir Colin Davis og Paavo Järvi.

Gabel har hatt en sensasjonell fremgang siden han tidlig på 2000-tallet slo gjennom med franske orkestre og ble assistentdirigent ved London Symphony Orchestra i perioden 2004-2006. Fra 2012 til 2021 var han kunstnerisk leder for Québec Symphony Orchestra og for Orchestra Francais des Jeunes (2017-2021). Han samarbeider jevnlig med orkestre som London Symphony Orchestra, NDR Elbphilharmonie Orchester, Orchester de Paris, Tonkünstler-Orchester, The Cleveland Orchestra og Seoul Philharmonic Orchestra.

NIKOLAJ SZEPS-ZNAIDER (foto: Lars Gundersen) er en internasjonalt anerkjent fiolinist og dirigent. 

Han er i dag musikksjef ved Orchestre National de Lyon. Som dirigent samarbeider han med flere av de store internasjonalt anerkjente orkestrene, som for eksempel New York Philharmonic og Chicago Symphony Orchestra. Szeps-Znaider dirigerer også opera, og gjorde en kritikerrost debut ved Dresden Semperoper for noen år siden. Han har nå også gjestet Den kongelige opera i København og operahuset i Zürich. Samtidig opprettholder han sin posisjon som en ledende fiolinist.

I inneværende sesong er han solist med blant annet London Philharmonic Orchestra og Leipzig Gewandhaus. Szeps-Znaider har medvirket på en rekke innspillinger, deriblant alle Mozarts fiolinkonserter med London Symphony Orchestra, Carl Nielsens fiolinkonsert med Alan Gilbert og New York Philharmonic samt prisvinnende utgivelser av Brahms’ og Korngolds fiolinkonserter med Valery Gergiev og Wienfilharmonikerne.

Han er opptatt av talentutvikling og er president for Nielsen-konkurransen som finner sted hvert tredje år i Odense. Han spiller på en Kreisler Guarnerius del Gesu 1741, som lånes ut til han fra flere fond – VELUX-stiftelsen, Villum Fonden og Knud Højgaard Foundation.

OM PROGRAMMET

Motetter fra jubilanten

Det er 200 år siden Anton Bruckner ble født, og selv om vi nok først og fremst forbinder ham med sine ni symfonier, skrev han også en rekke sakrale verk for kor. Som en hengiven katolikk og organist var det naturlig for ham å vende sitt blikk mot latinske kirketekster som kunne tonesettes. Locus iste ble komponert i 1869, og første verselinje lyder «Locus iste a Deo factus est» - Dette sted ble skapt av Gud.

Virga Jesse er fra 1885, og teksten omhandler Jesse, eller Isai, far til Kong David og Jesu stamfar. Derfra skriver det språklige bildet seg om at Jesus stammer fra Isais stubbe eller Jesse rot. Sistnevnte kjenner vi fra en kjær julesalme: «Det hev ei rosa sprunge ut av ei rot so grann. Som federne hev sunge: Av Jesse rot ho rann.»

Romantisk favoritt

Max Bruch traff blink så det sang etter med sin første fiolinkonsert, og trass i at han skrev to til, er det den første som stadig fremføres. Slik var det også i hans egen levetid, og til sin forlegger Simrock skrev han at «jeg orker ikke å høre den lenger. Kan ikke noen snart spille de andre konsertene mine? De er like gode, om ikke bedre!»

Man kan saktens forstå Bruch på én måte, for han ble noe av en «one hit wonder.» Skjønt, hans opusliste skulle ikke tilsi dette, for med en ouvre på nesten hundre verk utgitt i sin levetid samt en rekke posthume mangler det ikke på musikk. Han skrev blant annet fire operaer, tre symfonier, tre fiolinkonserter, en konsert for to piano og orkester, suiter og serenader.

I tillegg strømmet det korverk, lieder, klaverstykker og en rekker kammerverk. Men likevel, om vi ser bort fra stykket Kol Nidrei for cello og orkester, er det hans første fiolinkonsert som er blitt stående.

Når det er sagt, er det slett ikke rart at dette verket slo så godt an. Det har dette litt udefinerbare «noe» som bergtar stadig nye generasjoner av lyttere – og utøvere. Men ikke minst hjalp det at Joseph Joachim, en av datidens ledende fiolinister, trykket konserten til sitt bryst og skrøt av den. Han skal ha satt den høyere enn både Beethoven, Brahms og Mendelssohn sine konserter, og det sier litt.

Bruchs første fiolinkonsert ble fullført i 1866, og 1. sats bærer tittelen Vorspiel. Til å være førstesats i en romantisk konsert er den påfallende kort, men er likevel spekket med vakre melodier, melankolske harmonier og et lidenskapelig, nesten forførende driv.

Med en slik åpning må det selvsagt komme en rolig andresats, og for en sats det er! Det er så besnærende vakkert når den kryper ut av ingenting, og solisten utfolder seg over orkesterets milde akkompagnement.
I finalen får vi en skikkelig flørtende og forførerisk dans, hvor Bruch har hentet inspirasjon fra sigøynermusikk. Det virtuose får fritt spillerom, og mot slutten er det en helt uimotståelig accelerando som fører an mot en briljant avslutning.

Og så får det bare være at Max Bruch følte på en viss sårhet over at ingen av hans andre verk oppnådde samme suksess. For tross alt, han skrev i alle fall en av tidenes mest spilte fiolinkonserter.

En skillelinje i musikkhistorien

Det er ikke til å komme fra at enkelte verk i musikkhistorien er mer epokegjørende enn andre. Da Beethoven fikk den klassisistiske verden til å skjelve med sin Eroicasymfoni uttalte Joseph Haydn at «ingenting blir det samme etter dette.» Det samme kan med rette sies om Igor Stravinskys ballett Vårofferet, som skapte furore fra første stund.

I musikkhistorien lærer vi at rundt 1910 var det begynt å utkrystallisere seg en uunngåelig estetisk fundert debatt som gjerne kalles tonalitetskrisen. Enkelt forklart gikk dette ut på at mange mente at den tonale musikken, altså den som er bygget på dur- og mollakkorder, i praksis hadde utspilt sin rolle. Denne type tonalitet vokste for alvor fram i renessansen, og man kan forstå de som mente at 500 år med samme musikalske språk får være nok: «Nå må vi prøve noe nytt, dere.»

Løsningene var flere. Arnold Schönberg begynte først med sin pantonalitet, altså at musikken i praksis inneholdt alle toneartene, før han lanserte sine idéer om 12-tonemusikk, og tonaliteten slik vi kjente den, ble oppløst. Bela Bartok gikk veien om folkemusikken: Istedenfor å tilpasse folkemusikken til kunstmusikken, slik man hadde gjort store deler av 1800-tallet, ville han la folkemusikken ligge i bunnen, og bygge kunstmusikken oppå.

Stravinskys løsning handlet kort fortalt om at han brukte virkemidler som ostinat, altså gjentagende rytmiske mønstre; clusterakkorder, som er tette harmonier med sterkt dissonerende intervall, samt sentraltoner. Dette er gjennomgående toner som ligger der store deler av tiden, og skaper en slags tonal livbøye for ørene våre.

Vårofferet, eller Le Sacre du printemps, er en av flere balletter som Stravinsky skrev for koreografen Sergei Diaghilevs kompani Ballets Russes. Trass i navnet, opptrådte de aldri i Russland.

Før Vårofferet hadde Stravinsky skrevet to verk for dem: Ildfuglen i 1910 og Petrusjka i 1911. Begge verkene bygger på fortellinger fra russisk folklore, noe også Vårofferet gjør. Likevel skiller sistnevnte seg radikalt ut som et mye mer moderne verk, og mottagelsen ble deretter.

Urframføringen skjedde på Théâtre des Champs-Élysées i Paris den 29. mai 1913, og her er det verdt å nevne at da publikum i den franske hovedstaden den gang gikk for å se ballett, ja da forventet de å få servert vakker og grasiøs dans med dertilhørende musikk, gjerne i lekre formsydde kostymer.

Vårofferet bød ikke på noen av delene. Stykket handler om hedenske urfolk som utfører sitt årlige offer til våren, hvor en ung jomfru danser seg selv til døde.

Et slikt plot måtte nødvendigvis ha en djerv og rå musikk for i det hele tatt å kunne fungere, og det hadde Stravinsky skapt. Men for det parisiske publikum rant begeret over da danserne, med sine lange fletter og kostymer inspirert av gamle folkedrakter, entret scenen. Hva var dette for slags barbarisk ikonoklasme?

Musikkens makabre energi, skarpe harmonier og uvanlige rytmer var én ting, men denne redselsfulle dødsdansen de så utspille seg på scenen kunne da umulig kalles ballett?

Det oppstod kaos i salen. Folk sloss, og politiet måtte tilkalles.

Ganske raskt spredte nyhetene seg ute i verden om dette nye verket av Stravinsky som var så provokativt at lovens lange arm måtte bryte inn for å roe gemyttene. Stravinsky kunne egentlig ikke håpt på bedre reklame.

Og i dag, 111 år senere, klinger hans musikkhistoriske milepæl fortsatt ungdommelig friskt – helt perfekt for en vital 10-årsjubilant fra Bergen!

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Ben Glassberg dirigent
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Gustav Holst (1874-1934)
Planetene, op. 32 (52’)

Mars, krigens budbringer
Venus, fredens budbringer
Merkur, den bevingede
Jupiter, lystighetens budbringer
Saturn, alderdommens budbringer
Uranus, magikeren
Neptun, mystikeren

BEN GLASSBERG (foto: Benjamin Ealovega) er i ferd med å bli en av de mest etterspurte dirigentene internasjonalt. Han er musikksjef ved Volksoper Wien og Opéra de Rouen Normandie. I perioden 2019-2021 var han hoveddirigent ved Glyndebourne Tour.

Av kommende høydepunkter på operafeltet, kan vi nevne Mozarts Tryllefløyten, Bizets Carmen, Mozarts La Clemenza di Tito, Strauss’ Ariadne auf Naxos og Poulencs Carmelittsøstrene. Glassberg vil i inneværende sesong debutere ved operaen i Hamburg, med Mozarts La Clemenza di Tito og ved operaen i Zürich med Lehárs Den glade enke.

Glassberg var tidligere tilknyttet Orchestre National de Lyon. Blant orkestre han har dirigert, kan nevnes BBC Philharmonic Orchestra, Detroit Symphony Orchestra, Deutsche Radio Philharmonie, Orchestre National de Lille, Orchestre Philharmonique de Radio France, Royal Liverpool Philharmonic, Royal Philharmonic Orchestra og det svenske radiosymfoniorkesteret.

Han debuterte ved Glyndebourne-operaen i 2017, og har siden gang ledet en rekke operaer der, som for eksempel Puccinis Madama Butterfly, Verdis La traviata og Donizettis Don Pasquale. Glassbergs diskografi inneholder blant annet prisvinnende album for Warner Classics med gitaristen Thibaut Garcia og mezzosopranen Marianne Crebassa. I 2022 ble The Turn of the Screw og Mozarts La clemenza di Tito publisert på Alpha Classics, samt et album med verk av Camille Pépin (NoMadMusic, april 2023).

OM PROGRAMMET

Lyden av verdensrommet
Sommeren 1914, like før verden kastes ut i krigens inferno, starter Gustav Holst på komponeringen av suiten som får tittelen Planetene. På dette tidspunktet hadde han en rekke verk på samvittigheten. Han led dog av ganske betydelige mindreverdighetskompleks, og var svært usikker på sin komponistgjerning. Noe som skulle fungere som terapi i så henseende, var lesningen om planetene, ført i pennen av de engelske astrologene Robert Cross Smith (under pseudonymet Raphael) og Alan Leo. Her fant han både trøst og inspirasjon til det som skulle bli hans desidert mest kjente og spilte verk.

Holst var en svært belest og nysgjerrig mann, og fant ofte musikalske impulser gjennom litteratur. Han sa blant annet at «as a rule, I only study things that suggest music to me.» Et godt eksempel på dette er Sanskrit, det hellige språket i hinduismen. Han ble først introdusert for det gjennom oversettelser, men var ikke verre på det enn at han lærte seg originalspråket. Det resulterte i to operaer: Sita, fra 1906, og Savitri i 1916.

Frøet til Planetene ble for alvor sådd våren 1913. Da hadde Gustav Holst en samtale om astrologi med den britiske skribenten Clifford Bax (som for øvrig er bror til komponisten Arnold), noe som skulle avstedkomme rikelige frukter.

Det er verdt å merke seg at Holst ikke har med Jorden i sin suite, samt at de ikke kommer i kronologisk rekke fra solen og utover. Han starter nemlig med Mars, krigens budbringer, noe som gir det hele en dramatisk start. Strykerne maler ut et marsjtema i 5/4-takt, og her er det ikke vanskelig å høre at Holsts Planeter må regnes som mor til all science fiction-filmmusikk.

Så roes det hele ned når vi møter Venus, og fløytene maner til en idyllisk oppvåkning. Den fredelige karakteren beholdes satsen igjennom, trass i noe friskere tempo når fiolinen har sin solo.
Merkur er suitens glitrende scherzo – på flere måter. Kvikksølv heter, som mange sikkert vet, mercury på engelsk, og musikken har vitterlig både glimmer og brodd. Holst bruker blant annet bitonalitet her, og blander Bb-dur med E-dur.

Så kommer Jupiter, gledens budbringer, som muligens er suitens mest kjente sats. Åpningen formelig sprudler av livslyst, og vi aner hint av en dansende engelsk folketone når Holst sveiper over orkesterets klangpalett. I satsens midtdel kommer det storslagne temaet som senere skulle bli til hymnen I wow to Thee, My Country, med tekst av den engelske diplomaten Sir Cecil Spring Rice (1859-1918).

Det dansbare kommer tilbake, og satsen når sin strålende avslutning når hymnetemaet spilles i grovmessing, som lander på en drønnende dyp diss. En hurtig oppadgående kromatisk skala gir assosiasjoner til den reneste rakettoppskyting, og satsen fyker av gårde med et ekstatisk smell!

Etter et slikt energisk utbrudd er det rimelig at den påfølgende satsen er av mer sober karakter, og Saturn er nettopp det, med undertittelen «alderdommens budbringer.» Det er noe kjølig og fjernt over denne satsen, ja, nesten resignert. Den repeterende pulsen i treblåserne har noe tilbaketrukket ved seg, trass i sin jevne standhaftighet. Satsen tiltar etter hvert i en litt tung marsjaktig utfoldelse, men blir aldri noen utadvendt triumf. Isteden får luftige harper og dunkle basstoner i orgelet gripe oss, og vi svever ut i den fjerne eteren.

Så entrer Uranus – Magikeren – scenen, i det som er suitens korteste sats. Og som seg hør og bør for en magiker med hatt og tryllestav er dette en eventyrlig scherzo, full av humør og vittige vendinger, men også en nesten diabolsk intensitet når marsjpartiene får utfolde seg i vilt trav.

I suitens siste del møter vi Neptun, mystikeren. Denne låter enda mer distansert, og harpene bidrar til å skape de fjerne og celestiale sfærene. Og akkurat idet du trodde at Holst ikke har flere geniale klang-ess i ermet, får vi det ordløse damekoret. Fjernt, langt der borte, aner vi deres lyse stemmer som gradvis svinner hen, og driver mot det ytre rom.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Nikolaj Szeps-Znaider dirigent
Truls Mørk cello
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Pierre Boulez (1925-2016)
Livre pour cordes

Edward Elgar (1857-1934)
Konsert for cello og orkester i e-moll, op. 85 (26’)

Adagio -moderato
Lento – allegro molto
Adagio
Allegro – moderato – allegro, ma non troppo – poco piu lento - adagio

Truls Mørk solist

Pause

Antonin Dvořák (1841-1904)
Symfoni nr. 7 i d-moll, op. 70 (38’)

Allegro maestoso
Poco adagio
Scherzo
Finale

OM DE MEDVIRKENDE

NIKOLAJ SZEPS-ZNAIDER (foto: Lars Gundersen) er en internasjonalt anerkjent fiolinist og dirigent. Han har vært fiolinsolist med Bergen Filharmoniske Orkester tidligere, og dirigerte orkesteret under et stort Schumann-prosjekt under Festspillene i Bergen i 2010.

Han er i dag musikksjef ved Orchestre National de Lyon. Som dirigent samarbeider han med flere av de store internasjonalt anerkjente orkestrene, som for eksempel New York Philharmonic og Chicago Symphony Orchestra. Szeps-Znaider dirigerer også opera, og gjorde en kritikerrost debut ved Dresden Semperoper for noen år siden. Han har nå også gjestet Den kongelige opera i København og operahuset i Zürich. Samtidig opprettholder han sin posisjon som en ledende fiolinist.

I inneværende sesong er han solist med blant annet London Philharmonic Orchestra og Leipzig Gewandhaus. Szeps-Znaider har medvirket på en rekke innspillinger, deriblant alle Mozarts fiolinkonserter med London Symphony Orchestra, Carl Nielsens fiolinkonsert med Alan Gilbert og New York Philharmonic samt prisvinnende utgivelser av Brahms’ og Korngolds fiolinkonserter med Valery Gergiev og Wienfilharmonikerne.

Han er opptatt av talentutvikling og er president for Nielsen-konkurransen som finner sted hvert tredje år i Odense. Han spiller på en Kreisler Guarnerius del Gesu 1741, som lånes ut til han fra flere fond – VELUX-stiftelsen, Villum Fonden og Knud Højgaard Foundation.

TRULS MØRK (foto: Johs Bøe) har et nært forhold til Bergen Filharmoniske Orkester, og har medvirket som solist med orkesteret en rekke ganger gjennom mange år. Han var blant annet residensmusiker i sesongen 2008/09, han medvirket på den store jubileumsgallaen i 2015 og han har vært med på flere internasjonale turneer.

Mørk er født i Bergen, og fikk sin første opplæring på cello av sin far, som spilte i Musikselskabet Harmoniens orkester fram til 1966. Senere studerte han med Frans Helmerson, Heinrich Schiff og Natalia Schakowskaya, og han ble i 1982 den første skandinaviske prisvinner ved Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva. Året etter vant han Cassadò-prisen i Firenze og ble tildelt UNESCO-prisen ved EBU-konkurransen i Bratislava, og i 1986 fikk han første pris ved Naumburg-konkurransen i New York.

Han er en ettertraktet kammermusiker, som jevnlig blir engasjert ved store festivaler. Mørk har vært kunstnerisk leder for den internasjonale kammermusikkfestivalen i Stavanger, og har stått i spissen for en omfattende konsertserie i Concertgebouw i Amsterdam. Mørk har spilt inn en rekke plater, og fikk Grammy-prisen for sin tolkning av Benjamin Brittens cellosuiter.

OM PROGRAMMET

Elgars siste store verk

Cellokonserten til Edward Elgar er i dag et selvfølgelig hjørnesteinsverk, og er ved siden av Dvořáks cellokonsert i h-moll, op. 104 den mest fremførte i verdens konsertsaler. Slik har det ikke alltid vært: Urframføringen i 1919 var ingen suksess, og det skulle gå et år før den ble fremført for annen gang. Først da den 20 år gamle Jacqueline du Pré (1945-1987) spilte inn konserten i 1965 ble den for alvor etablert på repertoaret.

Når man i dag sier navnet Edward Elgar, er det kanskje Pomp and Circumstance-marsj nr. 1, med sin mellomdel Land of Hope and Glory de fleste tenker på. Denne storslagne og majestetiske marsjen går sin seiersgang i alt fra supportersanger på fotballbanen til Last Night of the Proms. Sistnevnte er et festlig skue, hvor britene feirer storstilt med hatter og sløyfer bare 17. maikomiteen i Bergen kan matche.

Men Elgar selv var mer eller mindre pasifist, selv om konen hans ironisk nok var datter av en general. Og om han skrev imperialistiske marsjer aldri så mye, var hans musikalske legning vel så mye preget av det lyriske, elegiske og dramatiske. På mange måter er han den mest tyske av de engelske komponistene fra denne perioden, og under 1. verdenskrig så han med forferdelse på at hans eget England kriget med Tyskland, landet som hadde fôret ham med musikalske impulser gjennom Wagner og Richard Strauss. Og om han var en edwardiansk gentleman med skreddersydde dresser og hvalrossmustasj aldri så mye, hadde han påfallende liten interesse for engelsk folkemusikk.

Edward Elgar skulle likevel bli en kjent og kjær komponist, selv om han var en «late bloomer.» Først i 1899, da han var rundet 40, kom gjennombruddsverket Enigmavariasjonene, hvorfra den evigvakre Nimrod er den mest kjente satsen. Men Elgar, i likhet med de fleste andre som overlevde 1. verdenskrigs grusomheter, var preget da freden endelig kom. England, og store deler av Europa ellers, hadde mistet på nær en generasjon av sine menn.

Da er det kanskje ikke så rart at hans respons på krigens herjinger ble et innadvendt og elegisk verk for cello og orkester. Celloen betraktes av mange, blant annet stjernecellisten Steven Isserlis, for å være det instrumentet som ligner mest på menneskestemmen. Og Elgars konsert har noe dypt menneskelig og kontemplativt ved seg. Den er ettertenksom, og uten ytre virtuoseri. Verket har mye til felles med nerven vi finner i en del av den sene musikken til Johannes Brahms: Sterke og lange linjer, fulle av inderlighet, spenning og anstrøk av livets høst.

Første sats starter noe ukonvensjonelt, for solisten er nesten helt alene. Kun noen få toner fra strykerne støtter celloens nesten resitativiske innledning. Så hvisker klarinetten et svar, før solisten deklamerer en linje som bratsjene overtar.

2. satsens langsomme introduksjon spinner videre på innledningen fra 1. sats, før en energisk men likevel nobelt dempet scherzo tar plassen. Den langsomme tredjesatsen er noe lysere og åpnere enn 1. satsen, men også her er det sårt elegiske sterkt fremtredende. Finalen er konsertens lengste sats, og trass hovedtemaets dansbare kvaliteter tar dette aldri av i ekstatisk eufori. Det lavmælte, søkende og lyriske er aldri langt unna, og rapsodisk-oratoriske gester fra solisten veksler stadig med orkesterets svar.

Avslutningsvis kommer celloens motiv fra åpningen av 1. sats tilbake, men heller enn å synke ned i resignasjonen, tar orkester og solist tak og runder av konserten med en passasje som kan minne om Judy Garlands oppfordring: «Chin Up, Cheerio, Carry On!»

Symfonisk storhet

Antonin Dvořák er slaktersønnen fra Nelahozeves, en liten landsby nord for Praha, idyllisk beliggende i flatlandet ved Moldau. Som eldstemann i flokken var det naturlig at han skulle overta farens forretning, men gutten viste tidlig musikalske evner. Via orgelutdannelse og jobb som bratsjist i et operaorkester (hvor han opplevde å bli dirigert av Richard Wagner), skulle han gradvis slå seg opp som komponist av klassisk musikk med bøhmisk koloritt.

Veien fram var imidlertid ikke enkel. Da han passerte 30 var han fortsatt bare en lokalt kjent figur i Praha, og sjonglerte tilværelsen mellom undervisning, orgelspill og komponering. Jobben som bratsjist sa han opp etter at han giftet seg i 1873.

Året etterpå søkte han om den østerrikske stats komponiststipend. I juryen satt blant andre ringreven og musikkritikeren Eduard Hanslick, samt Johannes Brahms. Kort fortalt gjorde Dvořáks innsendte materiale inntrykk på dem. Hvem var denne provinsens organist og lærer, som komponerte symfonier, overtyrer og sangsykluser med en slik snert og kvalitet? Og ikke bare det, men før han ble gift bodde han i et herrekollektiv med fem andre menn, og eide ikke engang et piano (!). Kun et lite spinett var det han hadde til rådighet.

Dvořák vant komponiststipendet flere ganger, og juryen skrev blant annet at «kandidaten fortjener en god påskjønnelse som kan lette arbeidsmengden hans, og frigjøre tid til skapende arbeid.»
Fra slutten av 1870-tallet ble han stadig mer berømt, og fikk legge store deler av Europa, men også USA, for sine føtter.

I 1884 ble han invitert til London for å dirigere konserter med The Philharmonic Society, et samarbeid som gikk så godt at Dvořák komponerte sin 7. symfoni, som ble urframført i St. James Hall i april året etter.
Uten sammenligning for øvrig er de tre siste symfoniene til Dvořák litt som de tre siste klaversonatene til Franz Schubert: De peker seg ut og viser en moden komponist, på høyden av sin kreativitet, og som evner å skape musikk med et utrolig spenn i uttrykk og stil.

Arbeidet med den 7. symfonien begynte ved juletider 1884, et arbeid som på mange måter gikk på skinner: Dvořák var nemlig en ihuga togentusiast. Han elsket å kjøre tog, noe han senere fikk leve ut i rikt monn i USA.

På en av sine daglige flaneringer forbi Prahas togstasjon så han tsjekkere som ankom for å dra på konsert til støtte for tsjekkisk selvstendighet. Tsjekkia lå på denne tiden under Østerrike-Ungarn, og Dvořák kjente på trangen til å skrive et symfonisk bidrag til støtte for sitt kjære hjemland.

Og dette gjorde han til gagns. Urframføringen i London i 1885 var en stor suksess, og Dvořáks biograf John Clapham skriver at «symfonien har større dramatisk kraft, lodder dypere følelser, og har mer visjonær bredde enn noe annet Dvořák hadde skrevet til da.»

1. sats begynner stillferdig, men bestemt: Her er det nerve fra første stund, og det målrettede hovedtemaet kontrasteres av et mer solfylt og idyllisk sidetema.

Sats nummer to, Poco adagio, starter rustikt og lyrisk, nesten som en blanding av kor og lirekasse. Deretter svinser en lekker fløytesolo over bløtt strykekomp, og trass i en mørkere fargepalett underveis kommer det pastorale tilbake og slutter satsens sirkel.

Det tsjekkiske og furiose er ledende for symfoniens scherzo, hvor en enkelt kan se for seg et opptog av nasjonaldraktkledde mennesker i vilter dans.

I finalen kommer det dramatiske og majestetiske tilbake, og vi får ingredienser fra alle de foregående satsene. Slutten er utadvendt og høystemt, og slutter i patriotisk og optimistisk D-dur fra en Dvořák med ukuelig tro på selvstendighet for sitt folk.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Ben Glassberg dirigent
NoXaS saxofonkvartett
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Jan Erik Mikalsen (1979-)
Cycles, for saxofonkvartett og orkester (urframføring)

1 Joie
2 Catacombes du Paris
3 The Jovian System
4 La Tomba di San Francesco d’Assisi

Pause

Gustav Holst (1874-1934)
Planetene, op. 32 (52’)

Mars, krigens budbringer
Venus, fredens budbringer
Merkur, den bevingede
Jupiter, lystighetens budbringer
Saturn, alderdommens budbringer
Uranus, magikeren
Neptun, mystikeren

OM DE MEDVIRKENDE

BEN GLASSBERG (foto: Benjamin Ealovega) er i ferd med å bli en av de mest etterspurte dirigentene internasjonalt. Han er musikksjef ved Volksoper Wien og Opéra de Rouen Normandie. I perioden 2019-2021 var han hoveddirigent ved Glyndebourne Tour.

Av kommende høydepunkter på operafeltet, kan vi nevne Mozarts Tryllefløyten, Bizets Carmen, Mozarts La Clemenza di Tito, Strauss’ Ariadne auf Naxos og Poulencs Carmelittsøstrene. Glassberg vil I inneværende sesong debutere ved operaen i Hamburg, med Mozarts La Clemenza di Tito og ved operaen i Zürich med Lehárs Den glade enke. Glassberg var tidligere tilknyttet Orchestre National de Lyon. Blant orkestre han har dirigert, kan nevnes BBC Philharmonic Orchestra, Detroit Symphony Orchestra, Deutsche Radio Philharmonie, Orchestre National de Lille, Orchestre Philharmonique de Radio France, Royal Liverpool Philharmonic, Royal Philharmonic Orchestra og det svenske radiosymfoniorkesteret. Han debuterte ved Glyndebourne-operaen i 2017, og har siden gang ledet en rekke operaer der, som for eksempel Puccinis Madama Butterfly, Verdis La traviata og Donizettis Don Pasquale. Glassbergs diskografi inneholder blant annet prisvinnende album for Warner Classics med gitaristen Thibaut Garcia og mezzosopranen Marianne Crebassa. I 2022 ble The Turn of the Screw og Mozarts La clemenza di Tito publisert på Alpha Classics, samt et album med verk av Camille Pépin (NoMadMusic, april 2023).

NoXaS er en norsk saxofonkvartett som ble etablert i 2007 og har siden den gang markert seg som et kvalitetsensemble med flere samarbeidspartnere blant eliten av norske musikere og ensembler. NoXaS’ hovedmålsetting er å framføre det beste av repertoaret som finnes for denne ensembleformen, og å bygge et nytt repertoar i samarbeid med komponister og andre utøvere. Gjennom dette arbeidet har NoXaS som visjon og uttalt mål å være et viktig aktivum i norsk musikkliv. Helt siden oppstarten har kvartetten hatt løpende dialog med komponister om samarbeid og utvikling av nye verk for denne spennende ensemblevarianten. Dette har resultert i flere nye verk spesielt tilegnet NoXaS.

OM PROGRAMMET

Kosmiske forbindelser
Tilbake i 2018 bestilte Bergen Filharmoniske Orkester og NoXas et verk av Jan Erik Mikalsen, som bærer tittelen Cycles. Som følge av pandemien har det ikke latt seg gjøre å spille det før nå, og ifølge komponisten forener Cycles impulser både fra jorden og verdensrommet.

«Verket er for solistisk saksofonkvartett som ledsages av en «skygge»-strykekvartett hvor to av strykerne er kvarttone-stemt ned, som igjen ledsages av det store orkesterapparatet,» og forteller videre: «Det er tidvis veldig mye lagdeling blant strykerne i orkesteret og endel bruk av slagverk.»

Hver sats har sin egen undertittel: «1.sats heter "Joie". 2.satsen bærer navnet "Catacombes du Paris" hvor jeg har vært nede i. Katakombene i Paris er et nettverk av kanaler i et kalksteinsbrudd, hvor opptil 1,7 kilometer av det er offentlig tilgjengelig, og hvor det er oppbevart seks millioner skjelett.

3.satsen heter "The Jovian System". Det joviske, eller galileiske system består av de fire største månene rundt Jupiter; Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Jupiter-systemet er som et lite solsystem i seg selv hvor da spesielt månen Europa er interessant. Månen har et tykt lag med is som skjuler et hav med opptil 150 000 meters dybde. Både ESA og NASA har sonder på vei til de fire galileiske månene. ESAs sonde er allerede på vei, mens NASAs Europa Clipper-sonde sitt oppskytningsvindu starter 10.oktober 2024.»

Verket avrundes med en mer jordisk inspirasjon, nemlig fra Frans av Assisi: «4. sats heter La Tomba de San Francesco d’Assisi. Dette er også et sted jeg har vært. Det skjedde under mitt residensopphold ved Civitella Ranieri-slottet, hvor vi blant annet besøkte graven til sankt Frans av Assisi. Dette var en stor opplevelse for meg; mest fordi komponist Olivier Messiaen har skrevet sin eneste opera om Sankt Frans av Assisi. Dette er også et verk jeg har et nært forhold til. Her prøver jeg å speile kretsløp og sykliske bevegelser både i mikro- og makrostørrelser; både menneskelige kretsløp gjennom generasjoner, fra lærer til elev og kretsløp i kosmiske skalaer. Verket er dedikert til min lærer Morten Eide Pedersen.»

Lyden av verdensrommet
Sommeren 1914, like før verden kastes ut i krigens inferno, starter Gustav Holst på komponeringen av suiten som får tittelen Planetene. På dette tidspunktet hadde han en rekke verk på samvittigheten. Han led dog av ganske betydelige mindreverdighetskompleks, og var svært usikker på sin komponistgjerning. Noe som skulle fungere som terapi i så henseende, var lesningen om planetene, ført i pennen av de engelske astrologene Robert Cross Smith (under pseudonymet Raphael) og Alan Leo. Her fant han både trøst og inspirasjon til det som skulle bli hans desidert mest kjente og spilte verk.

Holst var en svært belest og nysgjerrig mann, og fant ofte musikalske impulser gjennom litteratur. Han sa blant annet at «as a rule, I only study things that suggest music to me.» Et godt eksempel på dette er Sanskrit, det hellige språket i hinduismen. Han ble først introdusert for det gjennom oversettelser, men var ikke verre på det enn at han lærte seg originalspråket. Det resulterte i to operaer: Sita, fra 1906, og Savitri i 1916.

Frøet til Planetene ble for alvor sådd våren 1913. Da hadde Gustav Holst en samtale om astrologi med den britiske skribenten Clifford Bax (som for øvrig er bror til komponisten Arnold), noe som skulle avstedkomme rikelige frukter.

Det er verdt å merke seg at Holst ikke har med Jorden i sin suite, samt at de ikke kommer i kronologisk rekke fra solen og utover. Han starter nemlig med Mars, krigens budbringer, noe som gir det hele en dramatisk start. Strykerne maler ut et marsjtema i 5/4-takt, og her er det ikke vanskelig å høre at Holsts Planeter må regnes som mor til all science fiction-filmmusikk.

Så roes det hele ned når vi møter Venus, og fløytene maner til en idyllisk oppvåkning. Den fredelige karakteren beholdes satsen igjennom, trass i noe friskere tempo når fiolinen har sin solo.
Merkur er suitens glitrende scherzo – på flere måter. Kvikksølv heter, som mange sikkert vet, mercury på engelsk, og musikken har vitterlig både glimmer og brodd. Holst bruker blant annet bitonalitet her, og blander Bb-dur med E-dur.

Så kommer Jupiter, gledens budbringer, som muligens er suitens mest kjente sats. Åpningen formelig sprudler av livslyst, og vi aner hint av en dansende engelsk folketone når Holst sveiper over orkesterets klangpalett. I satsens midtdel kommer det storslagne temaet som senere skulle bli til hymnen "I wow to Thee, My Country!", med tekst av den engelske diplomaten Sir Cecil Spring Rice (1859-1918).

Det dansbare kommer tilbake, og satsen når sin strålende avslutning når hymnetemaet spilles i grovmessing, som lander på en drønnende dyp diss. En hurtig oppadgående kromatisk skala gir assosiasjoner til den reneste rakettoppskyting, og satsen fyker av gårde med et ekstatisk smell!

Etter et slikt energisk utbrudd er det rimelig at den påfølgende satsen er av mer sober karakter, og Saturn er nettopp det, med undertittelen «alderdommens budbringer.» Det er noe kjølig og fjernt over denne satsen, ja, nesten resignert. Den repeterende pulsen i treblåserne har noe tilbaketrukket ved seg, trass i sin jevne standhaftighet. Satsen tiltar etter hvert i en litt tung marsjaktig utfoldelse, men blir aldri noen utadvendt triumf. Isteden får luftige harper og dunkle basstoner i orgelet gripe oss, og vi svever ut i den fjerne eteren.

Så entrer Uranus – Magikeren – scenen, i det som er suitens korteste sats. Og som seg hør og bør for en magiker med hatt og tryllestav er dette en eventyrlig scherzo, full av humør og vittige vendinger, men også en nesten diabolsk intensitet når marsjpartiene får utfolde seg i vilt trav.

I suitens siste del møter vi Neptun, mystikeren. Denne låter enda mer distansert, og harpene bidrar til å skape de fjerne og celestiale sfærene. Og akkurat idet du trodde at Holst ikke har flere geniale klang-ess i ermet, får vi det ordløse damekoret. Fjernt, langt der borte, aner vi deres lyse stemmer som gradvis svinner hen, og driver mot det ytre rom.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Maxim Emelyanychev dirigent
Christian Tetzlaff fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Edward Elgar (1857-1934)
Konsert for fiolin og orkester i h-moll, op. 61 (45’)

Allegro
Andante
Allegro molto

Christian Tetzlaff solist

Pause

Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Symfoni nr. 6 i h-moll, op. 74 «Pathetique» (45’)

Adagio – allegro non troppo
Allegro con grazia
Allegro molto vivace
Adagio lamentoso

OM DE MEDVIRKENDE

MAXIM EMELYANYCHEV (foto: Andrej Grilc) er hoveddirigent for det skotske kammerorkester, sjefdirigent for Il Pomo d’Oro (fra 2013), og fra sesong 25/26 første gjestedirigent for det svenske radiosymfoniorkesteret.

Emelyanychev (1988) kommer fra Nizhny Novgorod i Russland, hvor han fikk sin første musikkundervisning i piano og direksjon. Senere studerte han direksjon med Gennady Rozhdestvensky ved Tsjaikovskij-konservatoriet i Moskva. Han debuterte som dirigent da han var tolv år gammel, og ble allerede da invitert til å dirigere andre orkestre. Emelyanychev har ledet en rekke prisbelønte innspillinger. Med Il Pomo d’Oro ledet han innspillingen In war and Peace, Harmony through Music med Joyce DiDonato, som vant Gramophone Award 2017. Et annet prisvinnende Prosjekt er Händels opera Agrippina, som vant Gramophone Opera Award i 2020.

Han har også ledet flere innspillinger med det skotske kammerorkesteret, blant annet symfonier av Schubert og Mendelssohn. Med Il Pomo d’Oro kommer Mozarts komplette symfonier, og de første utgivelsene har fått fantastisk mottakelse. Han dirigerer jevnlig orkestre som Concertgebouw, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Royal Liverpool Philharmonic og Berlinfilharmonikerne.

CHRISTIAN TETZLAFF (foto: Giorgia Bertazzi) er en av de mest etterspurte fiolinsolistene i dag. Han spiller et bredt repertoar og er like komfortabel i både det klassiske, romantiske og samtidige repertoaret. I inneværende sesong (2024-25) er han Focus Artist ved Rheingau-festivalen og Artist-in-Residence ved Kammerakademie Potsdam.

Tetzlaff er også kjent for å hente fram glemte mesterverk, slik som Joseph Joachims fiolinkonsert, samtidig som han framfører nye verk, for eksempel Jörg Widmanns fiolinkonsert fra 2013. Tetzlaff har gitt ut flere prisvinnende cder, som Bartóks fiolinkonserter som ble belønnet med Gramophone Classical Music Award og hans innspilling av Beethovens og Sibelius’ fiolinkonserter som ble kåret til månedens utgivelse av Gramophone.

Han spiller også kammermusikk, og etablerte Tetzlaff Quartett i 1994. Tetzlaff er særlig kjent for sine innovative kammermusikkprosjekter og framføringer av Bachs solorepertoar. Han spiller på en fiolin laget av Peter Greiner og underviser i dag ved Kronberg Akademie ved Frankfurt.

OM PROGRAMMET

Tsjaikovskijs Pathetique

«Jeg er for tiden oppslukt av arbeidet med mitt nye verk… det er vanskelig å løsrive seg fra det. Jeg tror dette kommer til å bli det beste jeg har laget,» skrev Peter Tsjaikovskij til sin bror Modest, og siktet til arbeidet med sin 6. symfoni.

Han dirigerte selv urframføringen av den bare dager før han døde, og komponistkollega Nikolai Rimskij-Korsakov, som overvar premieren, spurte ham om symfonien hadde et programmatisk innhold. Til dette svarte Tsjaikovskij ja – men han ville ikke røpe noe om hva dette innholdet var.

Legg så til at Tsjaikovskij døde bare dager etter urfremføringen, og vips har historien rikelig med romantisk materiale å spekulere i: Var symfonien en illevarslende svanesang? Er det en sorg fra en mann som har måttet undertrykke sin legning, og som følte han ikke ble sett og verdsatt som kunstner? Er sistesatsens langsomt hendøende avslutning et omen?

Vi mennesker har kanskje en iboende trang til å forklare enkelte mesterverk ut fra biografiske hensyn. Da passer det å se for seg den lidende kunstner, der han setter seg ned for å skrive det han vet er hans siste og avgjørende verk – hans postulat, musikalske arv og testamente.

Skjønt, Tsjaikovskij kunne da vel ikke vite at han kom til å drikke kolerainfisert vann en uke etter premieren på sin siste symfoni? Og var det forresten det som skjedde? Tsjaikovskij hadde nylig innledet et forhold til nevøen til en russisk aristokrat. Homofili var forbudt, men Tsjaikovskij var en nasjonal figur øvrigheten ikke turte å røre. Han var også en hardtarbeidende sjel som kjederøykte, hadde høyt alkoholkonsum, og klagde på kontinuerlige hodepiner. Helsen var skral i utgangspunktet.

Og midt i alle myter og spørsmål vi antagelig aldri får et entydig svar på, er det heller et poeng å studere selve musikken, og se på hvilke fantastiske nyvinninger han gjør.

Den langsomme åpningen vokser fram fra dypet, med mørke og sonore røster på let etter tonalitet og melodisk følelse. Adagio-introduksjonen er veldig lang, og vi rives ut av den såre freden av et nesten hjerteskjærende drønn som innleder satsen hurtige del.

I 2. sats møter vi den sjarmante melodikeren Tsjaikovskij. Han som tidligere i livet trillet ut det ene besnærende tema etter det andre i sine balletter, serenader og konserter. Denne haltende valsen i 5/4-takt smiler til oss av barnlig naivitet, men det er likevel noe modent og reflektert over den, som en eldre herre som forteller eventyr: Historien er forståelig for barneører, men berettes av en mann med alderdommens innsikt.

Marsjen i tredje sats bryter totalt med de foregående. Selv den smilende 2. satsen er å regne som innadvendt og hjemlig i forhold til denne briljante marsjen, som definitivt har et anstrøk av parade og fest. Satsens coda er noe av det mest utadvendte han noensinne komponerte, og det er ikke til å undres over at mang et konsertpublikum har brutt ut i spontan applaus ved satsens slutt.

Og hvordan i all verden skal man følge opp noe slikt? En finale i en symfoni er jo tradisjonelt nettopp slik vi nettopp har hørt: Hurtig, festlig og full av dynamisk liv.

Hvordan kan man endre på dette? Jo, ved å la musikken vende tilbake til der den kom fra: Dypet.
Siste sats er påfallende. De klagende strykerne i åpningen, som svares av blåsere, og med fagotten som gradvis forsvinner ned i mørket – og her vil Tsjaikovskij ha ikke mindre enn seks p-er: pianissississimo.

Melodiene og basslinjene preges av nedadgående bevegelser. Fra affektlæren i barokken vet vi at nedadgående bevegelser = resignasjon, nederlag og til og med død.

Er dette da en musikalsk død?

Kanskje. En musikalsk hjerterytme høres i alle fall flere ganger gjennom satsen: Bam-bamm, bam-bamm, bam-bamm.»

Men det vi definitivt kan si med sikkerhet, er at måten Tsjaikovskij strekker og strekker i tiden, er med på å berede grunnen for både Mahler og Sibelius.

De siste taktenes stadige morendo er så langsomme og sarte at den klingende musikk og øredøvende stillhet på et punkt smelter sammen til ett.

Kanskje ikke så rart da at Tsjaikovskij mente dette var det beste han hadde skrevet.

Fra den modne Elgar

Edward Elgar var glad i koder, og det er ikke bare i hans Enigmavariasjoner at dette er tydelig. I kveldens verk, som er den første solokonserten han skrev som moden tonekunstner, er det en inskripsjon på tittelsiden av originalmanuskriptet: «Aqui esta encerrada el alma de…» som betyr «Heri ligger sjelen til…»

Dette sitatet hadde han funnet i forordet til en roman som heter Gil Blas, skrevet av forfatteren Alain-René Lesage (1668-1747). I den boken står setningen på gravsteinen til en poet, mens Elgar har utelatt navnet i sin versjon. At en slik gåtefull gest avstedkom spekulasjoner, er fullt forståelig.

Det var virtuosen Fritz Kreisler som bestilte konserten av Elgar. Komponeringen begynte i 1909, og da Kreisler fikk se partituret i juli 1910, utbrøt han: «Den vil ryste Queen’s Hall!» Ryktet gikk om at Elgar hadde et mesterverk i kjømda, og orkestrene i London kjempet om retten til å urframføre det. I november 1910 stod Elgar selv på podiet da Philharmonic Society fikk æren av å fremføre det for første gang, og Kreisler var selvsagt solist. Han uttalte at «konserten muligens er den vanskeligste av alle hva angår utholdenhet.» Teknisk er den svært krevende, samtidig som verkets poetiske ånd alltid må ivaretas.

Elgar hadde antagelig Brahms og Bruch sine konserter som modell for sin, og han sa selv om verket at «det er bra. Forferdelig følelsesladet! For følelsesladet, men jeg elsker det!»

Konsertens førstesats er i tradisjonell sonatesatsform, men Elgar holder seg ikke bare til et hoved- og sidetema. Hele seks forskjellige tema introduseres for oss før fiolinen gjør sin entré. Elgar lar fiolinen skinne som den romantisk-heroiske helten.

2. sats er langt mer fredelig i karakteren, og selv om denne også har dramatiske utbrudd er det likevel noe mer åpent og luftig over den.

Finalen starter med å kaste solisten rett ut i virtuose dobbelgrepspassasjer, og tema fra de to foregående satsene gjenintroduseres. Blant dem er det såkalte «Windflower-temaet.» Windflower er kallenavnet han hadde på en dame som het Alice Stuart-Wortley. Hun var datter av en britisk maler, og det har vært spekulert i om ikke det er hennes sjel som ligger i dette verket.

Satsen rundes av med en spennende kadens, hvor orkesteret akkompagnerer, hvilket er nokså uvanlig. Fra en langsom og utholdt innledning vokser virtuoseriet og fyker av gårde, mens strykerne spiller spretne pizzicati under.

En kort coda avslutter verket, og tonene flommer som fra en elv ut i det store og åpne havet.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Anja Bihlmaier dirigent
Mao Fujita piano
Bergen Filharmoniske Orkester

Louise Farrenc (1804-1875)
Ouverture nr. 2 i Ess-dur, op. 24 (12’)

Camille Saint-Saëns (1835-1921)
Konsert for piano og orkester nr. 2 i g-moll, op. 22 (23’)

Andante sostenuto
Allegro scherzando
Presto

Mao Fujita solist

Pause (25')

Hector Berlioz (1803-1869)
Symphonie fantastique, op. 14 (49’)

Drømmer og lidenskaper: Largo – Allegro agitato e appassionato assai
Et ball: Valse, allegro non troppo
På landet: Adagio
Marsj til skafottet: Allegretto non troppo
Heksesabatt: Larghetto – Allegro

ANJA BIHLMAIER (foto: Marco Borggreve) kommer fra Tyskland og er sjefdirigent for Residentie Orkest i Nederland (siden 2021). Hun er fra september 2024 første gjestedirigent for BBC Philharmonic i Manchester.

Bihlmaier studerte med Scott Sandmeier ved Hochschule für Musik i Freiburg, og fikk så et stipend som gjorde det mulig for henne å studere med Dennis Russel og Jorge Rotter ved Salzburg Mozarteum. Hun ble så tatt opp ved det tyske dirigentforum. I inneværende sesong dirigerer hun blant annet NDR Elbphilharmonie, WDR Köln, Göteborgs Symfoniker og det svenske radiosymfoniorkesteret.

Sommeren 2025 vil hun dirigere ved Staatsoper Berlin. Bihlmaier dirigerte første gang på BBC Proms i 2023, og var tilbake allerede sommeren 2024. Blant andre orkestre hun har dirigert, kan nevnes London Philharmonic, Wiener Symphoniker og National Symphony Orchestra Washington. Hun har et bredt repertoar som går fra Haydn, via Strauss og Mahler, til Unsuk Chin. Bihlmaier har også rik erfaring fra opera.


MAO FUJITA (foto: Dovile Sermokas) kommer fra Japan, begynte å spille piano som treåring, og studerte ved Tokyo College of Music. Han vant sin første internasjonale pris i 2010, og har siden vunnet en rekke priser, inklusive sølvmedalje i den berømte Tsjaikovskij-konkurransen i 2019.

25-åringen har allerede vært solist med flere internasjonalt anerkjente orkestre, som for eksempel Concertgebouw, Gewandhaus Orchester, Los Angeles Philharmonic, Royal Philharmonic Orchestra og Orchestre Philharmonique de Monte Carlo. Blant dirigenter han har samarbeidet med kan nevnes Andris Nelsons, Marek Janowski, Riccardo Chailly og Vasily Petrenko. Fujita har en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Sony, og hans debutalbum med Mozarts klaversonater ble lansert i 2022.

OM PROGRAMMET

Fransk lekenhet

Kvinnelig pionér
Louise Farrenc: Konsertpianist, komponist og pianoprofessor ved Paris-konservatoriet i 31 år. Gjennom store deler av 1800-tallet var hun en viktig figur i det franske musikkliv, men da først og fremst som pianist. Det er først i de senere år, i takt med nysgjerrigheten på kvinnelige komponister og kunstnere generelt, at hun har fått større oppmerksomhet. Dette er også helt fortjent, for i sin levetid ble hennes verk, med sin brilliante orkestreringskunst, hyllet av Hector Berlioz.

Hennes to overtyrer fra 1834 var høyst trolig tenkt som forspill til operaer som aldri ble skrevet. Stilmessig kan hennes musikk plasseres i et tidligromantisk klima, med klare røtter i tysk-klassisistiske etterdønninger. Hennes pianolærere var Cecile Soria, som hadde studert med Muzio Clementi, og Ignaz Moscheles som var elev av Salieri. I komposisjon hadde hun Anton Reicha, en disippel av Johann Nepomuk Hummel, som igjen hadde vært Mozarts elev. Kort sagt: Hun fikk solid skolering, og lærte håndverket til fingerspissene.

Overtyren vi hører starter i et dramatisk mollandskap, men det mer lystige og utadvendte tar etter hvert over for de skarpe og tunge punkteringene. Lekre, lyriske parti veksler med større utbrudd, og det orkestrale mesterskapet er i høysetet. Og for de som nå tenker at «jeg vil høre mer av denne «franske Clara Schumann,» så kan hennes tre symfonier og kammermusikken varmt anbefales!

Fransk med tyske impulser
Camille Saint-Saens’ kunstneriske virke står kanskje litt på siden av det vi ellers forbinder med andre halvdel av 1800-tallet i Frankrike. Dette skyldes nok flere ting. For det første er han en av de mest «tyske» av de franske komponistene. Han skrev symfonier og konserter, og behersket de klassisistiske formene – som tross alt hadde en sterk tysk forankring. I tillegg skrev han fuger, og var en mester ved orgelet (Liszt kalte ham datidens største organist). Hans oppvekst som vidunderbarn frambragte komposisjoner allerede ved 2-3 års alderen, og fra ungdomsårene fortelles det at hans partytrick nr. 1 ved de parisiske salonger var å spille en hvilken som helst av Beethovens 32 klaversonater fra hukommelsen.

Kanskje led han av allsidighetens forbannelse, eller kanskje passet han ikke inn i de A4-rammene som både samtiden og ettertiden har tegnet opp: Hans verk har ikke den impresjonistiske luftigheten og fargene til Debussy, og ikke de store linjene til Brahms. Virtuos organist, ja, men ingen Widor-symfoniker. Han har heller ikke Cesar Franck sitt alvor eller Fauré sin nøkternhet. Så hva er han? Og hvordan kan vi kjenne ham igjen?

Camille Saint-Saens var enormt virtuos, og veldig leken. Og han kunne kunsten å skrive gode melodier: Ta finalen i symfoni nr. 3, bedre kjent som orgelsymfonien. Den sikrer ham en plass i parnasset til evig tid.

Han hadde enormt stilmessig overskudd, og evnet å integrere musikalske impulser fra mange hold. Nettopp det er gjeldende for klaverkonsert nr. 2 også.

Sitatet om at «den starter med Bach og slutter med Offenbach» er velkjent, men det er likevel flere lag i dette. For oppbygningen er temmelig genial: Istedenfor det klassiske hurtig-langsom-hurtig-skjemaet vi kjenner, begynner han med en moderat og ganske dramatisk 1. sats, går videre med en aldeles hysterisk vittig scherzo, til den virtuose tarantellen til slutt. Og ja, finalen har absolutt et visst Offenbach-propellpreg over seg, men tankene kan vel så gjerne gå til Mendelssohns italienske symfoni, med sin avsluttende saltarello.

Åpningen av konserten minner absolutt om Bach: De improvisatoriske gestene plukker opp tråden fra en orgelfantasi eller en cembalotoccata. Og selv om 1. sats har sine dramatiske utbrudd, er det innadvendte, dels resitativiske og improvisatoriske de førende ingredienser.

2. sats er veldig leken, og har en melodisk vakker snert. Her står også det virtuose i høysetet, og de springende løp og kaskader svares av fløyter og pauker – ofte i pianissimo. Og denne tette interaksjonen er typisk for den «symfoniske konserten» som Saint-Saens her prøvde å skape – i motsetning til verk av typen «concerto brillante» som var førende i Frankrike på 1860-tallet.
Finalen feier av gårde i tempo presto (svært hurtig) med kaskader av løp og oktaver som knapt gir solisten noe tidspunkt til å ta igjen pusten.

Banebrytende symfonisk historiefortelling
Når Hector Berlioz skriver sin Symphonie fantastique er det ikke bare enda et verk i det som allerede da var blitt en ganske gammel musikalsk sjanger. Gjennom symfonien, med undertittelen «En episode i en kunsters liv… i fem deler», vil Berlioz at vi skal tenke og føle det samme som ham, og verket er et strålende eksempel på den tidligromantiske tanken om det storslåtte kunstnergeniet som ser horisonter vi andre ikke aner eksisterer.

Helt enkelt var det imidlertid ikke. Vi skriver år 1830, og folk i Frankrike levde enda med revolusjonen og det påfølgende skrekkveldet i minnet. Paris var musikkhovedstad hvor bal canto-opera av blant andre den tyskfødte Meyerbeer var det hippeste på plakatene. Beethoven-kulten begynte å etablere seg, og verk som Eroica-symfonien ble spilt i gode fremførelser, og ellers gikk Rossinis solfylte operaer og salongenes klavermusikk sin seiersgang. Så dukker denne unge og svært ekstroverte Hector Berlioz dukker opp – en legesønn fra Alpene med gitar (!) som hovedinstrument – og prøver å ta Paris med storm. Noen så på ham som et geni, mens andre mente han var en ikonoklast. Hans brudd med konvensjonene, bruk av enorme orkesterbesetninger og nye farger var vulgært effektjageri, mente noen. Andre derimot, så ham som en innovatør.

Når det gjelder Symphonie fantastique, kan man tydelig se at de litterære impulsene tidlig på 1800-tallet var med på å sette sitt preg på Berlioz. 1700-tallets opplysningstid fikk sitt endelikt, og folk søkte vekk fra fornuften og til det mystiske, sublime, overnaturlige – det fantastiske.
Og her er det viktig å fremheve at Berlioz var en litterær person. Hans memoarer er aldeles kostelig lesning, og hører til noen av de fineste kunstnererindringer vi har. Han leste Lord Byron og ikke minst Shakespeare. Franskmennene hadde i stor grad hatt sin egen klassiske, litterære kanon, og for Berlioz var verk som En midtsommernattsdrøm og Romeo og Julie døråpnere til fascinasjonen for det mystiske og overnaturlige.

Symphonie fantastiques inndeling er da også på sett og vis mer likt et skuespill enn en tradisjonell symfoni, siden det har 5 satser (mot 4, som var vanlig). Og Berlioz bruker den såkalte «Idée fixe», en slags forløper til Wagner ledemotiv. Dvs et musikalsk motiv som dukker opp igjen og igjen i verket, men i ulike instrumenter og klanglige forkledninger.

I den første satsen, «Rêverie. Passions», er det en kunstnerskikkelses drømmer og følelser vi presenteres for. Han er i dyp kjærlighetssorg, og ruser seg på opium. Til grunn for dette ligger også en hendelse fra hans egen kjærlighetsliv: I 1827 var det et britisk Shakespeare-gjestespill i Paris, og Berlioz falt pladask for den irske skuespillerinnen Harriet Smithson. De to ble senere gift. Da trer en kvinneskikkelse fram for ham, og vi blir presentert for hans lengsler og følelser. Satsens idée fixe, eller kjærlighetstema, er med hele tiden.

Så følger ballscenen. Kanskje er det sjalusien som våkner når den unge kunstneren forfølger sin flamme inn i ballsalen, og andre kavalerer får geleide henne i dansen?

I tredje sats er vi på landet, og her aner vi en parallell til Beethovens Pastoralsymfoni. To gjetere kaller på hverandre, den ene er plassert utenfor scenen for å illudere avstanden. Mot slutten høres bare den ene, før tordenskrall ulmer i det fjerne.

Den berømte marsjen til skafottet følger i 4. sats. Kunstneren drømmer at han har drept sin kjære, og står utenfor seg selv og opplever sin dødsdom. Like før straffen skal fullbyrdes høres kjærlighetstemaet igjen. Lokker hun på ham?

Finalen, «En sabbatsnatts drøm», er en til tider grotesk dans hvor hekser og monstre er samlet i kunstnerens begravelse. Kjærlighetsmotivet har mistet sin mildhet og ynde, og alt tiltar i makaber villskap. Dommedagshymnen Dies irae siteres, bare for å understreke håpløsheten.
Besetningen bryter klart med datidens symfoniske standard som vi finner hos Beethoven. Berlioz bruker 4 harper, kornetter, 4 fagotter, engelsk horn og såkalte ofikleider. Dette er et messinginstrument som har form som en fagott.

Han var bare 27 da han skrev dette verket, og en mann som bifalt det var Robert Schumann. Han skriver blant annet at «jeg har studert den utallige ganger. Først ble jeg forbauset. Så skremt. Til slutt var jeg stum av beundring.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Aziz Shokakimov dirigent
Pablo Ferrández cello
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Antonin Dvořak (1841-1904)
Konsert for cello og orkester i h-moll, op. 104 

Allegro
Adagio, ma non troppo
Finale: allegro moderato – andante – allegro vivo

Pablo Ferrández solist

Pause

Sergej Prokofjev (1891-1953)
Symfoni nr. 5 i B-dur, op. 100 

Andante
Allegro marcato
Adagio
Allegro giocoso

AZIZ SHOKAKIMOV (foto: Mischa Blank) er musikalsk leder for Strasbourg Filharmoniske Orkester og kunstnerisk leder for Tekfen Filharmoniske Orkester i Tyrkia. I perioden 2015 til 2021 var han kapellmester ved Deutsche Oper am Rhein. Blant andre orkestre han har dirigert, kan nevnes Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, NDR Elbphilharmonie Orchester, WDR Sinfonieorchester Köln, Orchestre Philharmonique de Radio France, og hr-Sinfonieorchester. In Nord-Amerika har han dirigert symfoniorkestrene I Houston, Toronto og Seattle.

Shokhakimov dirigerer også opera, og i sesong 2022/23 debuterte han ved Opera National de Paris hvor han dirigerte Donizettis Lucia de Lammermoor. I sesongen 2023/24 debuterte han ved Bayerischer Staatsoper med Tsjaikovskijs Spar Dame. Som kapellmester ved Deutsche Oper am Rhein dirigerte han en produksjoner av Madame Butterfly, Salome, Tosca og flere.

Shokhakimov har et nært forhold til festspillene i Salzburg, hvor han blant over hundre kandidater vant den prestisjetunge Salzburg Festival Young Conductors Award i august 2016. I 2019 dirigerte han festspillenes åpningsseremoni med Patricia Kopatjinskaja som solist.

Shokakimov ble født i 1988 i Tasjkent, Uzbekistan. Allerede som trettenåring debuterte han med National Symphony Orchestra of Uzbekistan, da han dirigerte Beethovens symfoni nr.5 og Liszts første pianokonsert. I 2006 ble han sjefdirigent for orkesteret.

PABLO FERRÁNDEZ (foto: Kristian Schuller) kommer fra Madrid og ble født inn i en musikalsk familie i 1991. Som trettenåring begynte han ved den prestisjetunge Escuela Superior de Música Reina Sofía for å studere med Natalia Shakhovskaya. Deretter fullførte han sine studier ved Kronberg Academy med Frans Helmerson og ble student ved Anne-Sophie Mutter Foundation. Ferrández omtales som det nye cello-geniet, ikke minst etter at han ble prisvinner ved den femtende internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen. I dag er han eksklusiv musiker for plateselskapet SONY Classical. Han har allerede spilt inn flere kritikerroste album, og det første ble tildelt den høythengende Opus Klassik Award.

Ferrández har vært solist med en rekke ledende orkestre og dirigenter, som for eksempel Los Angeles Philharmonic, London Philharmonic Orchestra og Bayerischen Rundfunk Orchester. Blant dirigenter han har samarbeidet med, kan nevnes Edward Gardner, Manfred Honeck og Myung-whun Chung. Ferrández spiller på en Stradivarius ‘’Archinto’’ 1689, et livslangt lån fra et medlem av Stretton Society.

OM PROGRAMMET

Mesterverk i eksil
Grunnleggeren av The National Conservatory of Music i New York City, Jeannette Thurber, hadde selv studert i Paris, og ville bygge institusjonen i «den nye verden» etter europeisk modell. For å signalisere at satsingen virkelig var reell, trengte de å importere en komponist med både ry og pondus. Valget falt på Anton Dvořák, som høsten 1892 tok med seg kone og barn over dammen for å ta fatt på jobben som leder for konservatoriet. Lønnen som ventet ham, var 40 ganger høyere (!) enn den han hadde hjemme i Praha.

Dvořák kom til New York City midt i en gedigen ekspansjonstid, og byen nærmet seg to millioner innbyggere. Det første Hotel Waldorf-Astoria åpnet sine dører i 1893, samme år som Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden» ble uroppført. Det skjedde i legendariske Carnegie Hall, som ble innviet bare to år tidligere.

Dvořák elsket å reise, og stillingen ved konservatoriet innebar også dirigering, samt mulighet for å oppdage mer enn bare New York som by. Sammen med sin fru og deres seks barn dro han blant annet til den lille byen Spillville i Iowa sommeren 1893, hvor det bodde svært mange tsjekkiske emigranter.

Det ble ikke så mye tid til komponering som Dvořák kanskje hadde håpet på, men den ovennevnte symfoni nr. 9 så dagens lys, det samme gjorde strykekvartetten i F-dur, som fikk tilnavnet «Den amerikanske.»

Men det siste verket han skulle skrive før han satte kursen hjem igjen i 1895 var, overraskende for både ham selv og andre, en cellokonsert.

Dvořák likte godt celloen som orkesterinstrument, men som solistinstrument kom det til kort: «Den klynker i høyden, og knurrer i dybden» sa han. Men da hans kollega ved konservatoriet, Victor Herbert (1859-1924) fikk fremført sin cellokonsert nr. 2 i 1894, gjorde den dypt inntrykk på Dvořák. Herbert sa selv at Dvořáks 9. symfoni hadde vært til stor inspirasjon, og cellokonserten hans går i samme toneart, e-moll. Dvořák hørte konserten igjen dagen etter urframføringen, og ba sågar om å få låne partituret.

Enden på visen, eller skal vi si konserten, ble at Dvořák gikk i gang med å skrive en cellokonsert.
Verket, som vi i kveld hører, ble en stor suksess. Johannes Brahms, som selv hadde skrevet en dobbelkonsert for fiolin og cello, sa selv at «hadde jeg visst at det gikk an å skrive en cellokonsert på denne måten, skulle jeg ha gjort det for lenge siden.»

Dvořák skapte en konsert som, må det kunne hevdes, har en melankolsk tone. Men når det er sagt, melankolien glir aldri over i resignert håpløshet.

1. sats åpner med hovedtemaet i klarinett, og karakteren kan så smått minne om en begravelsesmarsj. Ganske snart tar orkesteret over, og verkets storslagne symfoniske lerret kommer til syne. Satsens sidetema, som høres i hornet, er – ja, kan det bli stort vakrere, egentlig? Celloen gjør så etter hvert sin entré, quasi improvisando.

2. sats åpner stille og fredelig, nok en gang med en uendelig vakker Dvořák-melodi. Det lyrisk-idylliske bretter seg ut, nærmest som en stilt flytende elv, før denne fosser ut i et klimaks. Så siterer Dvořák en av sine egne sanger, «Lasst mich allein» op. 82. Dette er en direkte hilsen til hans svigerinne, Josefina Kaunitzova. Hun likte denne sangen svært godt, og som ung mann var Dvořak forelsket i henne, men endte opp med å gifte seg med søsteren. Josefina ble alvorlig syk etter at Dvořak-familien flyttet til USA, og døde like etter at de returnerte.

Finalens dansbare kvaliteter er kanskje et utslag av bøhmisk hjemlengsel. Her er det også melankoli, men det er like fullt et underliggende håp og en optimisme, bare hør hvordan solisten leker seg!
Satsen siterer igjen «Lasst mich allein,» men denne gangen i dur, som for å understreke optimisme og glede. Så roer satsen seg ned helt ned. Faktisk er det så man lurer på om hele denne storslagne konserten skal svinne hen som et skimmer i horisonten. Men da kommer et nydelig tutti-crescendo, og verket formelig tar til vingene av glede!

«Denne symfonien er kulminasjonen av en lang periode i mitt kreative liv!»
En annen europeer som prøvde lykken i USA, dog noe senere, var Sergei Prokofjev. Og oppsiktsvekkende nok dro han fra Sovjetunionen i 1917 med folkekommissær Anatoly Lunacharskys hele og fulle velsignelse: «Du er revolusjonær i musikken, vi er revolusjonære i livet. Vi burde arbeide sammen, men dersom du ønsker å dra til USA, skal jeg ikke stå i veien for det.»

Det å få luft under vingene på denne måten betød enormt mye for Prokofjev. Han fikk besøke spennende byer, møte nye mennesker, og debuten hans i New York City dro flere engasjementer med seg, blant annet bestillingen av operaen The Love for Three Oranges for et operakompani i Chicago. Skjønt, oppdragsgiver Cleofonte Campanini (1860-1919) ble syk og døde, og oppsetningen ble utsatt. Ting gikk trått, og i frykt for å bli stemplet som en fiasko dro ikke Prokofjev hjem, men satte i stedet kursen for Paris i 1920. Her gjenopptok han kontakten med Sergei Diaghilevs kompani Ballets Russes, og året etter var han tilbake i USA for å dirigere oppførelsen av The Love for Three Oranges. Han fullførte sin tredje pianokonsert, skrev symfoni nr. 2, og på det personlige plan var ting også bedre: Han giftet seg med sin første kone, den spanske sangerinnen Carolina Nemisskaia (1897-1989) i 1923, og de fikk to sønner.

Men så kom mellomkrigstidens krakk og inflasjon, og mulighetene for jevnt tilsig av verkbestillinger var høyst usikre. Dessuten måtte Prokofjev forholde seg til en musikkoffentlighet hvor debatten dreide seg om tonalitet, innhold og form. Å vende hjem til Sovjetunionen virket forlokkende, selv om det også for ham skulle innebære tidvis klam sensur fra Stalins regime.

Under 2. verdenskrig var imidlertid ikke tilstandene like ille, og Sovjetunionen hadde sågar ordnet en slags kunstnerleir for sine komponister i byen Ivanovo, nord for Moskva. Her kunne blant andre Prokofjev, Sjostakovitsj og Katsjaturjan arbeide i ly av både krigen og politiske dogmer.

Prokofjevs 5. symfoni, som var hans første verk innen genren på 14 år, ble uroppført i Moskva i januar 1945. Han dirigerte oppførelsen selv, og det hele fikk noe av et politisk tilsnitt: Den sovjetiske hæren hadde akkurat slått tyskerne ved Vistula-elven, og i anledning premieren uttalte Prokofjev at symfonien var skrevet som «en hymne til den frie og glade mann.» Et anstrøk av politisk korrekthet hadde dette utvilsomt, all den tid verket var skrevet sommeren 1944.

Symfonien er i fire satser, og starter med en andante som ikke er like opprørsk som man kanskje skulle forvente av en krigssymfoni. Skjønt, den triumferende coda fremkalte spontan applaus under uroppførelsen – forståelig nok!

Så følger en energisk scherzo, stilmessig beslektet med 3. sats av Sjostakovitsj’ åttende symfoni (skrevet i 1943), som med sin intense vektighet og skarpe farger har en frenetisk energi.

Den langsomme tredjesatsen åpner lyrisk, med iørefallende melodisk materiale, men satsen er mer enn som så. Prokofjev gir oss store linjer, med en dramatisk mellomdel, som så roer seg og rundes av med klarinetten arpeggioer.

Finalen har herlige motsetninger: Den er vittig og ertende, nesten burlesk, så søt og yndig, deretter slagferdig og vilter.

Satsens oppbygning, med stadige utbrudd i slagverk og blåsere, tiltar i en jagende og intens avslutning, som brått rives vekk foran nesen vår.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Aziz Shokhakimov dirigent
Sarah Aristidou sopran
Lawrence Zazzo kontratenor
Andrei Bondarenko baryton
Dag Jensen fagott
Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Kor
Edvard Grieg Ungdomskor
Edvard Grieg Jentekor
Edvard Grieg Guttekor
Bergen Private Gymnas' musikklinjekor
Håkon Matti Skrede kormester

PROGRAM

Hector Berlioz (1803-1869)
Dronning Mabs scherzo, fra Romeo og Julie (8’)

Olav Berg (1949-)
Fagottkonsert (urframføring) (17’)

Dag Jensen solist

Pause

Carl Orff (1895-1982)
Carmina Burana, cantata profana (60’)

Fortuna imperatrix mundi
O Fortuna
Fortune plango vulnera

Primo Vere
Veris leta facies
Omnia sol temperat
Ecce gratum

Uf dem Anger
Tanz
Floret Silva
Chramer, gip die varwe mir
Reie
Swaz hie gat umbe
Chume, chum, geselle min
Were diu werlt alle min

In taberna
Estuans interius
Olim lacus colueram
Ego sum abbas
In taberna quando sumus

Cours d’amour
Amor volat undique
Dies, nox et omnia
Stetit puella
Circa mea pectora
Si puer cum puellula
Veni, veni, venias
In trutina
Tempus est iocundum
Dulcissime

Blanziflor et Helena
Ave formosissima

Fortuna imperatrix mundi
O Fortuna

OM DE MEDVIRKENDE

AZIZ SHOKAKIMOV er musikalsk leder for Strasbourg Filharmoniske Orkester og kunstnerisk leder for Tekfen Filharmoniske Orkester i Tyrkia. I perioden 2015 til 2021 var han kapellmester ved Deutsche Oper am Rhein. Blant andre orkestre han har dirigert, kan nevnes Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, NDR Elbphilharmonie Orchester, WDR Sinfonieorchester Köln, Orchestre Philharmonique de Radio France, og hr-Sinfonieorchester Frankfurt. I Nord-Amerika har han dirigert symfoniorkestrene i Houston, Toronto og Seattle.

Shokhakimov dirigerer også opera, og i sesong 2022/23 debuterte han ved Opera National de Paris hvor han dirigerte Donizettis Lucia de Lammermoor. I sesongen 2023/24 debuterte han ved Bayerischer Staatsoper med Tsjaikovskijs Spar Dame. Som kapellmester ved Deutsche Oper am Rhein dirigerte han produksjoner av Madama Butterfly, Salome, Tosca og flere.

Shokhakimov har et nært forhold til festspillene i Salzburg, hvor han blant over hundre kandidater vant den prestisjetunge Salzburg Festival Young Conductors Award i august 2016. I 2019 dirigerte han festspillenes åpningsseremoni med Patricia Kopatjinskaja som solist. Shokakimov ble født i 1988 i Tasjkent, Uzbekistan.Born in 1988 in Tashkent, Uzbekistan, Allerede som trettenåring debuterte han med National Symphony Orchestra of Uzbekistan, da han dirigerte Beethovens symfoni nr.5 og Liszts første pianokonsert. I 2006 ble han sjefdirigent for orkesteret.

SARAH ARISTIDOU (foto: Andrej Grilc) er en fransk-kypriotisk prisvinnende sopran som omtales som en av sin generasjons mest innovative sangere. I sesongen 2023/24 hadde hun et særlig fokus på György Ligetis Le Grand Macabre i nye produksjoner både ved Wiener Staatsoper (Jan Lauwers) med Pablo Heras-Casado og Bayerische Staatsoper (Krysztof Warlikowski) med Kent Nagano ved siden av konserter med Orchestre National de France under François-Xavier Roth, og ved George Enescu Festival under Arnaud Arbet.

Aristidou er særlig opptatt av ny musikk, og har urframført og inspirert flere nye verk. Blant komponister hun samarbeider med, kan nevnes Brett Dean, Morton Feldman, Jörg Widman, George Benjamin og Aribert Reimann.

Hennes repertoar innbefatter også de store klassiske verkene, som Johannes Brahms’ tyske rekviem, Pergolesis Stabat Mater, Bachs Johannespasjon og Orffs Carmina Burana.

Hun har medvirket på en rekke av de store operascenene, som for eksempel Bayerische Staatsoper i München, Berliner Staatsoper unter den Linden, Oper Frankfurt og Semperoper Dresden.

Aristidou har publisert flere album, deriblant ÆTHER på Alpha Classics i 2021, et samarbeid med Thomas Guggeis og Orchester des Wandels. Albumet ble nominert for en BBC Music Magazine Award.

LAWRENCE ZAZZO (foto: Justin Hyer) er kontratenor og kommer fra USA. Zazzo debuterte i rollen som Oberon i Benjamin Brittens En midtsommernattsdrøm da han fremdeles var student ved
Royal College of Music i London. I ettertid har han gjort denne rollen mange ganger til strålende kritikker, ved Festival d’Aix-en-Provence, Staatsoper Hamburg, Scottish Opera og Wiener Staatsoper. Som tittelrolleinnehaver har Zazzo sunget Julius Cæsar i operahus som Opéra national de Paris, La Monnaie, English National Opera og Semperoper Dresden. Han har også sunget tittelrollen i Radamisto ved English Opera i London og Orlando for Welsh National Opera. På operaen i Oslo har han gjort rollen som Orfeus i Orfeus og Evridyke.

Zazzo er glad i musikk fra samtiden, og har medvirket i blant annet Peter Eötvös’ Tri Sestri, Jonathan Doves Flight ved Glyndebourne Festival Opera og i rollen som Trinculo i Thomas Ades’ The Tempest ved Royal Opera House, Covent Garden.

Komponisten Geoff Page har komponert et monodrama for Zazzo, Paradise Lost, som har fått strålende omtaler.

Zazzo har medvirket på en rekke innspillinger, deriblant Händel Uncaged, en syklus med kantater utgitt på Inventa. Blant hans andre utgivelser kan nevnes Baroque Gender Stories og Händels Julius Cæsar med Le Concert d’Astrée og Emanuelle Haim.

ANDREI BONDARENKO kommer fra Kamenez-Podolsky i Ukrainia, og var solist i Mariinskiakademiet for unge sangere i åtte år. I 2003 begynte han som student ved det Nasjonale Tsjaikovskij-akademiet for Musikk i Kiev, og året etter ble han tatt opp som sanger ved konservatoriet i Kiev.

Bondarenko har vunnet en rekke konkurranser, blant annet den internasjonale Rimskij-Korsakov vokalkonkurransen i St. Petersburg. Han ble også tatt ut til å være med i Salzburgfestspillenes prosjekt for unge sangere. I ettertid har han sunget på festspillene flere ganger, blant annet i Gounods Romeo og Julie. I 2011 vant han den internasjonalt kjente BBC Cardiff Singer of the World-konkurransen.

Han har medvirket i en rekke av de store operaene verden rundt, deriblant tittelrollene i Tsjaikovskijs Eugen Onegin og i Mozarts Don Giovanni i operahus som Glyndebourne Festival, Deutsche Oper Berlin, Royal Opera House, Covent Garden og Bayerische Staatsoper.

Bondarenko har medvirket på flere innspillinger, deriblant Mozarts Figaros bryllup, sanger av Rakhmaninov samt Prokofievs Løytnant Kijé-suite på BIS med Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester. Han bor i Wien sammen med kone og barn.

DAG JENSEN er født i Horten og fikk sin første fagottundervisning som 11-åring ved musikkskolen i Horten. Han studerte så hos Torleiv Nedberg ved Musikkhøgskolen i Oslo.

Som 16-åring ble han engasjert som kontrafagottist i Bergen Filharmoniske Orkester, hvor han etter kort tid rykket opp som alternerende solofagottist. Ved siden av studerte han videre med Prof. Klaus Thunemann ved musikkhøgskolen i Hannover. Han har vært solofagottist i Bamberger Symphoniker og i WDR-symfoniorkesteret i Köln. Han ble engasjert som solofagottist av Claudio Abbado som grunnla Lucerne Festival Orchestra i 2003, og Seiji Ozawa inviterte ham til å være solofagottist i Saito Kinen Symphony Orchestra og i Mito Chamber Orchestra. Jensen har vunnet flere priser.

Jensen har vært solist med flere renommerte orkestre og dirigenter, bl.a. radiosymfoni-orkestrene i München, Stuttgart og Köln, Camerata Academica, Salzburg under ledelse av Sandor Vegh, English Chamber Orchestra, Mito Chamber Orchestra med dirigenten Seiji Ozawa, det Norske Kammerorkester med Iona Brown og Oslo Filharmoniske Orkester under ledelse av Paavo Berglund.

Kammermusikken står Jensen nært, og han er med i Bläserensemble Sabine Meyer og Ensemble Villa Musica, og er ofte gjest ved inter-nasjonale musikkfestivaler som Schubertiade i Feldkirch, Østerrike, Yamaha International Wind Instruments Academy and Festival, Japan, Crusell Week i Finland, og kammer-musikkfestivalene i Stavanger og Risør.

Flere CD-utgivelser dokumenterer Jensens allsidige repertoar. Her kan nevnes Mozarts Fagottkonsert med Seiji Ozawa og samtidsmusikk av komponister som har skrevet verker for Jensen som f. eks. Olav Berg og Manfred Schoof. Hans innspilling av Andre Jolivets fagottkonsert vekket internasjonal oppsikt.

Hans samarbeid med komponisten Olav Berg har vært svært fruktbart: I 1992 oppsto Vertigo for fagott solo som ble uroppført av Dag Jensen i Amsterdam samme år. 1995 skrev Berg Sonatine for fagott og piano for Jensen og pianisten Midori Kitagawa som uroppførte verket under IDRS’ verdenskongress i Rotterdam i 1995. Den hittil nyeste komposisjonen, Dobbelkonsert for fløyte/bassfløyte, fagott og orkester ble skrevet for og uroppført av Dag Jensen, Andrea Lieberknecht og NDR Radiophilharmonie i Hannover.

Jensen er en etterspurt pedagog og holder mesterkurser i flere land. Han har vært professor ved musikkhøgskolen i Hannover (1997 til 2011), og siden 2011 er han professor for fagott ved musikkhøgskolen i München. Siden 2009 har han vært professor for fagott ved Norges Musikkhøgskole.

OM PROGRAMMET

Berlioz-spøk

«Hei! Jeg skjønner: dronning Mab har vært hos deg
For alver er hun jordmor, og hun kommer
om natten, ikke større enn agaten
du ser på pekefingeren til en rådmann.
Hun kjører et spann med ørsmå kryp
tvers over nesene på dem som sover.»

Slik lyder innledningen av Mercutios lange tale til Romeo i André Bjerkes strålende gjendiktning av Shakespeares skuespill om det som må være verdenshistoriens mest berømte kjærestepar: Romeo og Julie.

Hector Berlioz var en pådriver for symfonisk programmusikk, altså symfonier med en gitt handling. Den første av dem, Symphonie fantastique, ble skrevet i 1830. I den neste, Harold i Italia fra 1834, er det inntrykkene fra støvellandet ved Middelhavet som kommer til uttrykk. Her gikk han i fotsporene til Lord Byron, som må sies å ha vært noe av en koryfé da han kom med sin udødelige påstand om at «Italia! Thou hast the fatal gift of beauty!»

Det er ikke rart romantikerne tok etter ham.

I sin tredje symfoni, Romeo og Julie fra 1839, kommer Berlioz sin store lidenskap for Shakespeare til uttrykk, og den føyer seg i så måte også i rekken av musikk skapt i kjølvannet av italienske impulser. Når det gjelder denne Dronning Mab, eller Queen Mab, er hun en oppdiktet figur, og er en litt skøyeraktig fe som rir gjennom natten og forhekser sovende menn. I Shakespeares univers finner vi en tilsvarende karakter i dronning Titania i En midtsommernattsdrøm.

Musikalsk kjemi
Komponisten Olav Berg (f. 1949) har blant annet bakgrunn som trompetist i Marinemusikken i Horten, og ser vi på hans opusliste er komposisjoner for blåsere sterkt representert: Gjennom soloverk, duoer, større kammermusikalske verk og ikke minst i hans konserter for klarinett, fløyte, fagott og altsax har han kommet med verdifulle tilskudd til norsk samtidsrepertoar.

Samarbeidet med kveldens solist, Dag Jensen, startet helt tilbake i 1992. Da skrev Berg solostykket Vertigo på bestilling fra Jensen til en festival i Amsterdam. Jensen var allerede da blant verdens ledende fagottister. Senere fulgte sonatine for fagott og piano, samt en rekke stykker for ulike kammermusikalske konstellasjoner, en dobbelkonsert for fløyte, fagott og orkester, og nå altså, en ny fagottkonsert.

Den ble skrevet mellom mai og oktober 2022, og Berg sier selv om konserten at «gjennom årene har Dag og jeg utviklet en egen musikalsk kjemi. En gjensidig oppfatning om hva som ligger bak notene. Og da er vi vel ved kjernen i all musikalsk forståelse.»

Når det gjelder verkets oppbygning forteller komponisten at «det består av mange relativt korte episoder som ofte er lenket sammen av klaveret. Verkets innledende kromatiske figurer opptrer gjennom hele stykket med ulik belysning og vinkling. Hele det store omfanget til fagotten utnyttes, og da særlig det høye, sangbare registeret. Orkesteret har en sentral rolle, og bidrar med fargelegging og rytmisk framdrift.»

Til publikum er Olav Bergs oppfordring klar: «Lytt med åpne sanser, kanskje noe berører deg.
Da har jeg lykkes, langt på vei.»

Lykken, livet og lysten
Ett paukeslag er nok. Man gjenkjenner den med en eneste gang: «O Fortuna,» en av de virkelige superhits i klassisk musikk.

På en mesterlig måte forbinder den fortidens impulser med nåtidens klanger. Resultatet er en musikk som, trass i at den ble skrevet da modernismens atonalitet var godt etablert, er melodiøs og tonal. Men ikke bare det, dens rytmikk og stil gjør at den like gjerne kunne kledd å være en del av et soundtrack for et middelalderdrama.

Carmina Burana er en samling av 320 tekster med middelaldersk lyrikk, hvorav det meste er på latin eller middelhøytysk. Tekstene er ikke-kirkelige, og manuskriptene er datert til rundt år 1225. Opphavet til dem antas å være fra rundt år 1000 og fremover.

Navnet Carmina Burana skriver seg fra klosteret Benediktbeuern helt sør i Tyskland, hvor tekstene ble oppbevart og gjenoppdaget i 1803.

Kjærlighetstekster dominerer verket, men det er også satiriske tekster om moral, drikkeviser og lekeviser. Den dikteriske kvaliteten spriker fra vers med strengt gjennomført versefot til gjennomkomponerte verk og klønete regler.

I 1934 snublet Carl Orff over en 1800-tallsutgave av Carmina Burana, og ble svært begeistret. Han fikk hjelp av sin gode venn Michel Hofmann til å plukke ut tekster som kunne fungere som en libretto, og som også ivaretok spennet av innhold og stemninger. Til slutt stod de igjen med 24 tekster som danner utgangspunktet for det Orff kaller en profan kantate, og undertittelen lyder: cantoribus et choris cantandae comitantibus instrumentis atque imaginibus magicus – eller på norsk: «Sekulære sanger for sangere og kor som skal fremføres sammen med instrumenter og magiske bilder.»

Fortuna er den romerske gudinnen for lykke, og de berømte satsene med hennes navn starter og avslutter verket. Her snurrer hun sitt lykkehjul, og verkets tekster reflekterer over livets laster, gleder, lyster og lykke, og hvordan Fru Fortuna styrer verden.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Jan Willem de Vriend dirigent
Frank Peter Zimmermann fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Jean-Féry Rebel (1666-1747)
Le cahos, fra Les élémens (7’)

Robert Schumann (1810-1856)
Fiolinkonsert i d-moll (27’)

In kräftigem, nicht so schnellem Tempo
Langsam
Lebhaft, doch nicht schnell

Frank Peter Zimmermann solist

Pause

Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Symfoni nr. 7 i A-dur, op. 92 (38’)

Poco sostenuto – Vivace
Allegretto
Presto – Assai meno
Allegro con brio

OM DE MEDVIRKENDE

JAN WILLEM DE VRIEND fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han er tilknyttet Bergen Filharmoniske Orkester som kunstnerisk partner. Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden. Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum.

2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille.

Jan Willem de Vriend har en rekke ganger tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet. Sammen med kveldens solist, pianisten Dejan Lazić, og orkesteret spiller de Vriend inn en serie cder med musikk av Mozart. Den første, med pianokonsert nr. 14 og 23 samt Rondo Concertante, er allerede på markedet.

FRANK PETER ZIMMERMANN (foto: Irène Zandel) anerkjennes som en av sin generasjons fremste fiolinister. Han opptrer jevnlig med ledende orkestre og dirigenter verden rundt i konserthus og på festivaler. Blant høydepunkter sist sesong kan nevnes en turné med Wiener Philharmoniker og Daniel Harding, konserter med Royal Concertgebouw Orchestra, Staatskapelle Dresden og det svenske radiosymfoniorkesteret, alle dirigert av Harding, samt London Philharmonic Orchestra og Edward Gardner.

Zimmermann har en imponerende diskografi på en rekke plateselskap, som EMI Classics, BIS Records, Decca, Ondine og ECM Records. Han har mer eller mindre spilt inn alle de viktigste fiolinkonsertene, fra Bach til Ligeti, samt et stort recital-repertoar. Flere av innspillingene er prisbelønte. I tillegg er han tildelt en rekke musikkpriser, som Premio del Accademia Musicale Chigiana, Siena” (1990), “Rheinischer Kulturpreis” (1994), Duisburgs “Musikpreis” og “Bundesverdienstkreuz 1. Klasse der Bundesrepublik Deutschland” (2008) samt “PaulHindemith-Preis der Stadt Hanau” (2010). I 2010 etablerte han Trio Zimmermann sammen med Antoine Tamestit på bratsj og cellisten Christian Poltéra.

Zimmermann er født i Duisburg i 1965, og begynte å spille fiolin som femåring. Han spiller på en Stradivarius-fiolin fra 1711 ‘’Lady Inchiquin’’ som er stilt til hans rådighet fra Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen, Düsseldorf, "Kunst im Landesbesitz”

OM PROGRAMMET

Skapelsens kaos
Kveldens åpningsverk er et strålende emne for en klassisk musikk-quiz. Spill denne av for et knippe lyttere, og be dem gjette hvilket århundre den er skrevet i! Åpningens dissonerende klanger gjør det fristende å tenke 1900-tallet og avantgardisme. Men så er det altså ført i pennen i 1737 av Jean-Féry Rebel, fiolinisten som i 1705 ble hoffkomponist hos Solkongen, Ludwig den 14.

Verket, med undertittelen «simphonie nouvelle» på fransk, er i sin essens en ballett. Gjennom 10 satser skildres de fire elementene vann, luft, ild og jord, og hvordan disse oppstod av skapelsens kaos. Åpningens kakofoniske clusterakkord oppstår ved at orkesteret spiller en harmonisk d-mollskala: D, E, F, G, A, Bb og Ciss. Snakker meg om musikalsk innovasjon!
Og kanskje lå det til navnet hans at han skulle bli en nyskapende og eksperimentell musiker og komponist, for Les Elemens låter svært friskt snart 300 år etter at det så skapelsens lys.

Schumanns siste for orkester
Høydepunktet for musikkelskere i Düsseldorf våren 1853 var festivalen Das Niederrheinische Musikfest, som Robert Schumann selv arrangerte. Kunstnerisk ble dette et realt oppsving før sykdommen for alvor skulle sette ham tilbake, og på 17. mai dirigerte han selv fremførelsen av Beethovens fiolinkonsert. Solisten var den unge, men allerede svært anerkjente, Joseph Joachim. Han var bare 22 år, men bergtok publikum. Clara Schumann skriver at spillet hans var «perfekt, så til de grader vakkert, med den fineste pianissimo, eksepsjonell bravur og fullstendig beherskelse av instrumentet.» Samarbeidet mellom dirigent og solist hadde vært strålende, og den unge Joachim var ikke i tvil: Han måtte bestille en fiolinkonsert av Schumann!

Riktignok var ikke dette helt enkelt. Schumann var nå i en kinkig situasjon, for hans forverrede syfilis gjorde at hørselen ble dårligere, og når han spilte piano eller dirigerte var hans tempi svært ofte for langsomme: Han oppfattet som regel alltid musikken fortere enn den egentlig var.
Men han fortsatte å skrive, og tidlig i september ferdigstilte han Fantasi i C-dur for fiolin og orkester til Joachim, et verk som falt veldig i smak. Da hadde han også skrevet Introduksjon og Allegro, Op. 134 til Clara. Blant annet.

Midt oppi viraken skulle ekteparet stifte bekjentskap med den unge Johannes Brahms, hvis begavelse skapte furore i heimen. Ett av mange spontane resultat av dette var at Schumann, Albert Dietrich og Brahms gikk sammen om å komponere en fiolinsonate for Joachim. Den fikk tilnavnet F.A.E., fordi Joachims livsmotto var «frei, aber einsam»: Fri, men ensom. Han fremførte sonaten på en soiré hos Schumanns med Clara ved pianoet, og måtte gjette hvem som hadde skrevet hvilke satser – noe han etter sigende klarte uten problemer. Den som kunne vært flue på veggen…

Men så var det denne fiolinkonserten, da.

Da den forelå i oktober 1853 likte ikke Joachim den, og for å gjøre en lang og brokete historie kort: I sitt testamente skrev han (antagelig i et misforstått forsøk på å skåne Schumanns rykte) at konserten ikke måtte gis ut eller spilles de kommende 100 år. Skjønt, så ille skulle det ikke gå, for Joachim døde i 1907 og allerede i 1937 fikk man, i samråd med hans arvinger, ordnet det slik at forlaget Schott i Mainz kunne gi den ut. Den som først skulle spille den, var Yehudi Menuin. Han var i ekstase over endelig å ha funnet en slags «missing link» mellom Beethoven og Brahms sine fiolinkonserter. Men grunnet sitt jødiske opphav var det utelukket å la ham spille den, og oppgaven tilfalt isteden en fiolinist ved navn Georg Kulenkampff, og fremførelsen med Berliner Philharmoniker ble dirigert av Karl Böhm.

Men hvorfor var så denne konserten blitt holdt borte fra offentligheten i over 80 år? Var den så dårlig? Slett ikke. Men den var annerledes. Og den er simpelthen bare blitt et offer for dårlige vurderinger og tilfeldigheter.

1. sats åpner med en stor og dramatisk innledning, og når fiolinen gjør sin entré er det med et nytt motiv som bryter med åpningen. Men kanskje viktigst: Stikk i strid med den wienerklassiske formlære og dens konvensjoner er 1. sats heller rapsodisk og ganske fritt utformet.

Så følger den betagende vakre intermezzo, hvor Schumann skaper en drømmende og nesten svevende musikalsk atmosfære. Men motstandsløst er det ikke, for legg merke til orkesterets forholdninger som ligger under og skaper triggende effekter.

Overgangen til finalen er beslektet med de andre av Schumanns konserter, hvor han gjennom en kort passasje leder oss rett inn i en storslagen 3. sats med elementer av så vel sonatesats som rondo. Den danser av gårde «Lebhaft, doch nicht schnell,» og med en eleganse en Chopin-polonese verdig setter Schumann et strålende punktum for sin orkestrale ouvre.

Da Beethoven danset
Beethoven hadde en ambisjon om at alle hans symfonier skulle ta kvantesprang i nye retninger – på hver sine måter. Da han fullførte symfoni nr. 7 i 1812 var det gått fire år siden han skrev symfoni nr. 6, Pastoralsymfonien. Den hadde utforsket hans personlige forhold til naturen og dens skjønnhet, mens forgjengeren, Skjebnesymfonien, handlet om hans – og alle menneskers – eksistensielle streben og triumfer.

Så hvor i all verden skulle han vende sitt søkelys nå? Svaret ble, enkelt forklart, til dansen.
Ifølge Beethoven-biograf Jan Swafford skal gamle Ludwig ha vært en særdeles dårlig danser, totalt ute av stand til å svinge seg i takt med musikken. Sånn sett passer han godt til det gamle uttrykket «hug a musician: They never get to dance.»

Men symfoni nr. 7 er, for å låne ordene til en annen Beethoven-kjenner, Jan Caeyers, i sin essens ikke-melodisk, ikke-harmonisk og ikke-tonal. Isteden drives den fremover av sine rytmiske kvaliteter, som igjen understreker hvordan Beethoven presset det symfoniske formatet til stadige ytterpunkter.

Men likevel: Vi skriver 1812, vel 100 år før Schönberg for alvor innleder atonaliteten. Er virkelig denne symfonien bare rytmikk?

Den wienerklassiske symfonien sprang i sin tid ut av barokke suiter og deres dansesatser. Frasering og rytmer ble overført – det kanskje mest åpenbare formmessige eksempelet er at 3. satsene stort sett alltid er en menuett – og dermed fikk det dansbare en naturlig plass i konsertsalens kunstmusikk.

Beethoven står fjellstøtt i denne tradisjonen. Han hadde den i blodet. I tillegg lå hans styrke som komponist i å skape små, rytmiske og/eller melodiske motiv som han konstruerte en kompleks bygning av. Bare tenk på Skjebnesymfoniens fire toner, og hva de ble til! Derfor er på mange måter den syvende symfonien en slags kulminasjon av hans komposisjonsteknikk, men også det å basere musikk så sterkt på rytmikk. Carl Maria von Weber skal sågar ha bemerket at Beethoven var moden for asylet etter å ha hørt denne symfonien, og Frederick Wieck, far til Clara Wieck, senere Schumann, mente helt klart at Beethoven må ha vært beruset da han skrev den.

Kanskje det. Skjønt, «sannheten fortelles gjerne av barn og fulle folk,» som det heter. Richard Wagner var vesentlig mer vennlig innstilt, og kalte symfonien «en dansens apoteose.» Den wienerklassiske symfonien, med sitt ovennevnte opphav i dansen, hadde her i Wagners øyne nådd den absolutte perfeksjon. Skulle man gå videre med symfonien som form herfra, måtte musikken ha et narrativ.

1. sats har en lang, selv til Beethoven å være, innledning som fungerer nærmest som en overtyre til alle dansene han senere skal by opp til. Hovedtemaet gjør sin elegante entré når treblåsere svinser av gårde i 6/8-takt. 2. sats, som kanskje er den mest kjente, har karakter nærmest som en begravelsesmarsj. Men kanskje viktigst: Den er en veiviser for romantisk orkestermusikk. Beethoven legger stadig nye lag på, og skaper intense og drivende oppbygninger, og under det hele ligger det stae motivet som hele tiden er fremadrettet.

Scherzoen er intenst drivende, og full av Beethovenske sforzandi og brå utbrudd. B-delen gir oss et uventet hvileskjær i siste indre, før det bærer ut igjen i presto på oppløpssiden, og satsen suser over linjen.

Finalen er energisk, og flere har påpekt likhetene med en skotsk reel. Solide rytmiske standpunkt kastes formelig ut fra orkesteret, og trompeter og horn feirer med jublende fanfarer i et nesten hysterisk driv velegnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Så kan det godt være at Beethoven ikke var noen løve på wienerske dansegulv, men med sin syvende symfoni feirer han i alle fall dansen ettertrykkelig!

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Sir Mark Elder dirigent
Lucas Jussen piano
Arthur Jussen piano
Bergen Filharmoniske Orkester

Åpningstale ved kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery

Jean Sibelius (1865-1957)
Symfoni nr. 3 i C-dur, op. 52 (30’)

Allegro moderato
Andantino con moto, quasi allegretto
Moderato – Allegro

Francis Poulenc (1899-1963)
Konsert for to piano og orkester i d-moll (19’)

Allegro ma non troppo
Larghetto
Allegro molto

Pause (25')

Claude Debussy (1862-1918)
La Mer, tre symfoniske skisser, L 109 (23’)

De l’aube a midi sur la mer / Fra soloppgang til middag
Jeux de vagues / Bølgenes lek
Dialogue du vent et de la mer / Dialog mellom vinden og havet

Konserten strømmes på Bergenphilive.no

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.

LUCAS OG ARTHUR JUSSEN (foto: Marco Borggreve) er trolig vår tids mest etterspurte pianoduo. Mange vil påstå at de to brødrene (30 og 26 år) er sitt hjemlands, Nederland, fremste ambassadører for klassisk musikk. Publikum og presse roser duoen for deres energiske, og nesten symbiotiske samspill. – Det er som å kjøre et par med BMW’er, sa dirigenten Michael Schønwandt etter å ha dirigert dem på konsert. Jussenbrødrene har vært solister med en rekke av de store internasjonale orkestrene, som for eksempel Boston Symphony
Orchestra, Philadelphia Orchestra, Concertgebouworkest, Budapest Festival Orchestra, NDR Elbphilharmonie Orchester og Academy of St Martin in the Fields.
De samarbeider med anerkjente dirigenter som Andris Nelsons, Christoph Eschenbach, Iván Fischer, Sir Neville Marriner, Yannick Nézet-Séguin, Jukka-Pekka Saraste og Sir Mark Elder. Duoen spiller inn eksklusivt på plateselskapet Deutsche Grammophon, og deres debutalbum (2010) vant Edison Klassiek audience award. De har også gitt ut cder med musikk av Schubert, Mozart, Saint-Säens, Bach, Rakhmaninov, Stravinsky og Arensky. De har også spilt inn en prisvinnende cd med nederlandsk musikk.
Lucas og Arthur fikk sin første pianoundervisning i fødebyen Hilversum, og som barn ble de invitert til å spille for dronning Beatrix. Lucas studerte piano med Menahem Pressler i USA og med Dmitri Bashkirov i Madrid. Arthur studerte ved konservatoriet i Amsterdam, hvor han studerte med Jan Wijn.

OM PROGRAMMET

I klassisismens fotspor
Da Francis Poulenc gikk i gang med sin konsert for to piano og orkester, som skulle urframføres under den internasjonale musikkfestivalen i Venezia i september 1932, visste han godt at han tråkket i fotsporene til klassiske forløpere. Mozart, hans store idol som komponist og menneske, skrev sin formidable konsert for to piano i 1779, og Mendelssohn (romantikkens Mozart, som han gjerne kalles) skrev sine dobbelkonserter i 1823/24. Etter disse er det smått med eksempler innen genren. En mulig forklaring er selvsagt at 1800-tallets klaverløver antagelig hadde mer enn nok med å skinne på egen hånd i verk for én solist og orkester.

Men gitt sine historiske forløpere er det ikke overraskende at vi finner spor av klassisisme i dette svært underholdende verket av Poulenc.

Som komponist er han interessant å forholde seg til. Han hører til gjengen «Les Six,» som blant annet etter oppfordringer fra kulturkoryfeen Jean Cocteau skrev melodisk og harmonisk musikk som et motsvar til 1900-tallets brudd med tonaliteten. Musikken skulle være forståelig, mente de. Derfor fant de fram de gamle former som sonate, konsert og suite, og ble ikke overraskende satt i båsen «neoklassisisme» av musikkhistorien.

Men Poulenc var ikke beint fram en klassisist i den forstand. Selv hans sonater bruker ikke nødvendigvis sonatesatsform, men er isteden ofte eklektisk oppbygde, til tider nesten capricciøse og frie satser. De er fulle av overraskelser, abrupte stemnings- og temposkift, og har herlig vittige og lekne melodier.

Konserten for to piano er et forholdsvis tidlig verk av Poulenc (han var fortsatt bare 33 år), og 1. sats har hint av melodier og stil vi finner hos Stravinsky. Virtuose klaverpassasjer svares av kvasse akkorder i orkesteret, og orkestreringen er sparsom og transparent. Etter en frenetisk åpning roes det hele betraktelig ned, og vi får en langsom og melodisk oase. Denne avbrytes brått på Poulencsk vis, og nesten sirkusaktige melodier danser av gårde. 1. sats avsluttes med en himmelsk vakker imitasjon av javanesiske gamelanorkestre – som han hadde hørt på Verdensutstillingen i Paris i 1931 - med betagende sfæriske, nesten hypnotiske klanger.

2. sats kunne i undertegnes øyne like gjerne hatt undertittelen «Hommage a Mozart.» Her er det åpenbart at i alle fall 2. sats av Mozarts d-mollkonsert, KV 466, må ha vært et stilistisk forbilde, og høyst trolig også 2. sats fra c-mollkonserten, KV 491. Men så klart er det ikke noen kopi av Mozart; dette er Poulenc som flørter med sitt klassiske forbilde, og som sper i sausen sine egne 1900-tallsingredienser. Resultatet er sjarmerende vakkert.

Som seg hør og bør venter en underholdende finale med rikelig av godt humør og utadvendte melodier når klaverstemmene svinger seg lekent i charmant musisering. Åpningsdelen av satsen har hint av barokk toccata-preg; mon tro om ikke Domenico Scarlattis sonate i d-moll kan ha vært en inspirasjon her?

Etter jagende og nesten hysteriske passasjer følger etter hvert en lyrisk og tander del, så arketypisk Poulenc: Melodiene og harmoniene smiler til oss – eller får oss til å smile – samtidig som det er noe sårt ved dem. Skjønt, vi får ikke dvele oss totalt bort, for Poulenc runder det hele av med nesten nesepekende musikalske gester, og vips har hans magiske musikalske verden forsvunnet ned igjen i esken.

Vannets lek
Etter å ha fullført sin eneste opera i 1902, Pelleas et Melisande, var publikum spent på hva Debussy ville skrive neste gang han komponerte for orkester. Ville han fortsette i samme spor, eller gå nye veier? Debussy selv var ikke i tvil, og angående det å kopiere seg selv sa han at «da kan jeg like gjerne begynne å dyrke ananas på soverommet mitt!»

Svaret, slik vi kjenner det, var enkelt: Han gikk nye veier. Sånn sett kan det mytiske ved havet sees på som både frigjørende, men også noe stort og skremmende.

For Debussy ble de symfoniske skissene i tre satser et vakkert tilskudd på stammen til verk som henter inspirasjon fra vannets lek og harmonier.

Musikkhistorien formelig bugner av eksempler på verk som omhandler vann: Fra Händels Water Music til Schuberts perlende «Auf dem Wasser zu singen» til Griegs klukkende «Bekken», Smetanas «Moldau» og Chopins Regndråpepreludium. Men alt dette kulminerte med de impresjonistiske komponistene: Bare tenk på Ravels gjennombruddsverk for piano, «Jeux d’eau» (Fontene) og «En båt på havet» fra Miroirs. Debussy på sin side skrev blant annet «Den sunkne katedral», «Jardin sous la pluie» (Hager i regn) og ikke minst La Mer.

Vannets spill, farger og klanger og evige skiftninger hadde sterk appell, og inspirasjonen kom også gjennom billedkunsten. Den japanske maleren og grafikeren Hokusai (1760-1849) ble godt kjent for sine havbølger i Europa mot slutten av 1800-tallet, og blant Frankrikes egne malere Monet, Degas og Renoir var vannets spill og reflekser sentralt. Monets bilde «Inntrykk fra en soloppgang» fra 1872 sees sågar av mange nærmest som opphavet til impresjonismen som retning og begrep.

La Mer ble uroppført i oktober 1905, og prøvene var ifølge Debussy selv svært utmattende. Ikke så mye grunnet musikken, men fordi orkesterets noter var fulle av feil som følger av dårlig korrekturlesning. Verkets satser, eller skisser, bærer titlene «Fra soloppgang til middag,» «Bølgenes lek» og «Dialog mellom vind og havet.»

Verket fikk en noe blandet mottagelse, og Debussy var skuffet over musikkritikeren Pierre Lalo, som skrev at «jeg hører ikke, ser ikke og kan heller ikke lukte havet.» Videre skriver han at dette var første gang at han i et programmusikalsk verk av Debussy hadde «følelsen av ikke å stå foran naturen, men en reproduksjon av den.»

Louis Laloy, den første Debussy-biografen, skrev derimot at La Mer var blant de mest elskverdige, harmoniske og betagende verk i orkesterlitteraturen. Men ikke bare det, «La Mer ga den franske kunst, som så lenge hadde vært fanget i våre leiligheter, salonger og konsertsaler, et svimlende glimt av universet.»

I dag er disse fargerike orkestrale skissene en del av standardrepertoaret til alle orkestre, og passende nok insisterte Debussy på at førsteutgaven av verkets partitur skulle prydes med Hokusais velkjente «Den store bølgen ved Kanagawa.»

Hjemkomst
Etter å ha skrevet sine to første symfonier, Karelia-suiten og fiolinkonserten, var Sibelius blitt Finlands stemme par excellance. Før han tok fatt på sin tredje symfoni skjedde det en viktig begivenhet i hans tilværelse: Hans hjem, Ainola, som ligger vel fire mil nord for Helsinki, stod klart til innflytting i 1904. Sibelius selv kalte det for «å endelig lande i C-dur,» noe som er verdt å ha i bakhodet når man lytter til kveldens verk.

Det nasjonalromantiske og heroiske ble klart aksentuert i hans to første symfonier, og da Sibelius tok fatt på nye oppgaver var han preget av impulser som kunne tilsi at han skulle fortsette i samme spor. Parallelt med skissene til 3. symfoni arbeidet han med oratoriet Marjatta, som skulle ende opp ufullendt, og det symfoniske diktet Luonnotar, som han ferdigstilte først i 1913. Begge disse verkene bruker, helt eller delvis, Finlands nasjonalepos Kalevala som inspirasjonskilde. Og når deler av materialet fra Marjatta endte opp med å bli brukt i symfoni nr. 3, var det ikke rart at publikum og kritikere forventet en forlengelse av den nasjonalromantiske stilen.

Men det fikk de ikke.

For det er en langt mer neddempet og transparent symfoni vi her møter, ja noen har endatil ment at den nærmest er klassisistisk. Den finske maestro, Hannu Lintu sammenligner verket med jugendstilen innenfor arkitekturen, som jo nettopp også hentet inspirasjon fra klassiske forbilder.
Symfonien er, til Sibelius å være, lettere og mer udramatisk i karakteren. Det er også verdt å merke seg at den bare har tre satser, mot fire, som var mer vanlig.

Første sats starter luftig, nesten ut av ingenting. Marsjaktige strykere introduserer et freidig driv, som treblåserne leker seg yndig oppå. Det nesten sakrale og koralaktige preger satsen og dens etterfølgere, og understreker musikkens forbindelser til det ufullendte oratoriet Marjatta. Særlig er 1. satsens avslutning spesielt fredelig.

Etter en vakker midtsats skrur Sibelius opp tempoet noe, men bare til moderato og allegro ma non tanto.

Symfonien omtales gjerne som et overgangsverk innen genren for Sibelius: Et kompakt og mer idyllisk musikalsk kapittel som binder de nasjonale symfoniene sammen med de komplekse verkene som fulgte senere.

Det kan godt være. Samtidig er det tydelig i dette gledelige verket at han endelig var kommet hjem til Ainola, og da passer det godt at symfonien slutter i det som kanskje må være hjemme-tonearten framfor noen: C-dur.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Risto Joost dirigent
Ragnhild Hemsing fiolin

Eino Tamberg (1930-2010)
Avafanfaarid (Opening Fanfares) (3’)

Philip Glass (1937)
Fiolinkonsert nr. 1 (30’)

Sats 1
Sats 2
Sats 3

Ragnhild Hemsing solist

Pause

Johannes Brahms (1833-1897)
Symfoni nr. 1 i c-moll, op. 68 (46’)

Un poco sostenuto – allegro
Andante sostenuto
Un poco allegretto et grazioso
Adagio – piu andante – allegro non troppo, ma con brio

OM DE MEDVIRKENDE

RISTO JOOST er en allsidig dirigent med solid erfaring. Repertoaret hans strekker seg fra barokkmusikk til samtidsmusikk. Siden 2020 har han vært kunstnerisk leder og sjefdirigent for Theatre Vanemuine Tartu. De siste årene har Risto dirigert flere ledende orkestre, som Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, MDR Sinfonie Orchester Leipzig og Mariinsky-orkesteret i St. Petersburg. Han har samarbeidet med korensembler som RIAS Kammerchor, Rundfunkchor Berlin, det svenske radiokoret, og Estonian Philharmonic Chamber Choir.

Opera er kjernen i Ristos dirigentkarriere, og på hans repertoar inngår blant annet L’elisir d’amore, La Traviata, La Bohème, Tosca og I Capuleti e i Montecchi. Hans diskografi består blant annet av Haydn-innspillinger med Tallinn Chamber Orchestra, Peeter Vähi med Latvian National Symphony, Arvo Pärt med Netherlands Chamber Orchestra samt flere innspillinger med Estonian National Symphony, Tallinn Chamber Orchestras og Netherlands Chamber Choir.

Risto studerte ved musikkonservatoriet i Estland og ved Universität für Musik und darstellende Kunst i Wien. I 2008 ble han uteksaminert fra det kongelige musikkonservatoriet i Stockholm, der han tok en mastergrad i orkesterledelse med Jorma Panula.

RAGNHILD HEMSING (foto: Kaupo Kikkas) er godt kjent blant vårt publikum, nå sist som medvirkende i operetten Flaggermusen. Hun har også medvirket på De Unges Konsert og turnert med Bergen Filharmoniske Orkester i Polen. I inneværende sesong har hun stor turneaktivitet i Europa, og har blant annet framført Geirr Tveitts andre hardingfelekonsert med Regensburg Filharmoniske Orkester i Tyskland. Med det polske nasjonale radiosymfoniorkesteret i Katowice bidrar hun i et spesialarrangement av Griegs Peer Gynt.

Hemsing er Festspillene i Bergens residensmusiker dette året, og hun er dermed den første Hardingefelemusikeren som får dette oppdraget. Hun vil spille på flere konserter, blant annet med musikere som Mathias Eick, Mats Eilertsen, Tor Espen Aspaas og Barokkanerne. Hun vil også medvirke i konsertforestillingen Griegs Peer Gynt sammen med Bergen Filharmoniske Orkester.

Ragnhild har gitt ut flere cder, blant annet en med Bergen Filharmoniske Orkester og Eivind Aadland, hvor konserter av Max Bruch, Geirr Tveitt, Johan Svendsen og Sigurd Lie inngår.

OM PROGRAMMET

Estisk festmusikk
Kveldens konsert starter med Åpningsfanfarer, eller på estisk Avanfanfaarid, av den estiske komponisten Eino Tamberg. Han var en svært markant skikkelse i estisk musikkliv, og i tillegg til å undervise i komposisjon ved konservatoriet i Tallinn var han produktiv som komponist. Han var en del av en anti-romantisk bevegelse av estiske komponister i etterkrigstiden, og verkene hans dukker jevnlig opp i konsertsaler også utenfor hans moderland. Han har skrevet operaer, symfonier og konserter for blant annet saksofon, trompet og cello. Verket vi hører av ham i kveld ble påbegynt i 1975, og fullført i 2001.

«Den er til pappa»
Philip Glass er blant de moderne klassiske komponistene som gjennom sin minimalistiske stil har vært med på å skape orkestermusikk og opera som plukker opp den tonale tråden. Fiolinkonsert nr. 1 var hans første fullskala verk i konsertformen, og Glass forteller åpenhjertig at målet var å skape musikk som var tilgjengelig.

Den ble bestilt av den amerikanske fiolinisten Paul Zukofsky, og urframført i april 1987. Opprinnelig var tanken til Glass å skape et femsatsig verk, men etter hvert som prosessen skred fram, så Glass at den klassiske tredelte formen var mer passende.

I den første satsen opptrer en serie med pulserende akkorder som et gjennomgående element. Den nedadgående bassen er også svært karakteristisk, og ligger under som et ostinat store deler av satsen. Solostemmen veksler mellom vakre, sangbare melodier og mer virtuose arpeggioer.
Midtsatsen, med sine treblåsere og slagverkinstrument, har et mer distinkt drivende og nesten orientalsk preg. Solisten slår seg løs med en rekke brutte akkorder, som svares i orkesteret. Den suggererende dansen roer seg ned inn mot overgangen til finalen. Denne åpner enda mer energisk enn forgjengeren, og har et noe latinamerikansk preg. En tradisjonell bravurslutt får vi dog ikke i dette verket: Den rolige avslutningen var bestilt av Zukofsky, og runder det hele av i en ettertenksom tone.

Glass sa selv at han skrev konserten med sin far i tankene, og ville skape noe han kunne likt: «Pappa var en veldig snill og klok mann, han hadde overhodet ikke musikkutdannelse av noe slag, men han var av den typen som fyller konsertsalene. Den låter tilgjengelig, og det er meningen. Den er til pappa.»

Med Beethoven kikkende over skulderen
Som 20-åring ble Johannes Brahms introdusert for musikkverden gjennom en artikkel Robert Schumann skrev i sitt magasin «Neue Zeitschrift für Musik.» I panegyriske ordelag ble Brahms hyllet som den sanne arvtager innenfor den klassiske musikken: «Hvis han hever sin magiske tryllestav der hvor kreftene i et kor og orkester forenes, kan vi vente oss enda mer fantastiske glimt av mysteriene i den åndelige verden,» skrev Schumann. Disse rosende vendingene var åpenbart ment oppbyggelig og til inspirasjon, men ikke minst kan de ha forsterket den unge Brahms’ usikkerhet.

Han fikk ikke noen enkel oppvekst, den godeste Johannes. Det var småkårslig i Hamburg hos familien Brahms, og som ung voksen livnærte han seg blant annet ved å være taffelpianist på byens bordeller. Dette har nok også ødelagt hans forhold til kvinner, og bidratt til at han ikke klarte å knytte seg til dem fysisk. Det lå i kortene at Brahms skulle forsøke å skrive en symfoni, men oppgaven tynget ham veldig. Han var notorisk i sin perfeksjonisme, og omarbeidet skisser og materiale mange ganger før et verk ble ferdig. Førstesymfonien er et eksempel på dette: Han begynte å arbeide med den så tidlig som i 1854, men den endte opp som en sonate for to piano. Men ikke bare det, den la også grunnlaget for det som ble hans pianokonsert nr. 1 i d-moll. Og det er et nyttig spor her. For det var i 1854 at Brahms for første gang hørte Beethovens 9. symfoni – også den i d-moll. Frøet var sådd. Likevel skulle det gå lang tid før verket endelig ble ferdig: Først i november 1876 fikk verden høre det første gang. Årstallet sammenfaller artig nok med urframføringen til et annet epokegjørende tysk verk, som hadde tatt enda lengre tid å skrive: Wagners Nibelungenring.

Uansett, for den klassisistisk funderte Brahms var symfonien selve lakmustesten, den siste svenneprøven han følte han måtte gjennom. Han hadde skrevet sonater, svære kammerverk, serenader for orkester og sitt tyske rekviem. Bare symfonien manglet.

Den fikk en strålende mottagelse da den ble urframført, og er fortsatt en av de mest spilte og avholdte av de romantiske symfoniene. Formmessig er den ganske strengt klassisk bygget opp, men den velkjente, majestetiske åpningen ble tilføyd senere. Her hører vi et eksempel på hvor mesterlig Brahms håndterte kontrapunktisk skriving: Strykerne går oppover, treblåserne nedover, og veves sammen i et lyrisk og intenst lydbilde. 1. sats beholder sin dramatiske grunnkarakter, og den kanskje aller mest gripende oppbygningen får vi når gjennomføringen går inn i reprisen.

2. sats viser en annen og høyt skattet side av Brahms: Hans sarte og lengselsfulle lyriske linjer, med innadvendt og naken sårhet. Mye av den lyriske linjen videreføres i 3. sats, en mild scherzo hvor Brahms lar den søte klarinetten få herlig spillerom.

I finalen setter han kronen på verket. Etter en mørk innledning får vi en hornsolo som maner til oppvåkning. Denne videreføres av fløyten, før flere messingblåsere slutter seg til i en koralaktig passasje. Og så, da: Temaet som fikk den notoriske kritikeren Eduard Hanslick til å kalle dette for «Beethovens 10.» For visst minner det om An die Freude, men Brahms er ingen epigon. Snarere er det snakk om at han endelig, som 43 år gammel mann, har besteget det symfoniske fjellet – over 50 år etter at Beethoven skrev sin siste. Og melodien Brahms har skapt er heller en måte å hilse pent med hatten til sin forgjenger, og i trygg forvisning vite at han endelig greide å skrive en symfoni!

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

OM DE MEDVIRKENDE

ANDREW LITTON (foto: Steve J. Sherman) ble i 2011 utnevnt til ridder av første klasse av den kongelige fortjenstorden for sitt virke for norsk musikkliv. Han var sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester fra 2003 til oktober 2015 og er nå æresdirigent. Siden sine første konserter med orkesteret i 1998, ledet han sine musikere i over 260 konserter. Under hans ledelse økte orkesterets internasjonale profil. Orkesteret spilte under Littons ledelse på en rekke av verdens ledende konserthus, som Concertgebouw i Amsterdam, Carnegie Hall i New York, Filharmonien i Berlin, Royal Albert Hall i London, Musikverein i Wien, Bridgewater Hall i Manchester og Usher Hall i Edinburgh. Litton og Bergen Filharmoniske Orkester har gitt ut 23 cder. Av utgivelsene kan nevnes en kritikerrost serie Mendelssohn-symfonier, Stravinskijs balletter «Vårofferet» og «Petrusjka» og Bruchs og Tsjaikovskijs fiolinkonserter med Vadim Gluzman som solist. Litton var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra fra 1988 til 1994, og hadde samme posisjon i Dallas Symphony Orchestra fra 1994 til 2006. Andrew Litton er nå musikksjef ved the New York City Ballet Orchestra.

VADIM GLUZMAN (foto: Marco Borggreve) kommer fra Ukraina, og begynte å spille fiolin som syvåring. Han studerte i Latvia og Russland før han i 1990 flyttet til Israel. Deretter reiste han til USA, og studerte blant annet ved Juilliard School of Music i New York. Han fikk faglig støtte av Isaac Stern, og i 1994 ble han tildelt Henrik Szeryng Foundation Career Award. Gluzman har lagt vekt på å framføre både etablert og gjenoppdaget musikk, samtidig som han er en forkjemper for samtidsmusikken. Han har urframført en rekke verk, blant annet av Sofia Gubaidulina, Giya kancheli og Lera Auerbach. Blant hans prisbelønte plateinnspillinger er Max Bruchs fiolinkonsert, som fikk Diapason d’Or i 2011 og Peter Tsjaikovskijs og Alexander Glazunovs fiolinkonserter (Disc of the Month i Classic FM Magazine), begge med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. I inneværende sesong medvirker han blant annet ved ProMusica Chamber Orchestra sine konserter i Columbius, Ohio, hvor han er kreativ partner og første gjesteartist. Gluzman spiller på Stradivari-fiolin fra 1690 som har tilhørt den store fiolinisten Leopold Auer, stilt til hans disposisjon av Stradivari Society i Chicago.

OM PROGRAMMET

Et farvel til Vesten
I april 1891 ble Sergei Prokofiev født i et lite tettsted som heter Sontsovka i regionen Donetsk oblast i Ukraina. Han var enebarn i en musikalsk familie, og viste tidlig svært gode musikalske anlegg. Som 13-åring fikk han plass ved konservatoriet i St. Petersburg, hvor han fikk studere komposisjon under Nikolai Rimskij-Korsakov. Han var en særdeles virtuos pianist, og føyde seg dermed i rekken av svært dyktige pianistkomponister i den russiske tradisjon.

Etter 1. verdenskrig dro Prokofiev vestover, først til USA og deretter Paris, på søken etter nye musikalske impulser og jobbmarked. Han ble boende i den franske hovedstaden gjennom hele 1920-tallet, og det var her han skrev symfoni nr. 2-4, klaverkonsert nr. 3-5 og balletten L’Enfant prodigue for impresario Sergei Diaghilevs ledende kompani, Ballet Russes.

Sovjetiske styresmakter gjorde det de kunne for å lokke Prokofiev hjem igjen, og komponisten selv led av alvorlig hjemlengsel, trass i at han så hvilke mørke skyer som la seg over Stalins regime i hjemlandet.
Fiolinkonsert nr. 2, skrevet i 1935, er derfor et slags farvel til Vesten for Prokofiev sin del. Dette var det siste verket som ble bestilt av oppdragsgivere fra Vesten, i dette tilfellet den franske fiolinisten Robert Soëtens (1897-1997).

Verket åpner med solisten alene. Tonene G-Bb-D – en brutt g-mollakkord – setter bokstavelig talt tonen for en mørk og fabulerende intro med hint av russisk folkemusikk. Orkesteret kommer så inn og gjentar solistens materiale – men nå i h-moll – som skaper en viss tonal ustabilitet. Prokofiev bringer dette ganske fort i vater, og solisten danser brått av gårde med passasjer som kommer igjen flere ganger i satsen.

På dette tidspunktet i karrieren gikk Prokofiev over til en slankere og mer neoklassisk stil, og det høres godt i dette verket. Blant annet er besetningen nesten identisk med den Mozart og Beethoven brukte i sine symfonier. Dette er med på å skape et transparent og klart lydbilde.

Det 1. sats manglet av lys og lyriske stemninger får vi kompensert i 2. satsen. Det er nesten så man får assosiasjoner til en langsom jazzvals når solisten bretter seg ut over et elegant og luftig pizzicato-akkompagnement i orkesteret. Musikken blir gradvis enda mer utadvendt, og danser freidig av gårde. Mot slutten kommer roen tilbake, og det låter nærmest som en litt rusten lirekassevals når fagotten tar føringen avløst av strykere, før solisten legger seg i lyst register på toppen, og svinger seg florlett i en eventyrlig dans.
Verket følger den klassisistiske tredelte formen til en konsert, og finalen er den mest dansbare av satsene. Konserten ble urframført i Madrid 1. desember 1935, og som seg hør og bør har Prokofiev krydret partituret med eksotiske rytmer og kastanjetter for å tilhøre en liten touch av Spania.

Regimekorrespondenten
4. november 1943 har symfoni nr. 8 av Dmitri Sjostakovitsj sin uroppføring i Moskva. Verket blir umiddelbart stemplet som problematisk av styresmaktene, og det er flere grunner til dette: For det første forventet man seg et verk som var mer på linje med den symfoniske forgjengeren, nr. 7 med kallenavnet «Leningradsymfonien.» Dette verket ble et symbol på sovjetisk motstand mot nazismen, på den russiske bjørnens standhaftige og seige vilje. Sjostakovitsj fikk tatt mikrofilmer av partituret, og det ble smuglet ut via Teheran og Kairo til USA, hvor Arturo Toscanini dirigerte det. Sjostakovitsj havnet på framsiden av Time magazine, og Vestens radiostasjoner spilte Leningradsymfonien for å spre håp, og ikke minst mane til motstand mot tyskerne.

Symfoni nr. 8 fulgte ikke opp denne propagandatonen, snarere tvert imot. Verkets åpenbare mørke tone, dystre og tragiske stemninger var ikke velkomne i Stalins sosialrealisme, hvor kunst og kultur skulle være underholdende og oppbyggelig. Samtidig var de ganske maktesløse, for Sjostakovitsj var på dette tidspunktet en av verdens meste berømte komponister, og det var lite Stalins kabinett kunne gjøre for å stanse Vestens sendinger av den 7. symfonien.

Den 8. symfonien fikk en blandet mottagelse internasjonalt da den etter hvert ble tilgjengelig for framføring, og ble lite spilt i konsertsalene. I dag er dette fullstendig endret, og symfonien ansees nå som et av hans beste verk.

Men hva er den 8. symfonien egentlig? En sorg over falne landsmenn? En episk feiring, lik den Beethoven har i sin Skjebnesymfoni, hvor åpningens molldrama viker for C-durs seier? Og hva mente Sjostakovitsj selv?
Utsagnene er mange og motsigende.

Han forteller blant annet at «jeg skrev den svært raskt (…), og den gjenspeiler mitt oppstemte og kreative humør, påvirket av nyhetene om Den russiske armés fremgang.» Deler av dette kan selvsagt være sant, men oppstemt? Han skrev sågar at «man kan oppsummere den filosofiske sammenfatning av mitt nye verk slik: Livet er vakkert. Alt som er mørkt og ondskapsfullt råtner bort, og skjønnheten vinner.»

Dette stemmer dårlig overens med stykkets mørke karakter, men ikke minst med hva han sa til sine nærmeste venner: De fikk høre at han betraktet symfonien som sitt eget rekviem – til tross for at han hadde lenge igjen å leve.

Åpningen av symfonien er mørk. Kontrabass og cello ligger på lange toner, avbrutt av krasse dobbelpunkteringer – det er noe neobarokk over det hele, med abrupte slag slik for eksempel Händel bruker i Qui tollis-satsen i Messias. Der kan punkteringene tolkes som Jesu piskeslag. Sjostakovitsj punkteringer er ekkoet av folkets og egne lidelser. 1. satsen er verkets desidert lengste, og er intens, mørk og tragisk. Den berømte engelskhornsoloen mot slutten av satsen står som et gripende musikalsk eksempel på hvordan Sjostakovitsj skildrer enkeltmennesker oppi alt kaoset. Som en gråtende mor på jakt etter sine kjære i krigens ruiner, er denne neddempede og langsomme soloen noe av det vakreste han skrev.

2. sats er noe åpnere, men samtidig en nesten hysterisk marsj, og de krigerske taktene er ikke til å ta feil av. Dette videreføres til gagns i 3. sats, som starter med et hissig drivende motiv i bratsjene. En nærmest ustoppelig vilje og energi gjør at satsen aldri finner hvile, understreket av pistolskuddlignende vendinger i blåserne.

4. sats åpner stort og nesten katastrofalt, før en blek ro senker seg over det hele. Men det er ingen idyllisk ro, snarere en foruroligende ro som beholdes satsen gjennom.

Så lar Sjostakovitsj finalen åpne på et mer lekent vis i fagotten, og man kan dristes til å lure på om han her sier: «Nei dere, la oss glemme krigen, og heller tenker på at livet er vakkert.» Fløyten danser av gårde, men dette blir aldri noen gloriøs feiring. Satirikeren Sjostakovitsj, med sine flerlags musikalske løsninger, byr oss her smått lugubre stemninger, før krigerske utbrudd melder sin entre omtrent midtveis i satsen.

Avslutningen er mystisk, med alt fra en dansende bassklarinett til en nesten Danse macabre-aktig fiolinsolo. Så roes alt gradvis ned, og slutter i dur.

Men dette er ingen seiersdur. Snarere står avslutningen som både uforløst og skremmende, og understreker verkets enorme indre spenning.

Tekst: Frode Skag Storheim

Tilbake til konsertsiden

OM DE MEDVIRKENDE

VADIM GLUZMAN (foto: Marco Borggreve) kommer fra Ukraina, og begynte å spille fiolin som syvåring. Han studerte i Latvia og Russland før han i 1990 flyttet til Israel. Deretter reiste han til USA, og studerte blant annet ved Juilliard School of Music i New York. Han fikk faglig støtte av Isaac Stern, og i 1994 ble han tildelt Henrik Szeryng Foundation Career Award. Gluzman har lagt vekt på å framføre både etablert og gjenoppdaget musikk, samtidig som han er en forkjemper for samtidsmusikken. Han har urframført en rekke verk, blant annet av Sofia Gubaidulina, Giya kancheli og Lera Auerbach. Blant hans prisbelønte plateinnspillinger er Max Bruchs fiolinkonsert, som fikk Diapason d’Or i 2011 og Peter Tsjaikovskijs og Alexander Glazunovs fiolinkonserter (Disc of the Month i Classic FM Magazine), begge med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. I inneværende sesong medvirker han blant annet ved ProMusica Chamber Orchestra sine konserter i Columbius, Ohio, hvor han er kreativ partner og første gjesteartist. Gluzman spiller på Stradivari-fiolin fra 1690 som har tilhørt den store fiolinisten Leopold Auer, stilt til hans disposisjon av Stradivari Society i Chicago.

JOHANNES MOSER er tysk-kanadisk, ble født inn i en musikalsk familie i 1979 og begynte å spille cello som åtteåring. I 2002 vant han førstepris i Tsjaikovskij-konkurransen og ble i tillegg tildelt en spesialpris for sin tolkning av Rokokko-variasjonene. Moser spiller med de største orkestre og dirigenter verden rundt, som Berlinfilharmonikerne, Concertgebouw-orkesteret og Tonhalle i Zürich. Av dirigenter han har samarbeidet med kan nevnes Riccardo Muti, Lorin Maazel, Pierre Boulez og Gustavo Dudamel. Han medvirket på en rekke cd-innspillinger, deriblant cellokonsertene til Tsjaikovskij, Elgar, Dvořak, Dutilleux og Lalo. Han spiller også elektrisk cello, og har bestilt flere verk for dette instrumentet. I inneværende sesong vil Moser urframføre en cellokonsert av Willem Jeth og vil turnere i USA med Academy of St. Martin in the Fields. Moser er også en ivrig kammermusiker, og turnerer blant annet med trioen som i kveld spiller i Håkonshallen. I 2007 var han solist i Dvořaks cellokonsert i Wiens Musikverein med Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester.

ANDREÏ KOROBEINIKOV (foto: Irene Zandel) ble født i Moskva i 1986, og studerte ved musikkonservatoriet der. 19 år gammel var han ferdig med studiene og fikk en helt spesiell utmerkelse som tiårets beste musiker. Han studerte så videre ved Royal College of Music i London. Han var prisvinner ved Skrjabin-konkurransen i 2004 og vant andrepris ved Rakhmaninov-konkurransen i Los Angeles i 2005. I dag spiller han på prestisjetunge arenaer som Wigmore Hall i London, Concertgebouw i Amsterdam og Théâtre des Champs-Élysees i Paris, og er solist med ledende orkestre som St Petersburg Filharmoniske Orkester og Orchestre National de France under ledelse av dirigenter som Iván Fischer og Vladimir Ashkenazy. Korobeinikov er også utdannet jurist og har skrevet flere publikasjoner innenfor området intellektuell eiendomsrett. Han komponerer også. Korobeinikov har medvirket på flere cder, blant annet med Musikk av Skrjabin, Sjostakovitsj og Beethoven.

OM PROGRAMMET

Kveldens åpningsverk, pianotrio nr. 1 i c-moll, må sies å være et ungdomsverk av Sjostakovitsj: Det ble skrevet i 1923 da komponisten bare var 17 år gammel, og er mer romantisk i uttrykket enn hva vi er vant til fra hans mer modne verk.
Det hadde opprinnelig tittelen «Poème,» men denne ble senere strøket. Rent formmessig er trioen rapsodisk og temmelig fritt sammensatt, med høyst originale musikalske innfall. Intime og lyriske parti må vike for brå og uventede passasjer. Dette stemmer godt overens med hva Sjostakovitsj fikk høre fra noen av sine professorer: «Du er besatt av det groteske!»

Uendelig vakre melodier
Man kan saktens lure på om det noensinne har levd en mer inspirert melodiker enn Franz Schubert: I løpet av sitt 31 år lange liv trillet han ut det ene vakre tema etter den andre, med lange, sangbare linjer. Han etterlot seg over 600 lieder, og det vokale gjennomsyrer mye av musikken hans: Sammenlignet med sitt store forbilde, Ludwig van Beethoven, var Schubert mye mer av en romantiker, og ikke minst en som bygget sine komposisjoner rundt besnærende melodier. Beethoven, på sin side, brukte hovedsakelig korte motiv som utgangspunkt for en hel sats.

Pianotrio nr. 1 er et av Schuberts sene verk, og det ble fullført i 1828, samme år som han døde. I likhet med trio nr. 2 i Ess-dur, samt hans sene pianosonater, er dette stort anlagte verk både i innhold og lengde. Formmessig er de klassisistiske til fingerspissene, men i innhold har de en tidligromantisk tone, og melodiene hans er ofte veldig folkesang- eller folketoneinspirerte.

1. sats er, som seg hør og bør, i sonatesatsform med to kontrasterende motiv. Hovedtemaet preges av punkterte rytmer og noe irregulære fraselengder, mens sidetemaet er mer syngende og idyllisk.
I 2. sats møtes vi av en vuggende venetiansk gondolsang i 6/8-takt med en inderlig vakker melodi – virkelig Schubert på sitt fineste. En «sang uten ord» i ordets rette forstand, med fiolin og cello i sart dialog over det flommende akkompagnementet.

3. satsens scherzo vekker oss fra dvalen, og i lekende og livfulle tema inviterer han oss inn i det som er en mesterlig stilisert ländler (folkedans i 3-takt som var utbredt i Østerrike, Sveits og Böhmen), full av wienersk letthet. Ja, regelrett som et deilig stykke sachertorte servert på Cafe Central en vakker vårdag!

En stort anlagt rondo (som riktignok er noe irregulær) brettes ut i 4. sats, og Schubert gir oss lekne og fargerike partier med lekre modulasjoner og mesterlig bruk av kontrapunkt. I satsens coda settes tempoet betraktelig opp, og verket slutter med sprudlende, nesten kadensaktige passasjer.

Pärts Mozart
Arvo Pärt komponerte denne bearbeidelsen til minne om sin gode venn, fiolinisten Oleg Kagan, i 1992. Kagan hadde en særlig affinitet for Mozarts musikk, og verket kan dermed sees som en slags reminisens av både musikken og fiolinisten.

Pärt har brukt adagio-satsen fra Mozarts pianosonate i F-dur, KV 280 som utgangspunkt for stykket, og han mener selv at verket ikke er et arrangement eller en parafrase. Snarere er det snakk om et musikalsk møte mellom wienerklassisk estetikk fra sent 1700-tall, og en slank, sober stil fra sent 1900-tall hvor det tonale er krydret med skarpe dissonanser. Resultatet er en vakker sats hvor Pärts toner kommenterer Mozarts, og hvor dissonansene minner oss om sorgen Pärt kjente på over tapet av en kjær venn.

Mesterverk fra den modne Sjostakovitsj
Krigens herjinger skulle sette dype spor hos Sjostakovitsj. Han mistet mange av sine nære og kjære venner, samt at han var vitne til hvordan hans hjemland ble rasert. Disse inntrykkene materialiserte seg i en del dypt gripende komposisjoner, hvor symfoni nr. 7 og 8 må nevnes. Men det er også i høyeste grad aktuelt for kveldens siste verk, pianotrio nr. 2 i e-moll.

 1941 mistet Sjostakovitsj sin jødiske elev, Benjamin Fleyshman, livet under blokkaden av Leningrad. Fleyshman hadde da arbeidet med én-aktsoperaen «Rothschilds fele,» som var basert på en novelle av Anton Tsjekhov. Sjostakovitsj gjorde operaen ferdig, og den fikk sin urframføring 5. februar 1944. Samme dag ble hans 8. symfoni fremført i Novosibirsk, hvor introduksjonen til den ble gitt av musikolog Ivan Sollertinsky, en av Sjostakovitsj’s gode venner. Sollertinsky døde så av hjerteinfarkt bare dager senere, og Sjostakovitsj skrev til enken hans: «Han er ansvarlig for hele min utvikling som kunstner. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg skal gå videre uten ham.»

Derfor ble også pianotrio nr. 2 dedikert til minnet om hans gode venn, men ikke nok med det: Sjostakovitsj omfavner også skjebnen til sin jødiske elev, og hele det jødiske folk.

Den jødiske musikken lå nært Sjostakovitsj sitt hjerte, og til Solomon Volkov (mannen som skrev komponistens memoarer i boken Testimony) fortalte han at «jødisk folkemusikk (…) kan gi inntrykk av å være glad når den er tragisk. Det er nesten alltid latter gjennom tårer. Denne kvaliteten er så nært opptil min idé av hva musikken burde være. Det bør alltid være to lag i musikken. Jødene er blitt plaget så lenge at de har lært seg å skjule sin desperasjon. Men den kommer til uttrykk i dansemusikken deres.»

Og nettopp dette har Sjostakovitsj tatt med seg inn i denne klavertrioen, som åpner med himmelhøye toner i cello når en kort fugato introduseres. Fiolinen svarer, etterfulgt av pianoet. En gjennomgående elegisk tone preger satsen. Mørke og sørgende melodier avløses av abrupte og dansende passasjer.

Det dansbare er førende i den sardoniske scherzoen, helt typisk for Sjostakovitsj. Tilsynelatende naive melodier fungerer nærmest som en palimpsest, undertonen er truende, og de markerte rytmene toppet med den ustabile tonaliteten gir satsen et nesten lugubert preg.

3. sats er egentlig en introduksjon til finalen, og den langsomme passacagliaen har et koralaktig preg. 5 variasjoner bretter seg ut i en svært mørk og på nær uhyggelig musikalsk sfære, hvor det elegiske gir assosiasjoner til begravelsesmusikk. Passende er det i grunn da at nettopp denne satsen ble spilt under komponistens begravelse i 1975.

Finalen begynner nesten marsjaktig i pianoet, med pizzicatopassasjer over. Så introduserer pianoet en jødisk folketone, og herfra og ut er dette en «dødens dans.» Vekslingen mellom moll og dur, samt den heseblesende blandingen av 4/8- og 5/8-takt skaper en ustabil og direkte luguber musikalsk fortelling. Her lar Sjostakovitsj krigens grusomheter, konsentrasjonsleirenes grufulle terror, og hans egne personlige tap få fritt spillerom.

Avslutningen domineres av et sirkelmotiv, en slags håpløshetens nedadgående spiral, før koralakkordene fra passacagliaen kommer tilbake, og satsen lukker seg.

Tekst: Frode Skag Storheim

Tilbake til konsertsiden

MEDVIRKENDE 
Axel Kober dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM
Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 36 i C-dur «Linz»
Pause (25')
Anton Bruckner: Symfoni nr. 9 i d-moll

TETT PÅ I FOAJEEN
18.45: Introduksjon til konserten ved Gunnar Danbolt

OM DE MEDVIRKENDE

AXEL KOBER (foto: Christian Schoppe) har vært musikksjef ved Deutsche Oper am Rhein Düsseldorf/Duisburg siden 2009/2010. Her har han presentert et bredt repertoar som har spent fra Rameau og Händel, via Mozart og Wagner til Poulenc og urframføringer av helt nye produksjoner. I 2019 ble han utnevnt til musikksjef for Duisburg Filharmoniske Orkester. K

ober har vært en fast gjest ved festivalen i Bayreuth siden 2013, hvor han blant annet har ledet framføringer av Tannhäuser og Den flygende Hollender. Han har også et nært forhold til Statsoperaen i Wien, hvor han har blant annet dirigert kritikerroste framføringer av Wagners Ringsyklus. I inneværende sesong er han tilbake i Wien for å dirigere Strauss’ Rosenkavaleren og Puccinis Turandot.

Kober har også ledet orkestre som Deutsche Staatsoper Berlin, Bruckner Orchester Linz og Sinfonieorchester Basel. Kobert studerte direksjon i Würzburg, og fikk så engasjementer i Dortmund og Schwerin før han ble musikksjef i Mannheim og Oper Leipzig.

OM PROGRAMMET

Symfonisk gjestespill
«På tirsdag, altså den 4. november, skal jeg gi en konsert i teateret her. – og siden jeg ikke har tatt med meg en eneste symfoni, må jeg skrive en ny i all hast, for den må være ferdig til da.» Slik lyder deler av brevet Mozart skrev til sin far fra den østerrikske byen Linz, datert 31. oktober 1783. På bare fire dager ferdigstilte han et sjarmerende symfonisk mesterverk, med musikalske hilsener til både Haydn og fransk barokk.

Vi vet ingenting om hvordan konserten i Linz gikk, eller hvordan verket ble mottatt. Derimot ble det fremført to ganger året etter; i Burgtheater i Wien under et av Mozarts akademier (en form for abonnementskonserter), samt i Salzburg, hvor hans far, Leopold dirigerte. Her var mottagelsene svært gode.

Det er flere ting å bite seg merke i ved dette verket. For det første må vi huske på at Mozart som symfoniker i stor grad står i tradisjonen til Haydn: Veldig mange av de tidlige verkene innen genren er å betrakte som underholdningsmusikk.

Først som voksen skrev Mozart stort anlagte verk både i lengde og innhold, og det er et langt sprang fra hans 11-12 minutter lange symfonier fra ungdomstiden til de 4-5 siste, som avrundes med den monumentale nr. 41, med tilnavnet Jupiter.

Linz-symfonien hører til blant hans modne verk, og er svært fantasifullt, særlig når man tar i betraktning at han skrev det på bare fire dager. Her bruker han også, for første gang i en symfoni, et grep vi kjenner godt fra Haydn:

1. sats innledes med en langsom adagio. Denne har, med sine skarpe punkteringer, klare fellestrekk med de franske overtyrene fra barokken, og setter tonen med sine patosfylte musikalske standpunkt. 1. satsens allegro-del er energisk, nesten marsjaktig, noe Mozarts musikk i C-dur ofte er.

2. sats, en betagende andante i 6/8-takt, går i den pastorale tonearten F-dur. En og annen passasje i moll sniker seg inn, men aldri nok til å forstyrre helligdagsfreden.

Så følger en statelig menuett, før finalen plukker opp energien fra 1. sats, men her med en enda friskere og mer vigorøs brodd.

Den myteomspunnede niende
«Det ser ut til at grensen går ved den niende» skrev Arnold Schönberg i et brev, og bar dermed ved til bålet hva angår den påståtte forbannelsen rundt komponisters ni symfonier. For bevares, det er påfallende: Beethoven, Schubert, Dvorak, Mahler – og Bruckner – har alle det til felles at de på hver sin måte ikke greide å fullføre mer enn ni symfonier. Så er det selvsagt de som mener at Mahlers Das Lied von der Erde er en symfoni uten nummer, og at alle revisjonene Bruckner gjorde på sine symfonier til sammen er en symfoni alene.

Og så kan vi snu dette på hodet: Haydn skrev 104, Mozart 41 og Shostakovich fullførte 15 symfonier. Men hva angår Bruckners 9., og dens ufullendthet, er den et vitne om en gudfryktig og sårbar kunstner som ble innhentet av menneskelig forgjengelighet.

Det at vi i år feirer 200-årsjubileet til Anton Bruckner er kanskje det ekstra påskuddet vi alle trenger til å fordype oss mer i denne senromantiske, symfoniske tungvekteren. Han kom fra små kår, nærmere bestemt den lille byen Ansfelden, som i dag er en forstad til byen Mozart skrev sin 36. symfoni til, nemlig Linz.

Faren var musikklærer, og Bruckner lærte tidlig å spille orgel. Dette skulle komme godt med i hans karriere både økonomisk og kunstnerisk. Han var en hardtarbeidende og flittig komponist, og studerte sine forgjengeres verker inngående. Særlig var affiniteten for Beethoven sterk. Tidlig på 1860-tallet ble han introdusert for Wagners musikk, og etter å ha hørt Tannhäuser ble han fullstendig slått i bakken. Og trass i sin beskjedenhet tok han mot til seg og kontaktet Wagner, noe som førte til en givende brevkorrespondanse. Ja, Bruckner fikk også låne noter av den store musikkdramatikeren.

Men Bruckner var en sårbar mann, og en nærtagende kunstner. Han var særlig mottagelig for kritikk. Det er blant annet dette som gjorde at han brukte fem år av sitt liv på å revidere symfoniene nr. 1, 2, 3, 4 og 8.
Wagner-begeistringen skulle heller ikke bli uproblematisk. Én ting var å dirigere Wagners musikk, man da han begynte å gi ut sine egne symfonier ble han kritisert for å skrive lange, uoversiktlige verk. Det hjalp heller ikke at han ga symfoni nr. 3 tilnavnet Wagner; det hele virket som et tamt forsøk på å importere Wagners stil til det symfoniske formatet.

Da Bruckner flyttet til Wien i 1868 for å ta over som lærer i musikkteori på Wien-konservatoriet, fikk hans symfoniske produksjon hovedsakelig to hovedfiender: Wienerfilharmonikerne, som både skjelte ut musikken hans og beint fram saboterte framføringene, samt den markante musikkritikeren Eduard Hanslick. Han var kjent som et rimelig polemisk talerør for den klassisk-romantiske musikken som han holdt høyt, og var ditto avvisende til den nytyske linjen med komponister som Liszt, Wagner og nå også Bruckner.

I det hele tatt var det lite ved denne stillferdige, landsens organist-komponisten som harmonerte med den romantiske kunstnermyten. «Håndverkskomponist» ble han sågar kalt, men det var nettopp ved sitt utrettelige studium at han ble den symfoniske mester han, trass sine kritikere, utviklet seg til å bli.
Og heldigvis kom suksessen. Hans 7. symfoni ble svært godt mottatt, og det siste tiåret av sitt liv fikk han stadig flere positive anerkjennelser.

Men så var det denne 9. symfonien, da.
Han hadde tiltagende helseproblemer, så han visste nok at han jobbet med sin siste symfoni. Kanskje var det en bevisst handling: Jo lenger han utsatte å gjøre den ferdig, jo lenger levde han.

1. satsen åpner slik alle Bruckners symfonier gjør: Med stillhet. Men ut av stillheten vokser musikken langsomt i sin søken etter tonalitet, etter musikalsk materie – det er Bruckner som samler sine byggesteiner som skal bli hans symfoniske byggverk. Etter 96 takter males endelig hovedtemaet ut, og vi møter en symfoni som bygger bro mellom senromantikk og modernisme.

2. sats, en kraftfull scherzo, begynner forsiktig og nesten mystisk med treblåserakkorder svevende over jagende pizzicati i strykerne. Så males hovedtemaet ut med stor kraft i messingen på nesten militant vis. Som en fantastisk og nesten eventyraktig kontrast kommer satsens trio, hvor musikken danser av sted i Fiss-dur, som de reneste feer i Shakespeares Midtsommernattsdrøm.

3. sats, som også er verkets siste, er en stort anlagt adagio som Bruckner selv mente var noe av det beste, ja kanskje til og med det beste han hadde skrevet.

Åpningen har tydelig inspirasjon fra Wagner, og satsens hovedtema er innom hele den kromatiske skalaen i sin uimotståelige utforming.

Livets ende, som Bruckner definitivt hadde begynt å ane, betones i den nedadgående koralen som wagnertuba og horn spiller. Komponisten kalte denne koralen for «Farvel til livet.»

Et langsomt tildragende klimaks etterfølges av satsens koda, hvor Bruckner på rørende vis hinter til både symfoni nr. 7 og 8.

Her skulle en storslagen finale ha fulgt, og planen var å bruke hans egen Te Deum – Til Gud – for å sette et symfonisk punktum.

Det foreligger en rekke skisser fra Bruckners hånd til en 4. sats, og et vell av komponister, dirigenter og musikkvitere har prøvd, synset og eksperimentert med å fullføre den. Et minst like stort vell av komponister, dirigenter og musikkvitere har svært delte meninger om hvor vellykket denne «rekonstrueringen» eller post mortem-komponeringen har vært.

Isteden kan vi heldigvis, som i kveld, lytte til Bruckners 9., som i sin ufullendte fullendthet er så gripende vakker. Og adagioens coda, som hviskende svinner hen i evighetens vugge, er da virkelig et vakkert nok sluttkapittel.

For Gud. Og for mennesker.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Leonidas Kavakos fiolin

Johann Sebastian Bach (11685-1750)
Partita nr. 3 i E-dur for solo fiolin BWV 1006
Preludium
Loure
Gavotte en Rondeau
Menuett I og II
Bourrée
Gigue

Sonate nr. 2 i a-moll for solo fiolin BWV 1003
Grave
Fuga
Andante
Allegro

Pause

Sonate nr. 3 i C-dur for solo fiolin BWV 1005
Adagio
Fuga: Allabreve
Largo
Allegro assai

LEONIDAS KAVAKOS (foto: SONY) er anerkjent som en av verdens ledende fiolinister. Han samarbeider tett med en rekke ledende orkestre, som Berliner Philharmoniker, Royal Concertgebouw Orchestra, London Symphony Orchestra og Gewandhausorchester Leipzig. I den senere tid har han også opparbeidet seg en solid profil som dirigent, og har blant annet ledet orkestre som New York Philharmonic, Houston Symphony, Dallas Symphony, Gürzenich Orchester, og Wiener Symphoniker. I inneværende sesong er Kavakos solist med blant annet Chicago Symphony Orchestra og Riccardo Muti. Han vil også være solist med flere europeiske orkestre, som Wien Symphoniker og Gewandhausorchester Dresden.

Kavakos har en eksklusiv kontrakt med Sony Classics. I 2022 ga han ut ‘Beethoven for Three: Symfonier nr. 2 and 5’ arrangert for trio, med Emanuel Ax og Yo-Yo Ma. Kavakos vokste opp i Athen hvor han i dag kuraterer og leder årlige mesterklasser i fiolin- og kammermusikk. I forrige sesong var han solist med Bergen Filharmoniske Orkester i Martinus fiolinkonsert nr. 2. Han spiller på en ‘Willemotte’ Stradivarius violin fra 1734.

OM PROGRAMMET

Uforutsigbarhetens forutsigbarhet
Hvordan kan det ha seg at Bachs musikk fortsatt trollbinder oss? Mange av verkene hans er nå over 300 år gamle, men likevel: Hans pasjoner, orgelfuger, suiter, Brandenburgkonserter, små og store stykker for tasteinstrumenter, kantater og ikke minst; hans vidunderlige verk for solostrykere forblir en sentral del av vår kultur og vår vestlige identitet.

«Alle musikere tror ikke på Gud, men alle tror på Bach» sa den argentinske komponisten Mauricio Kagel, og dette utsagnet aksentuerer noe vesentlig: For om Bach var et multitalent, var han også en kirkens mann. «Den 5. evangelist,» som han gjerne kalles, skrev i perioder av livet en ny kantate til hver søndag. Han var en ubestridelig ener og virtuos på alle datidens tasteinstrumenter: Fra det spinkle klavikord (som ifølge Andras Schiff var hans favorittinstrument) til cembalo med både ett og to manual, til instrumentenes dronning: Kirkeorgelet. Portrettene som finnes av han, forteller om en alvorlig mann. En seriøs mann. Lutheraner og tysk. Hardtarbeidende og gudfryktig, men for himmelens skyld, han må ha vært mer enn det. For om barokkens tidsånd var preget av fromhet og orden, skal vi ikke se vekk fra at han var en lidenskapelig mann. Hvordan skal du ellers få til sammen 20 barn fordelt på to koner?

Vi har lett for å se på ham som en slags protestantisk helgen. En mann hvis begavelse var så enorm at han umulig kan ha vært helt menneskelig. Men ved å sette ham på en slik marmorsokkel fritar vi ham i praksis for sitt geni, og vi forstår ham neppe noe bedre.

For Bach var et resultat av en streng gudstro, ja, men han var også en konstant nysgjerrig mann som studerte alt han kom over av musikk, især fra Frankrike og Tyskland. Han plukket opp stilmessige ting, og integrerte det i sin egen musikk. Han skrev suiter med franske impulser, en solokonsert for tasteinstrument «etter den italienske smak,» og Arcangelo Corellis triosonater og fiolinteknikk fikk enormt mye å si. Dessuten skrev han orgelkonserter basert på fiolinkonserter av så vel Antonio Vivaldi som Johann Ernst. Sistnevnte var hertug av Sachsen-Weimar, og en musikalsk begavelse av et såpass kaliber at Bach fant det verdt å bruke noen av stykkene hans.

En interessant motsetning, eller kanskje vi skal kalle det berikelse, er at Bachs musikk på mesterlig måte forener det sakrale og det sekulære. For om både fuger, arier og korsatser kan være aldri så åndelige og himmelropende, er de også i stor grad dansesatser. Dette er også gjeldende i soloverkene for fiolin som Kavakos spiller for oss.

Partita nr. 3 i E-dur er formmessig nært beslektet med de franske suitene. Vi møtes først av et italienskinspirert preludio, med sine springende 16-deler og virtuose bruk av bueteknikk. Deretter en loure, som for øvrig er en av bare to slike danser i hele Bachs produksjon (den andre finner vi i fransk suite nr. 5 i G-dur). Så følger en nokså velkjent gavott, to korte menuetter og en bourrée, før den rundes av med en elegant gigue.

Sonate i a-moll har med sine fire satser mer til felles med Corelli sine triosonater. Alle de tre sonatene Bach har for solofiolin starter med en langsom sats, har en lang fuge som 2. sats, og slutter med en hurtig og virtuos finale. Men den mest spesielle satsen i a-mollsonaten er likevel kanskje dens andante. Her viser Bach sine mesterlige evner når han for solo fiolin klarer å skrive både den gående pulsen som akkompagnerer, og den syngende melodien på toppen – som i praksis gjør dette til en fullverdig duett.

Sonaten i C-dur åpner med sats som, gjennom sin melodiføring, puls og brutte akkorder kan minne om en arie fra en messe eller kantate. Den etterfølgende fugen er stort anlagt, men noe lettere i karakteren. På overbevisende måte demonstrerer Bach her hvordan et soloinstrument med fire strenger fint kan spille en trestemt fuge. Så følger largo-satsens ro og hvileskjær, hvor kontrapunktisk kompleksitet viker for en mer yndig melodiføring. I siste sats får vi sonatens eneste hurtige del, hvor virtuoseri og livsglede slippes løs i rikt monn.

Så kan man, etter å ha hørt alle disse verkene, la seg forbløffe over både solistens virtuoseri og komponistens helt sublime skaperkraft. Og så kan man, slik mange har gjort, la seg fascinere av hvordan Bachs musikk stadig griper oss. For med sin tonalitet, sine helt logiske akkordrekker og melodilinjer, er den så utrolig forutsigbar – samtidig som den ikke er det. Du tror hele tiden du vet hvor han skal neste gang, men du får stadige overraskelser: Det var ikke den akkorden, det var en annen. Men akkurat den passet perfekt til å bringe musikken inn i et nytt rom, i en ny spenning, en ny dissonans og en ny vending. Og slik forblir Bachs musikk alltid forutsigbart uforutsigelig.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE 
Petr Popelka dirigent
Matthias Goerne baryton
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Gustav Mahler (1860-1911)
Sanger fra Des Knaben Wunderhorn (42’)

Zu Strassburg auf der Schanz
Rheinlegendchen
Wo die schönen Trompeten blasen
Nicht wiedersehen
Das irdische Leben
Urlicht
Ich ging mit Lust durch Einen grünen Wald
Revelge
Der Tamboursg’sell

Pause (25')

Richard Strauss (1864-1949)
Don Juan, tonedikt i E-dur, op. 20 (18’)

Till Eulenspiegels lustige Streiche, op. 28 (14’)

OM DE MEDVIRKENDE

PETR POPELKA (foto: Khalil Baalbaki) har i løpet av kort etablert seg som en av de mest inspirerende unge dirigentene. Han er nylig utnevnt som sjefdirigent for Wiener Symfoniker fra sesong 2024/25, men er allerede i gang der med en ny produksjon av Weinbergers The Bagpiper ved Theater an der Wien. Popelka overtok som sjefdirigent og kunstnerisk leder for radiosymfoniorkesteret i Praha i september 2022 og har vært sjefdirigent for Kringkastingsorkesteret (KORK).

I inneværende sesong dirigerer Popelka ved operaen i Zürich for første gang (Mozarts Don Giovanni), Gewandorkesteret og Pittsburgh Symphony Orchestra. Tidligere har han dirigert Strauss’ Elektra på operaen i Oslo med stor suksess. Popelka er utdannet som kontrabassist, men har siden 2016 viet seg direksjon. Han har sin musikkutdanning fra sin hjemby Praha og Freiburg. Fra 2010 til 2019 var han kontrabassist i Sächsische Staatskapelle Dresden.

MATTHIAS GOERNE (foto: Marie Staggat / Deutsche Grammophon) er en svært fleksibel og internasjonalt etterspurt vokalist som er en hyppig gjest I velrenommerte konsertsaler og festivaler. Han har samarbeidet med en rekke ledende orkestre, dirigenter og pianister verden rundt. I sesongen 2017-2018 var Goerne Artist-in-Residence ved Elbphilharmonien i Hamburg og hadde samme posisjon ved New York-filharmonien sesongen etter.

Han synger ofte opera, og av roller han har sunget kan vi nevne Wolfram, Amfortas, Wotan samt tittelrollene i Bartóks Ridder Blåskjeggs slott og i Alban Bergs Wozzeck. Goerne har medvirket på mange kritikerroste og prisbelønte innspillinger, deriblant fire Grammy-nominasjoner, en ICMA-pris og en Gramophone-pris. I 2001 ble han utnevnt som æresmedlem ved Royal Academy of Music i London. Sammen med Leif Ove Andsnes har Goerne spilt inn Robert Schumanns Liederkreis og Kernerlieder, en cd som fikk en overveldende mottakelse da den kom ut i 2019.

Matthias Gorne kommer fra Weimar og studerte med Hans-Joachim Beyer i Leipzig, og senere med Elisabeth Schwarzkopf og Dietrich Fischer-Dieskau.

OM PROGRAMMET

Romantiske røtter
I beste tidligromantiske ånd dro de to unge studentene Clemens Brentano og Achim von Arnim i 1801 ut på reise nedover langs Rhinen. De hadde møttes på universitetet i Göttingen, og lot seg påvirke av tidens nye litterære trender med fascinasjon for sagn, myter og folklore. Bare vel fem år senere skulle de legendariske brødrene Grimm gjøre det samme da de begynte å samle eventyr.

Romantikken handlet i stor grad om å skue bakover i tid, og ved å dra ut på landsbygden kunne man finne den urørte, ekte folkesjelen, og derigjennom de gamle historiene som var autentiske og muntlig overlevert.

Når det gjelder Brentano og von Arnim, og de vel tusen diktene de skulle gi ut under tittelen Des Knaben Wunderhorn (Guttens magiske horn), var disse alt annet enn autentiske vers fra farne tiders Tyskland. De lot seg heller inspirere av fortellinger de hørte, og lagde sine egne versjoner av dem.

De var framfuse nok til å dedisere dem til Johann Wolfgang von Goethe, som interessant nok likte dem svært godt. Men ikke bare det, han mente at disse diktene burde settes toner til, og at disse burde klinge i den samme folketradisjonsånd som diktene.

Som sagt, så gjort: Man brukte eksisterende folketoner til noen av dem, andre gjorde man tilpasninger på, men ikke minst: Diktene ble en gullgruve for komponister som blant annet Mendelssohn, Schumann, Richard Strauss, Brahms og Gustav Mahler.

Sangene Mahler laget med tekster fra Des Knaben Wunderhorn foreligger for solist med både klaver- og orkesterakkompagnement, samt at han benyttet noen av dem som utgangspunkt for satser i symfoni nr. 2, 3 og 4.

Som så ofte hos Mahler ligger det en dualisme og en dypere mening under overflaten, og sangene viser spenningen mellom realisme og idealisme: Menneskers strev og søken etter mening og det uoppnåelige.

Forførerisk tonedikt
Don Juan – vi kjenner navnet, ikke bare som en tittel på operaer og skuespill, men også som en generell betegnelse på kvinnebedårere – gjerne av den noe promiskuøse sorten. De første publiserte utgavene om denne mytiske figuren begynte å sirkulere i Italia på 1600-tallet, og etter hvert skulle både Moliere (1665), Lord Byron (1821) og Charles Baudelaire (1861) skrive sine versjoner om ham. Og, ikke å forglemme Mozarts Don Giovanni fra 1787.

Men den beileren Richard Strauss har skildret i sitt tonedikt er en ganske annen enn den rundbrenneren vi ellers forbinder med Don Juan.

Strauss lot seg inspirere av Nikolaus Lenau (1802-1850) sitt ufullendte dikt om Don Juan fra 1844. Dette er et mer nyansert bilde av den ellers så ganske hensynsløse kvinneerobreren, og skildrer en mann som blir deprimert over aldri å finne den rette. Som et resultat ender han opp deprimert og suicidal.

For Richard Strauss ble tonediktet Don Juan et gjennombruddsverk. Han skrev det som 25-åring i en tid hvor tonedikt var både populære og høyst omdiskuterte: Det å bruke et litterært verk eller et maleri som direkte inspirasjon og modell for det vi kaller programmusikk hadde hatt sine tilhengere gjennom hele romantikken. Likevel var debattene om denne sjangeren preget av en ganske sterk polemikk, og den markante musikkritikeren Eduard Hanslick var en ivrig forkjemper av den klassisistiskættede absolutte musikken. Blant annet sa han at «den yngre generasjon komponister har utviklet et virtuoseri hva angår lydeffekter (…), hvor alt handler om klangfarger, men ingenting om den musikalske tanke.»

Richard Strauss brukte orkesteret på nye måter, og eksperimenterte med instrumentering og musikalsk fortellerkunst. Åpningen av Don Juan er energisk og sprudlende, for ikke å si spradende: Her møter vi en utadvendt sjarmør, og når musikken roes ned er det nesten så vi hører Don Juan plystre etter damene når solo fiolin slipper til over det søte akkompagnementet.

Men, som nevnt tidligere, det er en heller menneskelig Don Juan vi møter hos Strauss. Han får ikke match, og verket ender i total resignasjon.

Tysk folklore
Fra sydlandsk mannlig sjarmør skal vi til en annen skikkelse fra folkloren: Till Eulenspiegel. Han dukker første gang opp i trykte bøker i Tyskland tidlig på 1500-tallet, og beskrives som noe av en narr og gjøgler. Om han noensinne har levd, er høyst usikkert. Kanskje er han basert på flere spilloppmakere, eller kanskje er han bare en fiktiv figur. Det står rett nok en gravstein med hans navn i byen Mölln, like sør for Lübeck. Ifølge denne døde han i 1350, og skal ha rukket å bedrive gjøn med både arbeidere, adelen og Paven. Han gjengis gjerne med en ugle (eulen) og et speil (spiegel) i hendene.

Strauss ferdigstilte dette tonediktet i 1895, og det ble en umiddelbar hit. Verkets blanding av humor og alvor, samt en orkestrering som er svært fantasifull og billedfremkallende gjør at selv en førstegangslytter vil kunne finne verket både underholdende og tilgjengelig. Det åpner med et «det var en gang»-aktig tema, og hornsoloens svingende skjemt setter tonen(e) for Eulenspiegels festlige spillopper.

Strauss lar kreativiteten blomstre når han folder seg ut med festlig bruk av treblås og messing, og foregriper i høyeste grad tegnefilmkomponister i måten han skaper humoristiske bilder.

Ja, han bruker også en referanse til Wagner, for den nærmest hellige «Tristan-akkorden» figurerer flere ganger i blåserne, mens klarinetten gjøgler i vei. På den måten lager Strauss en vits med dobbel bunn: Det er både en musikalsk kanape til den observante lytter, men også noe helt typisk for en spilloppmaker som Till: Alvor og humor i skjønn forening.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Jader Bignamini dirigent
Leonidas Kavakos fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester

Wynton Marsalis (1961)
Herald, Holler and Hallelujah! Fanfare for messing og slagverk (Nordisk premiere)

Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 35 (34’)
Allegro moderato
Canzonetta
Finale. Allegro vivacissimo

Leonidas Kavakos solist

Pause (25 min)

Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844-1908)
Sheherazade, symfonisk dikt, op. 35 (47’)
Havet og Sinbads skip
Den fantastiske historien om Prins Kalendar
Den unge prinsen og den unge prinsessen
Festivalen i Baghdad. 

OM DE MEDVIRKENDE

JADER BIGNAMINI (foto: Virginio Levrio) kommer fra Italia og er sjefdirigent for Detroit Symphony Orchestra i USA. Han kontrakt ble nylig forlenget til sesong 2030/31. Den norske dirigenten Tabita Berglund er utnevnt til første gjestedirigent for samme orkester fra høsten 2024. I inneværende sesong dirigerer Bignamini for første gang orkestre som London Philharmonic, Operá national de Paris og Washington National Symphony. Han begynte sin musikalske karriere som klarinettist, og ble så utnevnt til assistentdirigent og husdirigent for Orchestra Sinfonica di Milano av Riccardo Chailly i 2010. Bignamini har dirigert orkestre som Cleveland Orchestra, Minnesota Orchestra og Houston Symphony, samt dirigert i flere operahus, deriblant Metropolitan i New York.

LEONIDAS KAVAKOS (foto: SONY) er anerkjent som en av verdens ledende fiolinister. Han samarbeider tett med en rekke ledende orkestre, som Berliner Philharmoniker, Royal Concertgebouw Orchestra, London Symphony Orchestra og Gewandhausorchester Leipzig. I den senere tid har han også opparbeidet seg en solid profil som dirigent, og har blant annet ledet orkestre som New York Philharmonic, Houston Symphony, Dallas Symphony, Gürzenich Orchester, og Wiener Symphoniker. I inneværende sesong er Kavakos solist med blant annet Chicago Symphony Orchestra og Riccardo Muti. Han vil også være solist med flere europeiske orkestre, som Wien Symphoniker og Gewandhausorchester Dresden.

Kavakos har en eksklusiv kontrakt med Sony Classics. I 2022 ga han ut ‘Beethoven for Three: Symfonier nr. 2 and 5’ arrangert for trio, med Emanuel Ax og Yo-Yo Ma. Kavakos vokste opp i Athen hvor han i dag kuraterer og leder årlige mesterklasser i fiolin- og kammermusikk. I forrige sesong var han solist med Bergen Filharmoniske Orkester i Martinus fiolinkonsert nr. 2. Han spiller på en ‘Willemotte’ Stradivarius violin fra 1734.

OM PROGRAMMET

Jazzy fanfare fra allsidig trompetist
Wynton Marsalis er på mange måter trompetens svar på Keith Jarrett: En multibegavet utøver som i 1983 – da var han bare 22 år – presterte å vinne Grammy-priser i både jazz og klassisk. Denne bragden gjentok han året etter. 

Han swinger – bokstavelig talt – uanstrengt mellom sjangrene, og i kveldens åpningsverk hører vi ham som komponist av et verk som forener flere sterke inspirasjonskilder hos ham. 

Besetnings- og til dels uttrykksmessig er det ikke til å komme forbi at Herald, Holler and Halleluja har et visst slektskap med Fanfare for the Common Man av Aaron Copland, samt at Marsalis var inspirert av Duke Ellingtons Black, Brown and Beige. 

Marsalis foretar nærmest en musikalsk flanering gjennom stilarter i denne fanfaren, og i avslutningen får vi en besnærende swingavdeling med klare røtter i begravelsesmusikken som gjerne spilles under prosesjonene i New Orleans – byen hvor Marsalis selv er født. 

Kunstnerisk forløsning, ramsalt kritikk og champagne
Tsjaikovskijs liv var langt fra enkelt, og i det homofobe tsarveldet levde han i frykt for at ryktene skulle gå om hans legning. Men ryktene gikk, og folk visste det. Skjønt, det gjorde ikke egentlig så mye, for Tsjaikovskij var et nasjonalikon. En stjerne. Likevel, i 1877 inngikk han plutselig ekteskap med den lettere eksentriske Antonina Miliukova. Hun hadde tidligere studert på Moskva-konservatoriet, og hadde til og med fulgt noen av Tsjaikovskijs klasser. Skjønt, hun var ingen stjerneelev, og han la aldri merke til henne – før hun sendte ham et godt gammeldags fanbrev. 

Etter tre ukers bekjentskap giftet de seg. For Tsjaikovskij var det en overilt handling, og et håp om å få slutt på ryktene om at han var homofil. Likevel, katastrofen var et faktum: Han rømte fra bryllupet etter vielsen, og forholdet med Antonina forble platonisk livet ut. 

Han måtte vekk. Først levde han et omflakkende liv i Tyskland hvor han skrev ferdig orkestreringen på symfoni nr. 4 og operaen Eugene Onegin. Guts til å gå i gang med nye og store prosjekt hadde han imidlertid ikke, og sammen med sin bror, Modest inntok han bydelen Clarens i Montreaux. Han begynte på en pianosonate, mer av pliktfølelse enn noe annet. 

Men så dukket forløsningen opp: 14. mars ankom den unge fiolinisten Josef Kotek. Han studerte da i Berlin med den legendariske Joseph Joachim, og hadde tidligere vært blant Tsjaikovskijs musikkteoristudenter i Moskva. I selskap med Kotek steg Tsjaikovskijs humør betraktelig, og de to spilte blant annet et arrangement for piano og fiolin av Eduard Lalos Symphonie espagnole. 

Etter bare tre dager sammen med Kotek la Tsjaikovskij vekk pianosonaten, og begynte å jobbe med en konsert for fiolin og orkester. Og nå løsnet det virkelig! Det tok bare elleve dager å komponere ferdig skissene for konsertens hovedstruktur og temaer, og med Kotek i nærheten hadde Tsjaikovskij til enhver tid en tilgjengelig musikalsk sparringpartner som kunne hjelpe med utformingen av solopassasjene. 

Det var også på denne tiden at Tsjaikovskij, gjennom Kotek, fikk kontakt med den styrtrike enken Nadezhda von Meck. Hennes mann hadde vært jernbanemagnat, og hun satt nå på en formue. Kotek framsnakket Tsjaikovskijs musikk etter alle kunstens regler, og hennes beundring for verkene var svært stor. Ja, faktisk såpass at hun lovet å alltid støtte ham, og ikke minst: Alltid hjelpe ham med penger. Mye penger. 

Dermed kunne han si opp jobben ved konservatoriet, og heller leve et temmelig ekstravagant liv, som nå ved den solglitrende Genevesjøen, og krydre tilværelsen med champagne – på von Mechs regning. Interessant nok skulle de to aldri møtes, men gjennom brev beholdt de en fin og unik kontakt.

Hva angår selve konserten er 1. sats skrevet i en litt løs sonatesatsform: Etter en kort orkesterintroduksjon gjør fiolinisten sin entre med lekre, nesten resiterende passasjer før første tema presenteres. Tsjaikovskij låner ellers et grep fra Mendelssohns e-mollkonsert, for 1. satsens solokadens kommer mot slutten av gjennomføringsdelen (og ikke i reprisen, som er vanlig). Dette skaper en lekker spenning i komposisjonen: Man skal virkelig lete lenge etter en vakrere overgang enn når solisten slutter på en høy trille, og hovedtemaet gjenintroduseres i fløyten – og vi lander florlett og trygt i satsens reprise. 

Den opprinnelige 2. satsen ble byttet ut, og er nå det første av tre stykker for fiolin og piano utgitt under tittelen Souvenir d’un lieu cher. 

Isteden komponerte Tsjaikovskij en Canzonetta, noe som bare underbygger verkets temmelig sangbare, melodiske kvaliteter. Satsen, som går i g-moll, tilfører det ellers så solfylte og smilende verket et klarere anstrøk av sentimentalitet. 

Finalen åpner med et smell, og etter en kort resitativisk passasje hos fiolinisten kastes vi ut i jagende og energiske rytmer hentet fra en trepak, en russisk folkedans. Satsen rundes av med gnistrende virtuoseri og energi, ikke ulikt tilsvarende dansesatser vi finner i Nøtteknekkeren. 

Så får det heller være at premiereresponsen i sin tid var heller laber. Etter urframføringen i 1881, hvor Adolf Brodsky var solist, mente den noe polemiske musikkritikeren Eduard Hanslick at Tsjaikovskijs fiolinkonsert var et så slett verk at «øret kan høre at det stinker.» Og for all del, oppladningen med kort prøvetid var langt fra ideell da Wienerfilharmonikerne akkompagnerte Brodsky, og symptomatisk nok skal de nølende musikerne ha spilt det meste pianissimo. 

Samtidig skal vi ikke se vekk fra at stivsnippede wienere kan ha blitt noe rystet over verkets friskhet og djerve rytmer. 

I dag er konserten blant de absolutte hjørnesteiner i repertoaret, og en favoritt hos både fiolinister og publikum. 

Orientalske rytmer og impulser
Nikolai Rimskij-Korsakov var blant de toneangivende russiske komponistene ved århundreskiftet. Som medlem av «De fem» eller «de fem mektige» (foruten ham selv, Alexander Borodin, Cesar Cui, Milij Balakirev og Modest Musorgskij) hadde de en klar agenda om å skape en russisk nasjonalmusikk. 

Skjønt, i en stadig mer globalisert verden var det helt vanlig å hente inspirasjon fra andre kontinent og kulturer, og i kveldens verk, Sheherazade skal vi til fortellingene fra 1001 natt. 

Den noe barbariske sultan Shahyrar har en oppsiktsvekkende besettelse: Han dreper sine koner den første natten i ekteskapet. Sheherazade er den kvinnelige hovedrollen som klarer å hamle opp med ham, simpelthen fordi hun klarer å holde ham i ånde: Hver kveld begynner hun på en fortelling; noen av dem om kjærlighet, andre om moral, men hun passer på å holde det så spennende at når morgenen kommer, vil han høre mer. Og slik holder Sheherazade på til det blir 1001 natt – derav tittelen. På den måten sparer hun også livet til mang en kvinne.  

I Rimskij Korsakovs fantastiske symfoniske dikt fra 1888 var den opprinnelige ideen at den musikalske fortellingen skulle være av en mer generell karakter. Han skrev selv at planen var en inndeling i preludium, ballade, adagio og finale. 

Isteden fikk hver av satsene navn etter en av fortellingene fra de arabiske netter. Men, som komponisten også sier: «Målet er at lytteren, dersom han liker musikken min, skal sitte med inntrykket av at dette uten tvil er et verk med et orientalsk narrativ, og ikke bare fire satser som er satt sammen fordi de deler tematisk materiale.» 

Verket ble, ikke overraskende, svært godt mottatt. De vakre melodiene, den fargerike orkestreringen og det eksotiske bakteppet traff den senromantiske programmusikkmoten perfekt. Sergei Diaghilev satte den opp som ballett med sitt kompani Ballets Russes i Paris i 1910 da La Belle Epoque-æraen var inne i sin skumringstime. Skjønt, denne tidsånden hadde gjort det sosialt akseptert å hengi seg til orientalsk drømmeri. Og kanskje booket de velbemidlede blant dem en tur med Orientekspressen etterpå. Den gikk opprinnelig fra Paris til Konstantinopel, og åpnet i 1889 – året etter premieren på Korsakovs eksotiske verk. 

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE 
Edward Gardner dirigent
Leif Ove Andsnes piano
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Ludwig van Beethoven Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»

Rosali Grankull Identitetshandlingar i C-dur (Norgespremiere)

Pause (25')

Carl Nielsen Symfoni nr. 5

OM PROGRAMMET

Musikkens fysikk
«Jeg ville løfte fram musikkens egen fysikk og bevegelser gjennom sameksistens av klang og pitch. Alle lydene har intensjoner og retning fremover,» sier komponist og Pauline Hall-konkurransevinner, Rosali Grankull (f. 1984) om verket Identitetshandlingar i C-dur.

«En C-dur plukkes fra hverandre til mikroskopiske biter, som igjen blir til klanger. Klangen er et tegn på liv, det pustende og på forandring. Verkets tittel refererer til troen på at musikk er noe av det fremste og fineste vi mennesker har til felles.»

Hun forteller også at da hun komponerte verket brukte hun mye tid på å reflektere over hvor hennes praksis befinner seg i den klassiske kunstmusikktradisjonen, og hvordan den påvirkes av samtidens kontekst. «Jeg spurte meg selv om det er mulig å skrive ikke-hierarkisk for orkester, og hvordan verket kan få sin egen identitet. For meg er musikk den menneskelige aktivitet, og menneskene er musikkens orgelpunkt.»

Grankull har også mottatt Lilla Christ Johnson-prisen 2023 for kveldens verk.

Et heroisk punktum
Kanskje visste han det, innerst inne, da han skrev sin femte pianokonsert, at dette kom til å bli hans siste. Han hadde selv urframført nr. 4 i G-dur på en konsert i Wien i 1808, en kveld som for øvrig også rommet verdenspremieren for hans 5. og 6. symfoni og Korfantasien, op. 80.

Men for Beethoven var hørselen nå så skrantende at å spille solostemmen i en klaverkonsert ikke ville la seg gjøre. Til Wien-premieren i 1812 fikk Beethovens stjerneelev, Carl Czerny oppdraget som solist i verket som senere fikk kallenavnet «Keiserkonserten» - en tittel Beethoven selv neppe ville ha funnet på.

Beethoven begynte å komponere pianokonsert nr. 5 i 1809 da Napoleons armé marsjerte mot Wien, og han skrev til sin forlegger i juli samme år at rundt ham var det bare «trommer, kanoner, soldater og alle slags lidelser.»

Og visst er det noe storslagent, heroisk og kanskje til og med militant over denne konserten, som deler toneart med symfoni nr. 3 – Eroica. Men som vi vet, Beethoven strøk dedikasjonen til Napoleon på sin tredje symfoni, og det finnes ingen sikre kilder som knytter den 5. pianokonserten til noen keiser – snarere tvert imot. Den er dedikert til erkehertug Rudolph av Østerrike, som igjen var bror til keiser Franz II. Begge disse måtte flykte i forbindelse med krigen, ja sågar Beethoven dro ut av Wien da ting stod på som verst. Trolig er navnet «Keiserkonserten» oppstått fordi en eller annen har uttalt noe i den retning av at verket er «som en keiser blant pianokonsertene.»

Første sats er den lengste av alle Beethovens åpningssatser i genren, og selv om den følger en standard sonatesatsform er det likevel flust av nyskapende elementer her. Bare hør hvordan solisten kastes ut i manesjen som en rakett etter åpningsakkorden! Vel hadde Beethoven latt den fjerde pianokonserten begynne med solisten alene, men da var det i en lavmælt tone. Her er solisten den store helten, og svarer umiddelbart den store Ess-durakkorden med en utskreven kadens – noe vi vanligvis får mot slutten av satsen. Beethoven gjentar dette to ganger til: Stor orkesterakkord etterfulgt av virtuose passasjer, før orkesteret tar over og leder an inn i satsens hovedtema.

2. sats er helt spesiell. For å sitere Leif Ove Andsnes; «det er vanskelig å se for seg at denne musikken ble skrevet, det er jo som om den alltid har vært her.» Den enkle og dempede melodien skal ha vært inspirert av pilgrimshymner, og det er da også noe himmelstrebende og åpenbarende over solistens entre, med sine nedadgående skalaer og utsøkte ornamenter.

Beethoven leker seg så med temaet, før det svinner hen i eteren, som om man er i en drøm. En ørliten kromatisk forskyvning fra H til Bb bereder grunnen for den kommende finalesatsen: Små, hviskende fragmenter av hovedtemaet antydes, som i en skumring, og så! Med et smell er konsertens rondo i gang, hvor Beethoven virkelig ikke sparer på noe hva angår virtuoseri eller livsglede – et tankekors i grunn, når vi vet at hans døvhet bare ble verre og verre. Han henfalt aldri til selvmedlidenhet, men skrev isteden musikk som fortsatt griper oss, og som ber oss om intenst å lytte.

Symfonisk Sisyfos
Som en oppfølger til sin symfoni nr. 4, Den uutslukkelige, som avrundes med et intenst driv og dobbelt sett pauker, kommer Carl Nielsen med en symfoni uten tilnavn. Samme dag som 5. symfoni fikk sin premiere, 24. januar 1922, publiserte den danske avisen «Politiken» et intervju med Nielsen. Her fortalte han at «jeg har ikke klart å finne dette ene ordet som er dekkende for symfonien, uten å være for pretensiøst. Så jeg lot det være.» Han bedyrer at verket ikke har noen handling eller litterært narrativ, men avslører likevel en allegori hva angår den kreative prosessen, som får oss til å tenke på Sisyfos: «Jeg ruller en stein opp på en høyde i terrenget. Der ligger den stille. Energien er bevart i den – helt til jeg gir den et spark, som forløser den samme energien, og steinen ruller ned igjen.»

Verket er i to hoveddeler, i motsetning til de tradisjonelle fire. Dette var et helt bevisst grep fra Nielsens side, kort og godt i et forsøk på å beholde inspirasjonen og nerven. Han forteller: «I de gamle symfoniene hadde komponistene som regel sagt det de ville si i den store 1. satsen. Så kom en rolig andante, og deretter en scherzo hvor komponisten gjerne stakk kjepper i egne hjul ved å ta oss for høyt opp. Dermed var ideene gjerne oppbrukt når det endelig var duket for finalen. Ja, det skulle ikke forundre meg om Beethoven følte det samme da han endelig kom til korsatsen i symfoni nr. 9!»

Stilmessig blir Nielsens symfonier og solokonserter betraktet som en forlengelse av den romantiske tradisjonen, men de blir etter hvert blir mer og mer det musikkviteren John Henken kaller «personlig neo-klassisisme». Men Nielsen er også en modernist, for han var veldig opptatt av å utfordre de klassiske konvensjonene og formmessige skjemaer. Og det er slik hans uttalelse i Politiken må leses: Et ønske om å finne noe nytt i det gamle.

Et slikt nytt grep er det vi gjerne kaller «progressiv tonalitet,» altså at musikken ikke slutter i samme toneart som den begynte. Mahler benyttet seg også av dette, og gjennom 1800-tallet var det vanlig at komponister begynte et verk i moll og sluttet det i dur. Et velkjent eksempel er Beethovens skjebnesymfoni i c-moll, som slutter i C-dur.

Carl Nielsens 5. symfoni starter i en slags a-moll, hvor bratsjene roterer rundt tonene C og A i søken etter tonalitet. 2. sats er notert i A-dur, men åpner dramatisk i H-dur, mens verket rundes av med en triumferende Eb-dur.

Nielsen sa selv om denne symfonien at «jeg er blitt fortalt at den er annerledes enn sine forgjengere. Det hører jeg ikke selv. Kanskje er det sant. Jeg vet dog, at den ikke er så lett å få taket på, hverken for musikerne eller publikum. (…) Det er til og med blitt sagt at Arnold Schönberg bare kan pakke baggene, og ta med seg sine disharmonier. Mine er visstnok verre. Jeg synes dog ikke det.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Edward Gardner dirigent
Isabelle Faust fiolin
Johanna Wallroth sopran
Brian Mulligan baryton

Bergen Filharmoniske Kor
Collegium Musicum Kor
Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

OM DE MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER (foto: Lars Svenkerud) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

ISABELLE FAUST (foto: Felix Broede) kommer fra Tyskland og begynte å spille fiolin da hun var fem år gammel. I ung alder vant hun to prestisjetunge konkurranser – Leopold Mozart-konkurransen og Paganini-konkurransen, noe som førte til at hun fort fikk solooppdrag fra flere orkestre, som Berlinerfilharmonien, Boston Symphony Orchestra og Chamber Orchestra of Europe. Hun har samarbeidet tett med dirigenter som Sir John Eliot Gardiner, Robin Ticciati og Sir Simon Rattle. Faust spiller de store og klassiske fiolinkonsertene, men er også engasjert i framføring av nyere musikk. Hun har urframført verk av komponister som Peter Eötvös, Brett Dean og Rune Glerup. Blant mange høydepunkter denne sesongen, kan nevnes feiring av György Ligetis hundreårsdag i form av en større turné med Les Siècles og François-Xavier Roth. Hun har også medvirket på en rekke prisvinnende cder.

JOHANNA WALLROTH (foto: Amélie Chapalain) kommer fra Sverige, og hennes kunstneriske reise begynte på den kongelige svenske ballettskolen hvor hun først trente som danser før hun skiftet fokus til stemmen. Hun studerte så sang ved Universität für Musik und darstellende Kunst i Wien. Hun ble internasjonalt kjent da hun vant førstepris i Mirjam Helin internasjonale sangkonkurranse i 2019. Hun mottok så det prestisjetunge Birgit Nilson-stipendet i 2021.I inneværende sesong er hun både Artist-in-Residence hos Sveriges Radio og New Generation Artist ved BBC Radio 3. Fra 2020/21 og for to sesonger ble hun tilknyttet Wiener Staatsopers Opernstudio. Her har hun medvirket i blant annet Mozarts Figaros bryllup og i rollen som Ida i Strauss’ Flaggermusen. Wallroth har også erfaring som konsertsanger, og har blant annet medvirket i Mahlers fjerde symfoni med Sakari Oramo.

Den amerikanske barytonen BRIAN MULLIGAN (foto: Dario Acosta) opptrer like gjerne i klassiske verk av Verdi, Wagner og Strauss som i de mest utfordrende operaene fra våre dager. Hans slående sceneskildringer har ført ham til operahus i hele Europa og Nord-Amerika. Han gir ofte resitaler og er jevnlig solist med ledende amerikanske orkestre.

I 2024 synger Mulligan Wotan i Die Walküre på turné med Yannick Nézet-Séguin og Rotterdam-filharmonien med opptredener i Nederland, Tyskland og på Théâtre des Champs Elysées i Paris. Han avslutter sesongen med rolledebut på Teatro Regio di Torino i tittelrollen som Der fliegende Holländer i en produksjon av Willy Decker dirigert av Nathalie Stutzmann.

OM PROGRAMMET

Lyrisk og stort anlagt
Da Beethoven skrev sin første og eneste fiolinkonsert i 1806, må det i sannhet sies å ha vært et hastverksarbeid. Ikke for det, han kunne arbeide intenst og effektivt, men da prøvene begynte hadde blekket så vidt rukket å tørke på notene. Solisten Franz Clement (1780-1842), som også hadde bestilt verket, fikk solostemmen i hende kun to dager før orkesteret, og under den kaotiske urfremføringen endte han opp med å delvis bladspille og improvisere.

Med en sådan trang fødsel i betraktning er det kanskje ikke så rart at verket ikke ble noen hit i Beethovens levetid. Faktisk var det ikke før den 13 år gamle Joseph Joachim (1831-1907), fiolinisten som senere skulle urframføre Brahms sin fiolinkonsert, plukket den opp og framførte den i 1844 med Felix Mendelssohn som dirigent, at den ble skikkelig etablert i repertoaret.

Og når vi i våre dager er opptatt av autentisk fremføringspraksis, og hvordan musikken opprinnelige hørtes ut, er det i alle fall på det rene at akkurat i dette tilfellet må det ha lått ganske upolert. Franz Clement skal sågar ha spilt noen av sine egne solostykker mellom satsene i Beethovens konsert.

På den annen side: En så stort anlagt fiolinkonsert hadde verden knapt sett maken til. Selv om Beethoven antagelig kjente til Mozarts verk i genren, samt at han må ha hørt en del franske fiolinkonserter, især etter at Napoleon marsjerte (eller valset) inn i Wien, er hans verk banebrytende og lyrisk.

Det er verdt å merke seg at Beethoven benytter den samme besetningen Mozart brukte når han hadde fullt orkester: Strykere, én fløyte, to oboer, to klarinetter, to fagotter, to horn, to trompeter og pauker. Dette er med på å underbygge den dempede og lyriske karakteren. For ja, bevares, visst er det en svær solostemme i dette verket, men den er ikke preget av et ytre virtuoseri eller et intenst drama.

Og selv om konserten begynner med nesten marsjaktige pauker i pianissimo, er det en varm og nesten svevende luftighet i denne musikken, med store rom og lange linjer: Førstesatsens eksposisjon varer i omtrent tre minutter for solisten gjør sin entre. Et slikt grep krever en viss selvtillit og innsikt, og Beethoven hadde på dette tidspunktet skrevet sine fire første symfonier. Erfaringen herfra var viktig da han skrev fiolinkonserten, med dens brede og åpne horisonter.

Formmessig er første sats naturligvis i sonatesatsform, og kadensen Rodolphe Kreutzer skrev til den, brukes ofte. Og selv om det er en allegrosats, har den likevel ikke noen utpreget hurtig eller ilende karakter. Derfor forsterkes roen og det lyriske ytterligere når andresatsens larghetto, med sine variasjoner, tar plassen.

Som finale serveres en leken rondo i 6/8-delstakt, og enkelte kilder påstår at temaet i den er skrevet av Clement selv. Dette kan utmerket godt ha vært tilfellet, for han og Beethoven kjente hverandre godt. Allerede i 1794 møttes de, og det var Clement som dirigerte uroppføringen av Eroica-symfonien i 1805.

Clement har åpenbart vært involvert i prosessen med komponeringen av fiolinkonserten, og kommet med fiolintekniske råd til Beethoven. Og for det vi vet kan det lystige temaet ha vært noe Clement kom plystrende på, og som en Beethoven i tidsnød fant ut at kunne brukes i den tredje satsen.

I dag fremføres fiolinkonserten hans jevnlig verden over, og hører til blant favorittene i genren. Trolig kan en del av æren for dette tilskrives ovennevnte Joseph Joachim, som blant annet sa at «tyskerne har 4 fiolinkonserter, hvorav den største og mest kompromissløse er den som Beethoven har skrevet.»

«Jeg skulle gjerne ha byttet ut ordet «tysk» med «menneskers»»

Den 2. februar 1865 fikk Johannes Brahms et telegram fra sin bror Fritz, med beskjeden: «Hvis du vil se vår mor igjen, kom umiddelbart.» Den 76 år gamle Christine Brahms hadde fått slag, Johannes skyndet seg av sted fra Wien for å rekke det. Men, da han ankom Hamburg hadde hun allerede vandret heden.

Tapet av moren gikk sterkt inn på Brahms, som mer eller mindre umiddelbart begynte å arbeide med sin rekviemmesse. Likevel, de første impulsene til verket kom trolig 11 år tidligere.

At ekteparet Clara og Robert Schumann tok den unge Brahms under sine vinger fikk enorm betydning. Schumann omtalte Brahms særdeles rosende, blant annet gjennom artikler i sitt «Neue Zeitschrift für Musik,» og mente han hadde en lysende fremtid. I kjølvannet av at Schumann forsøkte å gjøre slutt på tilværelsen i 1854, skulle det bli Brahms som etter hvert fikk overta Schumanns enormt rikholdige notebibliotek. Her fantes musikk av Beethoven og Mozart, men ikke minst var alt fra renessansepolyfoni til forskjellig barokkmusikk representert gjennom verker av Palestrina, Heinrich Schütz og Bach. Gjennom å studere disse tilegnet Brahms seg mesterlige ferdigheter hva angår harmoni og dissonansbehandling.

Sin reise i den religiøse musikken begynte Brahms i 1856 med «Geistliches Lied,» etterfulgt av motetten «Schaffe in mir, Gott, ein rein Herz» fra 1860. Sistnevnte gjorde enormt inntrykk på Clara Schumann, som nå hadde vært enke en stund. Hun anerkjente at den akademiske fordypningen Brahms bedrev virkelig begynte å bære frukter.

Men første spor av det som skulle bli hans tyske rekviem er fra 1854. Han gikk i gang med et ambisiøst prosjekt: En firesatsig symfoni i d-moll. Det ble senere til hans første pianokonsert.
Men i dette arbeidet ble en langsom scherzo i sarabandeform til overs, og denne dannet grunnlaget for begravelsesmarsjen i andre sats av rekviemet.

Så hopper vi fram til 1865. Brahms er blitt 32 år gammel, og har rukket å bli etablert som komponist. Men, han var enda en ung mann. Den grå manken og det store skjegget var enda ikke anlagt. Han hadde på denne tiden fullført den første pianokonserten og en rekke kammerverk, klavermusikk og sanger, men den første symfonien lå enda 11 år fram i tid.

Og selv om Brahms nesten aldri snakket om sitt privatliv og dets innvirkning på hans kunst, er det åpenbart at morens død i februar 1865 var den nødvendige katalysator for ham. I april satte han i gang med det som skulle bli hans største og lengste verk.

Da det ble urframført til varm mottagelse i Bremen i 1867 bestod det av 6 satser. Brahms bestemte seg da for å legge til en 7., nemlig sopranarien «Ihr habt nun Traurigkeit.» Dette er den eneste av satsene som ganske tydelig avspeiler en mors kjærlighet og omsorg – et apropos til tapet av moren: «Ich will euch trösten, wie Einen seine Mutter tröstet.»

Så til spørsmålet om hvorvidt dette er et religiøst verk eller ikke. Brahms-biografen Jan Swafford poengterer at Brahms var agnostiker og humanist. Følgelig måtte rekviemet gjenspeile dette, og det er i den forbindelse det berømte sitatet om at «jeg skulle gjerne ha byttet ut ordet «tysk» med «menneskers»» dukket opp. Han skrev dette i et brev til Carl Martin Reinthaler, som dirigerte uroppføringen. Temaet ble bragt på bane fordi Reinthaler lurte på om fraværet av Jesus Kristus i teksten skulle kompenseres på noe vis.

Brahms på sin side hadde ikke noen plan om å skrive en katolsk dødsmesse basert på den latinske teksten og liturgien. Ei heller ville han lage noen tysk oversettelse av den. Isteden skapte han noe som i form kan minne om en barokk kantate, men som i innhold er et romantisk oratorium.

Og der en tradisjonell dødsmesse handler om å minnes den (eller de) døde, er Brahms’ rekviem myntet på de gjenlevende, og deres behov for å lette sorgen: «Seilig sind, die da Leid tragen, denn sie sollen getröstet werden» - «Salige er de som sørger, for de skal trøstes» lyder teksten fra Matteus-evangeliet som innleder verket.

For de bibelske tekstene, som tross alt er her, kan de virkelig bortforklares og omtales som sekulære?
De lutherske oversettelsene fra blant annet Johannes’ åpenbaring, det 1. Korinterbrev og Salmenes bok har nødvendigvis tent noen kreative gnister i Brahms. Som han skriver i brevet til Reinthaler: «Jeg har tatt med et og annet fordi jeg er musiker, fordi jeg trengte det, og jeg kan ikke slette noe mine ærverdige forfattere har skrevet.»

Men musikken som kom ut av disse impulsene slo an vidt forskjellig.
Da de tre første satsene fikk sin før-premiere i Wien, gjorde de lite inntrykk på byens katolske publikum. Trolig var det uforståelig for dem at Brahms bevisst hadde unngått helvetets flammer i Dies irae. Og Guds lam, som tar bort verdens synder, var heller ikke med.

Det Brahms har gjort, er å skrive et sakralt verk som samtidig ikke er en kirkelig messe med liturgiske ledd. Hans rekviem gjør seg vel så godt i en kirke som i en konsertsal, og selv om Brahms, i en høyromantisk epoke anvender tysk istedenfor latin er ikke verket noen nasjonalistisk hyllest, eller forsøk på å skape en germansk identitetsmarkør.

«Ein deutsches Requiem» er et høyst personlig, innadvendt og reflekterende verk fra en ung komponist som gjennom å skrive det fikk minnes sin mentor Schumann og sin mor Christine. Men viktigst: Han ville trøste sine medmennesker – og i kveld får han gjøre det igjen.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent og introduksjon
Nelson Goerner piano
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Modest Mussorgskij (Ravel) Bilder fra en utstilling

Maurice Ravel Pavane for en død prinsesse

Maurice Ravel Pianokonsert for venstre hånd

Maurice Ravel Rhapsodie Espagnole

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera.

Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en kritikerrost cd med Frederick Delius’ Eine Messe des Lebens.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

NELSON GOERNER (foto: Marco Borggreve) er en av vår tids store pianister. Han kommer fra Argentina, hvor han først studerte piano og vant førstepris i Franz Liszt konkurransen i Buenos Aires i 1986. Han dro så videre til Geneve, hvor han studerte med Maria Tipo ved konservatoriet der.

Goerner spiller med en rekke av verdens ledende orkestre, deriblant London Philharmonic, Orchestre de Paris, Los Angeles Philharmonic og Deutsche Kammerphilharmonie. Blant dirigenter han samarbeider med, kan nevnes Sir Mark Elder, Esa-Pekka Salonen, Neeme Järvi og Philippe Herreweghe.

Goerner er en etterspurt solist på flere av de internasjonalt anerkjente festivalene, som Festspillene i Salzburg, Edinburgh International Festival og Festival de Verbier. Han er også en ivrig kammermusiker og spiller jevnlig med Martha Argerich og Valeryi Solokov. Goerner har spilt inn en rekke cder, deriblant musikk av Brahms, Beethoven, Debussy, Schumann og Chopin. Flere av disse er prisbelønte.

OM PROGRAMMET

Erkeromantisk med en dash av impresjonistiske farger
Modest Mussorgskij og Maurice Ravel var pianistkomponister som på hver sin måte forsøkte å skrive musikk med impulser fra sine respektive hjemland. Dette var helt i den romantiske ånd, hvor en rekke land var på søken etter estetiske uttrykk i en identitetsskapende nasjonsbygging.
Kveldens program har også klaveret som fellesnevner: Ikke bare får vi en eventyrlig klaverkonsert for venstre hånd, men Mussurgskijs mesterlige musikalske galleribesøk er, i likhet med Ravels Pavane og Rapsodie Espagnol, opprinnelig klavermusikk.

Mussorgskij, som var et barn av en gammel russisk adelsfamilie, hadde en oppvekst hvor han tidlig lærte å spille piano, og gjennom salonger ble han eksponert for musikk av både Mozart, Beethoven og Rossini. Denne vestligorienterte dannelsen var helt vanlig blant tsarveldets overklasse, og han ble også, mot sin vilje, sendt i hæren for å ha en karriere der. Men om den formelle dannelsen var preget av korrekt etikette og en europeisk kanon, fikk han likevel i sin oppvekst overlevert den russiske folkesjelen fra barnepiken. Hun sang russiske folkesanger, og fortalte eventyr. Mussorgskij sa senere i livet at det var disse som inspirerte hans mesterlige improvisasjoner ved klaveret.

Parallelt med at han ble sendt på krigsskolen i St. Petersburg studerte han klaver ved konservatoriet, og han var en meget oppvakt elev. Etter hvert skulle han bli en del av «De fem» i det vi gjerne kaller «den mektige banden:» En gruppe russiske komponister anført av den noe autoritære Mily Balakirev, hvor de øvrige medlemmene var Nikolai Rimsky-Korsakov, Cesar Cui, Alexander Borodin og Mussorgskij. De bodde hadde alle samme agenda: Skape en distinkt nasjonal musikk.

Nå ble dog Mussorgskijs korte liv (han ble bare 42 år gammel) et brokete lappeteppe. Han etterlot svært mange verker ufullendt, var periodedranker, og moderne legevitenskap har konkludert med at han trolig hadde epilepsi. Så tvang den store landreformen av 1861 ham til – bokstavelig talt – å skifte beite, for denne gjorde at mange godseiere mistet sine nedarvede rettigheter. Resultatet ble at Mussorgskij for en tid arbeidet i land- og skogbruksdepartementet for å få endene til å møtes.

Kveldens verk, Bilder fra en utstilling, er et hans mest kjente. Det er også en hjørnestein i både klaver- og orkesterlitteraturen. Rent formelt er det et erkeromantisk eksempel på programmusikk; et verk som beskriver noe ikke-musikalsk.

Det er skrevet i 1874 til minne om den russiske maleren Victor Hartmann (1834-1873), og er en musikalsk beskrivelse av ti malerier og tegninger av ham. I dag er det kun de fem siste kunstverkene vi med sikkerhet vet hvordan så ut, og bildet av byporten i Kiev pryder ofte utgivelser eller notehefter av Mussorgskijs komposisjon.

I tillegg til de ti forskjellige satsene, eller bildene, er det en promenade-sats. Den spilles i innledningen, samt mellom de forskjellige bildene. Her hører vi hvordan betrakteren blir påvirket av hvert verk han beskuer, og den er notert i vekselvis 5- og 6-takt.

Verket som helhet er intet mindre enn en mesterlig komposisjon som i sine fantasifulle skildringer maner fram det storslagne, det groteske, det mørke og det lekne.

Da Ravel orkestrerte det i 1922 var det allerede arrangert for orkester flere ganger, men det er Ravels versjon som har vist seg mest populær, og det er den versjonen vi i kveld hører. Her viser Ravel seg som en virtuos arrangør med utsøkt instrumentering, noe den franske musikkviter og skribent Emile Vuillermoz bekrefter med følgende attest:

«Man får ikke inntrykk av at dette er noen annenhåndsverk. Instrumentene han har brukt for å oversette det og det bildet er så perfekt tilpasset (…). I Bilder fra en utstilling er Ravel like mye den skapende, som den tilpassende.»

Tidlig verk og superhit
Pavane for en død prinsesse, skrevet for piano i 1899 og orkestrert i 1901, er det første verket han fikk bred anerkjennelse for. Han var bare 24 år gammel da, og fortsatt lå alle de store og kjente verkene som Bolero (1928), Daphnis et Chloé (1912) og La Valse (1920) langt fram i tid.

Pavane er en gammel, langsom spansk dans, men verket beskriver ikke noe opptrinn til ære for noen død prinsesse. Ifølge Ravel selv likte han simpelthen bare «hvordan ordene klang sammen.»

En pianists skjebne og en komponists geni
Den østerriksk-amerikanske pianisten Paul Wittgenstein (1887-1961) opplevde den grusomme skjebne å miste sin høyre arm under 1. verdenskrig. Rett nok lot han ikke dette stoppe karrieren, snarere tvert imot: Han utviklet en sinnrik venstrehåndsteknikk, ja han tok endatil timer i boksing for å styrke sin gjenværende arm.

Wittgeinstein beskrives som en heller eksentrisk og lite hyggelig person, og ifølge hans egen familie manglet hans klaverspill både stil og smak. Men Wittgenstein satset, og han bestilte verk for venstrehånd av både Richard Strauss, Hindemith, Prokofiev, Britten – og Ravel.

Samarbeidet mellom Wittgenstein og Ravel kunne utvilsomt ha vært bedre. Det skal rett nok sies at Ravel la hele sjelen ned i dette verket, og han gikk gjennom venstrehåndsverk av både Czerny, Alkan og Weber for å finne inspirasjon. Det som vel å merke hjalp mest, var Camille Saint-Saens sine etyder for venstre hånd. Ravels konsert er en fantasifull, fargerik men utvilsomt mørk komposisjon. Den er i én sammenhengende sats, og ved hjelp av en kreativ bruk av hele klaverets register, brutte akkorder og lekre teksturer har vi fått en klaverkonsert som, hvis du lytter til den med øynene igjen, er vanskelig å forestille seg at er for bare én hånd.

Verket er halsbrekkende virtuost, og faktisk skal Wittgenstein – i mangel på raffinert nok teknikk – ha forenklet og tilpasset enkelte passasjer. Han spilte den første gang på en uformell soiré i Wien, hvor også Ravel var til stede. Wittgensteins «forenklinger» og «justeringer» gjorde at det formelig svartnet for komponisten, som igjen la grunnlaget for en gnistrende replikkveksling. Den sta Wittgenstein sa at «jeg er en gammel pianist, og den låter ikke bra.» Ravel svarte umiddelbart: «Jeg er en gammel orkestrator, og den låter akkurat slik den skal!»

Spanske røtter
«Han er mer spansk en spanjolene selv,» sa Manuel de Falla om Ravel. Moren kom fra den baskiske regionen, mens faren var sveitser. Noe som forsterket motsetningene ytterligere, var at Ravel selv hovedsakelig oppholdt seg i Frankrike, noe som åpenbart har vært med på å skape lengsler i ham.

Dessuten skal det sies, uten å på noen måte bagatellisere at Ravel hadde skjellsettende minner om spanske sanger og rytmer fra oppveksten, at spansk kultur og musikk var populært i Frankrike ved århundreskiftet. Bare tenk på Georges Bizets operaklassiker Carmen, eller Debussys Iberia. Det lå i kortene at Ravel kom til å søke spanske impulser til sin musikk.

Hans Rapsodie Espagnol er en suite i fire satser, og ble opprinnelig skrevet for 4-hendig piano i 1907. Ravel orkestrerte den deretter, og den ble urframført med orkester i mars 1908. I tillegg bør det nevnes at 3. sats, Habanera ble skrevet tilbake i 1895 som en del av suiten Sites auriculaires for to piano. Dette var et viktig poeng for Ravel. Dateringen ble overført til Rapsodie espagnol for å skape en presedens overfor Debussy, som på dette tidspunktet ikke hadde skrevet spanskinspirert musikk.

Rapsodie espagnol starter med Prelude á la nuit – Preludium til natten. Satsen er lavmælt, og strykerne spiller med dempede strenger gjennom hele.

Så følger Malaguena, som er inspirert av en flamenco fra Malaga, før Habaneraens sakte og lett slørede stemning tar sin plass i rampelyset.

Til slutt gir Ravel oss den spretne Feria, og denne satsen kan egentlig minne om musikken du hører når et gammelt cruiseskip kommer sigende forbi: Plutselig hører du dansen i hele sitt energiske velde!

Et stykke uti satsen, når musikken roer seg ned, lager fiolinene mjauende kattelyder. Under urframføringen var det etter sigende noen i salen som utbrøt: «Hvor er katten?»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE 
Sir Mark Elder dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM
Gustav Mahler Symfoni nr. 9

TETT PÅ I FOAJEEN
18.45: Introduksjon til konserten ved Gunnar Danbolt

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera.

Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en kritikerrost cd med Frederick Delius’ Eine Messe des Lebens.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

OM PROGRAMMET

Symfonisk punktum
Forfatteren Stuart Feder sa at «Mahler hadde en livslang romanse med døden.» Ikke bare i sitt kunstnerskap, men også på daglig basis. Han var en svært sensitiv mann, og i veldig mange av sine verk lar han døden være et tema. Noen ganger beseires den, som i Oppstandelsessymfonien (nr. 2); Das Lied von der Erde avsluttes med «Der Abschied,» et håpets farvel til jorden, og så klart: I den monumentale nr. 8, hvor kolossale krefter forenes og synger om at det jordiske og forgjengelige skal svinne hen, og reddes av Guds nåde.

Men hva da med nummer 9? Den vanskelige, myteomspunnede symfoni nummer 9?

Mahler var en overtroisk mann, og var overbevist om «den niendes forbannelse.» Schönberg var en av de som satte fart i myten. Man mente at komponister som Beethoven, Schubert, Dvorak og Bruckner fikk en slags skjebnens dødsdom straks de hadde komponert ni symfonier. Dette er også noe av grunnen til at Mahler nektet å gi Das Lied von der Erde tittelen symfoni nr. 9, selv om det i praksis er et symfonisk verk. Han prøvde endatil å beseire den påståtte niendes forbannelse ved å gå i gang med symfoni nr 10 – et verk som lå ufullendt da han døde, bare 51 år gammel.

På mange måter er Mahlers 9. symfoni et avsluttende kapittel, ikke bare for ham selv, men også for en lang tradisjon som strekker seg helt tilbake til Joseph Haydn. Fra Haydn skrev sin første symfoni i 1759, og til han fullførte sin 104. innen genren (et apropos til at den niendes forbannelse slett ikke gjelder alle!), via Mozart, Beethoven, Schubert, Schumann, Mendelssohn, Brahms og Bruckner ble symfonien gjenstand for rivende utvikling. Men trass i skiftende trender ble den aldri helt glemt, og det var alltid komponister som søkte å utvikle den videre. Blant de siste i denne rekken av sentraleuropeiske toneskalder, var Gustav Mahler.

Hans 9. symfoni ble komponert i 1908-09, og rent formelt følger den en 4-satsig struktur. Men der stopper egentlig forbindelsene. Vi er vant til at yttersatsene i en symfoni er hurtige, men Mahler snur nå på dette: Den første satsen er en andante commodo (gående og avslappet), og starter med det Leonard Bernstein mener er Mahlers uregelmessige hjerterytme. Her strekkes det tonale til ytterpunktene. I tillegg forsterkes følelsen av musikalsk avskjedsbrev når Mahler siterer temaet fra Beethovens «Avskjedssonate», Das Lebewohl, op. 81.

2. sats viser hvor motsetningsfylt Mahler var. Fra den stort anlagte og patosfylte 1. sats får vi her en serie av rustikke danser som innledes av en nesten lirekasseaktig ländler. Her viser Mahler seg fra en leken, men også sarkastisk og nesten bisarr side. Kanskje er det modernitetens evolusjon han utforsker, hvor hans indre motsetninger drar ham i alle slags retninger. Det finnes et ofte gjengitt sitat av ham som understreker dette: «Jeg er trefoldig hjemløs i verden: Som bøhmer i Østerrike, som østerriker i Tyskland, og som jøde i hele verden.» Mahler var et musikalsk vidunderbarn, og var tidlig svært dyktig som dirigent. Likevel, som Stefan Zweig forteller i boken «The World of Yesterday,» skapte det «stor oppstandelse i hele Wien da Mahler ble utnevnt til dirigent for operaen i en alder av 38, og man ristet på hodet over at «en så ung mann» kunne få en slik stilling.»»

At Mahler var jødisk i en by med sterk antisemittisme gjorde det hele enda vanskeligere, og kritikerne sparte ikke på kruttet da de anmeldte verkene hans. Kommentarer som «dissonanser, kakofoni, langtrukkenhet, monstrøsitet, formløshet og hysteri» florerte, men ikke minst: Dette var «jødeskvalder.»

3. sats har tittelen Rondo-Burleske, og her viser Mahler sitt kontrapunktiske virtuoseri i en heseblesende dobbelfuge. Burleske-tittelen må ikke bare leses som et ønske om å tilføre noe komisk, men også noe hysterisk og nesten manisk: Barokk kontrapunkt og dans møter 1900-tallets dissonanser og modernitet. Gammelt og nytt, om enn ikke i skjønn forening, så i alle fall i et krast sammentreff.

Og der Mahler innledet symfonien med en langsom sats, får vi det også i den avsluttende finalen. Men ikke bare det, den er «Sehr langsam und noch zurückhaltend» - «Svært langsom og tilbakeholdt.»

Et særmerket kjennetegn for mye av Mahlers musikk er de storslagne oppbygginger til sistesatsenes klimaks; til verkets, komponistens og menneskets seier.

Men i symfoni nr. 9 er det ikke noen slik oppløfting.

Verkets finale er alene nesten like lang som en Beethoven-symfoni, og det er som om tiden opphører å eksistere de siste minuttene:

«Adagissimo» skriver han i noten, før neste tempoindikasjon er «Langsam.»
«Zögernd» - nølende. «Äusserst langsam.» Og til slutt: «Ersterbend» - hendøende…

Som en epilog til denne siste av Mahlers symfoniske romaner kan det være oppklarende å sitere komponisten Alban Berg. Han så ikke verket som noen avskjed, som noen død, eller som en resignasjon. Heller tvert imot. Han mente at Mahlers symfoni hadde en «ekstraordinær kjærlighet til jorden.»

Og, skriver han: «Igjen, for siste gang, vender Mahler seg til jorden – ikke til kamp eller til store bragder, men ene og alene til naturen.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Edward Gardner dirigent
Alexander Kagan fiolin

Paul Dukas (1865-1935): Trollmannens læregutt (11’)

William Walton (1902-1983): Konsert for fiolin og orkester (30’)
Andante tranquillo - A tempo con moto -Subito molto più mosso [e] con brio –
Poco a poco più agitato –
Presto capriccioso alla napolitana - Con molto rubato –
Vivace - A tempo con moto, ma flessible - A tempo I subito

Pause

Antonin Dvořák (1841-1904): Symfoni nr. 9 «Fra den nye verden» (42’)
Adagio – allegro molto
Largo
Scherzo: Molto vivace
Allegro con fuoco

Tett på i foajeen
Kl. 18.30: Presentasjon av sesong 260

Bergenphilive
Konserten fredag strømmes på Bergenphilive.no

EDWARD GARDNER (foto: Lars Svenkerud) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt varer til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv. Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

ALEXANDER KAGAN (foto: Tarjei Hummelsund) ble født i 1984 i Moskva, inn i en familie av legendariske russiske musikere: Oleg Kagan og Natalia Gutman. Han begynte å spille fiolin da han var seks år gammel. Etter å ha fullført studiene ved Moskva konservatorium i 2009 med professor Kravchenko, studerte han med professor Kolja Blacher i Hamburg og Berlin, hvor han tok en mastergrad i 2013. Hans studier inkluderte et semester ved Manhattan School of Music i New York i Pinchas Zukermann-programmet, samt flere mesterklasser med professorer som Pavel Vernikov, Philipe Hirshhorn og Maurizio Fuchs. Han har vunnet priser ved Glazunov International Competition i Paris og David Oistrakh International Violin Competition i Odessa.

Blant hans opptredener kan nevnes Fartein Valens fiolinkonsert med Bergen Filharmoniske Orkester i 2022 og Bartóks fiolinsonate med Víkingur Ólafsson i februar 2021. I 2019 var han solist i Walton fiolinkonsert med Norrlandsoperans Symfoniorkester og Joann Falletta i Umeå, Stockholm og Sundsvall (Sverige). Siden 2020 har Alexander vært ansatt som førstekonsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester. Før det var han førstekonsertmester i Norrlandsoperan i Sverige (2016-2020) og assisterende konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester (2012-2016).

Alexander blir ofte invitert som gjestekonsertmester for ledende orkestre i Skandinavia, Europa, Asia og USA, blant annet English National Opera, Svenska Radiosymfonikerna, Buffalo Philharmonic (USA), Trondheim Symfoniorkester, Malaysian Philharmonic og flere. Han er også en dedikert kammermusiker og har opptrådt ved festivaler som Lucerne Festival, Seoul Spring Chamber Music Festival, Kuhmo Chamber Music Festival i Finland og andre. Siden 2022 er Alexander første fiolinist i Bergen String Quartet. Han spiller på en fiolin laget av G.B. Guadagnini (1780), på lån fra J.O. Odfjell i Bergen.

OM PROGRAMMET

En one hit wonder innen klassisk musikk
I popmusikken er det flust av dem: Artister og band som har én hit. Innenfor klassisk musikk finnes de også. Forskjellen er gjerne at sistnevnte har skrevet mye musikk, men blir kjent bare for ett enkelt verk. Charles-Marie Widor er et slik eksempel med sin Toccata, og Paul Dukas med Trollmannens læregutt er et annet.

Dukas beskrev seg selv som en lærer som komponerte. Han var ekstremt selvkritisk, og mot slutten av livet destruerte han mye av det han hadde laget. Likevel, hans senromantiske tonedikt, herunder Trollmannens læregutt, er fullt på høyde med en del av det fineste både Richard Strauss og Franz Liszt komponerte innen genren.

Handlingen i stykket burde være kjent for mange, særlig om man har sett Disneys Fantasia, hvor Mikke Mus innehar rollen som læregutt med stjernehatt og tryllestav. Sfæriske strykere setter stemningen i trollmannens verksted. Læregutten, som har dristet seg inn dit alene, og har tilegnet seg nok magi fra sin mester (her hørt gjennom trompeter) til at kosten blir levende (levendegjort av fagotten). Læregutten får kosten til å hente vann i bekken, men gjennom orkesterets tildragelser aner vi at magien kommer ut av kontroll. En redd læregutt knekker kosten i to av ren desperasjon, noe som bare gjør trolldommen dobbelt så effektiv. Det vi i dag ville kalt en alvorlig vannskade i leiligheten kan nå bare reddes av at trollmannen selv kommer inn og avverger det lærlingen har stelt i stand. De magiske ordene (igjen ved trompeter) stilner kostene – ro og orden gjenopprettes.

Fire hurtige akkorder til slutt runder stykket av – høyst trolig en heller irettesettende reprimande fra mester til lærling.

På bestilling fra en virtuos
William Walton var en saktearbeidende og ekstremt perfeksjonistisk tonekunstner som ikke etterlot seg noen stor produksjon. Likevel rakk han å skrive innenfor en rekke genre: Opera, symfonier, kammermusikk, flere konserter og filmmusikk.

Han videreførte en britisk-romantisk linje, og hadde et øre for gode melodier. I dag er han kanskje mest kjent for sin Crown Imperial-marsj fra 1937, skrevet til kroningen av George den 6.
Men året før, i 1936, ble Walton bedt på lunsj av fiolinvirtuosen Jascha Heifetz. Ryktet hadde løpt foran denne begavede unge komponisten, og Heifetz tilbød 300 pund for fiolinkonserten.
Walton var beæret. Og litt redd.

Konserten skulle ta lang tid å skrive. Og, den skulle bli gjenstand for revidering og kunstnerisk usikkerhet. Walton følte seg ikke trygg på at han greide å skrive noe som var Heifetz verdig. Ja, faktisk var det så ille at han vurderte å heller skrive den til noen andre. «Jeg anbefaler seriøst alle følsomme komponister å dø i en alder av 37,» sa han.

Men arbeidet skred fram, og med veiledning fra Heifetz ble også solostemmen virtuost og effektivt utformet.

Den skulle blitt urframført i New York i 1939, men utsatt til senere det året. Da måtte Walton innfinne seg i London. Walton fikk først høre den i 1941 da Henry Holst var solist under den britiske premieren. Deretter fulgte revidering, og i 1943 forelå den i dagens form.

Den følger en klassisk tredeling, men har den langsomme satsen først istedenfor i midten. Åpningssatsen er i hovedsak lyrisk i karakteren, mens 2. satsens energiske rytmer faktisk har et visst selvbiografisk innhold: Walton ble bitt av en tarantell mens han skrev konserten. Da skulle det kanskje bare mangle at en av satsene også er en tarantell.

3. sats viderefører litt av denne energien, om enn i en mer markant og marsjerende takt.

Fra den nye verden – eller?
Dvořáks 9. symfoni reiser noen spennende spørsmål vi alle kan reflektere over: Finnes det egentlig noen musikalsk nasjonalitet? Kan man høre hvor musikk er skrevet? Og hvor mye har en programmatisk tittel å si for hvordan vi tar imot et verk?

Det er mange myter knyttet til Dvořáks høyt skattede og mest spilte symfoni: Det har vært antydet at den dels siterer spiritualen «Swing low, sweet chariot,» at det kjente temaet i largosatsen er en folketone som stammer fra amerikansk urbefolkning, og ikke minst mener noen å høre et sitat fra Sousa-marsjen «The Stars and Stripes forever» i gjennomføringsdelen i 1. sats. Og med Dvořáks egen tittel «fra den nye verden» har man til dels dyrket ideen om at vi her snakker om en symfoni som gir USA en selvstendig stemme i den europeiskættede symfoniske tradisjon: Dvořák kom til den nye verden, ble inspirert og skrev et stykke autentisk amerikansk musikk.

Dvořák bodde i New York City fra 1892-95, og fikk en meget betydelig pengesum for å jobbe ved The National Conservatory of Music. Grunnleggeren, Jeannette Thurber hadde selv studert ved konservatoriet i Paris, og etter europeisk modell ville hun anlegge en amerikansk institusjon hvorfra en klassisk tradisjon kunne blomstre.

Til dette trengte hun en fetert europeisk komponist, og ved hjelp av en lønn som var 20 ganger høyere enn den han fikk i Praha fikk hun lokket Dvořák over dammen. I sitt hjemland var han kjent for å forene tsjekkisk folkemusikk med den klassiske tradisjonen, og det var akkurat denne oppskriften man nå ønsket å videreføre i USA.

Dvořák sa selv at amerikansk musikk må bygge på spirituals og slavenes sanger. Hvor mye av denne musikken han faktisk rakk å høre og å få et nært kjennskap til, er imidlertid usikkert. Det fantes noter med melodier fra den afro-amerikanske tradisjonen, og man hadde tilsvarende nedtegnelser av musikken til urbefolkningen. Skjønt, disse var også farget av en europeisk tradisjon, og utgitt av hvite menn. Hans 9. symfoni ble urframført i 1893, etter at han hadde vært halvannet år i USA. Rett nok hadde han opplevd de enorme prærieslettene på en reise fra New York til Iowa, og diktet «The Song of Hiawatha» av Henry Wadsworth Longfellow appellerte til hans romantiske fantasi. Men var denne relativt korte perioden i USA nok til å endre Dvořáks stil så radikalt at den nye symfonien kunne fremstå som helt og holdent amerikansk, løsrevet fra sine europeiske røtter?

Selvsagt ikke. Rett nok kommenterte komponisten selv at hans nye symfoni var annerledes enn de foregående, men da han var tilbake i Tsjekkia sa han også at alt han hadde skrevet i Amerika, var «genuin bøhmisk musikk.»

Men her kommer en svært sterk persepsjonshistorie inn i bildet. For den amerikanske kunstmusikktradisjonen hadde enda ikke fått noen sterk nasjonal identitet. Verk som «Rhapsody in Blue» av Gershwin eller «Fanfare for the Common Man» av Copland lå enda langt fram i tid.
Urframføringen av Dvořáks 9. ble avbrutt av applaus etter hver eneste sats, og gjennom hele 1900-tallet fikk symfonien et sterkt fortfeste, og amerikanerne kjente – og kjenner – den igjen som deres egen.

Så skulle det nesten bare mangle at den i realiteten bare bygger videre på en europeisk estetikk og arv, slik det meste annet av nybygging i Statene gjorde den gangen. Den langsomme satsen ble med Neil Armstrong til månen i 1969 (den nye verden ble brått «ut av denne verden!»), og den er brukt i flere presidentbegravelser. Leonard Bernstein hevdet at det ikke finnes noe distinkt amerikansk i denne symfonien, og at den påståtte sammenhengen med «Swing low» er så fragmentarisk at den ikke kan kalles et sitat. 2. satsen har rett nok en lengselsfull tekst med tittelen «Goin Home», skrevet av en av Dvořáks elever, William Fisher. Men denne ble skrevet etter symfonien. Det samme ble «The Stars and Stripes Forever,» så hvis noen siterer, er det den som bygger på Dvoraks 9. – ikke omvendt.

Men og så, da? Kanskje mer enn noe annet beviser symfonien at tilfeldigheter og timing i tid, sted og rom er utslagsgivende for hva som blir betraktet som nasjonalt og ikke.

Dessuten er denne symfonien høyt elsket og mye spilt i alle verdenshjørner, og har en tydelig universell appell. Dens melodiske kvaliteter gjør at folk går nynnende ut av konsertsaler, og sånn sett kunne den like gjerne ha hett «Fra denne verden.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Edward Gardner dirigent
Emma Bell* sopran 1 (Magna Peccatrix)
Marita Sølberg sopran 2 (Una Poenitentium)
Mari Eriksmoen sopran 3 (Mater Gloriosa)
Stefanie Irányi* alt 1 (Mulier Samaritana)
Jess Dandy alt 2 (Maria Aegyptiaca)
David Butt Philip tenor (Doctor Marianus)
Yngve Søberg baryton (Pater Ecstaticus)
John Relyea bass (Pater Profundus)

Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Guttekor
Edvard Grieg Jentekor
Edvard Grieg Kor
Operakoret ved Den Norske Opera & Ballett
Collegium Musicum Kor
Georgia Boy Choir (David R. White, kunstnerisk leder og dirigent)
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Gustav Mahler: Symfoni nr. 8 i Ess-dur
Del I: Veni creator spiritus
Del II: Sluttscenen fra Goethes Faust

*Emma Bell erstatter Elisabeth Teige som sopran 1 (Magna Peccatrix). Oppdatert 2. juni.
*Stefanie Irányi erstatter Wiebke Lehmkuhl som alt 1 (Mulier Samaritana). Oppdatert 3. juni.

EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt varer til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw. Framføringen av Gustav Mahlers 8. symfoni er Gardners avskjedskonsert som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester.

EMMA BELL (foto: Paul Foster-Williams) (https://www.harrisonparrott.com/artists/emma-bell)

MARITA SØLBERG (foto: Sussie Ahlburg) fikk sin profesjonelle debut ved Den Norske Opera og Ballett i 2002, da i rollen som Pamina i Mozarts Tryllefløyten. Hun studerte ved musikkonservatoriet i Trondheim, ved Norges Musikkhøgskole og ved Operahøgskolen. I 2011 mottok hun Tom Wilhelmsens pris, og året etter ble hun tildelt Den norske kritikerprisen for sin tolkning av rollen som Mimi i La bohème ved Den Norske Opera og Ballett.

Hun har opptrådt med Bergen Filharmoniske Orkester en rekke ganger, blant annet i rollen som Solveig i Bergen Filharmoniske Orkesters innspilling av Griegs Peer Gynt på plateselskapet BIS i 2005, samt i Mahlers andre symfoni i 2022. Sølberg har opptrådt på en rekke store opera- og konsertscener, deriblant Royal Opera House, Wiener Staatsoper og Komische Oper Berlin. Blant hennes roller kan nevnes Antonia i Hoffmanns eventyr, Donna Elvira i Don Giovanni og Mimi i La bohème.

Hun har samarbeidet med dirigenter som Marc Minkowski, Zubin Mehta, Rinaldo Alessandrini, Manfred Honeck, Neeme Järvi, Phillip Herreweghe og Raphael Frühbeck de Burgos.

MARI ERIKSMOENs (foto: Renate Torseth) store internasjonale gjennombrudd kom da hun på kort varsel overtok rollen som Zerbinetta i Strauss’ Ariadne auf Naxos i Wien for verdensstjernen Diana Damrau ved Theater and der Wien. Etter dette har hun vært tilbake ved den historiske scenen i Wien en rekke ganger, blant annet som Olympia i Hoffmanns eventyr, Euridice i Monteverdis Orfeo, Servilia i Mozarts La clemenza di Tito, og som Susanna, Zerlina og Fiordiligi i Mozart/Da Ponte-trilogien.

Eriksmoen har utmerket seg som Mélisande i Pelléas og Mélisande, Pamina i Simon McBurneys anerkjente oppsetning av Tryllefløyten (Festival d'Aix-en-Provence, Opernhaus Zürich og Bergen Nasjonale Opera), Marzelline i Fidelio (Opéra Comique), og Skogsfuglen i Daniel Barenboims Nibelungens ring ved Teatro alla Scala.

På konsertscenen har hun opptrådt med Gewandhausorchester Leipzig i Schumanns Das Paradies und die Peri under Philippe Herreweghe, Orchestre de Paris i Mahlers symfoni nr.2 under Klaus Mäkelä, både ved Philharmonie de Paris og Elbphilharmonie, Hamburg.

Med Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner har hun spilt inn Brittens Les illuminations og Canteloubes Chants d'Auvergne, samt medvirket på innspillingen av Vaughan Williams’ Sinfonia Antarctica med Sir Andrew Davis og en innspilling av Griegs Foran Sydens kloster med Edward Gardner. Alle innspillingene finner du i vår musikkbutikk.

STEFANIE IRÁNYI (https://stefanieiranyi.com/)

JESS DANDY (foto: Clare Park) regnes som den ledende britiske alt i sin generasjon. Hun har studert ved, og er tilknyttet, Guildhall School of Music and Drama i London. Hun har samarbeidet med en rekke ledende orkestre og ensembler, som Orchestre Révolutionnaire et Romantique og Sir John Eliot Gardiner, Minnesota Orchestra og Osmo Vänskä, The English Concert og BBC Philharmonic og Sir Trevor Pinnock. Hun har opptrådt på flere store, internasjonale scener og festivaler, som Edinburgh International Festival, Carnegie Hall i New York, Philharmonie de Paris og Royal Albert Hall. Hun har medvirket på innspillinger av Händel sammen med Dunedin Consort og English Concert, og begge ble nominert til BBC Music Magazine og Gramophone-priser. I 2023 debuterte hun i Salzburg Grosses Festspielhaus og i Amsterdams Concertgebouw.

DAVID BUTT PHILIP (foto: Andrew Staples) regnes som en av de mest spennende tenorene i Storbritannia i dag, og har en stor internasjonal karriere. Hans opptreder de siste årene er kritikerrost. Av roller kan følgende trekkes fram; Stolzing i Mestersangerne fra Nürnberg ved Wiener Staatsoper, Florestan i Fidelio og Prinsen i Rusalka ved Royal Opera House, Bacchus i Ariadne auf Naxos ved Edinburgh International Festival og Bayerische Staatsoper, og tittelrollene i Der Zwerg og Lohengrin ved Deutsche Oper Berlin. I inneværende sesong medvirker han også i Mahlers 8. symfoni, ikke bare i Bergen, men også med Staatskapelle Dresden med Christian Thieleman som dirigent.

Butt Philip studerte ved Royal Northern College of Music, Royal Academy of Music og National Opera Studio. Han vant den prestisjetunge John Christie Award i 2012.

YNGVE SØBERG (foto: Max Emanuelson) debuterte i rollen som mandarin i Turandot ved operaen i København, etter studier ved Norges musikkhøgskole og Det Kongelige Danske Operaakademi. Ved Den Norske Opera & Ballett var hans første rolle sakristanen i Puccinis Tosca i 2007. Fra 2010 har han vært en av de faste solistene der og har sunget roller som  Angelotti i Tosca, Amonasro i Aida, Germont i La traviata, Sharpless i Madama Butterfly, Alfio i Cavalleria Rusticana, Marcello i La bohème, Escamillo i Carmen, tittelrollen i Figaros bryllup og Masetto i Don Giovanni.

Sesongen 18/19 debuterte han i rollen som Rigoletto i Firenze under ledelse av dirigent Fabio Luisi, og som Sharpless i Madama Butterfly i Zürich, også med Luisi som dirigent. Samme sesong sang han også rollen som Alfio i Cavalleria rusticana og Tonio i I Pagliacci i Graz, og sommeren 2019 sang han rollen som Amonasro i Aida på OscarsborgOperaen og tittelrollen i Rigoletto ved Festspillene i Bregenz i Østerrike.

Søberg har gjort seg bemerket i flere sangkonkurranser og var en av finalistene i Belvedere Competition i 2007. Han også en ettertraktet konsertsanger. Søberg medvirker på Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardners konsertfremføring og innspilling av Carl Nielsen symfoni nr. 3 «Sinfonia espansiva». Se opptak av konserten i Bergenphilive.

JOHN RELYEA (foto: Shirley Suarez) er en av verdens ledende bassangere, og har i løpet av sin omfattende karriere medvirket på de fleste av verdens store operascener og konserthus, deriblant Metropolitan Opera i New York, Lyric Opera of Chicago, La Scala, Royal Opera House Covent Garden, Wien Staatsoper og Parisoperaen. Siden hans debut i 2000 har Relyea medvirket i over 240 operaer bare på Metropolitan alene.

Han er også en svært etterspurt konsertsanger, og medvirker jevnlig med orkestre som Chicago Symphony Orchestra, Cleveland Orchestra, New York Philharmonic, London Symphony Orchestra og Berlinfilharmonien.

Blant dirigenter han har samarbeidet med, kan nevnes Sir Colin Davis, Gustavo Dudamel, Edward Gardner, Sir Neville Marriner og Sir Simon Rattle.

Han medvirket på Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardners konsertframføring og innspilling av Bartóks Ridder Blåskjeggs Borg i 2019. Du kan se opptak av konserten i Bergenphilive.

OM PROGRAMMET

Gud, Goethe og det evig-kvinnelige
«De siste tre ukene har jeg jobbet med skissene til en helt ny symfoni som gjør at alle mine tidligere verk nærmest blir som forspill å regne. Jeg har aldri skrevet noe slikt som dette. I innhold og stil er det helt forskjellig fra mine tidligere verk, og helt klart det beste jeg har komponert til nå. Jeg kan ikke huske å ha jobbet under en slik impuls noen gang, det var som om et lyn slo ned i meg. Verket stod foran meg, og jeg trengte bare å skrive det ned, som om jeg fikk det diktert.»

Disse betraktningene delte Mahler med musikkritikeren Rudolf Specht (1870-1932) sommeren 1906, og Specht skrev dem senere ned i en biografi om ham. Nå var det for så vidt ikke uvanlig for Mahler å være euforisk når han stod midt oppi realiseringen av et nytt verk, og da kreativiteten slo inn for fullt. En lignende åpenbaring forekom da han skjønte hvordan symfoni nr. 2, Oppstandelsessymfonien, skulle få sin avslutning: I begravelsen til Hans von Bülow hørte han en tonesetting av Friedrich Klopstocks dikt «Die Auferstehung» - Oppstandelsen. Da skildret han også i begeistrede ordelag hvordan den kreative rusen fylte ham og hans skaperevner.

Når det gjelder symfoni nr. 8 og dens kreative gnister, ble de i hovedsak tent av at Mahler kom over en pinsesalme fra det 9. århundret; Veni Creator Spiritus – den finner vi i dag som nr. 512 i Den norske salmeboken: Kom hellig ånd med skapermakt. For Mahler var den opprinnelig tenkt å utgjøre den første av fire satser i verket.

Det var på ingen måte nytt for Mahler å bruke menneskestemmen i en symfoni, men tidligere var kor- og solistpartiene i hovedsak brukt for å understreke musikalske poeng. I symfoni nr. 8 er bruken av sang gjennomgående og en langt større integrert del av komposisjonen.

Mahler døde forholdsvis ung, han ble bare 50 år gammel. Hele sitt yrkesaktive liv ble han dratt mellom kallet som komponist, og jobben som dirigent. Sistnevnte var der han hovedsakelig tjente til livets opphold. Komponering var noe han gjerne bedrev i sommerferiene – da han hadde tid til slikt - og her er den 8. symfonien intet unntak. Ved den pittoreske innsjøen Wörthersee helt sør i Østerrike ligger den lille byen Maiernigg. Dit kom Mahler mange av sine somre mot slutten av livet, og der ble den 4., 5., 6., 7. og deler av 8. symfonien skrevet. Angående sistnevnte ble skrivingen midlertidig avbrutt av at Mahler måtte av gårde til Salzburg for å dirigere oppsetninger av Mozarts Figaros bryllup, men i august dette året var det aller meste av symfonien ferdig. Kun små endringer ble lagt til i partituret etterpå.

Strukturmessig fikk symfonien sin forløsning og noe ukonvensjonelle form ved at Mahler lot Veni Creator Spiritus stå som 1. del. Del 2 av symfonien henter det tekstlige grunnlaget er fra Faust. Goethes drama er også i to deler, utgitt i henholdsvis 1808 og -32, og Mahler benytter seg av utdrag fra den 2. delen. Gjennom 1800-tallet dannet tekster fra Faust utgangspunkt for en rekke musikalske verk: Den første var trolig Beethoven, med sine sanger op. 75 fra 1809. Senere fulgte Schuberts Gretchen am Spinnrade, Schumanns musikkdrama for orkester, kor og solister, Gounods opera, Liszts symfoni, samt Fausts fordømmelse av Berlioz. I tillegg skrev Wagner tidlig i sin karriere en overtyre inspirert av dramaet.

Det er Fausts siste scene Mahler har brukt, og her er handlingen ute i ødemarken. Pater Ecstaticus, Profundis og Seraficus synger om og lovpriser naturen og den evige kjærligheten. Flere stemmer slutter seg til, blant annet et engle- og guttekor. Sammen med Doctor Marianus, som besitter dyp kunnskap om jomfru Maria, synger de om Fausts udødelighet, og at hans sjel skal stige til himmelen. For trass i at Faust inngikk en pakt med djevelen, eller Mefistofeles, og egentlig er dømt til evig fortapelse, blir hans synder tilgitt. Fausts mål var hele tiden å forøke sin kunnskap og viten, og han strevde etter å bli et opplyst og edelt menneske. Gretchen ber nå også om at han skal bli tilgitt:

«Min ungdoms hjertevenn
har vunnet,
ny klarhet og er ny-gjenfunnet
vendt hjem igjen»

Symfonien avrundes med Chorus Mysticus; en gåtefull og betagende tekst, som sier at alt det forgjengelige skal forgå, og at det evig-kvinnelige skal løfte oss hjem.

Musikken
Alle Mahler-symfonier begynner forskjellig, og i nummer 8 kastes vi rett ut i den ekstatiske euforien. Orgel, orkester og et svært kor forener sine krefter, og det er virkelig som om ånden kommer over dem.

Tar man det religiøse, åndelige, filosofiske og eksistensielle tekstinnholdet i betraktning, er det ikke rart at Mahler spant opp et kolossalt lerret både hva angår besetning og musikalske former. Siden dette gjennomgående er en korsymfoni, hvor menneskestemmen er et bærende element, er det ikke rart at del 2 er en syntese av kantate og oratorium, arier, barnlig korsang, lied og strenge koraler.

I den første delen er Mahlers forkjærlighet for Bach høyst til stede, og flere har påpekt slektskapet med motetten «Singet dem Herrn ein neues Lied.»

Når det gjelder betegnelsen «de tusendes symfoni», som den fikk etter urframføringen i München i 1910, var det noe Mahler likte dårlig: «En slik tittel får bare stykket til å høres ut som en Barnum and Bailey-produksjon» sa han, og siktet til de legendariske «The Greatest Show on earth.»

Skjønt, det skal sies, for mange musikkelskere er Mahlers 8. nettopp å anse som «det beste showet på jorden.» Besetningsmessig stiller den krav som ligger langt forbi vanlige senromantiske verk, blant annet er det 6 fløytestemmer, fire fagotter pluss kontrafagott, åtte horn, åtte trompeter, orgel, celesta, piano, harmonium, harper og mandolin. Dette var da også helt i tråd med hans grunntanke om å skape «et nytt symfonisk univers.»

I nummer 8 stilet han svært høyt - og innfridde. Verket forener det sakrale og religiøse, den hellige ånd og universell frelse, men ikke minst: Det er det kvinnelige som redder oss.
Kanskje er det ikke så rart da at han dedikerte dette storslagne verket til sin kone, Alma. Den 4. september 1910, åtte dager før urframføringen, skrev han til henne fra München: «Den ligger alltid latent i meg, denne lengselen etter deg – Freud har helt rett – du var alltid lyset i livet mitt.»

Symfoni nr. 8 ble en ubetinget suksess for ham, og ovasjonene skal ha vart i 20 minutter. Mange kunstnere og betydningsfulle navn i tiden var til stede under premieren, blant dem den store tyske sanger, Lilli Lehmann (1848-1929). Hennes gripende erindring finner vi i selvbiografien Mein Weg fra 1913, hvor hun skriver: «Jeg så Mahler igjen, og for siste gang, da han dirigerte sin 8. symfoni i 1910. (…) Mahler var blitt svært gammel; jeg ble sjokkert. Verket hans, som ble fremført av rundt 1000 utøvere, lød som om det kom fra ett instrument, fra én strupe. Den andre delen av symfonien, som er basert på den andre delen av Faust, grep meg smertelig. Var det ham, hans musikk, hans fremtoning, et forvarsel om døden, Goethes ord, reminisenser av Schumann, min ungdom? Jeg vet ikke; jeg vet bare at gjennom hele den andre delen slapp jeg løs følelser jeg ikke kunne kontrollere.»

Tekst: Frode Skag Storheim

MEDVIRKENDE 
Thomas Søndergård dirigent
Alessandro Carbonare klarinett
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Grażyna Bacewicz Ouverture

Carl Nielsen Klarinettkonsert

Pause (25')

Jean Sibelius Symfoni nr. 6

Jean Sibelius Symfoni nr. 7

OM DE MEDVIRKENDE

THOMAS SØNDERGÅRD er nå sjefdirigent for Minnesota Orchestra og Royal Scottish National Orchestra (RNSO), etter å ha vært første gjestedirigent der i seks år. Fra 2012 til 2018 var han sjefdirigent for BBC National Orchestra of Wales, og var tidligere sjefdirigent og kunstnerisk rådgiver for kringkastingsorkesteret i Oslo. Søndergård har ledet en rekke europeiske og amerikanske orkestre, som for eksempel Berlinfilharmonikerne, Mahler Chamber Orchestra, London Symphony Orchestra, Concertgebouw Orchestra og Chicago Symphony Orchestra. Søndergård har ledet en rekke innspillinger, deriblant flere av Sibelius’ symfonier og hans fiolinkonsert med Vilde Frang som solist. I inneværende sesong leder han RNSO på turné til Salzburg for en orkesterresidens der med pianisten Lisa de la Salle som solist. Søndergård vil også dirigere New York Philharmonic for første gang denne sesongen. Thomas Søndergård kommer tilbake til Bergen i mai for å dirigere Bergen Filharmoniske Orkester i Festspillenes oppsetning av Peer Gynt.

ALESSANDRO CARBONARE kommer fra Gardasjøen i Italia, og har siden 20023 vært soloklarinettist i Orchestra di Santa Cecilia i Roma. Før det hadde han samme posisjon i Orchestra National de France i Paris. Carbonare har vunnet flere konkurranser og har vært solist med en rekke orkestre, som for eksempel Orchestre de la Suisse Romande, Bayerische Rundfunk i München, det spanske nasjonalorkester og alle sentrale italienske orkestre. Under ledelse av den legendariske dirigenten Claudio Abbado har han spilt inn en prisbelønnet versjon av Mozarts klarinettkonsert med festivalorkesteret i Luzern, Sveits. Carbonare spiller også jazz og klezmer og har undervist i Caracas, Venezuela. Han liker å spille sammen med musikalske venner, som Leonidas Kavakos, Lang Lang og Pinkas Zuckerman.

OM PROGRAMMET

Symfonisk foregangskvinne
Det å være kvinne og komponist i Polen på første halvdel av 1900-tallet var på ingen måte vanlig, men så var også Grazyna Bacewicz en heller uvanlig dame. Allerede som 10-åring fikk hun begynne på det lokale konservatoriet i Lodz, og i 1919 tok hun fatt på utdannelsen ved Warsawa-konservatoriet. Her studerte hun både fiolin, klaver og komposisjon, og det var særlig som fiolinist og komponist hun skulle gjøre stor karriere. Hun hadde en omfattende turné- og solistvirksomhet, og her fremførte hun ofte sine fiolinkonserter (hun skulle skrive syv til sammen).

Utdannelsen tok henne videre til Paris i 1932, hvor Nadia Boulanger og Carl Fleisch tok henne under sine vinger. Før utbruddet av 2. verdenskrig flyttet hun hjem til Warsawa, og ble konsertmester i det polske radioorkesteret. Under okkupasjonen fortsatte hun å gi konserter – mange av dem i hemmelighet.
Men kanskje vel så viktig: Hun fortsatte å skrive musikk.

Kveldens verk er fra 1943, og den energisk innledende allegroen fyres i gang med paukeslag og åpne klanger i strykerne. Treblås og messing får boltre seg, før en rolig og lyrisk mellomdel bretter seg ut anført av fløyten.
Så virvles musikken opp, først av dype strykere, og videre av lekent utformede blåsestemmer. Verket har stø kurs mot en feiende lekker avslutning, og trass sin relativt korte lengde har det likevel en svært energisk og betagende musikalsk kraft.

Mesterlig treblås
Etter at Carl Nielsen hørte fire av de fem musikerne i Copenhagen Wind Quartet øve på Mozarts Sinfonia Concrtante i 1921 ble han så oppglødd at han ville skrive en blåsekvintett til dette ensemblet. Denne ble fullført året etter, og dens suksess gjorde at Nielsen lovet å skrive en solokonsert til hver av musikerne i kvintetten. Dessverre, både for de daværende musikerne, og generasjoner etterpå av hornister, fagottister og oboister rakk han bare å fullføre fløytekonserten og klarinettkonserten.

Men til gjengjeld: For noen verk vi da tross alt fikk!

Klarinettkonserten forelå høsten 1928, og var skrevet og dedikert til Aage Oxenvad. Kritikerne beskrev klangen og spillet hans som «sjelfullt» og «helt i trollene og kjempenes ånd.»

Konserten har 4 satser, men spilles sammenhengende. Som typisk er for Nielsen utforsker den et stort spekter av uttrykk og karakterer, ofte på rapsodisk vis. Besetningen er ellers temmelig slank: Strykere, to fagotter, to horn og skarptromme. Dette gjør at klarinetten bokstavelig talt får godt spillerom i et verk som er sterkt tonalt forankret. Og ifølge Nielsens biograf, Robert Simpson, er dette «den beste klarinettkonserten siden Mozarts.»

Sibelius’ «Askepott»
Når vi som lyttere forsøker å forstå en komponists verk, enten det er i dennes samtid eller ettertid, kan følgende ord fra Sibelius selv være til hjelp. Etter premieren på den 6. symfonien ble han intervjuet av Svenska Dagbladet, og journalisten spurte om Sibelius trodde verket ville bli en suksess. Da svarte han blant annet at «jeg ser ikke på en symfoni bare som musikk, med et gitt antall takter, men heller som et uttrykk for en åndelig trosbekjennelse, en fase i ens indre liv.»

Nettopp det siste her – en fase i ens indre liv – er en nøkkel. Sibelius var noe av en einstøing, temmelig avsondret fra de europeiske debattene om tonalitetskrise og ekspresjonisme, og han skrev musikk i tradisjonelle former. Samtidig levde heller ikke han i et vakuum, og han måtte som alle andre tjene til livets opphold. Han skrev blant annet store mengder klavermusikk og kammermusikk. Førstnevnte skal han ha bemerket at var «for å skaffe mat på bordet.»

Men ytre faktorer til tross: Det er slett ikke alltid de på en logisk måte kan forklare en kunstners kreative prosesser og faser. Og ingen kunne forutse den strålende perlen, «tystnadens symfoni» da den ble urframført i 1923.

Så hvor kom denne musikken fra, og hvorfor er den så spesiell?

Noe som kan gi oss et hint av samtidens trender hva angår tonalitet, er at dette er den eneste av Sibelius-symfoniene som ikke går i dur eller moll. Visst refereres den til som d-moll, men Sibelius selv tok avstand fra dette. Den er notert uten faste fortegn, og baserer seg på den doriske skalaen: fra D til D på de hvite tangentene på pianoet.

Derfor gir den oss assosiasjoner til både folketoner og renessansepolyfoni. Og ikke minst er dens beskjedne dynamiske kontraster, kombinert med dansende og livlige passasjer med på å gi den et veldig utadvendt og lettlivet preg. Det er i praksis ikke langsomme satser i verket, og det er i det hele tatt noe yndig over denne «Askepott»-symfonien hans.

Men er det bare så enkelt? Er den bare en pastoral idyll? Et hvileskjær etter 5. symfoniens utladninger?

På ingen måte. For der Sibelius på sin side mente han hadde gitt publikum «rent, kaldt vann» (kanskje gjennom kirketoneartens renvaskelse og sju års tørrlegging?) mente Benjamin Britten at Sibelius måtte ha vært full da han skrev symfonien. Men kanskje var det verkets enkle og ganske enhetlige uttrykk som gjorde ham perpleks? Det nærmest totale fravær av heroiske passasjer, ja noe som kunne stå som kontrast de florlette linjene som nærmest låter som sesongens første snøfnugg. Den finske dirigenten Hannu Lintu sier i et intervju at «om noen av symfoniene til Sibelius har Mozarts og Schuberts letthet og sjelfullhet i seg, så er det nr. 6.»

Enigmatisk er og blir dette 100 år gamle symfoniske verket som Sibelius selv sa at er «støttet av understrømmer, dypt under musikkens overflate.»

Symfonisk sluttkapittel
Det er noe destillert og renskåret over den siste Sibelius-symfonien – en følelse av musikalsk kjerne, noe som også understrekes av at verket bare er i én sats, og har en typisk varighet på litt i overkant av 20 minutter.
Kanskje ikke overraskende ble den først presentert som «symfonisk fantasi,» men Sibelius endret dette senere til symfoni, og det skulle bli hans siste fullførte verk i genren.

Vi vet ikke helt sikkert når Sibelius først begynte arbeidet med 7. symfonien, men i skissemateriale fra 1915 knyttet til symfoni nr. 5 dukker det også opp melodier han skulle bruke i nr. 7. Derfor kan vi med noenlunde sikkerhet si at arbeidet med dette verket har tatt rundt ni år å fullføre.

Om Sibelius visste at dette skulle bli hans siste symfoni, eller siste store verk for den del, da han fullførte den i 1924 er høyst uvisst. Han skal ha fyrt i peisen med skissene til en 8. symfoni senere, og i sine siste 33 leveår skrev han bare klaverstykker og mindre kammermusikalske komposisjoner.

Hva angår den 7. symfonien er den formmessig bygget opp som et palindrom hvor trombonetemaet kommer tre ganger: Først i C-dur, så i c-moll, og så i C-dur igjen. Disse tre musikalske «søylene» omsluttes av en prolog og epilog, samt at det før og etter c-molltemaet kommer korte scherzo-aktige parti.

Uttrykksmessig har Sibelius her skapt en symfoni som både ærlig, original og høyst menneskelig. Det er som om han rent musikalsk har klart å uttrykke sine dypeste tanker og fabuleringer, sine erfaringer og sine inntrykk.

Symfonien er ingen storslått og pompøs seier, den er snarere blottet for billige musikalske triks og eksesser.
Isteden er symfonien et dypt personlig og svært fortettet sluttkapittel i hans ouvre, og langt på vei er dette en modernistisk symfoni: Men hos Sibelius handler det ikke om å bryte ned skalaer, ei heller handler det om musikkens grammatikk.

Det er heller snakk om at han, med innsikt og raffinement, skapte et symfonisk verk som på sett og vis blir en slags «urmusikk:» For ordet symfoni betyr «samklang,» og her klinger alt sammen i en enhet fra start til slutt. Og måten Sibelius lar verket ende i C-dur, den mest basale og «enkle» tonearten av dem alle, låter som den friskeste og klareste åpenbaring.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent og introduksjon
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Modest Mussorgskij (Ravel) Bilder fra en utstilling

Det er ingen pause i konserten

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera.

Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en kritikerrost cd med Frederick Delius’ Eine Messe des Lebens.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

OM PROGRAMMET

Når musikken snakker i bilder
«Des Abends» av Schumann, «Sommerfugl» av Grieg og Beethovens «Pastoralsymfoni» har alle en ting til felles: De er eksempler på programmusikk; altså et verk som beskriver noe ikke-musikalsk. Russeren Modest Mussorgskij tok dette et steg videre i «Bilder fra en utstilling,» og komponerte en klaversuite som ikke bare beskriver malerier, men også selve vandringen – Promenaden – mellom dem. Resultatet ble et verk som ikke bare er en hjørnestein i klaverlitteraturen, men som gjennom Ravels arrangering også er en favoritt i orkestermusikken.

Mussorgskij, som var et barn av en gammel russisk adelsfamilie, hadde en oppvekst hvor han tidlig lærte å spille piano, og gjennom salonger ble han eksponert for musikk av både Mozart, Beethoven og Rossini. Denne vestligorienterte dannelsen var helt vanlig blant tsarveldets overklasse, og han ble også, mot sin vilje, sendt i hæren for å ha en karriere der. Men om den formelle dannelsen var preget av korrekt etikette og en europeisk kanon, fikk han likevel i sin oppvekst overlevert den russiske folkesjelen fra barnepiken. Hun sang russiske folkesanger, og fortalte eventyr. Mussorgskij sa senere i livet at det var disse som inspirerte hans mesterlige improvisasjoner ved klaveret.

Parallelt med at han ble sendt på krigsskolen i St. Petersburg studerte han klaver ved konservatoriet, og han var en meget oppvakt elev. Etter hvert skulle han bli en del av «De fem» i det vi gjerne kaller «den mektige banden:» En gruppe russiske komponister anført av den noe autoritære Mily Balakirev, hvor de øvrige medlemmene var Nikolai Rimsky-Korsakov, Cesar Cui, Alexander Borodin og Mussorgskij. De bodde hadde alle samme agenda: Skape en distinkt nasjonal musikk.

Nå ble dog Mussorgskijs korte liv (han ble bare 42 år gammel) et brokete lappeteppe. Han etterlot svært mange verker ufullendt, var periodedranker, og moderne legevitenskap har konkludert med at han trolig hadde epilepsi. Så tvang den store landreformen av 1861 ham til – bokstavelig talt – å skifte beite, for denne gjorde at mange godseiere mistet sine nedarvede rettigheter. Resultatet ble at Mussorgskij for en tid arbeidet i land- og skogbruksdepartementet for å få endene til å møtes.

Kveldens verk, Bilder fra en utstilling, er et hans mest kjente. Det er skrevet i 1874 til minne om den russiske maleren Victor Hartmann (1834-1873), og er en musikalsk beskrivelse av ti malerier og tegninger av ham. I dag er det kun de fem siste kunstverkene vi med sikkerhet vet hvordan så ut, og bildet av byporten i Kiev pryder ofte utgivelser eller notehefter av Mussorgskijs komposisjon.

I tillegg til de ti forskjellige satsene, eller bildene, er det en promenade-sats. Den spilles i innledningen, samt mellom de forskjellige bildene. Her hører vi hvordan betrakteren blir påvirket av hvert verk han beskuer, og den er notert i vekselvis 5- og 6-takt.

Verket som helhet er intet mindre enn en mesterlig komposisjon som i sine fantasifulle skildringer maner fram det storslagne, det groteske, det mørke og det lekne.

Da Ravel orkestrerte det i 1922 var det allerede arrangert for orkester flere ganger, men det er Ravels versjon som har vist seg mest populær, og det er den versjonen vi i kveld hører. Her viser Ravel seg som en virtuos arrangør med utsøkt instrumentering, noe den franske musikkviter og skribent Emile Vuillermoz bekrefter med følgende attest:

«Man får ikke inntrykk av at dette er noen annenhåndsverk. Instrumentene han har brukt for å oversette det og det bildet er så perfekt tilpasset (…). I Bilder fra en utstilling er Ravel like mye den skapende, som den tilpassende.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

RICHARD STRAUSS: ELEKTRA, opera i én akt, op. 58
Konsertant framføring (100 minutter)
Hugo von Hofmannsthal libretto

Edward Gardner dirigent
Iréne Theorin Elektra
Jennifer Holloway Krysotemis
Tanja Ariane Baumgartner Klytaimnestra
Nikolai Schukoff Aigistos
Iain Paterson Orestes
Tilmann Rönnebeck Orestes’ ledsager / En gammel tjener
Ya-Chung Huang En ung tjener
Madeline Shaw Oppsynsdamen
Claudia Huckle 1. tjenestepike
Emily Sierra 2. tjenestepike
Marie-Luise Dressen 3. tjenestepike
Hedvig Haugerud 4. tjenestepike / Slepbærer
Evgeniya Sotnikova 5. tjenestepike / Den fortrolige

Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

OM ELEKTRA

Modernitet med antikke røtter

At Richard Strauss’ mesterverk Elektra satte en støkk i folk etter sin premiere i 1909, ga seg utslag på mange vis. Én ting er alle som overvar en forestilling, men musikken alene kunne også være nok. Det finnes en historie fra det engelske hoff om akkurat dette: Etter at Elektra åpnet i Covent Garden i 1910, fremførte Band of the Grenadier Guards (de med svarte bukser, røde jakker og høye, svarte bjørneskinnsluer) utdrag fra den under en av sine parader ved Buckingham Palace. Kong George V satt i sine gemakker og hørte på, og skrev en lapp som ble sendt ned til kapellmesteren. Der stod det: «Hans Majestet vet ikke hva korpset nettopp spilte, men det kan være det samme. Det skal aldri fremføres igjen.»

Til tross for denne royale sanksjonen er Elektra blitt en moderne klassiker, og et verk som fortsatt har en kraftig musikalsk og dramatisk brodd. Operaen er basert på Sofokles sitt skuespill, et verk man antar ble skrevet rundt år 410 f. kr. Librettoen som Hugo von Hofmannsthal utformet er ikke en direkte oversettelse, men en mer moderne tilpasning. Det ble først oppført som rent skuespill i Berlin i 1903, en oppsetning Richard Strauss fikk med seg. Han tok da kontakt med Hofmannsthal, og resultatet ble et langt og svært fruktbart samarbeid. Foruten Elektra skulle de to samarbeide om blant annet Der Rosenkavalier og Ariadne auf Naxos.

Hva Elektra angår hører det med til historien at Hofmannsthal vanket i de høyeste intellektuelle kretser i Wien, og kjente godt teoriene til Sigmund Freud og hans følgere. I så måte hadde Elektra rikelig av potensial til å utforske det freudianske, gitt hennes sammensatte og anstrengte følelser knyttet til farens død, sin mor og sine søsken. Faktisk ble begrepet «Elektra-kompleks» anvendt av den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung i 1913. Freud på sin side kalte det samme for «det feminine Oedipus-kompleks.»

Operaen Elektra er kolossal i sin utforming. I énakteren Salome fra 1905 ble det brukt 107 musikere, men i Elektra justerte Strauss opp til 112. På sett og vis er dette helt i tråd med senromantisk megalomani: Mahler hadde uroppført sin symfoni nr. 8 i 1906, og Arnold Schönberg skulle få år senere ferdigstille Gurrelieder. Begge disse stiller enorme krav til antall mannskap i aksjon.

Men det dypt rystende uttrykk i Elektra var også av en slik karakter at Strauss mente det forlangte et ditto musikalsk apparat.

Handling

Vi befinner oss på gårdsplassen ved palasset i Mykene i det sørlige Hellas. Et knippe tjenestejenter sladrer om Elektra – datteren til den døde kongen Agamemnon. Han var akkurat kommet hjem fra Trojanerkrigen, og lå i badekaret da han ble myrdet av sin kone Klytemnestra og elskeren hennes, Aegisthus. 

Elektra er fra seg. Sint. Rasende, oppfarende og frekk. Ingen tør å møte blikket hennes. Likevel tar en av tjenestejentene henne i forsvar: «Hun er jo kongens datter. Det er kanskje ikke så rart at hun er ute av seg?»

Elektra kommer inn igjen. Alene denne gangen. Hun synger til sin døde far, og gleder seg til han skal komme tilbake for å hevne seg på sine feige mordere. Og, synger hun: «Blodet skal flyte fra strupene deres!» Sammen med sin søster Chrysothemis og broren Orestes skal de danse og feste i hevngjerrighet.

Chrysotemis bryter inn for å advare Elektra om at moren (Klytemnestra) og hennes elsker (Aegisthus) planlegger å stenge Elektra inne i et av palassets tårn. Elektra derimot, oppfordrer sin søster til å håpe at en katastrofe skal råke deres mor og elskeren hennes. Chrysothemis lengter egentlig bare vekk fra palasset, og vil helst leve et liv i fred og ro, og stifte familie. Men gjennom sin søster Elektra er hun bundet til Mykene. Dessuten er det enda uvisst hva som vil skje når deres bror, Orestes kommer hjem.

Chrysothemis går, og inn kommer Klytemnestra. Hun bemerker hvor uhøflig Elektra oppfører seg, og spør hvilke guder som har ledet henne inn i et slikt uføre. Klytemnestra ber tjenerne om å gå ut, og alene med Elektra forteller hun om sine søvnløse netter, og når hun først får sove har hun grusomme mareritt. Elektra mener at det må gjøres et offer, og spør deretter om hvorfor Orestes ikke får lov å komme hjem. Elektra vet nemlig at Klytemnestra prøver å få Orestes drept. Klytemnestra på sin side er nysgjerrig på hvem eller hva dette offeret skal være som Elektra så djervt krever. Elektra svarer at det er Klytemnestra selv. Og hun og broren skal drepe henne.

Klytemnestra får da en beskjed som endrer handlingens kurs. Chrysothemis forteller at Orestes er død. En budbringer får beskjed om å formidle dette videre til Aegisthus. Nå rotter de to søstrene, Elektra og Chrysothemis seg sammen for å drepe sin mor. Elektra har tatt vare på øksen faren brukte i krigen, og nå er tiden inne. Men Chrysothemis nekter. Elektra bannlyser henne, og lover å drepe moren på egenhånd.

Øksen til hennes far ligger nedgravd på et skjulested, og når Elektra leter etter denne dukker en fremmed opp. Han avslører at han har nyheter om Orestes. Den fremmede spør Elektra hvem hun er. Når hun avslører det forteller han at Orestes lever. Elektra forlanger å få vite hvem den fremmede er, men før han rekker det kommer tjenerne og kneler for ham – den fremmede er Orestes selv.

De to slår seg sammen, og Orestes skal nå hevne sin far gjennom å drepe Klytemnestra og Aegisthus. Han går inn i palasset, men ventende på utsiden kommer Elektra på at hun har glemt å gi Orestes øksen han skal bruke. Da høres et grufullt hyl fra innsiden. «Slå en gang til!» roper Elektra. Enda et hyl høres.

Chrysothemis og tjenerne kommer inn, nysgjerrige på hva som foregår. Aegisthus, som nå har fått høre at Orestes er død, dukker også opp. Elektra ser sitt snitt til å lure ham, og geleider ham inn i palasset.

Der inne venter Orestes, og massakren begynner: For ikke bare hevner han seg på sin mor og hennes elsker. Men sammen med sine soldater dreper han de som støttet Klytemnestra og Aegisthus også.

Aegisthus skriker og trygler om hjelp. En hevngjerrig Elektra ser bare på ham, og sier: «Agamemnon hører deg!»

Fylt av hevnens eufori prøver Elektra å danse, men til å begynne med får hun det ikke til. Hun og søsteren hyller brorens bragder, og til syvende og sist begynner Elektra sin frådende dans som ender i et villskapens klimaks: Hun faller død om, og hennes søsken roper fortvilet, men til ingen nytte.

Tekst: Frode Skag Storheim
Bildet over: Sopranen Iréne Theorin synger rollen som Elektra. Foto: Chris Gloag

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER dirigent
Foto: Lars Svenkerud

EDWARD GARDNER (f. 1974) er internasjonalt anerkjent som en av de ledende dirigenter i sin generasjon. Gardner ble musikksjef ved English National Opera (ENO) i London i 2007, en posisjon han hadde til våren 2015. I 2011 ledet han, som den yngste dirigent i historien, den prestisjefylte Last Night of the Proms-konserten i Royal Albert Hall. Han ble i juni 2012 tildelt ordenen OBE (Order of the British Empire) for sin innsats for britisk musikkliv.

Edward Gardner har en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos og har utgitt en rekke cder som er møtt med strålende omtaler. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en rekke cder: Orchestral Realisations med musikk av Luciano Berio, en serie på tre kritikerroste cder med musikk av Leoš Janáček, Jean Sibelius’ sanger, Arnold Schönbergs Gurrelieder, Bela Bartóks Konsert for orkester, en innspilling med Griegs pianokonsert og scenemusikken til Peer Gynt, Sibelius med Lise Davidsen, Britten og Canteloube med Mari Eriksmoen, verk av Marius Neset med komponisten som solist, og Benjamin Brittens Peter Grimes. Sistnevnte ble av Gramophone kåret til Opera Recording of the Year 2021 og Recording of the Year 2021 uansett sjanger. Flere utgivelser kommer.

Gardner har vært sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester siden 2015.

IRÉNE THEORIN Elektra
foto: Chris Gloag

IRENE THEORIN er en anerkjent dramatisk sopran som jevnlig medvirker ved opera- og konserthus verden rundt. Hun er særlig kjent for sine roller innenfor det tyske, dramatiske repertoaret, og roses for hennes intense musikalitet, engasjerende forestillinger og vokal fleksibilitet. Theorin studerte ved den kongelige operahøyskolen i København, og har opptrådt på scener som Teatro alla Scala, Metropolitan Opera, Royal Opera House Covent Gardner, Berliner Staatsoper og Bayreuther Festspiele. I inneværende sesong medvirker hun i rollen som Die Färberin i Strauss’ Die Frau ohne Schatten samt i tittelrollen i Elektra ved statsoperaen i Frankfurt, begge dirigert av Cornelius Meister. Sammen med Vasily Petrenko og Royal Philharmonic skal hun framføre utdrag fra Wagners Rhingullet og delta i Victoria de los Angeles Centenary Gala Concert ved Gran Teatre del Liceu i Barcelona. Av tidligere kunstneriske høydepunkter kan nevnes hennes debut som Judith i Bartóks Ridder Blåskjegg, som Brünnhilde i Walkyrien og Götterdämmerung. Under ledelse av Daniel Barenboim medvirket hun i framføringer av hele Wagners Ring-syklus ved statsoperaen i Berlin. Sammen med Islands symfoniorkester medvirket hun i en semi-konsertant framføring av Walkyrien, og hun har medvirket i Oslofilharmoniens framføring av Mahlers åttende symfoni under ledelse av Mikko Franck. På hennes diskografi inngår Strauss’ Elektra i opptak fra Festspillene i Salzburg og Götterdämmerung fra Teatro alla Scala, Tristan og Isolde fra Bayreuth og hele Ring-syklusen fra København. Hun er tildelt Dannebrog-ordenen fra Dronning Margrethe.

JENNIFER HOLLOWAY Krysotemis
Foto: Arielle Doneson

JENNIFER HOLLOWAY kommer fra USA og har i løpet av få år etablert seg som en ledende sopran I det dramatiske repertoaret. I inneværende sesong vender hun tilbake til statsoperaen i München i rollen som Senta i Wagners De flygende hollender, mens hun debuterer som Leonore i Beethovens Fidelio ved statsoperaen i Hamburg. Blant senere års høydepunkter kan nevnes Salome ved statsoperaene i Wien og i Berlin, Senta i Hamburg, Cassandre i Berlioz’ les Troyens i München og Sieglinde (Walkyrien) med Orchestre de Paris under Ledelse av Jaap van Zweden. Holloway begynte sin karriere med de store rollene som mezzosopran i Mozarts og Händels operaer – Dorabella i Cosi fan tutte, Cherubino i Figaros bryllup og Irene i Tamerlano. Hun har blant annet hatt gjesteopptredener ved Maggio Musicale I Firenze, Théâtre du Capitole Toulouse og ved Théâtre du Châtelet i Paris. Som konsertsanger han hun medvirket i Zemlinskys Lyriske symfoni med Gürzenich-orkesteret i Köln samt i Mozarts Messe i c-moll med Bertrand de Billy i Dresden.

TANJA ARIANE BAUMGARTNER Klytaimnestra
Foto: Dario Acosta

TANJA ARIANE BAUMGARTNER er en av vår tids ledende mezzosopraner. I inneværende sesong medvirker hun blant annet i rollen som Brangäne i Wagners Tristan og Isolde, dirigert av Philippe Jordan) samt i rollen som Amme i Strauss’ Frau ohne Schatten, dirigert av Christian Thieleman, ved statsoperaen i Wien. Ved Semperoperaen i Dresden vil hun tolke rollen som Leonore i verdenspremieren på Detlev Glanerts Die Jüdin on Toledo, og ved statsoperaen i München vil hun få sin rolledebut som Zia Principessa i Puccinis Il Trittico. Baumgartner er også svært etterspurt på konsertscenen, blant annet i Schönbergs Erwartung, Verdis Rekviem, Mahlers åttende symfoni og Beethovens niende symfoni. Blant tidligere års høydepunkter kan nevnes roller som Otrud i Wagners Lohengrin ved Bayreuth-festivalen og statsoperaen i Wien, Kundry i Wagners Parsifal ved Grand Théâtre de Genève samt Judith i Bartóks Ridder Blåskjegg ved Festspillene i Edinburgh. I perioden 2009 til 2020 var Baumgartner medlem av ensemblet ved Oper Frankfurt. Her hadde hun en rekke suksesser, som Amme I Strauss’ Die Frau ohne Schatten og som Fremde Fürstin i Dvořaks Rusalka. Tanja Ariane Baumgartner studerte først fiolin ved musikkhøgskolen i Freiburg, så sang i Karlsruhe, Wien og Sofia. Hun er i dag professor ved Hochschule der Künste i Bern.

NIKOLAI SCHUKOFF Aigistos

NIKOLAI SCHUKOFF kommer fra Østerrike og innledet sesong 2023-24 i rollen som Jim Mahoney i Kurt Weills Rise and Fall of the City of Mahagonny ved operaen i Amsterdam. Han vil videre tolke rollen som Florestan i Beethovens Fidelio ved Teatro Sao Carlos i Lisboa. Schukoff vil medvirke med Malmö symfoniorkester i Mahlers Das Lied von der Erde, og med Helsinki Filharmoniske Orkester i Mahlers symfoni nr. 8. Blant høydepunkter de siste årene, kan nevnes opptredener ved Metropolitan Opera i New York, i Sjostakovitsj’ Lady MacBeth of Mtsensk, i rollen som Tristan i Wagners Tristan und Isolde ved Théâtre du Capitole de Toulouse, Bacchus i Strauss’ Ariadne auf Naxos, Wagners Parsifal ved Liceu Barcelona, Tambourmajor i Bergs Wozzeck i Toulouse og Siegmund i Wagners Walkyrien ved Opéra de Marseille. Nikolai Schukoff studerte ved Mozarteum i Salzburg. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd da han overtok for Placido Domingo i Parsifal ved statsoperaen i München i 2007. I tiden etter tolket han denne rollen på flere operascener. På konsertscenen synger Schukoff blant annet Schönbergs Gurrelieder, Mahlers åttende symfoni og hans Das Lied von der Erde.

IAIN PATERSON Orestes

IAIN PATERSON er en av vår tids ledende heltebarytoner og opptrer ved de største operahusene verden rundt. Av høydepunkter kan nevnes Opéra de Paris hvor han sang rollen som Wotan i Wagners Ringssyklus dirigert av Philippe Jordan, og i samme rolle ved statsoperaen i Berlin under ledelse av Daniel Barenboim. Paterson var tidligere medlem av ensemblet ved English National Opera, hor han medvirket i en rekke operaer. Han har opptrådt på en rekke festivaler, deriblant ved BBC Proms, med Staatskapelle Berlin under ledelse av Daniel Barenboim, på Edinburgh International Festival, i Schönbergs Gurrelieder med BBC Scottish Symphony Orchestra under ledelse av Donald Runnicles, og ved Festspillene i Bayreuth i rollen som Kurwenal i Wagners Tristan og Isolde. Han har medvirket i Beethovens niende symfoni med London Symphony Orchestra, Cleveland Orchestra og City of Birmingham Symphony Orchestra. Paterson har arbeidet sammen med en rekke av verdens ledende dirigenter, som Daniel Barenboim, James Levine, Christian Thielemann, Sir Antonio Pappano, Andris Nelsons, Philippe Jordan, Sir Simon Rattle, Kent Nagano, Christophe von Dohnányi, Vasily Petrenko, Gianandrea Noseda, Edward Gardner og Sir Mark Elder. Han studerte Royal Scottish Academy of Music and Drama med Neilson Taylor.

TILMANN RÖNNEBECK Orestes’ ledsager / En gammel tjener
Foto: Marlies Kross

TILMANN RÖNNEBECK kommer fra Magdeburg i Tyskland. Han tok sangutdanning med Reiner Goldberg ved Hanns Eisler-akademiet i Berlin. Rönnebeck medvirket ved urpremieren på «Die Comedian Harmonists» ved Berlins Theater am Kurfürstendamm, og mottok Berliner Zeitungs kulturpris for sin opptreden. Rönnebecks første heltids, profesjonelle engasjement var ved Cottbus statsteater, hvor han sang en rekke roller og mottok Max Grünebaum Prisen som årets unge sanger. Han fikk særlig ros for sin tolkning av Pimen i Boris Godunov, som Wotan i Rhingullet og som Philip II i Don Carlos. Hans neste faste kontrakt var med Komische Oper in Berlin, hvor man kunne høre ham som Figaro i Figaros bryllup, Rocco i Fidelio og Don Pasquale. Siden 2010/11 har han vært tilknyttet statsoperaen i Dresden. Blant hans roller her kan nevnes Sarastro i Tryllefløyten, Seneca i Kroningen av Poppea og Arkel i Pelléas et Mélisande. I juni 2020 sang han side ved side med Anna Netrebko i en en konsertant framføring av Don Carlos. Han har sunget med en rekke store dirigenter, deriblant Christian Thielemann og Franz Welser-Möst. Han har flere ganger medvirket under Festspillene i Salzburg, hvor han debuterte som Frankrikes konge i Lear, sang 1. nasareer i Salome, og medvirket også i Elektra. I november 2021 sang han Rocco (Fidelio) ved Teatro La Fenice in Venezia under ledelse av Myung-whun Chung. Sommeren 2023 medvirket han ved musikkfestivalen i Dresden, som Fafner i Rhingullet, i en historisk informert framføring under musikalsk ledelse av Kent Nagano.

YA-CHUNG HUANG En ung tjener

YA-CHUNG HUANG har i løpet av kort tid etablert seg som en av sin generasjons ledende tenorer. Han begynte sin karriere ved Deutsche Oper Berlin, og opptrer nå jevnlig på verdens største scener. I inneværende sesong debuterer han ved Royal Opera House, Covent Garden, i Madama Butterfly, som han også vil medvirke i senere ved Bayerische Staatsoper. Han vil også debutere ved Teatro dell’Opera di Roma, som Torquemada i en ny Produksjon av Ravels L’Heure espagnole dirigert av Michele Mariotti, og ved Festspillene i Salzburg Festival synger han roller som prins Nilsky i Peter Sellars nye produksjon av Spilleren. Ved Deutsche Oper Berlin er noen av høydepunktene rollen som Mime i Wagners Ring-syklus samt rollen som Nixon i en ny produksjon av Nixon in China. Av andre gjesteopptredener kan nevnes hans debut ved Theater an der Wien som rektor i en ny produksjon av Janaceks Den listige reven, med regi av Stefan Herheim, og som Pong i en ny produksjon av Turandot ved den hollandske nasjonaloperaen.

MADELEINE SHAW Oppsynsdamen
Foto: Zoe Barling

MADELEINE SHAW deltok tidligere i Young Singer's Programme ved English National Opera, hvor hun debuterte i rollen som tiggerkvinnen i Deborah Warners produksjon av Døden i Venedig. Hun gjorde også denne rollen i Brussel, Amsterdam og i Milano. I inneværende sesong debuterer hun i rollen som Aksinya i Sjostakovitsj’ Lady MacBeth of Mtsensk ved Staatsoper Hamburg. Forrige sesong medvirket hun blant annet i Rhingullet ved English National Opera samt i Figaros bryllup ved Glyndebourne. Hun har også medvirket på konserter med London Philharmonic, Royal Philharmonic og Hallé Orchestra i Manchester. Shaw har også opptrådt på flere av de store festivalene, blant annet på BBC Proms i London og ved Edinburgh International Festival, med dirigenter som Sir Andrew Davis og Sir Mark Elder. I 2018 sang hun i USA for første gang, som engelen i The Dream of Gerontius med Boston Philharmonic Orchestra dirigert av Benjamin Zander. Shaw har et særlig nært forhold til Hallé Orchestra, og blant nyere opptredener i Manchester kan nevnes Janaćeks Glagolitiske messe, Beethovens niende symfoni og Verdis rekviem.

CLAUDIA HUCKLE 1. tjenestepike

CLAUDIA HUCKLE studerte ved Royal College of Music i London, the New England Conservatory i Boston og ved Curtis Institute of Music i Philadelphia. Hun var tilknyttet Oper Leipzig i fire sesonger fra 2009 og vant Birgit Nilsson Remembrance Award ved Operalia-konkurransen i Verona i 2013. I inneværende sesong medvirker Huckle blant annet i Wagners opera Parsifal ved Opera National de Paris samt ved Teatro Real Madrids Ring-syklus. Huckle har medvirket i en rekke operaer, deriblant Madama Butterfly og Die Egyptische Helena. Hun har også medvirket i en framføring av Gustav Mahlers 2. symfoni med Orchestre Philharmonique de Radio France og Myung-Whun Chung og Händels Messias med Freiburg Baroque Orchester og Trevor Pinnock. Huckle har nylig spilt inn Mahlers Das Lied von der Erde sammen med pianisten og dirigenten Justin Brown. Hun medvirket ved Sir Mark Elders og Bergen Filharmoniske Orkesters framføring av Frederick Delius’ A Mass of Life høsten 2022 samt på innspillingen av samme verk.

EMILY SIERRA 2. tjenestepike
Foto: Leo Fotos

EMILY SIERRA var finalist i den internasjonale Operalia-konkurransen i 2022, og har i tillegg nådd svært høyt opp i en rekke andre internasjonale sangkonkurranser. I inneværende sesong debuterer hun både i rollen som Stéphano i Gounods Romeo og Julie ved operaen i Dallas, og i rollen som Idamante i Mozarts Idomeneo ved statsoperaen i München. I München vil hun også som medlem av ensemblet gjennom sesongen medvirke i blant annet Musorgskijs Boris Godunov, Donizettis Lucia di Lammermoor, Bellinis Norma og Annina i La Traviata. Blant høydepunkter fra hennes to år i München så langt kan nevnes rollen som Kate Pinkerton i Puccinis Madama Butterfly, søster Mathilde i Poulencs Karmelittersøstrene og Nanni i Haydns L’infedeltà delusa. Hun har videre sunget Händels Messias i Royal Albert Hall samt opptrådt i Boston Symphony Hall og Curtiss Hall i Chicago. Sierra studerte ved Juilliard School of Music og Royal College of Music International Opera Studio.

MARIE-LUISE DRESSEN 3. tjenestepike
Foto: Tanja Dorendorf

MARIE-LUISE DRESSEN studerte ved høgskolen for musikk og teater i Leipzig fra 2003 til 2009. Hun har deltatt på mesterklasser med Christa Ludwig, Brigitte Fassbaender og Franz Grundheber. Fra 2009 til 2011 var hun medlem av ensemblet ved gera-Altenburg-teateret, og hadde samtidig et gjesteopphold ved operaen i Malmö. Fra 2011 til 2016 inngikk hun i ensemblet ved Luzern Theater og hadde gjesteopphold ved Basel Theater. Hun har samarbeidet med Fura dels baus i musikkteater-prosjektet Die Stimmen der Frauen vom Fluss av Howard Arman. I 2017 debuterte hun som Hans ved Staatstheater Kassel og ble så et fast medlem av ensemblet der fram til 2019. Etter sesongen 2019/20 har Dressen vært frilans, og opptrer regelmessig ved Bastilleoperaen i Paris, Teatro Real Madrid, Theater Freiburg, Oper Köln, Deutsche Oper Berlin, Theater Bremen og Semperoper Dresden. Hun debuterte ved Teatro San Carlo i Napoli i 2023. I inneværende sesong medvirker hun blant annet i Peter Maxwell Davies’ opera Miss Donnithornes’ Maggot ved operaen i Leipzig.

HEDVIG HAUGERUD 4. tjenestepike / Slepbærer

HEDVIG HAUGERUD kommer fra Oslo, og i 2017 fikk hun sin bachelorgrad fra Norges musikkhøgskole, hvor ett av årene ble tilbrakt som utvekslingsstudent i Paris ved det prestisjetunge Conservatoire National et Supérieur. Hun fortsatte sine studier ved Det Kongelige Teaters Operaakademi i København, hvor hun begynte samarbeidet med den anerkjente sanglæreren Susanna Eken. Hun avla sin eksamen i 2021, med et lengre utdrag av Strauss’ Rosenkavaleren, hvor hun sang rollen som Marsjalinnen. I løpet av studiene debuterte hun også ved Det Kongelige Teater, i rollen som Annina i Verdis La traviata. I august 2022 sang hun som Amelia i Maskeballet på Opera på Skäret i Sverige. Svenska Dagbladet beskrev henne som «en sensasjon». Hedvig har deltatt i flere prestisjetunge konkurranser, som Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse 2021, Neue Stimmen 2022, og Renata Tebaldi International Voice Competition 2022. I 2020 mottok hun Bayreuth Stipendung, og ble invitert som gjest til festspillene det påfølgende år. Hedvig er fått internasjonal oppmerksomhet, og i 2022 signerte hun med det anerkjente agenturet Intermusica i London. I oktober var hun solist i Edvard Griegs orkestersanger med Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester på deres Spania-turné.

EVGENIYA SOTNIKOVA 5. tjenestepike / Den fortrolige
Foto: Oxana Ivleva

EVGENIYA SOTNIKOVA kommer fra Russland, og hun studerte ved Rimsky-Korsakov State konservatoriet i St. Petersburg hvor hun vant flere priser. I 2009 ble hun tildelt Oscar und Vera Ritter-Stiftung Prize under den internasjonale sangkonkurransen for italiensk opera i Dresden. Dette medførte han hun ble tilknyttet Bayerische Staatsoper i München. Hun fikk så sin debut ved Glyndebourne Touring Company i England, hor hun medvirket i operaer som Dvoraks Rusalka, Mozarts Idomeneo og Poulencs Carmelitterdialogene. Hun har også medvirket i Stravinskys Les Noces i Tonhalle Zürich, og har flere ganger vendt tilbake til statsoperaen i München. Blant andre operaer hun har medvirket i, kan nevnes Mozarts Figaros bryllup, Strauss’ Rosenkavaleren og Elektra. I inneværende sesong vender Sotnikova tilbake til statsoperaen i München. Evgeniya Sotnikova har samarbeidet med dirigenter som Kirill Petrenko, Andris Nelson, Kent Nagano, Pablo-Heras Casado, Simone Young, Vladimir Jurowski, og med regissører som Árpád Schilling, Heiner Goebbels, Richard Brunnel og Peter Stein.

MEDVIRKENDE 

Sir Mark Elder dirigent
Sir Stephen Hough piano

PROGRAM

Johan Halvorsen (1864-1935): Norsk rapsodi nr. 1 i A-dur (12’)

Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Pianokonsert nr. 2 i c-moll, op. 18 (35’)
Moderato
Adagio sostenuto – Più animato – tempo I
Allegro scherzando

Pause (25')

Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Symfoni nr. 2 i e-moll, op. 27 (55’)
Largo – Allegro moderato
Allegro molto
Adagio
Allegro vivace

Pianoforspill med elever fra Bergen kulturskole i foajeen kl. 18.30 torsdag

Konserten torsdag strømmes på bergenphilive.no

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra.

Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

SIR STEPHEN HOUGH (foto: Jiyang Chen Photography) er en av verdens ledende pianister som kan se tilbake på en karriere som strekker seg over førti år. Han har spilt recitaler og vært solist med ledende orkestre over hele verden. Han har medvirket på hele tredve konserter på BBC Proms, nå senest med Rakhmaninovs første pianokonsert med BBC Philharmonic Orchestra.

Hough er denne sesongen også Artist in Residence ved Orquestra Sinfônica do Estado de São Paulo, og på programmet inngår blant annet alle Rakhmaninovs pianokonserter. I 2024 vil Houghs egen pianokonsert få sin urpremiere med komponisten selv ved pianoet. Den europeiske premieren finner sted i Manchester, med Hallé-orkesteret under ledelse av Sir Mark Elder. Verket er inspirert av Stefan Zweigs bok, Verden av i går.

Hough har en omfattende diskografi bestående av rundt 70 cder, hvorav svært mange er prisbelønnet og kritikerrost med Diapason d’Or de l’Année, flere Grammy-nominasjoner og åtte Gramophone Awards inklusive pris for årets cd. Sammen med Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn Edvard Griegs ene, og Franz Liszts to pianokonserter.

Hough er også forfatter av flere bøker og skriver også i aviser og tidsskrifter som The Guardian og The New York Times. Han er æresmedlem av Royal Philharmonic Society, gjesteprofessor ved Royal Academy of Music i London, og er tilknyttet Royal Northern College of Music i Manchester og Juilliard School i New York.

OM PROGRAMMET

Ekko av nasjonal begeistring
Da Norge fikk sin selvstendighet i 1905 ble dette feiret behørig, og den norske begeistringen skapte et vell av musikalske opptrinn. På Nationaltheateret oppførte man skuespill, syngespill og konserter – og i orkestergraven, som musikalsk leder for det hele, stod Johan Halvorsen.

Han skrev enorme mengder, hvorav mye var scenemusikk, og trass i en svært omfattende ouvre antar man at mye av musikken gikk tapt da han ryddet etter seg på teateret. Alt fra små trompetfanfarer til store overtyrer ble komponert, og det travle liv som teaterets toneskald bød også på en del utfordringer kunstnerisk. Hans kone fortalte i et intervju at «Halvorsen var meget lei seg for at han ikke fikk tid til å skrive mer i de store former.»

Denne sjansen skulle til dels dukke opp da han i 1919 tok over som dirigent for Det Filharmoniske selskab i Oslo. Nå fikk han endelig dirigere større verk. I tillegg skulle den kreative ånden strømme over ham ved årsskiftet 1919-20 da de to norske rapsodiene ble skrevet. Formmessig er disse i slekt med Svendsens rapsodier, men også langt på vei Griegs symfoniske danser. Halvorsens to rapsodier er begge tredelt i en hurtig-langsom-hurtig-inndeling, i så måte i slekt med konsertformens oppbygning.

Rapsodi nr. 1 begynner med en vestlandsspringar (kjennetegnes ved at alle slagene er like lange) som vokser seg organisk til en feiende flott og energisk dans. Når denne har lagt seg, beredes grunnen for den vakre midtdelen hvor Halvorsen har brukt den gamle folketonen «Jeg lagde mig så silde.» Celloen innleder lengselsfullt og sårt, og avløses av en overgang hvor flere av treblåserne kommenterer de elegiske strykerne. Så følger delens klimaks hvor hornene bretter seg ut, og fiolinene former en vakker motstemme. Nesten umerkelig opprinner denne delen, og det er som om et spelemannslag entrer scenen og spiller opp til dans med den friske hallingen som avslutter verket. VGs anmelder Trygve Torjussen var svært begeistret etter urframføringen i januar 1920, og gir følgende attest: «Halvorsen slutter sig umiddelbart til Svendsen i denne rapsodi uten dog at komme sin store forgjænger for nær. Man mærker Halvorsens haand baade i form og instrumentation. Rapsodien er meget effektfuld og klinger brilliant. Den vil sikkert bli populær.»

Melodisk lidenskap
Sergei Rakhmaninov var en temmelig privat mann. Det finnes svært få intervju av typen «Rakhmaninov snakker ut.» Men heldigvis lot han av og til omverden få en sniktitt inn i sitt kreative rom, og han uttalte en gang at «en komponists musikk bør uttrykke hvor han er født. Hans kjærlighetsaffærer, religion, bøkene som har influert ham, maleriene han er glad i. Dette må i sum utgjøre hvem han er som komponist.» Og det er knapt et verk hvor dette er mer tydelig enn i hans 2. klaverkonsert.

I oppveksten tok Rakhmaninovs bestemor ham med på gudstjenester i den ortodokse kirken i St. Petersburg, noe som helt tydelig har vært både åndelig og estetisk formende for ham. De tunge klemt fra klokketårnene og den dype resonans fra mannskorenes ortodokse kirkesang satte uutslettelige spor. Karakteristisk for de gamle salmene er at melodiene veldig ofte bare beveger seg trinnvis, uten så mange store melodiske sprang. Og det er nettopp denne kombinasjonen av klokkeklang og korsang som er førende for 1. sats i hans 2. klaverkonsert.

Svære akkorder i dunkelt belyste klanger svares av dype drønn i bassen, før orkesteret kommer inn og maler ut det udødelige hovedtemaet med bred pensel. De storslagne følelser og inderlig vakre melodier er ikke bare et uttrykk for Rakhmaninovs romantiske lynne, men også for hans kjærlighetsliv. I tiden fram mot den katastrofale urframføringen av hans første symfoni i 1895 (som en fordrukken Alexander Glazunov dirigerte) var Rakhmaninov hodestups forelsket i ei dame som het Anna Lodizhenskaya. Problemet var bare at hun var gift. Den heller dramatiske førstesymfonien var på mange måter en musikalsk hyllest til hans store flamme. Da verket ble så dårlig mottatt gjorde det at Rakhmaninovs krise både var av emosjonell, musikalsk og kunstnerisk art. Han led av depresjoner og skrivevegring, og trengte hjelp av nevrologen, Dr. Nikolai Dahl for å komme ut av en tre år lang skrivesperre.

Urframføringen av konsert nr. 2 i Moskva i november 1901 var en gigantisk suksess, og Rakhmaninov etablerte seg nå som en av de ledende komponistene i sin generasjon. Men også på det private plan var livet mer i vater, for i 1902 giftet han seg med sin kusine, Natalia Satina, etter å ha vært forlovet med henne i tre år. Det er i så måte ikke rart at verket er gjennomsyret av lidenskap, lengsel og storslagne følelser, for Satina – habil pianist som hun var – var en strålende match for Rakhmaninov.

Mesterlig rehabilitering
Symfoni nr. 2 må også sees i sammenheng med ovennevnte verk, for en svært selvkritisk Rakhmaninov brukte lang tid før han skrev en ny symfoni etter miseren med den første. Han var også svært hemmelighetsfull om den symfoniske oppfølgeren. Kanskje ønsket han ikke noe oppstyr, forventninger eller skriverier. Kanskje var han redd for en ny nedtur? Men i 1907 begynte ryktene å gå i russisk presse, og Rakhmaninov skriver til en venn at «ja, det er sant, jeg har skrevet en symfoni. (…) Jeg fullførte den for en måned siden, og har lagt den til side nå. Den påfører meg alvorlige bekymringer, så jeg vil helst ikke tenke mer på den. Men fremfor alt lurer jeg på hvordan avisene har fått nyss om den.»

E-mollsymfonien ble urframført i St. Petersburg den 26. januar 1908 med komponisten på dirigentpodiet. Moskva stod for tur uken etter, og i de påfølgende seks årene ledet han oppførelser av den over hele Europa og i USA. Og om det skulle være noen tvil: Symfonikeren Rakhmaninov var definitivt rehabilitert gjennom dette verket!

Her møter vi ham på sitt beste: Vakre melodier, fargerik orkestrering, sprudlende glede og inderlig lengselsfulle linjer har gjort at symfoni nr. 2 er blant hans mest populære og mest spilte verk.
Det åpner med en mørk og langsom introduksjon, før en stort anlagt 1. sats utfoldes. Her får vi også en rekke frempek til den berømte adagiosatsen som følger senere.

Selv om 1. sats innehar rytmisk fleksibilitet og krumspring, er den likevel ikke en utpreget hurtig sats. Derfor var det naturlig at symfoniens scherzo skulle følge som sats nr. 2. Her viser Rakhmaninov seg fra en spretten og energisk side, skjønt, denne satsen er heller ikke fri for bredt malte partier.

Den dør umerkelig hen for så å bli avløst av den intenst gripende adagiosatsen. Etter en kort bølgende intro tar klarinetten plass og bretter ut en betagende vakker melodi – så erketypisk Rakhmaninov, og så vakker som bare han kan skrive den.

Finalen vekker oss fra den søte dvalen, og er en rytmisk drivende og feiende flott musikalsk triumf, som om Rakhmaninov sier til oss: «Jeg greide det!»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE 

Edward Gardner dirigent
Håkon Matti Skrede kormester
Edvard Grieg Kor
Voces Timisienses, Timisoara

PROGRAM

Sergej Rakhmaninov (1873-1943):  Vesper

OM DE MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

VOCES TIMISIENSES består av sangere fra Banatul Filharmoniske Kor (Romania). Ensemblet ble etablert I 2019 ut fra et ønske om å tilegne seg et internasjonalt repertoar, for å kunne presentere det for et lokalt publikum i tillegg til det filharmoniske korets månedlige programtilbud. Siden koret ble stiftet har det gitt en rekke recitaler, både i egen konsertsal og på andre steder. Ensemblets repertoar omfatter korstykker som man håper vil stimulere publikums interesse for a cappella korsang, fra Bach til arrangementer av berømte sanger fra Disneyfilmer, annen filmmusikk og musikk fra pop og rockverden. En musikalsk reise som inneholder både samtidige korkomposisjoner og, ikke minst, musikk fra Romania. Et annet viktig mål å trekke et yngre publikum inn i den klassiske musikkens verden. Derfor presenteres flere av deres recitaler som del av undervisningen rettet mot et yngre publikum.

OM PROGRAMMET

Til røttene
Sergei Rakhmaninovs virtuose og idiomatiske verk for piano er velkjente, og populære både hos utøvere og lyttere. Men som versatil tonekunstner hadde han også svært godt grep om orkesteret, han skrev fantastisk kammermusikk, opera og vokale verk. Sistnevnte er på mange måter det nærmeste vi kommer en urkilde i hans kunstnerskap, for inntrykkene han fikk gjennom russisk-ortodoks musikk i barndommen satte spor som skulle bli førende for ham resten av livet.

«Lyden av kirkeklokker preget alle de russiske byene jeg kjente… de akkompagnerte alle russere fra barndom til grav, og ingen komponist kan flykte fra deres innflytelse,» sa Rakhmaninov. I oppveksten ble han tatt med på messer i den russisk-ortodokse kirken i St. Petersburg, og her fikk han innblikk i en lang og temmelig uberørt tradisjon. For om verden omkring hadde endret seg, var gudstjenestene og musikken temmelig uendret. «Jeg nøt den fantastiske sangen fra kirkekorene i barndommen,» sa han. «Noen ganger snek jeg meg ned fra galleriet, for virkelig å oppleve den ordentlig på nært hold.»

Ved utbruddet av 1. verdenskrig var Rakhmaninov for lengst etablert som en av de ledende komponistene i Europa, og en svært etterspurt dirigent og pianist. Krigen skulle etter hvert føre til revolusjonen i Russland, og Rakhmaninov måtte flykte. Men dette lå enda fram i tid.

Vinteren 1914-15 var 1. verdenskrig bare så vidt i gang. Hjemme i Russland økte samholdet og patriotismen. Slaget ved Tannenberg, hvor rundt 30.000 russiske soldater ble drept var en alvorlig knekk for tsarveldet, og folket der hjemme søkte samhold og trøst i den ortodokse musikken.

Når da Rakhmaninov satte seg ned og skrev sin Vesper traff han ikke bare en tidsånd, og en etterspørsel etter religiøs kormusikk. Han fikk også vise seg fra en annen side enn man var vant til: Her er det ikke virtuose pianogester eller showmanship. Isteden gir han oss et inderlig dyptfølt verk hvis mål er å trøste oss som lytter til det.

Den britiske sopranen Joan Rodgers (1956-) hevder at det idiomatiske er i høysetet i dette verket, og at Rakhmaninov skriver strålende og følsomt for menneskestemmen. Dessuten er det «en fintfølende lyrisk flyt» sier hun, og legger til: «Han skriver så kreativt og oppfinnsomt. Det er mesterlig hvordan han aldri lar harmoniseringene stå i veien for de ortodokse sangene som verket er bygget på.»

Rent liturgisk har Rakhmaninov hentet tekster og melodier fra tre av tidebønnene: De seks første satsene er fra vesper (ved mørkets frembrudd), nr. 7-14 er fra matutin (morgenbønnen før det blir lyst), før femtende og siste sats runder av verket med en tekst fra prim (dagens første time).

Ved siden av av korsymfonien Klokkene, op. 35 var Vesper Rakhmaninovs favorittverk, og sats nr. 5, Nunc dimittis (Simeons lovsang) ble fremført i begravelsen hans.

Med Vesper satte Rakhmaninov på mange måter punktum for en lang og rik kirkemusikalsk tradisjon i Russland. Det tok ikke lang tid før de anti-religiøse kampanjene i Sovjetunionen i praksis forbød oppførelsen av denne type verk i konsertsalene. I kirkene derimot, kunne man en og annen sjelden gang oppleve den. Den store pianist og dirigent Vladimir Ashkenazy beretter om dette i flere intervjuer: I påsken 1960 ble Rakhmaninovs Vesper fremført i en kirke i Moskva. Det var stuvende fullt. Og, sier han: «De sang kanskje ikke så bra, men det var likevel en vidunderlig opplevelse – bare det å få høre verket!»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Jan Willem de Vriend dirigent
Dejan Lazić piano

Wolfgang Amadeus Mozart (1765-1791)

Orkestersuite fra skuespillet Thamos, Konge av Egypt (16’)

Konsert for piano og orkester nr. 12 i A-dur (26’)
Allegro
Andante
Allegretto

Pause (25')

Franz Schubert (1797-1828)
Symfoni nr. 1 i D-dur, D 82 (29’)
Adagio – Allegro vivace
Andante
Menuett
Allegro vivace

JAN WILLEM DE VRIEND (foto: Marcel van den Broek) fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden.

Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum.

2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille. Jan Willem de Vriend har tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet.

Sammen med kveldens solist, pianisten Dejan Lazić, og orkesteret spiller de Vriend inn en serie cder med musikk av Mozart. Den første, med pianokonsert nr. 14 og 23 samt Rondo Concertante, kom på markedet tidligere i høst.

DEJAN LAZIĆ (foto: Lin Gothoni) kommer fra Kroatia og ble født inn i en musikerfamilie. Han vokste opp i Salzburg hvor han studerte ved Mozarteum (klarinet, piano og komposisjon. Dejan Lazić bor i Amsterdam. Han opptrer jevnlig med orkestre som Boston Symphony, Budapest Festival Orchestra, Basel Chamber Orchestra, Chicago Symphony, City of Birmingham Symphony Orchestra, Danish National Symphony, Helsinki Philharmonic, NDR Elbphilharmonie Orchestra Hamburg, Netherlands Philharmonic og det svenske radiosymfoniorkesteret.

Han samarbeider tett med dirigenter som Iván Fischer, Andris Nelsons, Ivan Repušić, Thomas Søndergård, Robert Spano, John Storgårds, Jan Willem de Vriend og Kazuki Yamada. Dejan Lazić medvirket på en rekke cder på Channel Classics, og hans innspilling av Rakhmaninovs pianokonsert nr. 2 med London Philharmonic Orchestra og Kirill Petrenko ble tildelt den tyske Echo Klassik Award.

Dejan Lazić er også komponist, og hans verk opplever økende anerkjennelse. Hans første store orkesterverk, et tonedikt med tittelen “Mozart and Salieri”, op. 21, ble bestilt og førstegangsframført av Indianapolis Symphony og Krzysztof Urbański.

OM PROGRAMMET

Pianistisk markedsføring
«Hr. Mozart, Kapellmeister, ønsker herved å henvende seg til et verdig publikum med sine tre nyeste pianokonserter. Disse kan fremføres både med stort orkester inkludert treblåsere, men også med en quatro, med andre ord, to fioliner, en bratsj og en cello. De vil gå i trykken tidlig i april i år (1783) …»

Slik lød Mozarts annonse for pianokonsertene nr. 11-13, som han komponerte høsten 1782. Da hadde han akkurat hatt strålende suksess med operaen Bortførelsen fra Seraillet, og så nå etter nye måter å markedsføre seg både som pianist og komponist. Han prøvde først å få konsertene utgitt nærmest som bestillingsvare, noe som var mer eller mindre resultatløst. Deretter prøvde han lykken hos en forlegger i Paris, men uten hell. Først i 1785 ville Artaria i Wien gi dem ut, og dette ble eneste gang Mozart fikk sine klaverkonserter på trykk mens han levde.

Rent innholdsmessig er disse tre konsertene mer moderate i vanskelighetsgrad enn de store verkene som skulle følge senere, noe som åpenbart også har vært Mozarts intensjon. Ved juletider 1782 skrev Mozart i et brev til sin far at «de nye konsertene er ikke for tunge og ikke for lette. De er veldig briljante, en fornøyelse for øret, og naturlige uten å være påtatt. Her er passasjer som connaisseurer vil kunne verdsette, men disse er også skrevet slik at mindre lærde kommer til å sette pris på dem, selv uten at de vet hvorfor.»

Konsert nr. 12 er den mest spilte av de tre, og holdes gjerne for å være den fineste av dem. Blant pianister går den ofte under kallenavnet «den lille A-dur,» for selv om den strengt tatt er eldst, er den lillebror til konsert nr. 23 som den deler toneart med. Typisk for Mozarts skriving i A-dur er at musikken er luftig og lyrisk, og med lekre, sangbare melodier.

Første sats er typisk Mozart allerede fra start: Han bygger veldig ofte melodiene over brutte akkorder, og de første tonene her er en stigende A-dur. Satsen er komponert i sonatesatsform, slik 1. satser hos Mozart – med få unntak – er, og han gir oss fargerike nyanser i gjennomføringsdelen når musikken får innslag av molltonalitet i en lekker musikalsk samtale mellom piano og orkester.

2. sats er høytidelig, nesten salmeaktig. Skribenten har alltid syntes den minner om «Ingen er så trygg i fare.» Strykerne spiller sotto voce – med dempet stemme – og solisten følger opp med enkle og inderlig ornamenterte linjer.

I finalen slipper Mozart seg løs i tilværelsens letthet, og gir oss en frisk rondo. Og trass i den obligatoriske molldelen midtveis står satsen som en lys og skinnende avslutning på en vakker konsert, skrevet av en ung og aspirerende kunstner som visste å sjarmere sitt publikum – da som nå.

Ungdomstoner
Året er 1813. Napoleon taper i slaget ved Leipzig, Danmark-Norge går mot sin avslutning, og i Wien sitter en 16 år gammel gutt og skriver sin første symfoni. Hans navn er Franz Schubert.

På denne tiden var han elev ved Wien Stadtkonvikt, en slags ekvivalent til lærerskolen. Den unge Schubert skulle følge i sin fars fotspor og bli pedagog. Skjønt, det var musikken som kalte på ham. I løpet av de fem årene han studerte tok han timer med maestro Antonio Salieri, noe han også skulle fortsette med senere.

Et viktig svennestykke for komponister på 1800-tallet var å skrive en symfoni. Grieg måtte også til pers med denne type lakmustest: «Gå nå hjem og skriv en symfoni,» sa Gade til ham i 1863, 50 år etter at Schubert skrev sin første.

En symfoni ble ansett som noe av det fineste og mest høyverdige man kunne skrive, og var en måte vise i hvilken grad du behersket form, innhold, instrumentering og forståelse for historien.

Schubert hadde forsøkt seg på en symfoni allerede som 14-åring, men bare et fragment av en 1. sats (D213) har overlevd. Som 15-åring skrev han fire orkesterovertyrer. Form- og lengdemessig var disse gjerne ekvivalenter til en 1. sats i en symfoni, og for Schubert var dette svært nyttig trening.

Det er en kjent sak at Schubert beundret Beethoven, men i denne 1. symfonien hører vi også tydelige impulser fra både Haydn og Mozart. Den langsomme adagio som innleder 1. sats er, i kombinasjon med tonearten D-dur, egnet til å assosieres med symfoni nr. 104 av Haydn. Besetningsmessig er Schubert også helt på linje med sine forgjengere, da han her bruker fløyte, oboer, klarinetter, fagotter, horn, trompeter, pauker og strykere.

Men likevel, melodiene og de snedige modulasjonene er helt og holdent Schuberts egne, og hans lyriske åre er allerede svært tydelig. Et artig grep han gjør i 1. sats er å inkludere den langsomme introduksjonen i reprisen. Normalt står slike adagioer for seg selv, men Schubert viser her evne til kreativitet og nytenkning. Ungdommen før til dags, altså!

2. sats vekker umiddelbart til live en linje fra Mozarts verden, noen har endog nevnt at 2. sats fra Praha-symfonien kan være en mulig inspirasjonskilde.

3. sats er en livlig menuett hvor arven etter Haydn børstes støv av. En statelig melodi breier seg fram, før den avløses av en mer tilbakelent og utrolig sjarmerende ländler – en østerriksk dans i 3-takt.

Finalen åpner forsiktig, men intenst ilende. 1. og 2. fiolin er alene om å introdusere det lekne temaet, før hele orkesteret inviteres inn i varmen. En utrolig drivende energi preger hele satsen, og det må nevnes at Schubert skriver trompetstemmene uvanlig høyt for klassisistisk musikk å være.

Finis et fine skrev han til slutt på partituret. Denne lille notisen kan tolkes både som at verket var ferdig, men også at hans læretid ved Stadtkonvikt var over. Han hadde fullført sin første symfoni som 16-åring. I den forbindelse kan vi nevne at Beethoven, som Schubert så sånn opp til, var nesten dobbelt så gammel da han fullførte sin første.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Kjell Seim dirigent
Hedvig Haugerud sopran

Egil Hovland (1924-2013)
Fanfare og koral (8’)

Edvard Grieg (1843-1907)
Solveigs sang, fra Peer Gynt, op. 23
Solveigs vuggevise, fra Peer Gynt, op. 23
Fra Monte Pincio
En svane
Våren
Henrik Wergeland

Pause (25')

Jean Sibelius (1865-1957)
Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 43 (44’)

Allegretto – Poco allegro – Tranquillo, ma poco a poco
Tempo andante, ma rubato – Andante sostenuto
Vivacissimo – lento e suave – Largamente
Finale (allegro moderato)

OM DE MEDVIRKENDE

BFUngs hoveddirigent er KJELL SEIM (foto: Magnus Skrede), Norges viktigste inspirator for unge orkestermusikere. Kjell Seim har studert ved Norges Musikkhøgskole hvor han tok eksamen i 1986. Han har studert med dirigentene Arvid Fladmoe, Karsten Andersen, Aldo Ceccato og Jorma Panula. Seim har dirigert alle de norske profesjonelle symfoniorkestrene og har vært tilknyttet operaen i Kristiansund siden 1986, og siden 1989 som musikalsk sjef. Seim har vært kunstnerisk leder for flere orkestre; det nordnorske kammerorkester (1990-1993), Kristiansand Symfoniorkester (1991-1992) og Jönköping Symfoniorkester (1995-1998). Han har også gjestedirigert en rekke orkestre og operahus i de nordiske landene samt Tyskland, Russland, Kina, Sør-Afrika og Ukraina. I 1987 vant han 1. premie på den nordiske dirigentkonkurransen med Radiosymfonikerne i Stockholm i 1987.

Kjell Seim har viet mye tid til å arbeide sammen med ungdom helt siden 1973. I 1997 var han med å etablere Ung Symfoni i Bergen, og i 2008 Vestregionen Ungdomssymfoniorkester. Hans betydning for den kunstneriske utviklingen av BFUng, tidligere Ung Symfoni, kan neppe overdrives.

HEDVIG HAUGERUD kommer fra Oslo. I 2017 fikk hun sin bachelorgrad fra Norges musikkhøgskole, hvor ett av årene ble tilbrakt som utvekslingsstudent i Paris ved det prestisjetunge Conservatoire National et Supérieur. Hun fortsatte sine studier ved Det Kongelige Teaters Operaakademi i København, hvor hun begynte samarbeidet med den anerkjente sanglæreren Susanna Eken. Hun avla sin eksamen i 2021, med et lengre utdrag av Strauss’ Rosenkavaleren, hvor hun sang rollen som Marsjalinnen.

I løpet av studiene debuterte hun også ved Det Kongelige Teater, i rollen som Annina i Verdis La traviata. I august 2022 sang hun som Amelia i Maskeballet på Opera på Skäret i Sverige. Svenska Dagbladet beskrev henne som «en sensasjon». Hedvig har deltatt i flere prestisjetunge konkurranser, som Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse 2021, Neue Stimmen 2022, og Renata Tebaldi International Voice Competition 2022. I 2020 mottok hun Bayreuth Stipendung, og ble invitert som gjest til festspillene det påfølgende år. Hedvig har fått internasjonal oppmerksomhet, og i 2022 signerte hun med det anerkjente agenturet Intermusica i London.

BERGEN FILHARMONISKE UNGDOMSORKESTER (BFUng) (foto: Magnus Skrede) har etablert seg som en betydningsfull satsning på talentutvikling innen klassisk musikk og ensemblespill.

Orkesteret har full symfonisk besetning og medlemmene kommer fra hele landet. BFUng er i dag det fremste ungdomssymfoniorkesteret i Norge som ikke er prosjektorientert, men som er i kontinuerlig drift gjennom hele året. Orkesteret har nå 120 medlemmer mellom 15 og 25 år. BFUng har sine månedlige samlinger i Grieghallen i Bergen.

I tillegg til hoveddirigent Kjell Seim dirigerer Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent Edward Gardner ett prosjekt per sesong. Kristian Järvi, Eun Sun Kim, Jesús López Cobos, Lawrence Foster, Christian Vásquez, Torodd Wigum, Nils Erik Måseidvåg, Lars-Thomas Holm, Jan-Erik Hybertsen, Eivind Aadland og Baldur Brönnimann har også dirigert BFUng gjennom de siste sesongene.

BFUng har også spilt med en rekke solister som Mari & Håkon Samuelsen, Amalie Stalheim, Ragnhild Hemsing, Ludvig Gudim, Lina Johnson, Valdemar Villadsen, Audun Iversen, Christian Valle, Aleksander Nohr, Melina Mandozzi, Ilze Klava, Joachim Carr, Christian Ihle Hadland, Ole Christian Haagenrud, Leif Ove Andsnes, Sigurd Greve og August Schieldrop.

BFUng har vært en del av Musikkselskapet Harmonien-familien siden 2015. Opprettelsen av BFUng var et av Bergen Filharmoniske Orkesters viktigste initiativer i 250-års jubileumsåret 2015. Orkesteret bygger på det tidligere Ung Symfoni, som har eksistert i bortimot 20 år, og som har vært Norges eneste helårs ungdomssymfoniorkester.

Ambisjonen for BFUng er å være et flaggskip blant ungdomssymfoniorkestrene i Norge, gjennom et tett samarbeid med moderensemblet Bergen Filharmoniske Orkester, dets musikere og gjestende solister og dirigenter. Orkesteret drives av Musikkselskapet Harmonien, og er fundert på et samarbeid med Griegakademiet og Barratt Due Musikkinstitutts avdeling i Bergen.

Når kveldens konsert i Grieghallen arrangeres er BFUng nettopp vendt tilbake fra en turné i Spania, med konserter Valladolid, Avila, Salamanca og i Leon.

OM PROGRAMMET

Fanfare og koral
Da Fanfare og koral så dagens lys i 1966 var den skrevet for janitsjarkorps. St. Olaf Band i USA bestilte verket, og det ble urframført på Festspillene i Bergen samme år. Det gjorde et så solid inntrykk at man umiddelbart spurte Egil Hovland om å bearbeide det for symfoniorkester.

Hovedelementene i stykket er den innledende fanfaren og koralen, og disse avløses av mellomspill, hvorav det ene er for slagverk. Til slutt forenes disse i et fyrverkeri av orkestrale farger. Hovland var noe av en neoklassisist, og evnet å forene både form og tradisjoner med nye tiders impulser. Fanfare og koral er å anse som et tonalt verk med elementer av fritonalitet, da han benytter hele den kromatiske skalaen i koralens tema.

Liedens mester
Edvard Grieg hadde et særskilt talent for å skrive musikk i de såkalte små former. Sanger og korte klaverstykker lå lett for ham, noe som også var grunnlag for en viss fortvilelse. Som romantisk komponist ville han selvsagt skrive stort anlagte symfonier, og vi aner noe av et hjertesukk i disse ord han skrev til Emil Hornemann i 1896: «Jeg har med respekt å si intet gjort uten de såkalte Lyriske stykker som samler seg om meg som lus og lopper på landet.»

Klaveret er et sentralt instrument for Grieg, og svært mange av liedene fremførte han sammen med sin kone, Nina. «Hun er den eneste sanne tolker av mine lieder» sa han, og trass i at hun ikke var utdannet sanger, beskrives hennes innlevelse og fremtoning på scenen som svært naturlig og gripende.

Liedene var noe som bandt de to sammen, og passende nok var det nettopp det Grieg ga henne i forlovelsesgave: Opus 5, Hjertets melodier, var et uttrykk for en dyptfølt affeksjon, og en faglig og menneskelig beundring Grieg hadde for sin kjære Nina.

Solveigs sang og Solveigs vuggevise er fra scenemusikken til Ibsens Peer Gynt. Rent uttrykksmessig var musikken Grieg skrev til dette skuespillet med på å lage det Eyvind Solås kaller «et nasjonalromantisk stillas,» og flere av satsene ble så populære at Grieg satte dem sammen i to suiter for orkester.

Solveig synger mens hun går tålmodig hjemme og lengter etter sin kjære Peer som er ute i verden på rakadis. Her har Grieg latt seg inspisere av folketoner fra både Norge og Sverige, og slektskapet med «Ack Värmeland, du sköna» er høyst til stede. I tillegg har han lagt inn en lystig springdans som gjenspeiler den ilende lengsel hos Solveig. Hennes betingelsesløse kjærlighet til ham får omsider uttelling når han mot slutten av stykket vender hjem, og hun synger sin vuggesang til ham.

Om Grieg hovedsakelig gjorde suksess i små format, ble a-mollkonserten svært godt mottatt. Vinteren 1869-70 oppholdt ekteparet Grieg seg i Roma, og det var da den store mester Franz Liszt spilte Griegs klaverkonsert prima vista. Italia og Roma er, og har lenge vært, et yndet reisemål for både penselførende, skrivende og tonediktende kunstnere, og Grieg var intet unntak. Monte Pincio er en av de mest kjente høydene i den evige stad, og med Bjørnstjerne Bjørnsons tekst som utgangspunkt har Grieg skapt en helstøpt og svært fargerik lied som er blant hans mest sungne.

Henrik Ibsen oppholdt seg også mye i Roma, og i opus 25 har Grieg utelukkende brukt hans tekster. «En svane» omhandler den romantiske myten om at det siste denne grasiøse og vakre fuglen gjør før den dør, er å synge – derav begrepet svanesang.

Da Grieg ankom Bergen våren 1880 hadde han to år med reiser, utenlandsopphold og skrivesperre bak seg, og var oppriktig bekymret for om hans skapende åre hadde tørket inn. Den forløsende kraften fant han gjennom tekstene til Aasmund Olavsson Vinje, en av de første som tok i bruk nynorsken som Ivar Aasen hadde skapt. Grieg møtte rett nok aldri Vinje personlig, men diktningen resonnerte sterkt i ham. Vinje var kjent for sitt «tvi-syn» og evnen til å se «både retta og vranga på livsens vev.» Denne dualismen finner vi også i Griegs musikalske filosofi, hvor han ofte veksler mellom dur og moll i sin musikk.

Vinje-sangene i opus 33 er i dag til dels folkeeie, og Våren er blant Griegs mest kjente melodier overhodet. Her er det en aldrende person som uttrykker en dyptfølt takk for enda en vår, og som kontemplerer over alt han har fått oppleve.

I opus 58 bruker Grieg tekster av bergenseren John Paulsen, og med titler som «Hjemkomst,» «Til Norge» og «Henrik Wergeland» er det et tydelig nasjonalt innhold i sangene. Henrik Wergelands betydning for det moderne Norge er uomtvistelig. Han støttet ivrig arbeidet for et helnorsk skriftspråk og for folkeopplysning. Ikke minst gjør hans innsats for 17. mai-feiringen og dens betydning for norsk identitet at John Paulsen med rette kunne hylle ham med ordene: «Da et suk i stillheden jeg fanger, skogen sørger for sin tabte sanger, Norges Skydsånd, Henrik Wergeland!»

Symfonisk forløsning
Som nevnt over er Italia et land mange komponister har søkt seg til og funnet inspirasjon i. Mendelssohn returnerte med sin fabelaktige symfoni, Tsjaikovskij med sin suvenir fra Firenze, og Richard Strauss malte det med toner i sitt symfoniske dikt «Aus Italien.»

Sibelius skrev rett nok ikke noen italiensk symfoni, men han ble oppfordret til å reise dit for inspirasjonens skyld i 1901: «Dra til Italia, for der er alt vakkert! Til og med det stygge!» sa en god venn til ham.
På denne tiden var Sibelius sterkt preget av tungsinn, alkohol og alvorlige hendelser. I 1900 døde datteren Kirsti av tyfoidfeber bare to år gammel, ekteskapet skrantet, og Russlands maktmisbruk mot Finland tiltok.
Turen til Italia bidro til at ting lysnet litt for Sibelius, og han fikk endelig fart på skrivingen av sin andre symfoni.

Den ble ikke skrevet der, men han begynte på skissene til den. Han lekte med tanken på et symfonisk dikt inspirert av Don Juan, men forkastet senere dette. Her er det verdt å ta med at Sibelius i stor grad var isolert fra den øvrige europeiske musikkmoten ved århundreskiftet – og han skulle stort sett forbli det. For der man på kontinentet diskuterte om den tonale musikken hadde utspilt sin rolle – hva betyr en modulasjon når alt modulerer hele tiden uansett? – skrev Sibelius symfonier i sonatesatsform med trygg tonalitetsfølelse.

Skjønt, melodier er det ikke så mye av i hans musikk. Sibelius skrev først og fremst fragmenter, litt som Beethoven gjorde, og satte disse sammen til praktfulle komposisjoner. I et brev skriver Sibelius at «det er som om Den allmektige har kastet ned mosaikkfliser fra himmelens gulv, og bedt meg om å sette dem sammen.»

Åpningen av 1. sats er et glitrende eksempel på nettopp dette, hvor et stigende motiv på tre toner etablerer en puls og et harmonisk grunnlag – men ingen melodi. Likevel er det dette lille motivet satsen gradvis vokser ut av, og som hoved- og sidetema stadig vekk er innom.

D-dursymfonien skulle få kallenavnet Frigjøringssymfonien, og står i en klar sammenheng med de øvrige fedrelandsorienterte verkene fra hans tidlige år, som Finlandia og Kareliasuiten. Interessant nok er den likevel hans mest universelt populære symfoni, og den ville aldri blitt til uten impulsene fra det solrike støvelformede landet ved Middelhavet.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Jan Willem de Vriend dirigent og introduksjon
Dejan Lazić piano

Wolfgang Amadeus Mozart (1765-1791)

Orkestersuite fra skuespillet Thamos, Konge av Egypt (16’)

Konsert for piano og orkester nr. 20 i d-moll (32’)
Allegro
Romanze
Rondo, allegro assai

JAN WILLEM DE VRIEND (foto: Marcel van den Broek) fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden.

Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum.

2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille. Jan Willem de Vriend har tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet.

Sammen med kveldens solist, pianisten Dejan Lazić, og orkesteret spiller de Vriend inn en serie cder med musikk av Mozart. Den første, med pianokonsert nr. 14 og 23 samt Rondo Concertante, kom på markedet tidligere i høst.

DEJAN LAZIĆ (foto: Lin Gothoni) kommer fra Kroatia og ble født inn i en musikerfamilie. Han vokste opp i Salzburg hvor han studerte ved Mozarteum (klarinet, piano og komposisjon. Dejan Lazić bor i Amsterdam. Han opptrer jevnlig med orkestre som Boston Symphony, Budapest Festival Orchestra, Basel Chamber Orchestra, Chicago Symphony, City of Birmingham Symphony Orchestra, Danish National Symphony, Helsinki Philharmonic, NDR Elbphilharmonie Orchestra Hamburg, Netherlands Philharmonic og det svenske radiosymfoniorkesteret.

Han samarbeider tett med dirigenter som Iván Fischer, Andris Nelsons, Ivan Repušić, Thomas Søndergård, Robert Spano, John Storgårds, Jan Willem de Vriend og Kazuki Yamada. Dejan Lazić medvirket på en rekke cder på Channel Classics, og hans innspilling av Rakhmaninovs pianokonsert nr. 2 med London Philharmonic Orchestra og Kirill Petrenko ble tildelt den tyske Echo Klassik Award.

Dejan Lazić er også komponist, og hans verk opplever økende anerkjennelse. Hans første store orkesterverk, et tonedikt med tittelen “Mozart and Salieri”, op. 21, ble bestilt og førstegangsframført av Indianapolis Symphony og Krzysztof Urbański.

OM PROGRAMMET

Frimurerisk forløper
Av de totalt 22 musikkdrama Mozart skrev – herunder både syngespill og opera – er scenemusikk til skuespill en sjeldenhet. Musikkhistorisk var dette noe som ble mer vanlig i romantikken, hvor både Mendelssohns toner til En midtsommernattsdrøm og Griegs Peer Gynt er gode eksempler. Men Mozart beskjeftiget seg også med dette, i alle fall én gang.

Året er 1779, rundt to år før Mozart brøt opp og reiste til Wien. Nå bodde han fortsatt i Salzburg, og blant gledene i tilværelsen var da det kom skuespillere og sangere fra München innom (hvor han halvannet år senere skulle få oppført operaen Idomeneo). Denne våren kom teatertruppen til impresarioen Johann Heinrich Boehm til byen, og det var for dem Mozart hadde skrevet scenemusikken til Thamos, Kongen av Egypt i 1774. Det er imidlertid ikke sikkert hvorvidt musikken og skuespillet ble brukt mye sammen – om de i det hele tatt ble det. Da stykket åpnet i Wien i 1774 rakk Mozart bare å fullføre to satser. Flere kor- og entracte-satser ble senere lagt til, men synes ikke å ha bidratt til at stykket ble noen kassasuksess.

Flott musikk er det uansett, og svært sjelden fremført. Skuespillet er inntullet i frimurerisk symbolikk og estetikk, og foregriper på mange måter det Mozart senere skulle skrive i Tryllefløyten.

Nye horisonter
Gjennom Mozarts kunstnerskap gjennomgikk klaverkonsertgenren en monumental utvikling. Slike verk hadde tidligere vært forholdsvis korte, og solist og orkester vekslet på å spille. Arven Mozart fikk fra både Bachs sønner og Joseph Haydn skulle gradvis transformeres til å bli noe av det skjønneste vi har i vestlig kunst.
Det som i særlig grad må nevnes er hvordan Mozart lot klaveret og orkesteret interagere i ivrig musikalsk dialog, og hvordan hans operatiske talent for å skape karakterer gjennomsyrer musikken. Og dette er så til de grader tydelig i klaverkonsert nr. 20.

Kontrasten fra den lyse og spretne konsert nr. 19 i F-dur til dette stormende verket i d-moll kunne knapt vært større. I det habsburgske Wien ble molltonearter sett på som noe ustabilt, og langt fra klassisismens idealer om balanse og likevekt. Derfor er også denne konserten – Mozarts første i moll – ekstra interessant, fordi harmonikken gjør musikken så krydret og fargerik.

Klaverkonsertene var svært viktige og personlige verk for Mozart. De var, med få unntak, skrevet for eget bruk, og et nyttig redskap for å vise pianistisk og kompositorisk dugleik da han slo seg opp som virtuos i Wien på 1780-tallet. Konsert nr. 20 ble urfremført den 11. februar 1785 i Mehlgrube Casino i den østerrikske hovedstaden på et av Mozarts såkalte akademier. I dag ville vi kanskje kalt det abonnementskonserter, og de ble både arrangert og gjennomført av Mozart selv. På denne tiden hadde Mozart en høy stjerne i Wien, og han tjente veldig mye penger. Akademiene hans var svært populære, og fiffen strømmet til å for å høre hans nyeste komposisjoner. Hans far, Leopold, var også til stede denne kvelden, og det han og de andre fikk høre var et nesten mirakuløst verk.

Allerede i åpningens lavmælte og urolige punkteringer får vi en forsmak på de nye horisonter Mozart her utforsker. Store orkestertuttier med jagende dramatikk viker for sarte og innadvendte melodier. Som man gjerne sier, «Mozart ler med det ene øyet og gråter med det andre.»

Den ene karakteren etter den andre presenteres, som i en opera i miniatyr. Og der solisten i wienerklassiske konserter normalt gjentar orkesterets materiale når han kommer inn, får vi her noe helt nytt: Gjennom store ekspressive sprang, som en sopran som plutselig står alene på scenen midt i kaoset og tumultene, viser Mozart oss hvordan han på snedig og smakfullt vis bryter med konvensjonene. Så kommer orkesteret inn igjen, og det intense musikalske dramaet drives mot en ubønnhørlig avslutning.

2. sats står, innledningsvis i alle fall, som en enorm kontrast til åpningen. Her er vi i Bb-dur, og smektende og søte terser preger en melodi som er nesten barnlig i sitt uttrykk. Men igjen, bak slike maskerte spill er det alltid en tåre hos Mozart. Og i mellomdelen slipper han uværet løs i dramatiske kaskader som fører tankene over på konsertens yttersatser, før det innledende drømmeriet vender tilbake.

3. sats åpner med en såkalt Mannheim-rakett, en samlebetegnelse på brutte oppadgående akkorder. Vi finner en lignende i åpningen av 4. sats på symfoni nr. 40 i g-moll.

Her er 1. satsens intriger tilbake for full musikk, og i denne hurtige rondoen viser Mozart seg fra en svært leken side.

Og så er det denne dualismen igjen, da. For selv om dette dramatiske verket, som i høyeste grad foregriper både Don Giovanni og rekviemet, til nå har vært en mørk og stormfull affære, kan Mozart ikke dy seg for nærmest å lokke fram trollet av esken, og si: «Kødda!» på slutten. For etter en lang solokadens kommer satsens coda – i dur. De grå skyene klarner opp, og enhver bekymring er borte.

Eller sagt på en annen måte: Konserten som begynte som Don Giovanni slutter som Figaros bryllup.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

NØTTEKNEKKEREN, ballett i to akter
Ballett med handling basert på Alexandre Dumas' versjon av E.T.A. Hoffmans eventyr Nøtteknekkeren og musekongen.

Peter Tsjaikovskij musikk

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Bergen kulturskole klassisk ballett fordypning

Kjell Seim dirigent
Marcello Raciti regi og koreografi
Yoel Carreno prøveansvarlig, Kunsthøgskolen i Oslo
Irene Aarset Jansson prøveansvarlig, Den Norske Ballettskole & Akademi i Oslo
Hege Skarvatun kostymeansvarlig
Stein Philips lysdesign
Polkapixel scenografi
Birthe Lisbeth Ludvigsen sminkeansvarlig
Dans fordypning klassisk ballett ved Bergen kulturskole dansere
Kunsthøgskolen i Oslo, Den Norske Ballettskole & Akademi, Hildemors dansesenter gjestedansere

Øygarden kulturskulekor (18.12.)
Edvard Grieg Jentekor (19.12.)
Edvard Grieg Guttekor (19.12.)
Åshild Eriksen og Sapfo Maria Stavrides kordirigenter

Viviann Alme produsent BFUng
Laila Kolve arrangementssjef Bergen kulturskole
Sverre Marceliussen podieinspisient

Takk til teknisk leverandør Creative Technology for stor velvillighet.

Kjære publikum!

Juleballetten Nøtteknekkeren presenteres i år for femtende gang i Grieghallen. I 2021 måtte vi avlyse i siste stund grunnet restriksjonene av covid. Dette gjør at vi nå er ekstra glade for å kunne presentere Nøtteknekkeren i Bergens storstue sammen med Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester.

I 2017 fikk forestillingen ny digital scenografi, som er spesielt tilrettelagt for Grieghallen. Forestillingen har en gjennomgående ung profil med unge talentfulle dansere på scenen og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester i orkestergraven. I tillegg til egne kulturskoleelever fra programmet Klassisk ballett fordypning, er vi takknemlige for å ha gjester fra våre samarbeidspartnere Den Norske Ballettskole & Akademi, Kunsthøgskolen i Oslo og Hildemors Dansesenter.

Vi er utrolig stolte av våre flotte elever ved klassisk ballett fordypning, som sammen med sin lærer, koreograf og regissør Marcello Raciti, trener hardt gjennom hele skoleåret. Mange av dem ønsker å gå videre til å bli profesjonelle dansere, koreografer eller dansepedagoger, og elever rekrutteres hvert år fra Bergen kulturskole til høyere utdanning innen dans i inn- og utland.

En stor takk rettes til alle involverte – ikke minst elever og foresatte. Det hadde ikke vært mulig å lage denne forestillingen uten deres fantastiske innsats.

Det er en glede å ønske dere velkommen til Musikkselskapet Harmonien og Bergen kulturskoles oppsetning av Nøtteknekkeren.

God fornøyelse og riktig god jul!
Ann-Sofie Jonsson
Fagsjef for danseseksjonen
Bergen kulturskole

Vi minnes vår tidligere kostymeansvarlige, Kristi Nora Hippsley, som gjennom mange år ga det lille ekstra til Nøtteknekkeren.

BERGEN FILHARMONISKE UNGDOMSORKESTER (BFUng) har etablert seg som en betydningsfull satsning på talentutvikling innen klassisk musikk og ensemblespill.

BFUng har full symfonisk besetning og medlemmene kommer fra hele landet. BFUng er i dag det fremste ungdomssymfoniorkesteret i Norge som ikke er prosjektorientert, men som er i kontinuerlig drift gjennom hele året. Orkesteret har nå 120 medlemmer mellom 15 og 25 år.

BFUng har sine månedlige samlinger i Grieghallen i Bergen. Hoveddirigent er Kjell Seim, en av Norges viktigste inspirator for unge orkestermusikere. I tillegg til Kjell Seim dirigerer Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent Edward Gardner ett prosjekt per sesong.

Les mer om BFUng

BFUngs hoveddirigent er KJELL SEIM, Norges viktigste inspirator for unge orkestermusikere. Kjell Seim har studert ved Norges Musikkhøgskole hvor han tok eksamen i 1986. Han har studert med dirigentene Arvid Fladmoe, Karsten Andersen, Aldo Ceccato og Jorma Panula. Seim har dirigert alle de norske profesjonelle symfoniorkestrene og har vært tilknyttet operaen i Kristiansund siden 1986, og siden 1989 som musikalsk sjef. Seim har vært kunstnerisk leder for flere orkestre; det nordnorske kammerorkester (1990-1993), Kristiansand Symfoniorkester (1991-1992) og Jönköping Symfoniorkester (1995-1998). Han har også gjestedirigert en rekke orkestre og operahus i de nordiske landene samt Tyskland, Russland, Kina, Sør-Afrika og Ukraina. I 1987 vant han 1. premie på den nordiske dirigentkonkurransen med Radiosymfonikerne i Stockholm i 1987.

Kjell Seim har viet mye tid til å arbeide sammen med ungdom helt siden 1973. I 1997 var han med å etablere Ung Symfoni i Bergen, og i 2008 Vestregionen Ungdomssymfoniorkester. Hans betydning for den kunstneriske utviklingen av BFUng, tidligere Ung Symfoni, kan neppe overdrives.

BERGEN KULTURSKOLE har et variert opplæringstilbud innen ulike kunstfag for barn og unge. Tilbudet omfatter musikkundervisning innen et stort antall instrumenter, sang og band, samt teater, visuelle kunstfag og ulike former for dans.

Bergen kulturskoles fordypningsprogram innen dans, omfatter klassisk ballett, moderne/samtidsdans og jazzdans. Tilbudet er for elever med spesiell interesse og talent for dansen og inntak gjøres gjennom opptaksprøve i april/mai hvert år. Søknadsfrist er 1.april.

Se kulturskolens nettsider for mer informasjon

MARCELLO RACITI kommer fra Roma. Han har sin utdannelse fra National Dance Academy of Rome, Hungarian Dance Academy of Budapest, John Cranko Schule of Stuttgart og Bolshoi Theater Academy of Moscow (M.A.X.Y.) med ballettmester Alexandre Yvanovic Bondarenko. Han har vært danser i bl.a. Stuttgart Ballet og Companhia Nacional de Bailado de Lisboa og danset klassisk og moderne repertoar av bl.a. Nijinsky, Cranko, Santi, Nijinskaya, Zanella, Hans Van Manen, Kylian, North og Forsythe. Han ble uteksaminert som ballettmester fra Hungarian Dance Academy i Budapest under veiledning av pedagog Eva Ehn i russisk metodikk. Siden da har han undervist ved en rekke danseakademier og europeiske kompanier.
Marcello Raciti har vært fast ansatt ved Bergen kulturskole siden 2011 der han underviser i ballett og samtidsdans ved talentprogrammet i dans.

ROLLELISTE

Drosselmeyer
Hedda Johanne Hagen Skrede (1), Leona Klepsvik (2,4), Emma Spreafico (3),
Nora Våge Anspach (5)

Clara
Alexandra Østerberg( 1,3,5), Hedda Johanne Hagen Skrede ( Clara 2,4)

Fritz (Claras bror)
Tereza Chmelova( 1.5), Nora Våge Anspach(3), Sarah Alise Gul Marktun ( 2,4)

Deres foreldre
Ingeborg Marie Lende og Edvard Gjerstad

Gutter i selskapet
Henrikke Lund-Olsen, Lotta Eichele, Louise Stustad, Mairén Elise Landicho Sundnes, Navya Parmar, Marc Eliezer Dela Torre Henriksen

Jenter i selskapet
Alexandra Østerberg( 2,4) Aurora Lillebø( 2,4) , Emma Spreafico(1,3,5), Hedda Johanne Hagen Skrede(3,5), Ida Louise Eichele( 1,3,5 ), Isadora Zeil, Jolie Bergink, Kailynn Fong, Marte Bratten Ottestad, Nora Våge Anspach(12,4,5), Pia Monsen, Sanne Arnøy, Sarah Alise Gul Marktun( 3), Serine Van Schjindel, Siena Hummervoll Alræk,

Voksne i selskapet
Edvard Gjerstad, Ingeborg Marie Lende, Marcus Forland Stragiotti, Therese Melieva, Mattia Rolla, Agathe Solveig Vangsnes, David Christopher Vågenes, Michelle Instanes-Leon

Dukken Columbine
Sarah Alise Gul Marktun (1,5), Tereza Chmelova( 2,3,5)

Heksene (solister)
Aurora Lillebø (1,3,5), Leona Klepsvik ( 1,3,5), Emma Spreafico (2,4), Ida Louise Eichele ( 2,4)

Hekser
Adeleid Møller Vikebø, Alicia Maria Bebiano-Andal, Alisa Rafiekova, Anna Sofie Wolter, Astrid Bartic-Bogdan, Cecilie Ambrosia Lepsøe, Elisabeth Chizhevskaya, Hanna Kholosha, Inger Sunneva Peersen, Isabel Wardum, Karoline Strand Jensen, Norah Theodorsen Mong, Sofie Lavik-Warholm, Zaryna Prytula

Nøtteknekkeren
Leona Klepsvik (1,3,5) Siena Hummelvold Alræk (2,4)

Musekongen
Serine van Schjindel (1,3,5) Kailynn Fong (2,4)

Mus solist
Karoline Strand Jensen (1,2,3), Hanna Kolosha (4,5)

Mus
Adeleid Møller Vikebø, Alicia Maria Bebiano-Andal, Alisa Rafiekova, Anna Sofie Wolter, Astrid Bartic-Bogdan, Cecilie Ambrosia Lepsøe, Elisabeth Chizhevskaya, Hanna Kholosha, Inger Sunneva Peersen, Isabel Wardum, Karoline Strand Jensen, Norah Theodorsen Mong, Sofie Lavik-Warholm, Zaryna Prytula

Soldater
Marte Bratten Ottestad ,Ida Louise Eichele, Tereza Chmelova (1,5), Sarah Alise Gul Marktun (2,3,4)
Siena Hummervoll Alræk (1,3,5), Louise Stustad (2,4), Kailynn Fong (1,3,5), Serine van Schjindel (2,4)
Pia Monsen, Jolie Bergink, Marc Eliezer Dela Torre Henriksen

Soldater til hest
Nora Våge Anspach(1,2,3,4), Hedda Johanne Hagen Skrede (5,3) ,Sanne Arnøy (1,2,4,5),
Leona Klepsvik (1,3,5), Aurora Lillebø(2,4)

Prinsesse Clara/Sukkertøyfe
Alexandra Østerberg

Nøtteknekkerprinsen
Immanuel Hornstrup

Snøfnugg solister (1,3,5)
Nora Våge Anspach, Emma Spreafico

Snøfnugg (1,3,5)
Hedda Johanne Skrede Hagen, Sarah Alise Gul Marktun, Jolie Bergink (1,3),Serine Van Schjindel (5) Sanne Arnøy, Pia Monsen (1) Marte Bratten Ottestad (3,5) Tereza Chmelova, Siena Hummervoll Alræk, Ida Louise Eichele, Sunniva Hjelle, Eline Christensen, Aniela Knutsen, Olivia Corneliussen

Spansk dans
Nora Våge Anspach, Emma Spreafico

Arabisk dans solist
Hedda Johanne Hagen Skrede

Arabisk dans
Sanne Arnøy, Aurora Lillebø, Siena Hummervoll Alræk, Pia Monsen

Kinesisk dans
Ida Louise Eichele, Leona Klepsvik

Russisk dans
Kaylinn Fong , Marte Bratten Ottestad, Sarah Alise Gul Marktun, Serine Van Schjindel

Pas de trois (1,3,5)
Jolie Bergink, Marc Eliezer Dela Torre Henriksen Marc ,Tereza Chmelova

Pepperkakekonen
Ingeborg Marie Lende(1,3) Therese Melieva (5)

Pepperkakebarna/klovnene (1,3,5)
Adeleid Møller Vikebø, Alicia Maria Bebiano-Andal, Alisa Rafiekova, Anna Sofie Wolter, Astrid Bartic-Bogdan, Cecilie Ambrosia Lepsøe, Elisabeth Chizhevskaya, Hanna Kholosha, Inger Sunneva Peersen, Isabel Wardum, Karoline Strand Jensen, Norah Theodorsen Mong, Sofie Lavik-Warholm, Zaryna Prytula, Mairén Elise Landicho Sundnes, Mayren Louise Henrikke Lund-Olsen, Navya Parmar, Lotta Eichele.

Blomstervals solister
Hedda Johanne Hagen Skrede, Thereza Chmelova

Blomstervalsen
Nora Våge Anspach (2), Jolie Bergink (2,3,4), Serine Van Schjindel (1,5), Sanne Arnøy (1,2,3,)
Kaylinn Fong (4,5), Sarah Alise Gul Marktun,

Ved sykdom eller skade er elevene reserve for hverandre.

DEL I JULEFESTEN
Ouverture
1. Julefesten forberedes
2. Marsj
3. Liten galopp
4. Dukkene danser
5. Nøtteknekkeren
6. Lekene får liv
7. Prinsen
8. I skogen
9. Snøfnuggene danser

DEL II I SUKKERTØYLANDET
10. Clara og Nøtteknekkeren kommer
11. Sjokolade (spansk dans)
Kaffe (arabisk dans)
Te (kinesisk dans)
Sukkerstang (russisk dans) (kun kveld)
Marsipan (pas de trois) (kun kveld)
Pepperkakemoren (kun kveld)
12. Blomstervals
13. Prinsen og prinsessen danser/grand pas de deux
Prinsens dans
Sukkertøyfeen/prinsessens dans
14. Vals og apoteose

HANDLINGEN

Balletten åpner med en luftig og gjennomsiktig miniatyrouverture, som passer til å introdusere den eventyrlige handlingen. Det er julaften, og treet pyntes i familiens storstue. Barna Clara og Fritz og deres venner kommer løpende, fulle av forventninger (1). De marsjerer rundt (2), og deretter danser de en galopp - hvor vi hører en kjent fransk barnesang - og deretter en polonaise (3).

Så kommer en skikkelse inn, det er snille onkel Drosselmeyer. Han har gaver med seg til barna, 2 vakre dukker - i naturlig størrelse. Barna danser henrykt med gavene (4), og vil helst gå for å leke med dem. Faren sier nei, men det gode humøret vender tilbake da Drosselmeyer tar fram en nøtteknekker. Barna slåss om den, og i kampens hete blir Nøtteknekkeren skadet (5).

Gjestene tar etter hvert avskjed, og før barna blir sendt til sengs, legger Clara Nøtteknekkeren sammen med dukken. Men hun får ikke sove, og etter midnattstimeslagene går hun til stuen for å se hvordan det står til med ham. Men der sovner hun i en stol, og mens hun sover, får julegavene liv (6).

Musene kommer for å spise kakemennene, og Nøtteknekkeren kommer i kamp med Musekongen. Clara våkner og redder Nøtteknekkerens liv ved å kaste en tøffel mot Musekongen. Clara og Nøtteknekkeren forvandles til prins og prinsesse.

Clara møter snøfnuggenes dronning som inviterer Clara til sitt land (7). Det er mørkt og det snør, men dverger viser veien med lysende fakler gjennom skogen (8), og da de nærmer seg slottet ønskes de velkommen med dans (9).

Annen del finner sted i Sukkertøylandets slott, der Sukkertøyfeen og hennes hoff ønsker velkommen i det Clara og Nøtteknekkeren kommer (10). Det dekkes opp til stor fest, og i underholdningen som følger danses det en spansk og en kinesisk dans (11). Sukkertøyfeen danser blomstervalsen (12).

Balletten avsluttes med en vals av symfoniske dimensjoner og en apoteose (13) hvor motiver fra de tidligere satsene dukker opp, og hvor sukkertøyhoffet hyller Clara fordi hun reddet deres prins. Clara våkner opp hjemme hos seg selv. Hun tar opp Nøtteknekkeren som ligger under juletreet. Hun er blitt veldig glad i dukken.

HANS H. ROWE, desember 2019

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Vi ber publikum respektere at fotografering og lydopptak ikke er tillatt under forestillingen. Egen avtale for media.

OM DE MEDVIRKENDE

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester (BFUng) har etablert seg som en betydningsfull satsning på talentutvikling innen klassisk musikk og ensemblespill.

BFUng har full symfonisk besetning og medlemmene kommer fra hele landet. BFUng er i dag det fremste ungdomssymfoniorkesteret i Norge som ikke er prosjektorientert, men som er i kontinuerlig drift gjennom hele året. Orkesteret har nå 120 medlemmer mellom 15 og 25 år.

BFUng har sine månedlige samlinger i Grieghallen i Bergen. Hoveddirigent er Kjell Seim, en av Norges viktigste inspirator for unge orkestermusikere. I tillegg til Kjell Seim dirigerer Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent Edward Gardner ett prosjekt per sesong.

Les mer om BFUng her

ERIK NIELSEN (foto: Michael Novak) har vært sjefdirigent for symfoniorkesteret i Bilbao siden 2015 og musikksjef for Tiroler Festspiele Erl siden 2022. I perioden 2008 til 2012 var han musikksjef ved operaen i Frankfurt, og fra 2016 til 2018 var han musikksjef ved Theater Basel i Sveits. Nielsen studerte direksjon ved Curtis Institute of Music i Philadelphia samt harpe og obo ved Juilliard School i New York. I 2009 ble han tildelt et stipend fra US Solti Foundation. Nielsen har ledet en rekke operaer både i USA og i Europa, blant annet Strauss’ Ariadne auf Naxos, Mozarts Tryllefløyten, Wagners Rhingullet, Verdis La Traviata og Korngoldts Die tote Stadt. Sommeren 2021 lanserte han en ny Ring-syklus ved Tiroler-festspillene. Rhingullet ble oppført samme år, etterfulgt av Valkyrien i 2022.

PROGRAM

RINGEN UTEN ORD. Orkestrale høydepunkter fra Wagners Ring-syklus.

Richard Wagner (1813-1883)

Rhingullet (utdrag)
So beginnen wir also in der "grünlichen" Dämmerung des Rheins
Treiben flussaufwärts zur Burg der Götter (Einzug der Götter in Walhall)
Sinken hinab zu den schmiedenden Zwergen
Schwingen mit Donners Hammerschlag.....

Valkyrien (utdrag)
Im Klang-Kode "sehen" wir auch buchstäblich Sigmunds Blick auf Sieglinde
Der beiden Flucht
Wotans "furchtbare Wut"
Den Walkürenritt der Schwestern Brünnhildes (Valkyrierittet)
Wotans schmerzlichen Abschied von seiner Lieblingstochter und Feuerzauber

Siegfried (utdrag)
Mimes angsterfülltes Zittern
Wir sehen wi Siegfried das magische Schwert schmiedet
Dem "Waldweben" lauscht (Waldweben)
Den Drachen erschlägt
Wir hören Fafners mattes Klagelied ("Wer bist du, kühner Knabe")

Götterdämmerung (Ragnarok) (utdrag)
Wir sehen die Morgenröte wachsen um Siegfrieds und Brünnhildes Leidenschaft
Siegfrieds Rhinferd
Wie Hagen auf dem Stierhorn blasend seine Mannen herbeiruft ("Not ist da...")
Siegfried og Rhindøtrene
Siegfrieds død, sørgemarsj und schliessliech
Der Götter Ende im Feuerschein (Opfertat und Erlösung)

OM PROGRAMMET

Komprimert Wagner
Kveldens verk kan vi nærmest utelukkende takke CD-teknologien for. I 1987 tok plateselskapet Telarc Records kontakt med dirigent Lorin Maazel, og spurte om han kunne nedskalere Wagner Ringsyklus til et instrumentalt verk som skulle få plass på én eneste CD. «Det ville være å skjende et stort stykke musikk,» sa Maazel.
Man kan saktens forstå ham, for det var tross alt snakk om å kutte et rundt 15 timer langt verk ned til rundt 70 minutter. Og én ting er å lage best of-plater hvor man plukker høydepunkter fra en komponists ouvre, men dette var noe helt annet.

Nibelungens ring – eller Der Ring des Nibelungen, er et av musikkhistoriens dristigste, største og ikke minst mest ressurskrevende verk. De fire operaene Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Götterdämmerung (Ragnarok) utgjør en syklisk enhet med sammenhengende handling fra start til slutt.

Allerede i 1843 begynte Wagner å fordype seg i tysk sagalitteratur, eddadiktning, norrøn mytologi og greske tragedier. Dette var for så vidt ikke uvanlig sett i lys av en romantisk tidsånd, som både var tilbakeskuende av natur, men som ikke minst var opptatt av å finne nasjoners egenart. Tyskland hadde rett nok ikke noen frigjørings- og selvstendighetskamp slik vi hadde i Norge fram mot 1905, men de var likevel preget av en nasjonalromantisk ideologi som omhandlet det å finne sitt lands egenart. Derfor er det ikke overraskende at Wagner satte Carl Maria von Webers operaer svært høyt. Wagner var bare 9 år da han hørte Der Freischütz første gang, en opera som skulle gjøre et uutslettelig inntrykk på ham. Dette verket ble raskt stående som et særlig vellykket eksempel på tysk-romantisk opera, og ble viktig for nasjonens identitet. Det fortelles at den unge Wagner maste ustanselig både på sin søster (som var en flink pianist) og andre pianister han kjente, om stadig å spille overtyren til Freischütz. Om igjen og om igjen. Da de til slutt nektet, begynte Wagner selv å spille piano.

Sentralt for Wagner stod begrepet «Gesamtkunstwerk.» På norsk kan det oversettes til noe sånt som «totalkunstverk,» og henspeiler på ideen om at opera ikke bare skulle være et musikkdrama. Tekst, musikk, det dekorative og sceniske skulle sammen utgjøre en større enhet. Dette fikk han også for alvor realisert da hans operahus i Bayreuth ble bygget i 1876 – for nettopp Ringen.

Arbeidet med Ringen ble påbegynt i 1848, og han skrev tekstene først. I 1853 gikk han i gang med å skrive musikken, og holdt på med dette fram til 1857. Da ble materialet lagt til side i hele 12 år mens han skrev Tristan og Isolde, samt Die Meistersinger von Nürnberg.

Så hopper vi til 1869. Wagner bodde da i Lucerne, på Kong Ludvig II av Bayerns regning, og plukket opp igjen arbeidet med Ringen. Egentlig ville Wagner at hele syklusen skulle fremføres i sin helhet, men Ludvig II overkjørte ham og fikk trumfet gjennom produksjoner av Rhingullet og Valkyrien i München i 1869 og -70. Men etter det satte Wagner foten ned, og insisterte på at neste gang verket skulle spilles, måtte det være i sin helhet. Og ikke bare det, det skulle spilles i operahuset bygget for anledningen – designet av ham selv – og i august 1876 ble Nibelungens ring endelig uroppført.

På mange måter kan man innvende at det å komprimere Wagners verk på denne måten er å frarøve musikken mye av dens egenart. For trass i at han komponerte aldeles strålende for orkester: Wagners operaer ville – banalt sagt, kanskje – ikke vært de samme uten sangen.

Samtidig er Ringen uten ord et eksempel på noe man i sin tid gjorde – because we can – og det som startet nærmest som et studioeksperiment, skulle etter hvert vise seg å være særdeles vellykket. Noe av dette bunner nok i Lorin Maazels absolutte kongstanke om at all musikken i verket skulle være Wagners egen. Absolutt all. Her finnes ikke lettvinte Grand Prix-modulasjoner eller parafraser, og Maazel fortalte selv en historie fra en orkesterprøve, hvor en av musikerne skal ha kommentert en noe abrupt overgang: «Jeg beklager, men det er nok komponisten!»

Maazel var også opptatt av at de fire operaene i Ringen skulle være representert i korrekt proporsjon, alt ettersom hvor lange de originalt er. Vi får praktisk talt alle de musikalske høydepunktene med dertil hørende ledemotiv fra Ringen servert i det som virkelig er Wagner-opera i symfonisk destillert form.

Verket spilles uten pauser, og er ikke bare et fantastisk eksempel på nedskalert Wagner, men det gir også en strålende innføring i hans musikalske univers.

Tekst: Frode Skag Storheim

MEDVIRKENDE 

Edward Gardner dirigent
Anush Hovhannisyan sopran
Toby Spence tenor
Andrei Kymach baryton
Kirill Gerstein piano

Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Kor
Voces Timisienses, Timisoara
Håkon Matti Skrede kormester

PROGRAM

Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Klokkene, korsymfoni, op. 35 (35’)
Allegro ma non tanto (Sølvbjellene)
Lento (Gullklokkene)
Presto (Bronseklokkene)
Lento lugubre (Jernklokkene)

Pause (25')

Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Pianokonsert nr. 3 i d-moll, op. 30 (39’)
Allegro ma non tanto
Intermezzo
Finale

TETT PÅ I FOAJEEN
Kl. 18.45: Introduksjon ved Frode Skag Storheim

Konserten torsdag strømmes på bergenphilive.no

OM DE MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

ANUSH HOVHANNISYAN kommer fra Armenia og ble utvalgt av The Times som «The Face to Watch in Opera 2020». Hennes karriere fikk en god start som deltaker i Jette Parker Young Artists Programme ved the Royal Opera House, Covent Garden i London. Hun har vunnet en rekke priser i flere konkurranser, som for eksempel da hun representerte Armenia i BBC Cardiff Singer of the World i 2017, og i Stella Maris konkurransen i 2016. Anush bor nå i London, men begynte å spille fiolin som seksåring i Jerevan og fortsatte så med sangstudier ved konservatoriet samme sted og ved det kongelige konservatoriet i Skottland. Hun har medvirket på konserter med en rekke internasjonalt anerkjente dirigenter, som Sir Mark Elder, Carlo Rizzi, Esa-Pekka Salonen og Sir Antonio Pappano. Hovhannisyan har med virket på flere innspillinger, deriblant, Dmitri Sjostakovitsj’s symfoni nr. 14, romanser av Rimskij-Korsakov og sanger av Alexander Skrjabin.

TOBY SPENCE (foto: Mitch Jenkins) studerte ved Opera School of the Guildhall School of Music and Drama i London, og ble av Royal Philharmonic Society 2011 kåret til årets sanger. Spence har samarbeidet med flere av de mest internasjonalt anerkjente orkestrene, som Berlinfilharmonien, Wienerfilharmonikerne, London Symphony Orchestra og Cleveland Orchestra. Han har medvirket på en rekke internasjonale festivaler, som Påskefestivalen i Salzburg og Edinburgh International Festival. Blant dirigentene han har samarbeidet med, kan nevnes Christoph von Dohnanyi, Sir Simon Rattle, Michael Tilson Thomas, Sir Antonio Pappano, Yannick Nézet-Séguin, Gustavo Dudamel, Edward Gardner og Charles Mackerras. Spence har medvirket i en rekke operaer, deriblant Wagners den flygende hollender, Brittens Billy Budd og i Mozarts Tryllefløyten. I sesongen 23-24 synger han rollen som Erik i Den flygende hollender og medvirker i Händels Messias med Minnesota-orkesteret.

ANDREI KYMACH (foto: Alexander Andryushchenko) kommer fra Ukraina og vant førstepris i BBC Cardiff Singer of the World 2019. Han graduerte fra Bolshoi i 2018. Forrige sesong hadde han flere vellykkede debutopptredener ved operahus som Houston Grand Opera, i rollen som Pere Germont i Verdis La Traviata, ved Opera Australia, i tittelrollen i Mozarts Don Giovanni, og ved Chicago Lyric Opera som Escamillo i Bizets Carmen. I sesong 2023-24 vil Kymach medvirke ved Palau de les Arts Reina Sofia i rollen som greve Tomsky i Tsjaikovskijs Spar dame Pique Dame, samt ved the Royal Opera House, Covent Garden i rollen som Escamillo i Bizets Carmen. På konsertscenen vil han synge Robert Iolanta med the Royal Philharmonic Orchestra, og Rakhmaninovs Klokkene med Bergen Filharmoniske Orkester og Royal Philharmonic Orchestra. I påfølgende sesonger vil han medvirke ved Opera National de Paris og Welsh National Opera.

KIRILL GERSTEIN (foto: Marco Borggreve) er født i daværende Sovjetunionen, og er nå amerikansk statsborger med bosted i Berlin. I sesongen 2023-25 er han «Spotlight Artist» med London Symphony Orchestra og vil i løpet av sesongen medvirke på fire konserter samt på turneer med orkesteret. På programmet inngår musikk av Adès, Rakhmaninov, Ravel og Gershwin, med dirigenter som Sir Antonio Pappano, Susanna Mälkki og Sir Simon Rattle. Gerstein har også vært Artist-in-Residence med Radiosymfoniorkesteret i München samt ved Festivalen i Aix-en-Provence i Frankrike. I inneværende sesong vil Gerstein spille med orkestre som Leipzig Gewandhausorchester, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Boston Symphony Orchestra og Tonhalle Orchester Zürich. Blant dirigenter han vil samarbeide med, kan nevnes Andris Nelsons, Robin Ticciati, Daniel Harding og Rafael Payare. Kirill Gerstein har tidligere vært solist med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester, og da i Thomas Larchers pianokonsert. Den konserten er nå også spilt inn på cd for selskapet ECM.

VOCES TIMISIENSES består av sangere fra Banatul Filharmoniske Kor (Romania). Ensemblet ble etablert I 2019 ut fra et ønske om å tilegne seg et internasjonalt repertoar, for å kunne presentere det for et lokalt publikum i tillegg til det filharmoniske korets månedlige programtilbud. Siden koret ble stiftet har det gitt en rekke recitaler, både i egen konsertsal og på andre steder. Ensemblets repertoar omfatter korstykker som man håper vil stimulere publikums interesse for a cappella korsang, fra Bach til arrangementer av berømte sanger fra Disneyfilmer, annen filmmusikk og musikk fra pop og rockverden. En musikalsk reise som inneholder både samtidige korkomposisjoner og, ikke minst, musikk fra Romania. Et annet viktig mål å trekke et yngre publikum inn i den klassiske musikkens verden. Derfor presenteres flere av deres recitaler som del av undervisningen rettet mot et yngre publikum.

OM PROGRAMMET

Livets klokker
Året er 1913. Rakhmaninov er nå trygt etablert som komponist, pianist og dirigent – de facto en sjelden kombinasjon å være så dyktig i tre så forskjellige fagfelt. Han hadde skrevet sine to første symfonier, tre av fire pianokonserter, flere operaer og var svært etterspurt som utøver. Som barn av tsarveldets overklasse og en melodisk romantiker av hjerte, skrev han musikk som mange betraktet som anakronistisk – ute av takt med moderne tids strømninger.

Men Rakhmaninov var tro mot sitt ideal og sine røtter. Og om han var virtuos pianist aldri så mye, var det likevel russisk-ortodoks korsang og kirkeklokkenes sonore slag som lå dypest i ham.

Da Rakhmaninov var på ferie i Roma i 1907 mottok han et anonymt brev. Inni lå en russisk oversettelse av diktet «The Bells» av Edgar Allan Poe (1809-1849). Poe var kjent for sine mystiske og til dels makabre beretninger, og var en sentral figur i den tidlige romantikken.

Selve oversettelsen var gjort av dikteren Konstantin Balmont (1867-1942), og den freidige anonyme avsenderen oppfordret Rakhmaninov til å vurdere disse tekstene som utgangspunkt for en komposisjon. Og så dristig dette enn var, må det ha sådd noen frø hos ham.

Det er ingen hemmelighet at Rakhmaninov hadde en forkjærlighet for det mollstemte og litt dunkle i sin musikk. Samtidig skal vi være forsiktige med å male et bilde av ham som en mørksindig og trist mann. For trass i Stravinskys utsagn om at han var «a six-foot scowl» (en melankolsk fyr på vel 182 cm), hadde Rakhmaninov en strålende sans for humor. Et velkjent eksempel på dette er fra da han og fiolinisten Fritz Kreisler spilte konsert sammen, og Kreisler kom ut av det. Han strøk bort til pianoet for å finne stemmen i noten, og i febrilsk leting hvisket han ilende: «Hvor er vi?» «I Carnegie Hall,» svarte Rakhmaninov.

Han var en sammensatt mann, og selv for oss i dag, en gåtefull mann. På samme vis er korsymfonien Klokkene et kontrastfylt og mangefasettert verk, og de kirkemusikalske opplevelsene han i oppveksten fikk plantet i ryggmargen får her utløp.

For om dette er et sekulært verk, er det likevel ikke til å komme fra at det har religiøse undertoner. I de fire forskjellige satsene forholder vi oss til klokkeklang som på hver sin måte omhandler stadier og hendelser i livet: Barndom, ungdom, voksenliv og døden – som igjen er sentrale kirkens sakramenter.

Det åpner så uskyldig med «Sølvsledeklokkene.» Her er det nesten så vi aner ekko av Tsjaikovskijs Nøtteknekker når Rakhmaninov maner fram bilder av en sleder som kommer fykende gjennom vinterkvelden.
Klokkene kaller så til bryllupsfest, men ikke av det sprudlende slaget. Dette er en rolig og mer innadvendt sats hvor kor og solist synger om de lavmælte, men feirende bryllupsklokker som fyller himmelen, lik en forelsket persons lengtende øyne.

Så fanger alvorets inferno oss: «Hør alarmklokkene!» Her gjør den gotiske romantikk seg gjeldende når mørkets ild sluker alt på sin vei. I en av de engelske oversettelsene av den russiske teksten lyder det blant annet: «With the blazing, raging horror and the panic and the glare, That ye cannot turn the flames, As your unavailing clang and clamour mournfully proclaims.»

Til sist følger begravelsesklokkene med tempoanvisningen «Lento lugubre.» Tunge klemt akkompagnerer engelskhornets slyngende solo, og koret oppfordrer oss til å lytte til «de sørgende klokker.» Dødens sorg er mørk, klokkenes tunge slag likeså, men likevel er det avslutningsvis et preg av trøst og håp når Rakhmaninov lar det hele tone ut i en himmelsk Dess-dur.

Og avsenderen bak det anonyme brevet? Maria Danilova het hun, og var cellostudent på Moskva-konservatoriet. Vi har mye å takke henne for.

Pianistisk tindebestigning
Fra Rakhmaninov fullførte sin pianokonsert nr. 2 i 1901 og til nr. 3 kom i 1909, hadde han gjennomgått en voldsom utvikling som komponist. To operaer, symfoni nr. 2, Chopin-variasjonene, cellosonaten og den første pianosonaten var blant verkene som så dagens lys disse årene.

Da konsert nr. 3 forelå var han 36 år gammel, og gjennom den erobret han nytt land – både bokstavelig og musikalsk.

Det er en velkjent historie, men likevel verdt å minne om: Grunnet tidspress rakk ikke (Rakh ikke!) den virtuose komponist med de svære hendene å øve inn sitt rykende ferske verk hjemme i Russland før han dro på USA-turné. Resultatet ble at han brukte den 12 dager lange sjøreisen til å øve den inn – på et «silent piano». Urfremføringen med New York Symphony og dirigent Walter Damrosch fant sted 28. november 1909, og nok en konsekvens av tidspresset var at maestro Damrosch måtte dirigere originalpartituret – noe som også skjedde da Gustav Mahler ledet den i januar 1910.

Kritikerne var heller lunkne til Rakhmaninovs nye konsert. Den var for lang. For kompleks. Dessuten lignet den ikke nok på forgjengeren.

Dette kan virke utrolig å tenke på i dag, men faktum er at d-mollkonserten lenge ble ansett for å være litt annenrangs. Det er flere grunner til dette. For det første var konsert nr. 2 i c-moll på mange måter den romantiske klaverkonsertens solnedgang: Kronen på verket i en lang tradisjon, en grand finale i melodisk og pianistisk storslagenhet. Hvordan topper man noe sånt? Dessuten er det et fysisk aspekt i dette: Konsert nr. 3 er en kraftanstrengelse. En konsert det gjerne tar oppunder 45 minutter å framføre, og den har påført mang en pianist senebetennelser.

Formmessig er den helt tradisjonell med tre satser i hurtig-langsom-hurtig. Men innholdet er likevel nytt.
Åpningen er påfallende, nesten som en avslutning: Vi hører akkordene d-moll, A-dur og d-moll gjentatt flere ganger. Så kommer pianoet inn, og spiller en helt enkel melodi med nesten bare trinnvise bevegelser. Egentlig kunne alt bare ha sluttet der. Men nei, dette tilforlatelige, kirkesangaktige temaet er bare starten på et eventyr av et verk. For trass i sin symfoniske og storslagne utforming: Her varter Rakhmaninov opp med et musikalsk koldtbord med de lekreste referanser. Legg for eksempel merke til den Bach-aktige passasjen tidlig i 1. sats, etter at hovedtemaet er introdusert. Crispy, delikat og alt annet enn mastodontisk.

Adagioen som møter oss i 2. sats er bygget opp som et tema med variasjoner, og har benevnelsen Intermezzo – mellomspill. Skjønt, noe hvileskjær med venstre arm på ryggen er dette på ingen måte, for også her byr Rakhmaninov på store musikalske klimaks.

En kort kadens-aktig passasje bryter opp, og fører oss attacca inn i den energiske og hurtige finalen. Her sluttes verkets sirkel når han bruker tema fra 1. sats, som brettes ut i kreative variasjoner.

Konserten skulle etter hvert få sin rettmessige plass som et hovedverk, mye takket være Vladimir Horowitz. Da Rakhmaninov senere i livet emigrerte til USA, kom det ham før øre at Horowitz spilte konsert nr. 3 over hele Europa. I 1928 skulle Horowitz debutere i Carnegie Hall, og Rakhmaninov ba om et møte med ham. De satt sammen i kjelleren i Steinway-bygningen i New York og spilte den tredje konserten på to klaver – Horowitz med solostemmen, Rakhmaninov med orkesterreduksjonen. «Fra da av var vi venner,» fortalte Horowitz. «Der satt jeg, ved siden av min musikalske gud fra oppveksten, og jobbet sammen med ham. Jeg kommer aldri til å glemme det.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Opplev Herbert Nordrum som Peer i Ibsens storslåtte drama med Griegs enestående musikk.

De fleste kjenner Peer Gynt. Han som drikker, lyver og sjarmerer kvinner, men stikker av når det blir vanskelig. Han som kjemper mot indre demoner og ytre prøvelser og gjør det stort i utlandet – men som til slutt kommer tilbake til sin ventende Solveig.

I denne oppsetningen av Henrik Ibsens klassiker skal regissør Johannes Holmen Dahl gå inn i kjernen av Peer Gynt. Ibsens teaterstykke fremføres sammen med Edvard Griegs praktfulle originalmusikk, slik det ble gjort under urpremieren i 1876 – men sjelden i nyere tid. Hva kan kontrasten og spenningen mellom Ibsens politiske og satiriske tekst og Edvard Griegs nasjonalromantiske musikk fortelle oss i dag?

Johannes Holmen Dahl er en av våre ledende teaterregissører, som sammen med scenograf og kostymedesigner Nia Damerell har satt opp en rekke kritikerroste forestillinger, blant annet Hamlet (2021) og Tid for glede (2022).

Trondheimsolistene er et dynamisk ensemble satt sammen av kvalitetsmusikere tilknyttet Trondheim. Orkesteret ble etablert av den kjente norske fiolinisten og pedagogen Bjarne Fiskum i 1988. Dagens kunstneriske leder, Geir Inge Lotsberg, viderefører den stadige utviklingen av Trondheimsolistene, med konserter som karakteriseres med spontanitet, mye god energi og intensitet. Gjennom konserter og internasjonale turneer har Trondheimsolistene utviklet seg til å bli et av de mest spennende kammerorkestrene på den internasjonale arena. Nylige samarbeider inkluderer artister som Tine Thing Helseth, Hyung-ki Joo, Truls Mørk, Håvard Gimse, Andreas Brantelid og Ragnhild Hemsing. Fremfor alt gir det lange og viktige samarbeidet med stjernefiolinisten Anne-Sophie Mutter et kvalitetsstempel til orkesteret, og innspillingen av Vivaldis Årstidene for Deutsche Grammophon har høstet stor anerkjennelse over hele verden. Siden 2017 har den Berlin-baserte cellisten Alisa Weilerstein vært orkesterets ”Artistic Partner”, og sammen med henne har orkesteret holdt konserter i Skandinavia, Tyskland og Storbritannia, samt gjort plateinnspillingen ”Transfigured Night” i 2018. Orkesterets diskografi inkluderer nå over 25 plateinnspillinger, hvorav flere har fått stor internasjonal anerkjennelse. I februar 2022 ble Peer Gynt, en re-arrangert versjon av Griegs Peer Gynt-suite, med Ragnhild Hemsing som solist, utgitt på Berlin Classics.

Geir Inge Lotsberg (f. 1969) har siden 2005 jobbet regelmessig med Trondheimsolistene og har vært kunstnerisk leder av orkesteret siden august 2017. Han fikk sin opplæring hos Leif Jørgensen i Oslo fra 1979 til 1987. Siden fulgte studieopphold hos Sandor Vègh i Salzburg, Camilla Wicks i Houston og Ana Chumachenco i München. Lotsberg er medlem av Oslo Strykekvartett siden oppstarten av ensemblet i 1991. Han har gitt ut en rekke innspillinger med verk av J.S. Bach, Carl Nielsen og Edvard Grieg, samt flere utgivelser med nyere musikk. Hans foreløpig siste utgivelse er Herman Vogts fiolinkonsert, innspilt med Kringkastingsorkesteret. Lotsberg var ansatt i halv stilling som konsertmester i Den Norske Opera fra 1997 til 2004. Han er professor ved Barratt Due Musikkinstitutt, hvor han har vært tilknyttet siden 1995 og er fast ansatt fra 2003. Geir Inge Lotsberg spiller på en fiolin bygget av Guiseppe Guarneri, filius Andrea, stilt til disposisjon av Dextra Musica.

Marja Mortensson (foto: Jørn Kristensen) er en veletablert sørsamisk joiker. Hun kommer fra en reindriftsfamilie i Svahken sïjte som ligger i Engerdal kommune. Marja har fått to Spellemannpriser i Tradisjonsmusikk for 2 av hennes 4 utgitte album. Hun har også mottatt Trøndelags fylkeskulturpris i 2020. Marja skriver sørsamiske tekster, musikk og joiker, på et språk som under 1000 mennesker behersker i dag. Hun inspireres av den samiske levemåten som videreføres fra generasjon til generasjon. Hennes tekster tar for seg naturfenomener og rikdommen av naturbegreper som er innbygd i det sørsamiske språket. Kjærligheten til reinen, naturen og den gamle tiden speiler seg i musikken. Den sørsamiske joiken har vært stille i de sørsamiske områdene (i Hedmark, Trøndelag og Nordland), men det endrer seg gradvis og den samiske musikkverdenen er mer synlig enn noen gang. Marja ser frem til å invitere TrondheimSolistene og publikum inn i hennes musikalske univers.

Ragnhild Hemsing er en allsidig artist. Hun har dype røtter i den rike norske folkemusikktradisjonen, og det gjør henne til en av de første artistene som på en vellykket måte smelter sammen typiske trekk ved norsk folkemusikk og klassisk musikk. Hun har et stort repertoar med klassiske soloverk for fiolin, og supplerer det med meruvanlige og kompliserte verk skrevet for hardingfele. Hun har vært solist med Bergen Filharmoniske Orkester flere ganger, både i Bergen og på turné i Polen. Hun medvirket også på orkesterets innspilling av Halvorsens Fossegrimen. Ragnhild har opptrådt på alle de store festivalene i Norge, har vunnet flere priser, og er sammen med søsteren Eldbjørg kunstnerisk leder for Hemsingfestivalen i Valdres. Ragnhild Hemsing er født i Valdres i 1988 og begynte å spille fiolin da hun var fem. Hun studerte ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo og deretter med professor Boris Kuschnir i Wien. Hun spiller på en fiolin bygget av Francesco Ruggeri (Cremona, 1694) utlånt fra Dextra Musica.

Pastoral serenade
I 1892 var Edward Elgar 35 år gammel, og hadde enda ikke for alvor blitt kjent som komponist. Likevel skulle han dette året fullføre Serenade i e-moll, et verk som skulle bli blant hans mest spilte – og innspilte. På denne tiden livnærte han seg hovedsakelig gjennom undervisning og dirigering hjemme i Worcestershire, men brukte ellers ledig tid på å skrive musikk. Hans gjennombrudd lå enda noen år fram i tid, og skulle komme først i 1899 med Enigmavariasjonene. Når det gjelder hans strykeserenade, ble den muligens skrevet allerede i 1888. Da fullførte han et verk som het Three sketches for strings, og disse hadde titlene Spring song, Elegy og Finale. Det originale manuskriptet for disse skissene er gått tapt, men vi skal ikke se bort fra at strykeserenaden i e-moll stammer fra disse.

Serenaden ble utgitt i 1893, og 1. satsens 6/8-takt har et hovedtema og karakter som minner om en vuggesang. Og som anvisningen piacevole – fredfullt – antyder, er også satsen uten harmoniske spenninger.

2. sats er verkets desidert lengste, og holdes av mange for å være både den fineste, men også den som best viser Elgars modenhet på dette tidspunktet.

I den avsluttende Allegretto er det fortsatt en fredelig, men kanskje noe mer lettsindig musikalsk flanering vi møter. Her bringer også Elgar inn temaet fra åpningssatsen, noe som skaper en helhetlig følelse i verket.

Tekst: Frode Skag Storheim

«Gaavnedien», «Rendezvous»
Gaavnedien er et samisk verb som betyr noe slikt som "vi to møtes". Ørjan Matre (foto: Ingvild Festervoll Melien) har tatt utgangspunkt i to joiker sunget av Marja Mortensson, og en lyarlått fra Vang spilt på hardingfele av Ragnhild Hemsing. Rundt disse har han komponert et nytt verk for Trondheimsolistene. Noen ganger kolliderer de ulike musikalske materialer med hverandre, andre ganger smelter de sammen. Resultatet blir et møte, en samtale mellom ulike musikktradisjoner, og mellom to solister som med hver sine særegne uttrykk kommenterer og beriker hverandre.

Tekst: Ørjan Matre/Frode Skag Storheim

Purung Nielsen
Den 8. september 1888 opplevde den unge Carl Nielsen å få sin Suite for strykeorkester urframført i Tivoli i København. Han satt selv i orkesteret og spilte under konserten, og måtte fram for å bukke flere ganger. Men ikke bare det, 2. sats fra suiten ble spilt som ekstranummer i konserten, og trass i at en del av avisene i den danske hovedstaden var heller nøkterne i sine anmeldelser, var urframføringen i høyeste grad en suksess.

Verket var opprinnelig tenkt som en kvintett for to fioliner, bratsj, cello og kontrabass. Hans mentor den gangen, den gamle nestor Niels Gade, mente han heller burde utvide besetningen for å få et fyldigere lydbilde: En oktett eller nonett var i hans øyne bedre. Dette var slett ikke unaturlig for en romantisk klassisist som Gade, som i sin tid også skrev en strykeoktett – åpenbart inspirert av Mendelssohns mesterverk.

Gades råd ble tatt til etterretning, og Nielsen la inn divisi-partier i de fire øvrige stemmene, slik at klangen ble fyldigere. Den første satsen, Preludium, er mørk og elegisk av karakter, og må kunne sies å ta opp noe av den ånd vi kjenner fra Grieg og Svendsens musikk.

Andre sats, et Intermezzo, er en livfull og energisk vals som fører tankene hen mot både Skandinavisk romantikk, som så vel wienerske ballsaler.

I tredje sats kommer de mørke toner fra Preludiumet tilbake i den langsomme innledningsdelen, men ganske snart må disse vike for utadvendte dansende passasjer. Og selv om det her og der lurer en og annen mørk sky i horisonten, er avslutningen likevel briljant, glad og optimistisk.

Tekst: Frode Skag Storheim

Peer Gynt
Edvard Grieg har sjølv sagt at Peer Gynt-musikken hans er inspirert av norsk folkemusikk. Med det i tankane har ønsket mitt med dette prosjektet vore å trenge djupare inn i lydverda til Peer Gynt-musikken og utforske det spennande skjeringspunktet mellom folkemusikk og klassisk musikk.

Eg har spelt folkemusikk parallelt med klassisk musikk gjennom oppveksten, og eg har alltid vore fascinert av både likskapane og kontrastane mellom dei to tradisjonane, når det gjeld spelestil og lydbilde. For meg berikar desse instrumenta og dei to sjangrane først og fremst kvarandre, når dei blir knytte til kvarandre. Faktisk har kombinasjonen av desse sjangrane vorte den musikalske identiteten min.

Eg synest det er veldig interessant å sette saman eit repertoar av verk av ein komponist som er inspirert av folkemusikken og folketradisjonane i sitt eige land. Musikkstykke i eit slikt repertoar kan nokre gonger sitte naturleg og behageleg saman, men dei kan også innehalde kontrasterande element som skjerpar samanstillinga. Dette er innslaget – kontrasten – som opnar vegen for hardingfela, med slektskap til den klassiske fiolinen og folkemusikk-DNA-et den har. Det er ingen motsetningar i å ha begge instrumenta i same program, eller spele same musikk. For meg er det alltid viktig å vere open for påverknad utanfrå, og eg synest det er fantastisk at komponistar i dag ofte bruker folkemusikk på det musikalske språket sitt.

Scenemusikken til Peer Gynt kan no høyrast i ny kledning og lyd, arrangert av Tormod Tvete Vik. Eg har hatt ein idé og visjon rundt dette prosjektet i mange år og har alltid trudd at delar av musikken ville passe perfekt på hardingfela i kombinasjon med solofiolin og strykeorkester. Eg ønskte å dykke ned i stoffet i djupare musikalsk forstand, svært medviten om at folkemusikken og hardingfela var inspirasjonskjelda bak. Og eg er alltid open og klar for å bli overraska og utfordra undervegs i prosessen. På fleire av dei nyarrangerte Peer Gynt-stykka improviserer eg på hardingfela. Med folkemusikkrøtene mine er det noko eg finn naturleg, og det er ein måte å svare på fridommen eg kjenner i musikken og på tradisjonen som eg ønskjer å bringe til den klassiske sjangeren.

Dette prosjektet er altså eit forsøk på å utforske samanhengen mellom norsk folkemusikk og klassisk musikk ved å gjenopplive folkerøtene til Griegs Peer Gynt-musikk. Det har vore spennande og givande å jobbe med arrangøren Tormod Tvete Vik i denne utforskingsprosessen med. Eg er også veldig takksam for samarbeidet med TrondheimSolistene om dette prosjektet, eit eminent strykarensemble som eg har likt å spele med fleire gonger tidlegare.

Tekst: Ragnhild Hemsing

Tilbake til konsertsiden

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Sebastian Weigle dirigent
Klaus Florian Vogt tenor
Claudia Mahnke mezzosopran
Melina Mandozzi fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester

Lars Petter Hagen (1975): Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet (13’)

Ludwig van Beethoven (1770-1827): Romanse nr. 2 i F-dur for fiolin og orkester (9’)
Melina Mandozzi, solist

Pause (25')

Gustav Mahler (1860-1911): Das Lied von der Erde (59’)
Das Trinklied vom Jammer der Erde
Der Einsame im Herbst
Von der Jugend
Von der Schönheit
Der Trunkene im Frühling
Der Abschied

Claudia Mahnke og Klaus Florian Vogt, solister

Konserten strømmes på Bergenphilive.

OM DE MEDVIRKENDE

SEBASTIAN WEIGLE (foto: Kirsten Bucher) er sjefdirigent for Yomiuri Nippon Symphony Orchestra i Tokyo og var musikksjef ved Oper Frankfurt fra 2008 til 2023. Fra 2004 til 2009 var Weigle musikksjef ved Gran Teatre del Liceu i Barcelona. I 2005 ble hans Parsifal der kåret til årets beste produksjon og året etter ble Weigle selv kåret til årets dirigent basert på hans arbeid med Korngolds Die tote Stadt. I 2007 debuterte han ved Festspillene i Bayreuth med en ny produksjon av Wagners Mestersangerne fra Nürnberg.

Weigle har dirigert ved en rekke internasjonalt anerkjente operahus, for eksempel både Staatsoper og Volksoper i Wien, Metropolitan i New York og Hamburg og Zürich. Han dirigerer jevnlig symfoniorkestre, som radioorkestrene i Berlin, München og i Wien. Han har ledet en rekke cd-innspillinger og hans Ring des Nibelungen-syklus er gitt ut på dvd.

Weigle studerte horn, piano og direksjon ved Hanns Eisler Hochschule für Musik, og ble solohornist i Staatskapelle Berlin i 1982. Fra 1997 til 2002 var han Staatskapellmeister ved Berliner Staatsoper.

Kveldens tenor, Issachah Savage har dessverre på kort varsel måtte trekke seg fra kveldens konsert grunnet sykdom. Det har på kort tid lykkes oss å få den internasjonalt anerkjent tenoren Klaus Florian Vogt til å ta over.

KLAUS FLORIAN VOGT er en av vår tids fineste Wagner-tenorer. På hans repertoar inngår Lohengrin, Parsifal, Tannhäuser, samt Siegmund og Siegfried. Han har opptrådt på store festivaler som Bayreuth og Salzburg, og gjesteopptrer hyppig ved operahus som Metropolitan i New York, Staatsoper Hamburg, Wien Staatsoper og La Scala i Milano.

Vogt kommer fra Holstein, nord i Tyskland, og begynte sin musikerkarriere som hornist i Hamburg. Senere studerte han sang ved konservatoriet i Lübeck og ble så medlem av ensemblet ved operaen i Dresden. Siden 2003 har han vært freelance sanger.

Vogt har en omfattende diskografi, med blant annet tre soloalbum utgitt på plateselskapet Sony; Heroes, Wagner og Favourites. Han har også medvirket i en sinnspilling av Korngolds Die tote Stadt med Sebastian Weigle som dirigent. Sammen med Sir Mark Elder og Concertgebouworkesteret, har Vogt medvirket på en innspilling av Wagners Lohengrin. I 2012 ble han kåret til ‘’Årets kunstner’’ av ECHO Klassik, og han er tildelt ærestittelen ‘’Hamburger Kammersänger’’.

CLAUDIA MAHNKE (foto: Barbara Aumüller) har siden 2006 vært medlem av Oper Frankfurts faste ensemble. Her har hun blant annet sunget Herodias i Strauss' Salome, Prinsessen i Dvořaks Rusalka, Marie i Bergs Wozzeck, tittelrollen i Brittens The Rape of Lucretia, Dido i Berlioz' Trojanerne, Judith i Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, Marguerite i Berlioz' Fausts fordømmelse, Komponisten i Strauss' Ariadne auf Naxos, samt i flere Wagner-roller.

I 2021 debuterte hun ved Metropolitan i New York, i rollen som Magdalene i Wagners Mestersangerne fra Nürnberg, under ledelse av Antonio Pappano. I 2013 debuterte Claudia Mahnke på Bayreuth-festivalen i Castorfs produksjon av Ringen, under Kirill Petrenkos ledelse.

Hun er også ettertraktet utenfor hjemlandet, som ved San Francisco Opera, der har hun gjestet i Mozart-rollene Dorabella, Cherubino og Zerlina. Ved Los Angeles Opera har hun fått gjøre en av sine signaturroller, Judith i Ridder Blåskjeggs borg, og ved Teatro Real i Madrid har hun sunget Adriano i Wagners Rienzi.

Fra 1996 til 2006 var Claudia Mahnke medlem av ensemblet i Stuttgart Staatsoper, hvor hun ble nominert til «Årets sanger» av magasinet Opernwelt, og ved hennes fratreden i 2006 ble hun utnevnt til Kammersängerin ved samme operahus.

MELINA MANDOZZI (foto: Magnus Skrede) er konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester. Hun er fra Locarno i Sveits, og begynte tidlig å spille fiolin. Åtte år gammel vant hun sin første konkurranse, og etter studier i hjembyen var hun elev ved Yehudi Menuhin School i London. I 1989 ble hun student hos professor Zachar Bron i Lübeck, og deretter fulgte et toårig studium med professor Boris Kushnir ved universitetet i Graz. Hun solistdebuterte som tolvåring med Royal Philharmonic Orchestra, og har siden konsertert en rekke steder i Europa, USA, Sør-Amerika og Japan. I 2003 ble hun konsertmester i det østerrikske radiosymfoniorkester og deretter i det nederlandske radiosymfoniorkester, og hun har også vært engasjert som konsertmester i London Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra og Tonhalle-orkesteret i Zürich. Melina Mandozzi er en etterspurt solist og aktiv som kammermusiker.

OM PROGRAMMET

I møte med tradisjonene
Kveldens åpningsverk ble skrevet til Oslofilharmonien i 2010. Lars Petter Hagen har lånt tittelen Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet fra et maleri av sveitseren Johann Heinrich Füssli, og utforsker nettopp samtidens møte med de store mesterne og den klassiske kanon.

For Lars Petter Hagen var senromantikere som Mahler og Strauss svært medvirkende til at han overhodet ble komponist, og forteller at verket er særlig inspirert av Mahlers 3. symfoni: «Dette er den minst politisk korrekte,» sier han og fortsetter: «Mange er begeistret for den sene Mahler, for hvordan han peker videre inn i modernismen, mot Webern. Den tredje symfonien hans er imidlertid en slags mellomfase, og anses av enkelte som kitschy.»

Lars Petter Hagen har brukt symfoniens sistesats som utgangspunkt for sitt fortvilte møte med fortidens storhet. Satsen, som bærer inskripsjonen «Hva kjærligheten forteller meg,» er for Hagen «skamløst forførende og storslagen,» og var blant de skjellsettende musikalske opplevelser han hadde i ungdommen. Men om møtet med grandios orkestermusikk gjorde ham ydmyk av beundring, er det den menneskelige utilstrekkelighet han ønsker å utforske i Kunstnerens fortvilelse: «Å stå foran et stort orkester er å være konfrontert med tradisjonens storhet. Idealet om det uangripelige, feilfrie verket som inneholder alt, er problematisk» sier han. «Utgangspunktet for verket mitt er at det er umulig å lage bedre orkestermusikk enn Mahler. Derfor har jeg ikke engang forsøkt. Man kan si det er et monument over egen utilstrekkelighet.»

«Dette er det mest personlige jeg har skrevet», skal Mahler ha sagt til sin venn om dette gigantiske verket. En syntese av symfoni og sang, om livets store følelser, om smerte og ensomhet, men også om ungdom og skjønnhet, skrevet mot livets slutt. Das Lied von der Erde er på mange måter Mahlers farvel til verden.

Med klassiske røtter
Opusnumre forteller ikke alltid kronologien korrekt, noe denne romansen er et eksempel på. For trass i at den teller nr. 50 i rekken og ble utgitt i 1805, stammer den fra 1798. På den tiden hadde Beethoven enda ikke komponert sin første symfoni, men hadde etablert seg som virtuos pianist og improvisator i Wien og gjort seg bemerket med sine to første klaverkonserter, et knippe sonater og trioer, samt noen kvartetter.

Benevnelsen «romanse» trenger ikke nødvendigvis å tolkes som spesielt svermerisk. På denne tiden var det en samlebetegnelse man gjerne brukte på frittstående verk som var forholdsvis korte, men likevel lange nok til å etablere et visst inntrykk og karakter.

Her møter vi en klassisistisk forankret Beethoven som lar solisten utfolde seg i sjarmerende passasjer over et nøkternt akkompagnement. Den er skrevet i rondoform, og selv om det da hører med en obligatorisk midtdel i moll, forstyrrer det likevel på ingen måte den fredfulle og lettlivede stemningen.

Sangsyklus eller symfoni – eller begge deler?
Europa ved århundreskiftet var en spenningsfylt tid. Stormakter med voksesmerter posisjonerte seg og dannet allianser, arbeiderklassen gjorde opprør, og da Titanic gikk ned i 1912 fikk sivilisasjonen en nesestyver: Et forfrossent naturfenomen hadde egenhendig sendt siste nytt innen menneskelig havgående ingeniørkunst til bunns. La Belle Epoque-dekadensen var på vikende front, modernismen tok et oppgjør med tonaliteten, og 1. verdenskrig skulle også bli slutten for Europas siste keiserdømmer. Kort sagt, det var mange som diskuterte hvorvidt verden slik man kjente den var i ferd med å forvitre. En av dem som var opptatt av dette, var Gustav Mahler.

I store deler av hans kunstnerskap var livet, døden, det evige og det oppstandne viktige tema han innlemmet i sin musikk. «Å skrive en symfoni er å konstruere en hel verden» sa han mange ganger, og var på den måten opptatt av å skildre både oppturer, nedturer, fest og hverdagslige hverdager. Samtidig er det svært viktig å poengtere at Mahler var et barn av romantikken, og han beholdt dette kunstnersynet til han døde. Sentralt i den romantiske forståelse er det tilbakeskuende og de minner vi har fra barndommen. Som Geir Uthaug så fint skriver det i boken «Romantikkens univers»: «Barndommen er et uttrykk for en personlig gullalder; den representerer paradisets hage før portene slår igjen.»

Og akkurat slik Marcel Proust gjorde det i sine bøker om den tapte tid, lot Mahler livet i retrospekt danne utgangspunktet for syklusen Das Lied von der Erde. Det ble ferdigstilt i 1909 som det nest siste verket han fullførte, men han rakk aldri å høre det oppført.

Et viktig poeng med denne syklusen er nettopp ordet Erde – jorden. Hvorfor ikke «verden»? Svaret ligger i stor grad i kinesiske tekster med røtter helt tilbake til 700-tallet som Mahler var blitt kjent med via gjendiktningene til den tyske lyrikeren Hans Bethge. I boken Die chinesische Flöte fant Mahler tekster med årstidene som metaforer på livet. Disse snakket til hans romantiske lynne, til hans syn på naturen – og jorden.

Strukturelt sett er Das Lied von der Erde en ganske ujevnt fordelt syklus, for alle de fem første sangene er til sammen kortere enn den siste. På mange måter står disse som en forberedelse til avslutningen – til selve avskjeden.

Den første, en drikkevise til jordens sorger, er sangerens kontemplering over livet og døden. I den langsomme 2. satsen møter ved «Der einsame im Herbst.» Musikkviteren Stuart Feder har sammenlignet denne sangen med «den fysiske depresjonen og påkjenningen som rammer døende.» Mahler mente selv at dette var noe av de beste han hadde laget, og rent personlig så han seg selv som nettopp en ensom og tilbakeskuende sjel i livets høst – med bare noen få år igjen å leve.

Så følger en tre-delt scherzo med lystig vårtematikk, som dermed bryter både årstidskronologien og den dunkle stemningen fra høstens gylne løvkroner. Vi får høre om en vakker hage med skinnende porselen – den reneste Elysiums-idyll – før sang nummer 4 beskriver unge jenter som plukker blomster, gutter som kommer ridende på hester, og solen som kaster sine stråler ut i vannet. Sang nummer 5 kan oversettes til «Drankeren om våren,» og omhandler en som skåler for både gleder og sorger.

Det kinesiske og orientalske er i høyeste grad til stede i syklusens siste sang, «Der Abschied.» Den slanke og til dels transparente orkestreringen, samt bruken av pentatone skalaer og mandolin maner fram et bilde av en serenade over livet. Solen går ned bak fjellene, natten brer skinnfellen ut over dalene, og blomstene står bleke i skumringens lys.

Men likevel: Sangen er en hyllest til, og et håp om liv. Og med dagens klimaendringer forblir denne teksten fra 700-tallet stadig aktuell: «Den kjæreste jord over alt, blomstrer om våren og blir atter grønn. Over alt og for alltid er horisonten blå. Alltid… Alltid…»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Gresk overtyre
Symfonikeren Carl Nielsen var i stor grad klassisist, og gjennom sine symfonier, konserter, suiter og overtyrer viderefører han en linje med hovedsakelig absolutt musikk. Nielsen mente at musikken skulle ha sitt eget narrativ, og ikke hengi seg til etterligning av en litterær historie. Likevel var han åpen for at impulser fra steder, fortellinger, stemninger eller hendelser kunne anspore til musikalske idéer. Ett eksempel på slik programmusikk er hans Pan og Syrinx, og kveldens Helios overtyre er et annet.

Vinteren 1902-03 fikk Nielsen reise med sin kone Anne Marie til Hellas. Hun var skulptør, og var blant de første som fikk slippe inn på Akropolis for å lage kopier av statuene der. Nielsen hadde nettopp signert kontrakt med forlegger Wilhelm Hansen, og fikk et arbeidsværelse med piano hvor han kunne sitte og jobbe. Inntrykkene Nielsen fikk i og rundt Athen denne vinteren, både gjennom fjellturer, arkeologiske utgravninger, og ikke minst hans kones arbeider, skulle danne grunnlag for musikk. Sånn sett føyer Nielsen seg her inn i en typisk skandinavisk romantisk tradisjon, hvor impulser fra naturen igangsetter komponering.

«Det er sviende varmt her. Helios brenner hele dagen, og jeg skriver i vei på mitt nye solsystem: En lang introduksjon med soloppgang og morgensang er ferdig, og nå har jeg begynt på allegroen,» skriver han til en venn. Helios er den greske solguden, som ifølge mytologien drar over himmelen i vognen sin trukket av fire hester, og han er ofte fremstilt med en solskinnende krone eller glorie.

Og det er lett å se for seg den nevnte soloppgang, fra strykernes mørke til dagslys og liv, hvor solen lar sine stråler bade i et bølgende Egeerhav. Nielsen føyde også til noen linjer på originalpartituret, og disse forsterker det programmessige innholdet: «Stillhet og mørke, solen stiger med glad lovprisende sang, den vandrer sin gylne vei, og synker stille ned i havet.»

Verket ble urframført i København i oktober 1903, og det var vår egen Johan Svendsen som fikk æren av å dirigere den.

Nielsens evigunge fløytekonsert

Den britiske fløytisten Adam Walker er solist i Nielsens fløytekonsert. Foto: Christa Holka

Så hopper vi 23 år fram i tid, til sensommeren 1926. På dette tidspunktet har Nielsen skrevet ferdig alle sine 6 symfonier (den siste like før jul 1925), og han var for lengst etablert som en orkesterets tungvekter i Europa – både som komponist og dirigent. På ferie i Tyskland og Italia begynte han på sin fløytekonsert, tilegnet Holger Gilbert-Jespersen, som hadde etterfulgt Paul Hagemann som fløytist i København blåsekvintett.

København blåsekvintett var et ensemble Nielsen kjente godt, og da han i 1921 hørte dem spille musikk av Mozart ble han nærmest slått i bakken av deres samspill og klang. Dette resulterte i at Nielsen samme år skrev sin Blåsekvintett til dem, og han kom også med en storstilt lovnad til hele ensemblet: Han skulle skrive en solokonsert til hver av utøverne! 

Dessverre kom Nielsen bare til 2 av 5, og kveldens fløytekonsert ble, sammen med klarinettkonserten fra 1928 de to han greide å fullføre.

I 1926 hadde Nielsen funnet seg til rette i et mer modernistisk tonespråk, og fløytekonserten kjennetegnes blant annet av mangel på tonal stabilitet: I 1. sats sjonglerer han mellom d-moll, ess-moll og F-dur, og rent formmessig avviker konserten også fra klassisismens idealer, da den bare har to satser.

1. sats er virtuost anlagt, med svære soloparti som kommenteres av orkesteret, samt ivrig dialog mellom fagott og klarinett. 2. satsen har en noe abrupt og stotrende start, noe Nielsen også bemerket, men straks fløytisten entrer banen er en mer leken og uskyldig stemning satt.

Verket ble urframført i Maison Gaveau i Paris i oktober 1926, til strålende mottagelse. Maurice Ravel og Arthur Honegger var i salen, og sistnevnte rapporterte at konserten var en gedigen suksess med stående ovasjoner, og solisten måtte inn igjen på podiet flere ganger.

Til denne framføringen hadde Nielsen, grunnet helseproblemer, ikke fått tid til å fullføre konserten helt. Den endelige og fullstendige oppførelsen kom først i København i januar 1927, og verket ble raskt etablert som en hjørnestein for verdens fløytister.

Brahms, symfoni nr. 2
Alle de store symfoniske forgjengerne til Brahms – Haydn, Mozart, Beethoven, Schubert, Schumann og Mendelssohn – hadde knapt rukket å bli tørr bak ørene da de hadde skrevet sine første symfonier. Brahms derimot, var 42 da hans symfoni nr. 1 i c-moll fikk sin urframføring.

Det er mange årsaker til at det ble slik. Den ene er selvsagt at det må sies å være en viss forskjell på den tidlige wienerklassiske symfoni vi kjenner fra Haydn, med verk som kanskje varte i 15-20 min, og til de stort anlagte romantiske symfoniene. Både i varighet og besetning var dette større verk, og særlig Beethoven hadde gjort sitt for å sprenge gamle rammer og konvensjoner.

I tillegg var Brahms svært selvkritisk, og hadde enorme krav til egne verk. Den ouvre han etterlot seg av utgitte komposisjoner er imponerende nok, men det kan da være verdt å minne om at i tillegg til de tre strykekvartettene han ga ut, fullførte han trolig over 20 slike verk i tillegg. Disse gikk rett i ovnen.

Dessuten kjente han hele livet på Beethovens skygge. Noe av den kan kanskje sies å være selvpålagt, all den tid han på sitt komponistværelse hadde en svær byste av Beethoven på veggen bak pianoet. På den måten stod Beethoven, bokstavelig talt, både over og bak ham hele tiden, og kunne alltid kikke ham over skulderen.
Men da Brahms endelig fikk fullført sin symfoni nr. 1 i c-moll, og denne attpåtil ble møtt med stor entusiasme høsten 1876, så Brahms at «ja, dette greier jeg.»

Derfor er det også påfallende å legge merke til at hans symfoni nr. 2 i D-dur kom ut allerede året etter. Sommeren 1877 dro Brahms til det idylliske feriestedet Pörtschach am Wörtersee helt sør i Østerrike for å samle krefter, og for å komponere. En strek i regningen var at pianoet hans, som han hadde fått tilsendt helt fra Wien, ikke lot seg bære opp trappene til hans gemakker, men han fikk låne et piano av den lokale legen.

Da symfonien var ferdigkomponert, skrev Brahms til sin forlegger Simrock: «Den nye symfonien er så melankolsk at det ikke er til å holde ut. Jeg har aldri skrevet noe så trist, så smått: Partituret bør ha svart sørgebånd.» Dette var nok ment som en spøk fra Brahms’ side, for D-dursymfonien er vitterlig noe av det lettere og festligere han noensinne komponerte. Det er nok å se på tonearten D-dur, som var forbundet med triumf, Halleluja, marsjer og hurrarop.

Første sats, i ¾-takt, åpner som i den reneste idyll, og det er ikke uten grunn at enkelte har sammenlignet den med Beethovens Pastoralsymfoni. En noe mer elegisk stemning møter oss i 2. satsens adagio, men også her lar Brahms lyset og gleden skinne gjennom når satsen skifter til 12/8-takt. Den svinger seg takknemlig av gårde, og trass i dramatiske avbrudd slutter satsen i fred og fordragelighet.

En nesten menuett-aktig stemning møter oss i 3. satsens Allegretto grazioso, men etter hvert tar et mer propellert scherzo-preg over. Satsen er glassklar og gjennomsiktig, og fører tankene tilbake til tidligere tiders wienerske symfonier.

Det samme gjør i aller høyeste grad finalen, og her hører vi tydelige linjer fra Haydns festlige symfonifinaler, noe som igjen bare understreker at Brahms hadde skrevet et av sine desidert mest freidige og utadvendte verk – totalt uten behov for sørgebånd!

Tekst: Frode Skag Storheim

Tilbake til konsertsiden

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Edward Gardner dirigent
Vinner av Den norske solistpris 2023

Richard Strauss (1864-1949): Tod und Verklärung, tonedikt, op. 24 (24’)
Vinner av Den norske solistpris 2023. Annonseres senere.
Pause (25')
Johannes Brahms (1833-1897): Symfoni nr. 4 i e-moll, op. 98 (42’)
Allegro non troppo
Andante moderato
Allegro giocoso
Allegro energico e passionato

TETT PÅ I FOAJEEN: MUSIKALSK NACHSPIEL
Velkommen til musikalsk nachspiel i foajeen etter konserten! Bergen Filharmoniske Kor framfører Brahms' vakre Liebeslieder-walzer, en samling kjærlighetssanger som strutter av glede og overskudd.

Håkon Matti Skrede dirigent
Bergen Filharmoniske Kor
Ellena Armelius piano
Magnus Blom piano

Johannes Brahms: Liebeslieder-Walzer

OM DE MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

OM PROGRAMMET

En kunstners endelikt
Richard Strauss var bare 24 år gammel da han skrev sitt mesterlige tonedikt, Tod und Verklärung – Død og forvandling. Verket, som skildrer en kunstners død, ble etter urfremføringen i 1890 raskt etablert som et viktig verk, ikke bare for Strauss selv, men også innenfor hele tonediktgenren.
En viktig inspirasjonskilde for Strauss var Richard Wagner. På 1880-tallet tilbragte Strauss fire somre på rad i Bayreuth under festivalene der, og både musikken og de teoretiske ideene til Wagner ga sterk gjenklang hos den unge Strauss. Wagner mente at det ekspressive potensialet hos et orkester var enormt, noe som igjen ledet over i konseptet «Sprachvermögen» - «den snakkende evne.» Dette var helt essensielt i den romantiske programmusikken, hvor nettopp det musikalske narrativ spiller en så viktig rolle.

Verket er i 4 deler, og innledes ved at Strauss stillferdig maler fram et bilde av den gamle kunstneren (mannlig, sådan) like før han dør. I andre del blir musikken mer opprørt, og vi aner kampen mellom livet og døden. I tredje del passerer livet i revy, og den gamle kunstneren ser tilbake på ungdommens vår og noble ambisjoner. I siste del kommer selve klarsynet, og både kunstneren og musikken når den gloriøse og fredfulle forvandlingen. Ikke rart at en av anmelderne under urframføringen kalte Tod und Verklärung for «et sjelens maleri.»

Symfonisk punktum
En som ikke skrev programmusikk, var Johannes Brahms. På mange måter var han en slags «last man standing» i den klassisistiske tradisjonen, og både mannens og musikkens innhold forblir gåtefullt. Hele sitt liv fordypet han seg i musikk, alt fra totalt ukjente verk fra renessanse og barokk, til hans store helt Beethoven. Og hele sitt voksne liv lengtet han etter Clara Schumann, som ble den menneskelige og musikalske støtten han så sårt trengte.

«Jeg har arbeidet hardt og lenge med den (symfonien), og har tenkt på deg hele tiden» skriver Brahms til Clara i oktober 1885. Han hadde tatt toget til Meiningen for å overvære prøvene, og med Hans von Bülow på podiet ble verket godt mottatt av musikerne. Den alltid så beskjedne Brahms tillot seg å ha visse forhåpninger til at også publikum ville omfavne hans 4. symfoni.

Urframføringen, den 25. oktober 1885, var sånn sett et antiklimaks. For selv om publikum klappet lenge for hver eneste sats, og den 52 år gamle og svært berømte komponisten fikk sine ovasjoner, hadde Brahms en gnagende følelse av at de klappet for å være høflige. Hans von Bülow tok verket med på turné, og i by etter by falt verket i smak. Var antagelsene til Brahms bare overfølsomhet? Kanskje var han redd publikum forventet et friskt og utadvendt verk, og så fikk de i stedet servert det den markante musikkanmelderen Eduard Hanslick kalte «en mørk brønn.»

I 1885 hadde Brahms enda 12 år igjen å leve, og musikken hans hadde fortsatt et stykke igjen til den innadvendte, høstlige og nærmest private karakteren man finner i hans sene intermezzi for klaver. Likevel var han ingen ungdom lenger, og musikalsk betraktet han samtidens moter med en viss skepsis – og antagelig også sorg.

Richard Wagner døde to år før dette, og han var en komponist Brahms stod i klar kontrast til. Brahms skrev aldri operaer, mens Wagner viet sitt kreative liv utelukkende til dem. Brahms skal ifølge legendene ha sagt at «jeg vil heller gifte meg enn å skrive en opera.» Wagners uendelige melodier var det eksakt motsatte av Brahms’ temaer som gjennomgikk klassiske bearbeidelser. Polariseringen mellom den såkalte nytyske linjen til Wagner og Liszt, og klassisismen til Brahms hadde allerede stemplet sistnevnte som håpløst reaksjonær.
Og i den motsatte enden av skalaen hva musikkdrama angår, stod Johann Strauss II, hvis operette Sigøynerbaronen interessant nok hadde urpremiere på Theater an der Wien dagen før Brahms sin fjerde symfoni i Meiningen.

Brahms fordypet seg i tragediene til Sofokles mens han skrev sin siste symfoni, og musikkforskere har hevdet at dette har satt sine spor. Både den tragiske tematikken som omhandler skjebne vs fri vilje, men også bruken av ironi er interessante innfallsvinkler for symfonien.

For det er et mørkt og tragisk verk Brahms skrev, og det står i skarp kontrast til symfoni nr. 1 som åpner i et tungt molldriv, men slutter i livsbejaende dur. Symfoni nr. 4 begynner og slutter i moll, og er full av mørke spenninger.

Først sats, med sine fallende og stigende intervaller, forblir en favoritt blant publikum og musikere. Her viser Brahms seg med mesterlig bearbeidelse av stoffet, helt i Beethovens ånd.

Andre sats viser fascinasjonen Brahms hadde for de såkalte kirketoneartene, altså skalaer man brukte før dur og moll ble standardisert. Den unisone frygiske (fra E til E på de hvite tangentene på pianoet) åpningen virker ustabil og uten bakkekontakt. Øret vårt lures til å tro at vi får nok en moll-sats, men Brahms lar solen streife oss fram når klarinettene kommer inn – i dur.

Tredje sats er en slags scherzo i to-takt, og bevares, det er humor i vendingene. Men det er vel så mye en ironisk og anstrengt humor, som igjen bare understreker verkets tragiske karakter.

Finalen er symfoniens mest komplekse, og en kompositorisk bragd. Her trekker Brahms linjer bakover i historien ved å la et motiv fra Bachs kantate nr. 150 danne grunnlaget for en passacaglia med ikke mindre enn 30 variasjoner. Det sakrale og verdslige forenes, vi får sågar en trombonekoral som kan minne om mannskorene i Mozarts Tryllefløyten, men Brahms lar tragedien bli stående i verkets coda.

Slik sett er koblingen mellom Sofokles og symfoni nr. 4 forståelig, og understrekes av følgende ord som den østerrikske dirigenten Felix Weingartner skrev noen år etter at Brahms døde:

«Jeg sitter igjen med inntrykket av en ubønnhørlig skjebne som driver en stor skapelse, det være seg et enkelt individ eller en hel rase, mot sitt endelikt… Denne satsen preges av en knusende tragedie, hvis avslutning er en orgie av destruksjon, og en fryktelig motpart til gleden og euforien som preger slutten av Beethovens siste symfoni.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE

Edward Gardner dirigent
Nicolas Altstaedt cello
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Åpningstale ved kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (torsdag)

Julian Anderson (1967) Eden (nordisk premiere) (7’)
Witold Lutosławski Konsert for cello og orkester (24')
Pause (25')
Gustav Mahler (1860-1911) Symfoni nr. 1, D-dur (54’)
Langsam. Schleppend. Wie ein
Naturlaut – Sehr gemächlich –
Schnell

Kräftig bewegt, doch nicht zu
schnell – Recht gemächlich –
Tempo primo

Feierlich und gemessen, ohne zu
schleppen – Sehr einfach und
schlicht wie eine Volksweise –
Tempo I

Stürmisch bewegt – Energisch –
Sehr gesangvoll – Wieder
stürmisch bewegt – Sehr
langsam – Triumphal. Pesante

Konserten fredag strømmes på Bergenphilive.no

TETT PÅ I FOAJEEN

18.45: Introduksjon til konserten ved Gunnar Danbolt

Musikalsk nachspiel etter konserten:
Gustav Mahler: Klaverkvartett i a-moll
Robert Schumann: Fra Pianokvartett i Ess-dur: Andante cantabile

Melina Mandozzi, fiolin
Ilze Klava, bratsj
Agnese Rugevica, cello
Ellena Armelius, piano

OM DE MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er internasjonalt anerkjent som en av de ledende dirigenter i sin generasjon. Gardner ble musikksjef ved English National Opera (ENO) i London i 2007, en posisjon han hadde til våren 2015. I 2011 ledet han, som den yngste dirigent i historien, den prestisjefylte Last Night of the Proms-konserten i Royal Albert Hall. Han ble i juni 2012 tildelt ordenen OBE (Order of the British Empire) for sin innsats for britisk musikkliv.

Edward Gardner har en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos og har utgitt en rekke cder som er møtt med strålende omtaler. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en rekke cder: Orchestral Realisations med musikk av Luciano Berio, en serie på tre kritikerroste cder med musikk av Leoš Janáček, Jean Sibelius’ sanger, Arnold Schönbergs Gurrelieder, Bela Bartóks Konsert for orkester, en innspilling med Griegs pianokonsert og scenemusikken til Peer Gynt, Sibelius med Lise Davidsen, Britten og Canteloube med Mari Eriksmoen, verk av Marius Neset med komponisten som solist, og Benjamin Brittens Peter Grimes. Sistnevnte ble av Gramophone kåret til Opera Recording of the Year 2021 og Recording of the Year 2021 uansett sjanger. Flere utgivelser kommer.

Gardner har vært sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester siden 2015.

NICOLAS ALTSTAEDT (foto: Marco Borggreve) er en tysk-fransk internasjonalt anerkjent og etterspurt kunstner, cellist, dirigent og kunstnerisk leder, med et bredt og variert repertoar. Han er kunstnerisk leder for det østerriksk-ungarske orkesteret Haydn-Philharmonie og Lockenhaus Kammermusikkfestival i Østerrike.

Altstaedt er jevnlig solist med de store og internasjonalt anerkjente orkestrene, som Wiener Philharmoniker, Tonhalle-Orchester Zürich, Budapest Festival Orchestra og Staatskapelle Berlin. Av dirigenter han samarbeider med, kan nevnes Edward Gardner, Gustavo Dudamel, Esa-Pekka Salonen, Andrew Manze og Robin Ticciati.

Som dirigent har han nær tilknytning til det skotske kammerorkesteret og har ledet orkestre som Les Violons du Roy og Orchestra of the 18th Century. Felles opptredener med komponister som Thomas Adès, Thomas Larcher og Sofia Gubaidulina viser hans engasjement for samtidsmusikken. Komponister som Sebastian Fagerlund, Anders Hillborg og Fazil Say har skrevet konserter og andre verk for han.

Altstaedt er en ivrig kammermusiker og har medvirket på en rekke anerkjente kammermusikkfestivaler, og blant hans partnere finner vi musikere som Vilde Frang, Janine Jansen, Lawrence Power og Pekka Kuusisto.

Han har mottatt flere priser, som for eksempel Beethovenring Bonn 2015 og Musikpreis der Stadt Duisburg 2018, BBC Music Magazine 2020 Chamber Award og Gramophone Award 2020. I perioden 2010-2012 var han BBC New Generation Artist.

OM PROGRAMMET

Et moderne Eden
Komponist Julian Anderson forteller at inspirasjonen til verket kommer fra den rumenske billedhuggeren Constantin Brancusi: «Hans enkle linjer og formmessige klarhet fascinerer meg.»

Brancusi laget aldri et verk han kalte for Eden, men ifølge Anderson reflekterer mange av Brancusis verk noe pre-sivilisasjonsaktig. Et glimt av en tapt uskyld. Og Andersons verk sikter mot det samme.

Rent teknisk utforsker Anderson et spennende stemmingssystem i Eden med ikke-tempererte harmonier. Grunntonen samt det 7., 11., og 13. trinn i skalaen, altså C, Bb, Fiss og Ass danner grunnlaget for melodier som Anderson så har skrevet en rekke variasjoner over. Disse presenteres alltid i bratsj og cello, og spilles non vibrato slik man gjorde i renessansen.

Verkets klangbilde er transparent og klart, og ble skrevet for City of Birmingham Symphony Orchestra hvor Anderson var residenskomponist, og ble urframført i 2005.

Til og for Rostropovich
Cellokonserten til Witold Lutoslawski holdes av mange for å være noe av det absolutt beste han skrev. Mstislav Rostropovich, som verket er dedikert til, ble aktivt inkludert i komponeringsprosessen som skulle ta vel halvannet år. Det ble urfremført i 1970, og i den anledning delte Lutoslawski noen minner fra selve arbeidet med musikken: «Jeg sendte ark med noter til Rostropovich ettersom de ble skissert ut. Jeg la også ved brev som forklarte hvordan jeg arbeidet, og jeg må innrømme at språket i disse var mer litterært enn musikalsk: Det ble gjort med vilje for å få en del av de musikalske forløpene til å bli klarere og mer forestillende. Men språket betyr likevel på ingen måte at konserten har noe litterært eller utenommusikalsk ved seg.»

Verket er komponert i 4 satser, men spilles sammenhengende. Det starter med solo cello, og det er nesten som om vi ramler inn i et verk som allerede er i gang. Og etter en slik innledende solokadens, med sitt ganske insisterende driv, kunne man tradisjonelt sett forvente at orkesteret skulle imitere det presenterte materialet. Men nei, da. Lutoslawski lar tre skarpe trompeter blande seg inn, og åpner døren for resten av det store orkesteret.

Etter denne introduksjonen følger sats nummer to som består av fire episoder. En gjenganger her er at solisten inviterer forskjellige orkesterinstrumenter til et lekfullt samspill, kun avbrutt av autoritære trompeter, tromboner eller horn. Det er som om solisten og dens kumpaner er ivrige rabagaster som utforsker verden, men som stadig blir tatt på fersken av strenge messingblåsere.

Cantilena-satsen roer det hele ned, og som tittelen antyder får vi lengre, mer sangbare linjer. Når denne så avbrytes holder det ikke lenger med messing som retter pekefinger: Vi får «Unisono Climax» som innleder en 10-delt finale. Her skriver Lutoslawski at «solisten blir «angrepet» av forskjellige seksjoner i orkesteret.» Så følger en nærmest elegisk klagesang, men istedenfor at verket ender i resignasjon slår solisten tilbake i en hurtig coda. Orkesteret trekker seg tilbake og overlater lydbildet til solo cello. Denne gjør som engelskmennene sier: «Ends the piece on a high note.»

Den mest oppsiktsvekkende 1. symfoni noensinne?
Den kalles gjerne Titan-symfonien, og ble opprinnelig fullført i 1888 og urframført i Budapest i 1889. Skjønt, det hele var en fiasko. Publikum var svært lunkne til verket som Mahler selv dirigerte, og det skulle gå tre år og en rekke revideringer før symfonien på nytt ble fremført i Hamburg. Men selv etter dette gjorde Mahler nye omarbeidelser, og først i 1899 ble det utgitt.

I dag er symfonien et fast innslag i konsertsaler verden over, og hylles som kanskje den mest oppsiktsvekkende debutsymfoni noensinne.

Mahler var en svært lovende dirigent, og det var primært som dette han tjente penger til livets opphold. Og selv en klassisistisk anlagt nestor som Brahms var svært positiv til Mahler, som dirigent vel å merke.
Mahler kjente hele sin karriere på trangen til å vie mer tid til komponering, og formmessig er det verdt å minne om hans valgspråk: «Å skrive en symfoni er å konstruere en hel verden.»

Den 1. symfonien ble titulert Titan andre og tredje gang den ble fremført, og er en slags hyllest til Jean Pauls roman med samme navn. Mahler skal ha følt seg presset til å la symfonien ha et programmatisk preg, derav Titan-koblingen, men strøk senere denne fordi han mente den var både utilstrekkelig og til dels misledende.

Symfonien er i fire satser, og den første åpner med nesten ingenting: En A natura sniker seg ut av stillheten, og gradvis trer et fallende motiv i frygisk skala (E til E på de hvite tangentene på et piano) fram. Dette mollpreget trer fort til side, og snart høres et vakkert fanfaremotiv: Først hos klarinettene, og deretter hos offstage-trompeter. Her har Mahler skrevet «In sehr weiter Entfernung aufgestellt» - Fra langt borte.

Det fallende frygiske motivet kommer tilbake flere ganger, men den idyllisk-romantiske grunnstemningen blir likevel aldri skjøvet bort. D-dur er også tradisjonelt en triumferende og utadvendt toneart, og det kan være verdt å nevne at Mahler opprinnelig hadde programkommentarer til satsene. 1. sats hadde tittelen «Vår uten ende,» etterfulgt av «Blomstrende kapittel» eller Blumine. Denne satsen ble senere fjernet.

Den dansende scherzoen plukker opp tråden fra Franz Schuberts symfonier, hvor Mahler bruker en ländler, en østerriksk folkedans i ¾-takt. Dette er for øvrig et grep han kom til å gjøre i senere verk også, og formmessig følger den en klassisk menuettoppbygging med ABA-skjema, hvor mellomdelen er mer innadvendt og lyrisk. I de opprinnelige programtitlene hadde denne satsen navnet «For fulle seil.»

I den grad det er noen langsom sats i denne symfonien, er det den tredje. Paukene innleder med det fallende kvartmotivet vi kjenner fra 1. sats før en velkjent barnesang, Fader Jakob, presenteres. Men Mahler har latt den få utfolde seg i moll istedenfor dur, og tanken var at den skulle være en slags begravelsesmarsj. Den humoristiske undertonen avslører seg ganske fort, og det programmatiske innholdet i satsen skriver seg fra et gammelt sagn som var allmenn kjent i Østerrike på den tiden: Vi får høre gravfølget til en jeger, men han gravlegges av dyr istedenfor mennesker. Mahler streifer også innom tilløp til galopperende klezmermusikk, som bare understreker det sardoniske.

Den tredje og fjerde satsen var gruppert sammen som del 2 av symfonien, med undertittelen «Commedia umana.» 4. sats foregriper tematikken Mahler senere skulle utforske i sine symfonier, hvor musikken går fra mørke til lys – død til oppstandelse.

Finalen hadde tittelen Dall’inferno al Paradiso: Fra Helvete til Himmel. Åpningen gir oss et anstrøk av dommedag og dunkel fortapelse, som igjen bereder grunnen for en lang musikalsk reise fra mørkets avgrunn til himmelsk ekstase.

1. satsens koraltema kommer tilbake – denne gangen i dur, og en grandios og mahlerisk avslutning lukker boken, og gir oss et nydelig frempek til symfoniene som senere skulle følge.

Tekst: Frode Skag Storheim

PROGRAMENDRING
Patricia Kopatchinskaja som opprinnelig skulle være solist i Bartóks fiolinkonsert nr. 1 har av uforutsette årsaker måttet trekke seg. Hun erstattes av Nicolas Alstaedt som er solist i Lutosławskis konsert for cello og orkester. Dato for endring: 1. august 2023

Tilbake til konsertsiden

John Williams musikk
Frank Strobel dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester

OM PROGRAMMET

Frank Strobel er internasjonalt anerkjent som en ledende dirigent på det området hvor film møter musikk. Han har spilt en avgjørende rolle i arbeidet med å få filmkonserter inn i ledende konsert- og operahus. Fra sesongen 21/22 er han sjefdirigent for WDR Funkhausorchester i Köln. Som gjestedirigent dirigerer Strobel både filmkonserter og symfonisk repertoar med orkestre som Filarmonica della Scala, Göteborgs Symfoniker, London Symphony Orchestra, Orchestre de Paris og Bergen Filharmoniske Orkester. Han er kurator for en serie med filmkonserter ved Alte Oper Frankfurt og Tonhalle Zürich.

I den senere tid har han særlig fokusert på fransk musikk, med premierer i både Paris og Lyon. Strobel har rekonstruert Prokofievs musikk til Eisensteins filmer Alexander Nevsky og Ivan den grusomme, og dirigerte de første forestillingene under musikkfesten i Berlin. I 2008 oppdaget man en originalversjon av Fritz Langs Metropolis i Buenos Aires, og to år senere ble den restaurerte versjonen vist i Berlin, med Strobel som dirigent. Strobel har også vunnet anerkjennelse for sine førstegangsframføringer og framføringer av mindre spilte komponister som Franz Schreker, Alfred Schnittke, Alexander von Zemlinsky og Siegfried Wagner. Han har også gitt ut flere cder med musikk av Schnittke.

I 2002 etablerte Strobel sammen med Beate Warkentien Europäische FilmPhilharmonie, en institusjon som arbeider med kunstnerisk utvikling av musikk og film i konserthus.

Symfonisk stjernekrig
The Empire Strikes Back er film nummer to i Star Wars-sagaen og kom ut i 1980, tre år etter den første. Regissør George Lucas skapte sitt eget (bokstavelig talt) univers av karakterer, steder og ikke minst farkoster som nærmest over natten ble et popkulturelt fenomen internasjonalt.

Til den andre filmen overlot Lucas regien til Irvin Kershner og manusarbeidet til Leigh Brackett og Lawrence Kasdan. Dette frigjorde tid og kreativitet for ham til å utarbeide det videre plottet for Star Wars-sagaen, samt utvikle spesialeffektselskapet sitt, Industrial Light and Magic.

Resultatet ble det som av mange holdes for å være den beste av Star Wars-filmene, og mye av filmen ble attpåtil innspilt i Norge.

Den første filmen, Star Wars, sluttet med at Dødsstjernen eksploderte, og Darth Vader sender droider ut i galaksen for å finne prinsesse Leia. Hun er leder for The Rebel Alliance, og de har funnet nytt tilholdssted på isplaneten Hoth. Luke Skywalker tas til fange av en wampa, en slags jedi-skapning, men klarer å flykte. Den isende kulden og det ugjestmilde været gjør at han kollapser i snøen. Obi-Wan Kenobi, Skywalkers mentor som døde i den første filmen, viser seg for ham. Befalingen er klar: Skywalker skal dra til sumpplaneten Dagobah for å finne mester Yoda.

Men før de kommer så langt må Skywalker ut av isødet, og sammen med Han Solo blir han reddet ut.
Imperiets leder, Darth Vader, har nå skjønt at Leias opprørere befinner seg på planeten Hoth, og setter i gang et storstilt angrep med de legendariske AT-AT-robotene. Han Solo, Leia, C-3PO og Chewbacca rømmer avgårde i Millenium Falcon, men skipet er delvis ødelagt. De ender med å søke tilflukt i et felt av asteroider.

Vader gir seg ikke. Han SKAL finne Millenium Falcon, og tilkaller Boba Fett, en notorisk kriger som sammen med flere soldater drar på jakt etter opprørerne. Luke Skywalker gjør som hans mester Obi-Wan har sagt, og drar til Dagobah i sin X-Wing Fighter sammen med R2-D2. De kræsjlander, og finner den mystiske lille mesteren, Yoda som går med på å trene Luke som jediridder. Yoda bruker Kraften for å reparere X-Wingen, noe Luke mente var helt umulig.

Han Solo og følget i Millenium Falcon har unnsluppet Darth Vader, og er på vei til Bespin, en flyvende planet hvor Cloud City ligger. Her tas de imot av Han Solos gamle venn, Lando Calrissian.

Men Vader har dem i kikkerten, og Han Solos følge går rett i fellen og fanges av Vader og Boba Fett.
Luke Skywalker er fortsatt hos Yoda, men har en forutanelse av at Han Solo og Leia er i fare. Trass i advarsler fra både Yoda og Obi-Wan drar Skywalker og R2-D2 av gårde for å redde sine venner i Cloud City.

Det hele er et velregissert og kynisk spill fra Darth Vader sin side, som nå bruker Han Solo som forsøkskanin til en nedfrysingsprosess han senere vil anvende på Skywalker. Solo overlever, og Darth Vader gir ham til Boba Fett – som på sin side vet at det nå vil vanke dusør fra Jabba the Hutt, den korpulente bossen.

Lando innser at han har sveket sin gode venn Han Solo, og setter fri Leia og Chewbacca. De klarer likevel ikke å forhindre at Boba Fett tar Solo med seg, og etter heftige kamper og skuddvekslinger klarer de å rømme fra Cloud City i Millennium Falcon.

Luke Skywalker ankommer byen, og havner i en voldsom lyssverdkamp med Darth Vader. Som både Yoda og Obi-Wan forutså var Skywalker ingen trussel for Vader, som kapper av høyre hånd på Skywalker. Og det er også da Vader forteller at han er faren hans.

I en blanding av ydmykelse og fortvilelse hopper Skywalker utfor broen de står på, og suges gjennom en luftekanal. Han klamrer seg til en antenne under den flyvende byen, og klarer å få kontakt med prinsesse Leia via telepati. Han bønnfaller henne om å redde ham, noe hun gjør.

Men operasjonen er farlig, og Millennium Falcon jages av Tie Fightere i en vill jakt. Redningen for opprørerne er at R2-D2 klarer å fikse skipet, og de klarer å flykte.

Luke Skywalker får erstattet sin høyre hånd med en protese, og filmen slutter med at Chewbacca og Lando drar av sted for å finne Boba Fett og redde Han Solo.

Musikken
Senromantisk symfonisk filmmusikk fikk sin renessanse gjennom Star Wars, og John Williams’ partitur ble en helt avgjørende del av karakterbyggingen. Han fikk også sin andre Oscarstatue for musikken han skrev til den første av filmene, mens musikken til The Empire Strikes back sopte inn både Grammy- og BAFTA-priser.

Rent teknisk brukte han det operakomponisten Richard Wagner kalte for ledemotiv, altså at en person, gjenstand eller sted har sitt eget tema eller melodi.

The Empire Strikes back ga oss blant annet en av Williams mest kjente melodier, nemlig Imperial March – Darth Vaders tema. Her viser John Williams sitt melodiske mesterskap, og denne tunge marsjen er en musikalsk inkarnasjon av mørke og ondskap.

Tekst: Frode Skag Storheim

Tilbake til konsertsiden

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Víkingur Ólafsson piano

Johann Sebastian Bach (1685-1750)
Goldbergvariasjoner, BWV 988

VĺKINGUR ÓLAFSSON (foto: Ari Magg) har i løpet av kort tid tatt den internasjonale musikkverden med storm, og omtales som «The new superstar of classical piano». Han er i dag en av de mest etterspurte pianistene i den klassiske verden.

Hans innspillinger av Philip Glass, Johann Sebastian Bach, Wolfgang Amadeus Mozart, Claude Debussy og Jean-Philippe Rameau er alle mottatt med strålende kritikker og han er kåret som vinner av flere priser, for eksempel BBC Music Magazine Awards 2019 og Gramophone 2019 Artist of the Year. Ólafsson er eksklusiv artist for plateselskapet Deutsche Grammophon.

Han har vært residensmusiker med flere orkestre og konserthus, blant annet i Konzerthaus Berlin og South Bank i London. Ólafsson har spilt med Bergen Filharmoniske Orkester flere ganger tidligere, først under Festspillene i Bergen i mai 2020 da de strenge restriksjonene knyttet til den pågående pandemien gjorde at internasjonal reising ikke var mulig, slik at Griegs klaverkonsert ble framført digitalt med solisten i Reykjavik og orkesteret i Bergen. Høsten 2020 var han solist i sin landsmann Daniel Bjarnasons verk Processions, og han var orkesterets residensmusiker våren 2021.

Víkingur er en dyktig og fengende kommunikatør både på og utenfor konsertscenen. Han var solist på orkesterets kritikerroste festivalturné til Edinburgh, København, Wiesbaden og Bremen i august 2022, samt turneen til Tyskland og Belgia våren 2023. Høsten 2023 utgis hans innspilling av nettopp Bachs Goldbergvariasjoner.

OM PROGRAMMET

En kunstdidaktisk kulminasjon
Det kan virke ufattelig for oss i dag, men Johann Sebastian Bach, komponisten som nærmest er å regne for den klassiske musikkens 7. far i huset, opplevde selv aldri noe annet enn lokal og regional berømmelse. Han var aktiv som pedagog, organist, komponist og pappa. Skjønt, det skal sies, han ville neppe hatt tid til sitt virke om han var underlagt moderne likestilling og pappapermisjoner: Han fikk til sammen 24 barn, hvorav flere av dem ble betydelige komponister.

Han hadde evner som improvisator og komponist som går utenfor menneskelig fatteevne, og Goldbergvariasjonene fikk – i all beskjedenhet - tittelen Clavier-Übung. Disse var kulminasjonen i hans kompositoriske ouvre, og ble utgitt sammen med de seks partitaene i 1741.

Og bevares, Bachs musikk har alltid et didaktisk formål, men disse mesterlige variasjonene er likevel mye, mye mer enn bare klaverøvelser.

En romantisk legende
Variasjonenes tilblivelse er noe myteomspunnet, og flere forskere mener historiene ikke kan stemme. En av Bachs første biografer, Johann Nikolaus Forkel (1749-1818) skrev om dette i 1802, og det var greven av Kaiserling (1697-1764) som bestilte verket av Bach. Men det skulle ikke brukes til konserter. Nei da, greven led av søvnløshet, og trengte sovemedisin. Den talentfulle cembalisten Johann Gottlieb Goldberg (1727-1756), som bodde på eiendommen til greven, skulle da spille disse variasjonene for ham når insomniaen inntraff.

Det er selvsagt lett å se for seg dette temmelig romantiske scenarioet, med en trøtt greve i et dunkelt belyst barokkpalass, som prøver å finne roen akkompagnert av vakre toner fra en cembalist på nattskift. Skjønt, Johann Gottlieb Goldberg var bare 13-14 år da verket ble skrevet, og han skal ha vært en lovende utøver. Men om han kunne spille hele dette monumentale stykket så tidlig er høyst usikkert. Og hva mer, hvis det faktisk var komponert for ham, hvorfor har ikke Bach da dedikert det til ham, eller skrevet noe om det i 1. utgaven? Vi har ikke originalmanuskriptet, men i motsetning til det meste av Bachs musikk ellers, ble Goldbergvariasjonene utgitt i hans levetid. Det må ha eksistert i alle fall 100 kopier, og grev Kaiserling betalte Bach en solid sum for å komponere det: 100 Louis d’Or, det største enkelthonorar han noensinne fikk. Temmelig dyr sovemedisin, med andre ord.

Om verket
For Bachs del var verket uten historiske forløpere: Det var første og siste gang han beskjeftiget seg med et rent variasjonsverk, og selv om han sannsynligvis kjente til Händels variasjoner for tasteinstrument, var dette likevel en satsform som ikke var veldig utbredt i barokken. En passacaglia eller chaconne, som bygger på et gjentagende bass- eller harmonisk motiv var vanlig, men disse var likevel sjelden gjenstand for så variert og kreativ utfoldelse.

Goldbergvariasjonene er utformet som en sirkulær enhet. Verket åpner med en enkel og svært vakker Aria, en sarabande (langsom dans i ¾-takt), som så blir gjenstand for 30 variasjoner. Etter disse kommer sarabanden tilbake og slutter sirkelen.

Innenfor disse variasjonene viser Bach hele sin klavertekniske verktøykasse, ispedd kontrapunktisk mesterskap med en lineær utvikling og en symmetri som gjør dette til noe av en musikalsk Rubiks kube. Hver 3. variasjon er en kanon i stigende mønster: Fra kanon på unisonen til nonen (1. til 9. trinn). Dermed kunne man forvente at siste variasjon, nr. 30, var en kanon på 10. trinn, men her kommer isteden et såkalt quodlibet.

Oppbygning
Etter den innledende aria, som etablerer det melodiske, men først og fremst harmoniske fundamentet, følger variasjon 1. Denne er mer spretten og synkopert, og kan minne om en polonese eller en courante, begge tradisjonelle danser i 3-takt.

Variasjon 2 er en nokså enkel trestemt kontrapunktisk sats hvor to stemmer samtaler over en basstemme.

Variasjon 3 er den første av kanonene, en såkalt kanon på unisonen. Det vil si at den imiterende stemmen begynner på den samme tonen som den ledende stemmen.

Variasjon 4 er i 3/8-takt, og dens statelige karakter bringer tankene over på en passepied, en fransk dans fra Bretagne.

I den 5. variasjonen gir Bach oss spektakulære håndkryssinger, og den spinnende 16-delsbevegelsen vartes opp av kommentarer i bass- og sopranregister med til dels store sprang.

Så følger en ny kanon, denne gang på sekunden. Nå starter motsvaret på tonen over, og satsens karakter er rolig og noe mer innadvent.

Den 7. variasjonen har av mange vært hevdet å være en gigue, men de markerte punkteringene gjør at den krever et makelig tempo. Derfor er den mer av en fransk gigue, og ikke den italienske, som generelt går fortere.

Et nytt tilfelle av håndkryssinger får vi i variasjon nr. 8, en sats som henter impulser fra fransk klavermusikk.

Variasjon 9 er en ny kanon. Bach følger opp systemet med disse imiterende satsene hvor motsvaret til melodien kommer stadig høyere, denne gangen er det kanon på tersen.

Variasjon 10 er en fughetta, altså en kort fuge. 4 stemmer interagerer i livlig og rikt ornamentert musikalsk lek.

En virtuos toccata følger i variasjon 11, hvor to springende stemmer fyrer hverandre opp med både skalaer, triller og håndkryssinger.

I variasjon 12 får vi nok en kanon, denne gang med svar på kvarten. Det betyr at der temaet starter på en G, kommer svaret her på D-en under. Men ikke bare det, den er utformet som en speilvending av temaet.

Variasjon 13 er en rolig og lavmælt sarabande, med en rikt ornamentert melodi som svever over et nøkternt akkompagnement.

Variasjon 14 er en skikkelig håndkryssings- og trillefestival, hvor Bach virkelig slipper løs sitt kreative arsenal av pianistiske effekter.

Ved variasjon 15 er vi halvveis i verket, og i denne kanonen, som nå er på kvinten, får vi verkets første variasjon i moll. Svaret fra motstemmen er også her utformet som en speilvending av temaet.

At andre halvdel nå er i gang markeres ganske tydelig ved den 16. satsen i fransk overtyre-stil. Store og feite akkorder med ditto skarpe punkteringer avløses av et fugert parti med imiterende stemmer.

Sats 17 er enda en teknisk krevende toccata med håndkryssinger, og den virtuose stilen fører tankene over på sonatene til Domenico Scarlatti.

Mønsteret med kanon på stigende intervall for hver 3. sats fortsetter i variasjon 18, denne gangen med en statelig kanon med svar på 6. trinn (sekst).

Variasjon 19 er en rolig dans i 3-takt med hint av en menuett og små imiterende parti.

Som stor kontrast følger nå enda en halsbrekkende toccata i variasjon nr. 20, og en pizzicato-aktig skrivemåte gjennomføres ved at venstre hånd spiller på slagene, mens høyre hånd svarer med korte 16-delstoner på trykklette slag.

Verkets andre mollvariasjon kommer i sats 21 med kanon på septimen. Denne innadvendte delen får et ekstra sårt preg ved at Bach gir oss rikelig av kromatiske toner.

Variasjon 22 er i praksis en kort fuge, om enn ikke veldig tungt polyfon. 4 stemmer leker seg på dansende vis i 4-takt med rik ornamentering.

Variasjon 23 er en av satsene som viser tydelig at Goldberg er skrevet for et cembalo med to manual (to klaviatur). To stemmer nærmest jager hverandre i virtuose skalapassasjer, noe som er betydelig vanskeligere rent teknisk på et moderne piano enn på et cembalo.

En lett dansende kanon på oktaven møter oss i variasjon nr. 24, hvor temaet svares både en oktav over og en oktav under.

Verkets siste mollvariasjon møter oss i nr. 25, og her har Bach skrevet adagio i noten. Denne mørke og mystiske satsen er i de fleste tilfeller den lengste av alle variasjonene, og den såre kromatikken og de ettertenksomme pianistiske fabuleringene bidro til at den store polske cembalist Wanda Landowska (1879-1959) kalte dette for Goldbergvariasjonenes «svarte perle.»

Som en ultimat kontrast snurrer Bach i gang en ny virtuos toccata i variasjon nr. 26, hvor heseblesende figurer kommenteres av en mer syngende sarabande.

Variasjon 27 er den siste kanonen i verket, denne gangen på nonen – det 9. trinnet over temaet.

En ny håndkryssingsoppvisning gjør sin entre i nr. 28, og den trilleaktige figuren som går gjennom det meste av satsen er utskrevne 32-delsnoter. Mon tro om ikke Mendelssohns Spinnerlied henter noe av inspirasjonen sin herfra?

Variasjon 29 er en av de mest sammensatte, og består av både tunge akkorder og jagende skalapassasjer som dermed er med på å forene en del av de foregående musikalske ideene.

Og som nevnt innledningsvis, der vi nå kunne forvente en kanon på desimen (10. trinn) i variasjon nr. 30, får vi isteden et såkalt quodlibet. Det betyr i praksis en polyfon sats hvor forskjellige melodier forenes, i dette tilfellet Goldberg-ariaen og flere tyske folkesanger. Bachs sønner har fortalt historier om at dette var noe de vel så gjerne kunne gjøre som selskapsleker i familien: En av dem startet gjerne på en koral, som så ble besvart med alt fra salmetoner til folkeviser.

Til slutt kommer innledningens aria tilbake, i all sin enkelhet, og vi er tilbake der alt begynte.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Osmo Vänskä dirigent
Alexej Gerassimez slagverk

Arvo Pärt (1935) Cantus in memoriam Benjamin Britten (6’)
Kalevi Aho (1949) Sieidi, konsert for solo slagverk og orkester (36’)
Pause (25')
Jean Sibelius (1865-1957) Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 43 (44’)
Allegretto – Poco allegro – Tranquillo, ma poco a poco
Tempo andante, ma rubato – Andante sostenuto
Vivacissimo - lento e suave - Largamente
Finale (allegro moderato)

TETT PÅ I FOAJEEN
Kl. 18.45: Introduksjon ved Gunnar Danbolt

OM DE MEDVIRKENDE

OSMO VÄNSKÄ (foto: Joel Larson) kommer fra Finland og har en lang og innholdsrik dirigentkarriere bak seg. Han har vært sjefdirigent for Minnesota-orkesteret I USA, Seoul Philharmonic i Sør-Korea, Islands Symfoniorkester og Lahti-orkesteret i sitt hjemland. Han er internasjonalt anerkjent for sine overbevisende tolkninger av repertoar fra en ulike epoker, samt sin energiske tilstedeværelse på dirigentpodiet.

Vänskä ledet Minnesota-orkesteret på fem store turneer til Europa, en unik turné til Cuba i 2015 og en banebrytende turné til Sær-Afrika i forbindelse med en feiring av Nelson Mandela. Vänskä dirigerer jevnlig orkestre som Cleveland Orchestra, Chicago Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra, Orchestre de Paris og Deutsches Sinfonie-Orchester Berlin.

Han har ledet en rekke prisbelønnende innspillinger på plateselskapet BIS, deriblant en pågående serie med Mahlers symfonier samt komplettinnspillinger av Beethovens og Sibelius’ symfonier. Vänskä studerte direksjon ved Sibelius-akademiet i Helsinki, men begynte sin musikalske karriere som klarinettist i Helsinki Filharmoniske Orkester. Han har vunnet en rekke priser og er tildelt flere æresposisjoner og doktorater.

Musikal America kåret ham i 2005 til årets dirigent og den tyske kritikerforeningen tildelte han sin årlige pris i 2013. Vänskä har tidligere dirigert Bergen Filharmoniske Orkester.

ALEXEJ GERASSIMEZ (foto: Nikolaj Lund) kommer fra Essen i Tyskland. Hans repertoar varierer fra det klassiske til det samtidige, til jazz og minimalistisk musikk.

Som solist gjester han jevnlig internasjonalt anerkjente orkestre, Münchner Philharmoniker, radiosymfoniorkesteret i Praha og Konzerthausorchester Berlin. Av dirigenter han har samarbeidet med kan nevnes Kristjan Järvi og Tan Dun.

Han har sitt eget perkusjonsensemble og er en ivrig kammermusiker. Sammen med saxofonkvartetten Signum har han utgitt albumet ‘’Starry Night’’. De tre siste sesongene har Gerassimez vært ‘’Junger Wilder’’ ved konserthuset i Dortmund, og deltar i et treårig sponsorprogram kalt Start Academy.

Han er professor i perkusjon ved Hochschule für Musik und Theater i München.

OM PROGRAMMET

Musikalsk sorgreaksjon
Den engelske komponisten Benjamin Britten døde i 1976, noe estiske Arvo Pärt (f. 1935) tok svært tungt. Han mente Britten hadde en «uvanlig renhet,» noe Pärt også søkte – og søker – gjennom sine komposisjoner.

Cantus in Memoriam Benjamin Britten ble komponert i 1977, og er nok Pärts mest kjente og mest innspilte verk. Det er skrevet for strykere og en klokke stemt i a, og er bygget rundt en enkelt musikalsk idé: En nedadgående a-mollskala.

Noenlunde enkelt forklart er stykket komponert som en avansert form for kanon, hvor denne nedadgående skalaen (tonene du får ved å spille fra a til a på de hvite tangentene på piano) spilles i forskjellige notelengder. Dette skaper utrolig vakre musikalske spenninger, og er typisk for tonespråket Pärt etablerte seg i på 70-tallet med det han kaller tintinnabuli – små klokker.

Denne meditative stilen har et nesten minimalistisk preg, samtidig som det har klare røtter i både gregorianikk og renessansepolyfoni.

Slagverkskonsert
Det å bruke slagverk som soloinstrument i klassisk musikk er til dels et temmelig moderne fenomen. Den første konserten for marimba ble skrevet av amerikaneren Paul Creston (1906-1985) i 1940, og verk for et større slagverksbatteri og orkester er i all hovedsak fra etterkrigstiden. Derimot finner vi en del paukekonserter i barokken og klassisismen, blant annet gjennom Johann Fischers (1733-1800) symfoni for 8 pauker, samt Georg Druschetzkys (1745-1819) konsert for 6 pauker.

Utover på 1900-tallet begynte komponistene for alvor å utvide bruken av forskjellige slagverksinstrumenter i orkester, noe som skapte nye klangfarger og variasjonsmuligheter.

Kveldens verk, Sieidi av Aho Kalevi er skrevet i 2010, og ble kjapt en av de mest spilte slagverkskonsertene. Sieidi er samisk for steiner eller andre kultgjenstander som finnes i naturen, men det henspeiler også på religiøse steder.

Og nettopp koblingen mellom trommer, religiøse og shamanske ritual er noe Kalevi har forsøkt å utnytte i dette verket. 9 forskjellige slagverksinstrument står oppstilt foran orkesteret, og gjør dermed solisten til en virkelig protagonist.

I Sieidi tas vi rett inn i en eksotisk mystikk idet solisten lar djemben samle oppmerksomheten. Etterpå bruker han en darbuka, og begge disse trommene er vanligvis anvendt i afrikansk og arabisk musikk. Verket er i én sats, men med flere kontrasterende deler.

Etter et kort mellomspill slår solisten seg bokstavelig talt løs på et sett med 5 tom-toms og skarptromme, før vi får en mer melodisk og dempet del på marimba med betydelig lyrisk preg. Så bytter solisten stikker, og en lang virtuos del i høyt tempo følger før woodblockavdelingen overtar. Et svevende landskap møter oss når solisten bruker vibrafon, og sfæriske klanger skaper et nesten meditativt preg.

At en gongong kan være mer enn bare et signalinstrument får vi et bevis på når solisten bruker metallstikker på den, og dermed utnytter dens mer distinkt perkussive kvaliteter. Og det å bruke bue på sag er kanskje et velkjent triks, men nå får vi høre det på vibrafon også. Tempo og intensitet tiltar, vi får enda mer woodblock, før marimbaens dype register får spillerom.

Verket får en sluttet rituell sirkel når solisten gradvis går tilbake og bruker instrumentene fra åpningen, og i en lekker og helt dempet avslutning renner tonene ut, og en eventyrlig slagverksreise er slutt.

Finsk nasjonalsøken med italienske impulser
Rollen Sibelius fikk spille som en musikalsk stemme for Finland kan trygt sammenlignes med den Grieg hadde i Norge, og lyden av Sibelius er for mange lyden av Finland. På sett og vis er dette forståelig, for han skulle sette Finland på det musikalske verdenskartet, og gjennom heroiske verk som Finlandia, Op. 26 og Kareliasuiten, Op. 11 fikk musikken nasjonal forankring.

Som symfoniker var Sibelius markant, og gjennom sine 7 fullførte verk innen genren stod han for en tonal motpol til mange av de øvrige europeiske strømningene som prøvde å finne svaret på det vi gjerne kjenner som tonalitetskrisen: Mange mente at den tonale musikken var oppbrukt – en modulasjon betydde ikke lenger noe, siden alt modulerte hele tiden. Debussy hadde begynt med sine klangflater og uoppløste akkorder, Stravinsky skulle skrive Vårofferet, og Schönberg og den andre wienerskole skrev atonal musikk.

Sibelius på sin side skrev symfonier i tradisjonelle former, og med gjenkjennelige tonearter. Men måten han gjorde det på var likevel helt særegen, og symfoni nr. 2 er et glitrende eksempel på hans stil. I likhet med Beethoven (de to har mye til felles) bygget han gjerne en sats rundt ett eller flere distinkte tema. Det er ikke nødvendigvis de storslagne og sangbare melodier, men små mosaikkfliser som til sammen utgjør et praktfullt byggverk.

Og all den tid åpningens stigende motiv nærmest fremkaller bilder av en finsk innsjø med skogkledde øyer som stiger frem av tåken, vet vi likevel at verket aldri ville blitt skrevet uten italienske impulser. Etter suksessen med urframføringen av Finlandia i år 1900 skrev hans gode venn, baron Axel Carpelan at «du har sittet hjemme lenge nok nå, det er på tide at du reiser. Du skal tilbringe høsten og vinteren i Italia, et land hvor man lærer sangbarhet, balanse og harmoni, det plastiske og symmetriske, et land hvor alt er vakkert – til og med det stygge.»

Symfonien ble ikke skrevet i Italia, men de første skissene ble skrevet der. Tanken var først at det skulle bli flere tonedikt – 2. sats er inspirert av historien om Don Juan – men etter en rekke omarbeidelser samt at Sibelius fikk sine perspektiver endret da han kom hjem igjen til Finland, ble det i stedet en fullblods symfoni som fikk sin urframføring i Helsinki den 8. mars 1902.

Det er blitt den mest populære og mest innspilte av Sibelius sine symfonier begynner med et motiv på tre stigende toner, og fra disse springer hele verket ut i organisk blomst. Symfonien er mesterlig orkestrert, og har et visst heroisk preg. Sibelius nektet imidlertid selv for at det var et politisk budskap i verket, for ham var kunsten absolutt og autonom. Likevel er det ikke til å fornekte at symfonien ble til i en periode da Russlands sanksjoner mot Finland var intense: Blant annet fikk tsar Nicolai II innført russisk som administrativt språk.

Da er det kanskje ikke så rart, særlig når vi tar symfoniens heroiske finale i betraktning, at den fikk kallenavnet «Frigjøringssymfonien.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994.

Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players. Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra.

Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011. Vi ønsker Sir Mark Elder hjertelig velkommen som første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester!

JENNIFER FRANCE (foto: Nick Cutts) er britisk og har i løpet av kort tid etablert seg som en svært etterspurt sopran internasjonalt. I 2018 vant hun Critic’s Circle Emerging Talent Award, og i 2014 vant hun sangprisen i Kathleen Ferrier Awards.

France har medvirket på en rekke oppsetninger, blant annet i Richard Strauss’ Ariadne fra Naxos ved Statsoperaen i München og i Benjamin Brittens Peter Grimes ved Royal Opera House i London. Hun synger også konsertant med orkestre, for eksempel Pergolesis Stabat Mater og Händels Messias. Hun opptrådte for første gang på BBC Proms i 2017 og ved Festspillene i Salzburg i 2019.

France har medvirket på flere cd-innspillinger, deriblant i Beethovens symfoni nr. 9 og sanger av Claude Debussy med pianisten Malcolm Martineau på selskapet Hyperion. I inneværende sesong synger hun Benjamin Brittens Les illuminations med det svenske kammerorkesteret samt Dutilleux’ Correspondances med Edward Gardner og London Philharmonic.

BROR MAGNUS TØDENES (foto: Bertil Tødenes) fikk sin profesjonelle operadebut som 21-åring. Han har spilt inn et kritikerrost soloalbum og ble som 23-åring tilknyttet Wiener Staatsoper. Tødenes spilte gitar før han oppdaget sitt stemme-potensial. Han har sin utdannelse fra NTNU i Trondheim og fra Santa Cecilia-akademiet i Roma.

I 2015 fikk han sitt gjennombrudd da han vant både 1. prisen og publikumsprisen ved Renata Tebaldi Konkurransen. Samme år debuterte han ved festspillene i Salzburg. Han debuterte ved Den Norske Opera & Ballett fant sted i 2018, der han spilte Rinuccio i Gianni Schicchi. Samme år gjestet han Bergen Nasjonale Opera, som Styrmannen i Den flyvende hollender. Deretter hadde han tittelrollen i en konsert-versjon av Mozarts La clemenza di Tito på Nasjonalteatret i Praha.

På åpningskonserten for Festspillene i Bergen samme år var han solist i Berlioz mektige Grande messe des morts med Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner. I fjor medvirket han på Bergen Filharmoniske Orkesters framføring av Richard Strauss’ Salome i Bergen og på Edinburgh International Festival.

NEAL DAVIES (foto: Gerard Collett) er britisk og har også tidligere medvirket som solist med Bergen Filharmoniske Orkester. Davies studerte ved King’s College og ved Royal Academy of Music i London. Han vant lieder-prisen i 1991-utgaven av den berømte Cardiff Singer of the World Competition.

Han har opptrådt med en rekke av de store orkestrene internasjonalt, deriblant Chamber Orchestra of Europe, Wienerfilharmonikerene og Deutsches Symphonie Orchester Berlin. Han er også en hyppig gjest på Edinburgh International Festival og BBC Proms.

I inneværende sesong medvirker Davies blant annet i den walisiske nasjonaloperaens oppsetning av Mozarts Tryllefløyten, og på konsertscenen medvirker han i Händels Messias under ledelse av Fabio Biondi i Washington, og i Vaughan Williams’ Dona Nobis Pacem i Leipzig. Han turnerer også i Skottland med Bachs Matteuspasjon sammen med Dunedin Consort.

Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Kor
Unge tenorer fra Edvard Grieg Guttekor
Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

OM PROGRAMMET

Et romantisk-klassisk hjertesukk

I år 1883 skulle både gamle og nye storheter komme og gå: Operagiganten Richard Wagner døde i februar, mens komponister som Edgard Varese og Anton Webern ble født. Brooklyn Bridge åpnet i New York, Karl Marx døde, og i Norge ferdigstilte Erik Werenskiold ett av bildene som skulle bli et nasjonalikon: «September,» som viser to telemarksjenter i hemmelighetsfull samtale over en hesjestaur.

Og apropos hemmelighetsfull. Johannes Brahms var nettopp det, noe som har bidratt til at hans liv og virke er inntullet i mystikk og romantiske forestillinger.

«Husk, jeg snakker gjennom musikken min» sa han ofte, og det faktum at han ikke brukte programmusikalske titler, men sverget til klassisistiske formbegrep har ikke gjort saken enklere.

I 1883 fylte Brahms 50 år, og var på høyden av sin kreativitet. Han var et levende leksikon, og trolig fantes det ikke en levende sjel på det europeiske kontinent med større innsikt i musikkhistorien enn ham. Dette kan vi i stor grad takke Schumann for, som hadde samme rolle inntil sin død.

Brahms slukte alt han kom over av repertoar fra farne tider: Renessansemadrigaler, tidligbarokke fuger av perifere komponister, eller for den del verkene av hans store ledestjerne: Ludwig van Beethoven. Brahms var blant de siste store klassisister, om ikke den siste, og det var med en viss sorg han innså at de nye slekters komponister ikke verdsatte den klassisistiske linjen like høyt.

Da Brahms flyttet til Wien i 1862, var det gått 5 år siden keiser Franz Josef I hadde sørget for at bymuren, som omkranset den indre kjernen av Wien, ble revet ned. Denne ble erstattet av det vi i dag kjenner som praktboulevarden Ringstrasse, og langs den ble det anlagt en rekke store og arkitektonisk vakre bygninger, blant andre Kunsthistorischer museum. Wien ekspanderte, middelklassen økte og tjente mer penger, og alt virket såre vel.

Men langsomt skulle Østerrike-Ungarn gå på en rekke ydmykende nederlag: Først i 1866, da de tapte den østerriksk-prøyssiske krig, og i 1871 ble maktbalansen skjøvet ytterligere da Bismarck samlet Tyskland-Preussen. Men ikke bare det, i 1867 hadde Ungarn fått tvunget gjennom sin egen lovgivende forsamling, noe som i praksis betød at Østerrike ikke var sterkt nok til å holde sammen sitt keiserdømme.

Franz Josef I regjerte med devisen om at han var keiser av Guds nåde, og i løpet av sine 68 år på tronen gikk samfunnsendringer for seg uten at han fikk gjort så mye med dem. En økonomisk depresjon på 1870-tallet, økt urbanisering og industrialisering, samt økte konflikter mellom etniske og sosiale lag av befolkningen ble stående i ganske skarp kontrast til det dekadente selskapsliv keiseren og sosieteten i Wien levde. I denne tiden med økte sosiale og økonomiske spenninger vokste det fram en ny bevegelse intellektuelle som kalte seg Die Jungen. Disse beskrives inngående i boken Fin-de-siecle Vienna av Carl Schorske, og han betoner hvordan disse unge brøt med farne tiders konvensjoner både moralsk, etisk og kunstnerisk. I konservatismens høyborg Wien satte de modernisme og impresjonisme på dagsorden, og frontet et opprør mot den klassiske arven.

Derfor er det kanskje ikke så rart at Brahms i 1883 svarte disse strømningene med sin mest kompakte symfoni. Et typisk kjennetegn for verket er en svært integrert bruk av tematisk materiale. Clara Schumann uttalte at «alle satsene virker å være av ett stykke, av ett og samme hjerteslag.» Symfonien starter med en nesten olympisk fanfare i blåsere: Tonene F-Ab-F eksemplifiserer de typiske dur-moll-vekslingene Brahms ofte brukte, for siden symfoniens hovedtoneart er F-dur, er derfor tonene F-Ab bemerkelsesverdige, siden dette er et mollintervall.

Felles for alle satsene i symfonien er at de ender i pianissimo. Trass storslagne og dramatiske åpninger, særlig i yttersatsene, svinner disse hen og blir stående litt uforløst. Kanskje er det et hjertesukk fra Brahms? Kanskje kan de tolkes som nostalgisk resignasjon? Eller er det kanskje snakk om at han her slipper til en mer innadvendt og intim musikalsk skriving han vanligvis forbeholdt kammermusikken og klaverstykkene?

2. sats åpnes med en koral, hvor klarinett og cello bretter seg ut i vakker musikalsk dialog. Formmessig er det en forenklet sonatesats, hvor hoved- og sidetema gis svært lekre harmoniske bearbeidelser.

3. sats er verkets mest kjente, og ble en umiddelbar hit. Her viser Brahms seg fra sin mer intime side, og denne innadvendte og bittersøte valsen i 3/8-takt, som erstatter en typisk propell-energisk scherzo, minner veldig om en del av hans senere intermezzi for klaver. Assosiasjoner til sigøynermusikk har vært foreslått, lengselen etter Clara likeså. Uendelig sår og vakker er den uansett.

4. sats er den mest energisk drivende av symfoniens satser, og begynner med en murrende uro preget av mange halvtonetrinn, før vi får et eksempel på den integrerte kvaliteten i verket: Det kommer et lavmælt mellomspill i tromboner og cello, som er nesten identisk med 2. satsens sidetema. Dette bruker han også i hornene mot slutten av satsen.

Og der vi vanligvis ville forventet et heroisk klimaks, især når alle satsene til nå har «krøpet inn i skallet sitt,» er den eneste forløsningen at Brahms går fra moll til dur, og på den måten kan den hensvinnende pianissimo kanskje tolkes som et tegn på håp: Et håp om at også fremtidens generasjoner vil verdsette og videreføre de klassiske idealer han selv satte så høyt.

Oratoriekomponisten Beethoven

Wien, året er 1803. Beethoven har ristet av seg de verste psykiske påkjenningene etter å ha skrevet sitt Heiligenstadt-testamente, og lidelsene han der følte på kan ha vært retningsgivende for at han begynte på sitt eneste oratorium: Kristus på Oljeberget.

Der de fleste andre pasjonssettinger handler om Jesu lidelser på Langfredag, er dette verket konsentrert rundt det som skjedde i Getsemanehagen Skjærtorsdag. Det ble fullført i all hast, ifølge Beethoven selv bare på noen få uker, og fikk sin urframføring i Theater an der Wien den 5. april 1803. Det ble deretter revidert, og utgitt først i 1811, noe som gjenspeiler verkets relativt høye opusnummer.

Beethoven skulle etter hvert få en vane med å sette opp mange og store verk på samme konsert, og denne kvelden var intet unntak: Publikum fikk høre symfoni nr. 1 i C-dur, samt at symfoni nr. 2 i D-dur fikk sin urfremføring. Det samme fikk pianokonsert nr. 3 i c-moll (med Beethoven som solist), før kvelden ble rundet av med oratoriet Kristus på Oljeberget.

Selv om Wien på denne tiden nærmest flommet over av dyktige musikere, var de også etterspurte over alt. Og det å få tak i dem kunne pågå nær sagt fram til konserten startet. Vi har forskjellige kilder på dette, men det fortelles en historie fra da komponisten Ferdinand Ries oppsøkte Beethoven enten dagen før, eller samme dag som oratoriet ble urframført. Da satt Beethoven i sengen, og da Ries kom inn døren ropte Beethoven: «Tromboner! Få tak i tromboner!» Ries gjorde som han fikk beskjed på, og da prøvene startet kl. 08 om morgenen den 5. april skulle de holde på i timesvis. Da klokken var blitt 14:30 var både musikere og sangere utslitte (dette var før fagforeningenes tid), og en av Beethovens meséner, Prins Lichnowsky sørget for at det ble anbragt kurver med brød og smør, samt kaldt kjøtt og vin. Vi kan bare gjette oss til hva denne blodsukkerhevende pausen må ha gjort med humøret.

Konserten startet kl. 18:00, og det var stinn brakke, trass i at Beethoven forlangte stive billettpriser.
Hva angår oratoriet, fikk det en høflig og blandet mottagelse. Allgemeine musikalische Zeitung skrev at det mottok «ekstraordinære bifall,» mens en annen korrespondent mente at «Beethovens kantate ikke skapte begeistring.»

Nå utmerket aldri Beethoven seg som en like dyktig vokalkomponist som Mozart eller Händel, og det er blitt hevdet at librettoen, som ble skrevet av redaktøren i Wiener Zeitung, Franz Xaver Huber har sine klare svakheter. Verket ble også komponert i løpet av svært kort tid, og trass i de senere revisjoner er oratoriumet blitt stående som ett av de mindre spilte av Beethovens opus.

Likevel: Vakre partier finnes det mange av, og det er interessant å merke seg at dette oratoriumet gir en vesentlig mer humanistisk fremstilling av Jesu lidelse, enn hva f. eks Bach gjorde i sine pasjoner.

Tekst: Frode Skag Storheim

Tilbake til konsertsiden

Med sine 5 Oscarstatuer, 5 Grammy-priser og 4 Golden Globe er 91 år gamle John Williams en av filmhistoriens største komponister. Han er den nest mest nominerte enkeltperson i Oscarhistorien – kun slått av Walt Disney – med hele 52 nominasjoner. Men hvem er han egentlig?

John Williams ble født i New York City I 1932, og hans far, Johnny, spilte trommer i forskjellige jazzband. Da familien flyttet til Los Angeles i 1948 var faren aktiv som musiker i både radio og TV, og gjorde stor suksess med Raymond Scott Quintet. Dermed fikk den unge John Williams rikelig med musikalske stimuli i hele oppveksten, og etter å ha tjenestegjort i U.S. Air Force begynte han å studere piano ved Juilliard i New York i 1955. Han hadde først en plan om å bli konsertpianist, men etter å ha hørt andre og langt mer dyktige jevnaldrende kollegaer, bestemte han seg for å satse på komposisjon. Ved siden av dette spilte han piano i jazzklubber, og jobbet som studiomusiker.

Hans bakgrunn er svært bred, og forklarer nok hvorfor han har evnet å skrive så utrolig variert og god musikk i så mange genrer. Etter studiene returnerte han til Los Angeles. Her begynte han å orkestrere filmmusikk, samt at hans versatile evner gjorde at han ble en mye brukt pianist til innspilling av filmmusikk. Da fikk Williams jobbe med blant andre Jerry Goldsmith, Leonard Bernstein og Henry Mancini. Dette bidro til at han opparbeidet strålende kjennskap til både arbeidsmetodene innenfor filmindustrien, samt lærte stilarter og orkestreringskunst.

Det begynte etter hvert å gå gjetord om denne allsidige komponisten som trillet ut variert musikk med både jazz- og symfonisk uttrykk, men en assosiasjon som nok er blitt hengende ved ham – også til dags dato – er at han er en neoromantiker. Storslagen, melodiøs og harmonisk vakker orkestermusikk med mye messing er blitt et umiskjennelig varemerke.

På mange måter er det John Williams vi kan takke for at bruken av orkestermusikk i filmer fikk sin renessanse, for på 70-tallet var dette på vei vekk. Og det var særlig sci-fi- og actioneventyrgenrene som fikk et oppsving gjennom de vakre melodier han skrev.

Raiders of the Lost ark

Raiders of the Lost Ark © AJ Pics - Alamy Stock Foto

Sannsynligvis en av John Williams mest kjente melodier, og denne stilsikkert komponerte marsjen i ABA-form eksemplifiserer hans romantiske linje som komponist. Handlingen er satt til 1930-tallet, og den amerikanske arkeologen, Indiana Jones kjemper mot nazi-Tyskland om å finne Paktens ark.

Jaws

Det fortelles at Steven Spielberg lo da John Williams viste ham hovedtemaet til Haisommer: Det er bare to toner: E og F. Men du verden, hvilken effekt de har i Williams’ bearbeidelse! Filmen ble lansert på midten av 70-tallet, og skulle skremme mang en badegjest vekk fra selv de minst hai-rike farvann. Med Haisommer fikk Williams Oscar for beste filmmusikk.

Catch me if you can

Catch Me If You Can © Pictorial Press Ltd - Alamy Stock Foto

I denne filmen spiller Tom Hanks den notoriske FBI-agenten Carl Hanratty, som i en elegant katt og mus-lek jakter den unge og sjarmerende lurendreieren Frank William Abagnale, spilt av Leonardo di Caprio. Handlingen er fra tidlig på 1960-tallet, og her har John Williams virkelig lekt seg med sin bakgrunn fra jazzverden. Lekre rytmer, glassklar orkestrering og elegant bruk av piano og blåseinstrumenter fremkaller lydbilder med inspirasjon fra så vel Bernstein som beboplåter av Charlie Parker.

Jane Eyre

De tre søstrene Emily, Anne og Charlotte Brontë var prestedøtre som vokste opp ganske isolert i Yorkshire i det tidligromantiske England. Alle tre hadde forfattermessige ambisjoner, og satte betydelige litterære spor etter seg. Det er etter Charlotte vi har romanen om Jane Eyre, denne selvstendighetssøkende, foreldreløse kvinnen som forelsker seg i sin arbeidsgiver på herregården.

Musikken i filmen har klare røtter i de romantisk-klassiske symfoniene til Mendelssohn, ispedd britiske og pastorale melodier. Scherzoen (musikalsk spøk) To Thornfield henspeiler på den praktfulle eiendommen til Edward Rochester, mannen Jane Eyre forelsker seg i.

Schindlers liste

Da Steven Spielberg laget sin gripende film om forretningsmannen Oscar Schindler, som reddet ca 1200 jøder under 2. verdenskrig, vartet John Williams opp med uvanlig vakker og klassisk-klingende musikk. Han lot seg inspirere av jødisk folkemusikk da han utarbeidet partituret, og den amerikansk-israelske fiolinisten, Itzhak Perlman bidro med intenst gripende tolkninger. Hovedtemaet, som vi i kveld hører, har en elegisk og melodiøs nerve som ikke overraskende bidro til at Williams fikk Oscar for sitt musikalske arbeid med filmen.

Harry Potter

Harry Potter and the Philosopher’s Stone © United Archives GmbH / Alamy Stock Foto

«Den største britiske eksportartikkelen siden The Beatles» hevdes det at bøkene om Harry Potter er, og da J. K. Rowlings bøker om den lille magikeren skulle filmatiseres, var det en solid fjør i hatten for teamet å få med John Williams på laget for å komponere musikken til de tre første filmene.

Stilmessig hører den til hans neoromantiske linje, og de luftige og glassklare teksturene med utstrakt bruk av celesta og strykere, som vi hører i Hedwigs tema, samt de massive messinginnsatsene fører unektelig tankene hen til senromantikere som Tsjaikovskij og Holst.

Det er to fuglesatser vi får høre, og den første omhandler Fawkes, altså føniksen til Professor Dumbledore – Humlesnurr på norsk – som er rektor på Galtvort, hvor Harry Potter går på skole. Fawkes har en rekke magiske egenskaper, blant annet kan den gjenoppstå etter at den selvantenner når den er gammel, og dens tårer har helbredende kraft.

Hedwig er en snøugle, og den er Harry Potters frofaste følgesvenn. Harry fikk den til bursdagen av vennen Gygrid, og det er verdt å nevne at i Harry Potter-universet brukes ugler istedenfor brevduer når gammeldags analog post skal sendes.

War of the Worlds

Filmen som har tittelen Klodenes kamp på norsk er fra 2005, og er nok et samarbeid mellom Williams og Spielberg. Jorden invaderes av romvesener som har systematiske planer om å utslette menneskelig liv. I dette dramatiske og til dels brutale sci-fi-eventyret har John Williams med stødig hånd laget et massivt og energisk partitur som underbygger handlingen på en glimrende måte.

Star Wars

Return of the Jedi © Pictorial Press Ltd - Alamy Stock Foto

Da Williams begynte samarbeidet med George Lucas om Star Wars-filmene, skulle romantisk orkestermusikk få sin renessanse i kinosalene. Her benyttet Williams seg av en teknikk vi kjenner fra Richard Wagner: Ledemotiv, altså at hver karakter får sin melodi som vi forbinder med dem.

I den første av satsene vi hører, Rey’s theme, kjenningsmelodien til jedien Rey Skywalker, er det en nesten orientalsk åpning i dansende fløyter – et instrument som historisk sett ofte brukes for å illudere nettopp en kvinnelig skikkelse.

The forest battle er en konsertsuite med sitater fra andre satser Williams skrev til Star Wars Episode VI: The Return of the Jedi. Stilmessig hører vi inspirasjon fra både Stravinsky, Prokofiev og Holst.

Til slutt får vi Finalen fra Star Wars Episode V: The Empire strikes back. Her blir vi blant annet introdusert for den mørke og krigerske marsjen til Darth Vader, før lysere og mer fredsæle stemninger lysner det hele, og stykket slutter med majestetiske og mektige fanfarer.

Tekst: Frode Skag Storheim

Ingar Bergby er en av Norges mest anerkjente orkesterdirigenter, med stor produksjon innenfor klassisk musikk, opera, samtids- og crossovermusikk. Bergby ble født 4. februar 1964 i Sarpsborg, og hans musikalske familie brakte ham inn i korpsbevegelsen. Han er utdannet klarinettist med professor Richard Kjelstrup ved Norges musikkhøgskole. Senere studerte han orkesterdireksjon med professor Karsten Andersen samme sted, og ved Sibeliusakademiet med Jorma Panula. Han tok diplomeksamen i orkesterdireksjon i 1991. I perioden 1991 til 2003 var han sjefdirigent for BIT20 Ensemble, frå 1999 til 2005 var han sjefdirigent for Värmlandsoperaen og Värmlands Sinfonietta. Han har også vært sjefdirigent for Kongelige Norske Marines Musikkorps og Sjøforsvarets Musikkorps. Frå 2003 til 2008 var han fast gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester med ansvar for norsk og nordisk repertoar. Han er tildelt flere utmerkelser, og i 2010 ble han utpekt til Årets Utøver av Norsk Komponistforening

Hasse Hope er kjent for å være en stødig programleder, og komiker. I en karriere som startet i 2010 har han gjort mye forskjellig, roastet kjendiser, spleiset folk i «Dagens mann» på TV3, og ikke minst fått hele landet til å le i NRK-programmet «Karl Johan» sammen med Erik Solbakken. I den senere år er Hasse blitt Norges største quizmaster med quizer på VGTV og scener rundt om landet.

Tilbake til konsertsiden

MEDVIRKENDE

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Jan Willem de Vriend dirigent
Mikyung Sung kontrabass

PROGRAM

Gioachino Rossini Den tyvaktige skjære, ouverture
Giovanni Bottesini Konsert nr. 2 for kontrabass og orkester
Ludwig van Beethoven Symfoni nr. 5 «Skjebnesymfonien»

OM DE MEDVIRKENDE

BERGEN FILHARMONISKE UNGDOMSORKESTER (BFUng) (foto: Magnus Skrede) har etablert seg som en av landets viktigste og mest suksessrike satsinger på talentutvikling innen klassisk musikk og ensemblespill.

BFUng har full symfonisk besetning og medlemmene kommer fra hele landet. Orkesteret har nå 138 medlemmer mellom 15 og 25 år, og har månedlige helgesamlinger i Grieghallen i Bergen, samt tre til fire prosjektuker hver sesong. Siden oppstarten i 2015 har Kjell Seim vært orkesterets hoveddirigent.

Opprettelsen av BFUng var et av Musikkselskapets viktigste initiativer i jubileums-året 2015. Orkesteret bygger på det tidligere Ung Symfoni, som eksisterte i nærmere 20 år.

JAN WILLEM DE VRIEND dirigerer BFUng for første gang. Han er Bergen Filharmoniske Orkesters faste kunstneriske samarbeidspartner, og har fra første opptakt vært en vitamininnsprøytning for musikerne, og et oppkomme av spillglede, formidling og medmusisering. Han har åpnet dører til innsikt i spillestiler, teknikker og følelse for det wienerklassiske repertoaret.

Jan Willem de Vriend kommer fra Nederland. Han er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. I mange år var han kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset.

De Vriend har vunnet flere utmerkelser for sitt brennende engasjement for formidling samt sitt arbeid med å bringe klassisk musikk ut til et stort og bredt publikum. Han er nå sjefdirigent for Wiener KammerOrchester og første gjestedirigent for Stuttgart Filharmoniske Orkester og Orchestre National de Lille.

Les mer om ham her.

MIKYUNG SUNG kommer fra Sør-Korea hvor hun først lærte å spille kontrabass av sin far. Samtidig som hun studerte ved Korea National University of Arts, turnerte hun landet rundt sammen med sin kontrabass-spillende bror. Hun vant flere musikkonkurranser i sitt hjemland. Hun ble internasjonalt bemerket da hun tok sine diplomstudier ved Colburn School i Los Angeles.

Sung har medvirket som solist med en rekke orkestre internasjonalt, blant annet med Staatsorchester Rheinische Philharmonie, Philharmonie Baden-Baden og Atlanta Festival Youth Orchestra. I sesong 2018-19 var hun solobassist ved Shanghai Symphony Orchestra og underviste samtidig ved Shanghai Orchestra Academy. I 2023 flyttet hun sammen med sin mann og sønn til Atlanta i USA. Hennes debutalbum, The Colburn Sessions, spilt inn sammen med pianisten Jaemin Shin, har fått strålende kritikker.

OM PROGRAMMET

Forspill fra smilets komponist
Det var ikke gitt at det skulle bli noen suksess da Gioachino Rossini i 1817 vendte tilbake til Milano og La Scala for å sette opp sin opera, La Gazza Ladra – Den tyvaktige skjære. Forrige gang han prøvde seg der, var med Tyrkeren i Italia i 1814, noe som ikke ble en suksess.

Derimot skulle den melodramatiske historien om en tjenestejente og en skjære gå rett hjem hos det milanesiske publikum.

Rossini ønsket å underholde med sine operaer. Derfor komponerte han stort sett også bare komedier, og han gjorde det hurtig. Da han var 37 år gammel hadde han fullført 39 operaer, og gikk av med pensjon. Resten av tilværelsen levde han på royalties, samt at han ga ut en del pianomusikk og religiøse verk, deriblant Stabat Mater og Petit Messe Solennelle.

Overtyren til Den tvyaktige skjære hører med blant hans mest spilte komposisjoner, og starter foruroligende med trommevirvler. Disse er et hint om operaens plot, for i sentrum for handlingen er en tjenestepike som blir dømt for å ha stjålet en sølvskje fra sine overordnede. Galgen venter, men heldigvis – i beste Rossini-ånd – reddes hun i siste liten når man oppdager at det var den listige skjæra som hadde stjålet skjeen, og gjemt den i kirketårnet.

Bel canto for kontrabass
Fra Rossini skal vi til Giovanni Bottesini – kontrabassens Paganini. At Bottesini ble det, skjedde nærmest på ren slump. Han hadde riktignok vokst opp i en musikalsk familie, og spilte fiolin fra tidlig alder. Men da det ble ledig plass på kontrabass ved konservatoriet i Milano, lærte han seg å spille det i løpet av et par uker og fikk innpass.

Dermed startet en nokså utradisjonell virtuoskarriere på et høyst uvanlig solistinstrument.
Bottesini visste kanskje ikke helt rekkevidden av sitt virke da han skrev konsert nr. 2 i 1845, for selv om den ikke ble utgitt før i 1925 er den nå en del av alle kontrabassisters virkelighet på alt fra prøvespill til solistoppdrag.

Han var veldig inspirert av italiensk bel canto-opera, og satsene har vakre og innsmigrende melodier, og verket som helhet er både teknisk utfordrende og effektfullt.

Det følger en helt klassisk hurtig-langsom-hurtig-oppbygning, og Bottesini imiterer hele det menneskelige vokalregisteret, fra det dype basso profondo til det lyse sopranleiet. Mellomsatsen er den mest dramatiske, og lar solisten utfolde seg med store gester.

Finalen karakteriseres av herlig travende bravur, og virtuose passasjer kombinert med dramatiske sprang og livlige melodier setter punktum for et herlig sjarmerende verk.

Fire toner med sprengkraft

«Ta-ta-ta-taaaa!»

Fire toner. Umulig å ta feil av. Det er Beethovens Skjebnesymfoni. Det forutbestemte som banker på døren, musikk som bebuder et stort og intenst drama. En komponists kamp med eget liv, og ikke minst hans kamp med det musikalske stoffet.

Det er mange måter å bli grepet på. Man kan bli grepet av Politiet, og man kan sannelig også bli grepet av Beethoven. Over 200 år etter at han skrev sin femte symfoni griper denne musikken oss fortsatt, og komponisten ber oss intenst om å lytte.

Da symfoni nr. 5 ble urframført i 1808, var det på en konsert som skulle gå inn i historiebøkene. Den 22. desember fikk publikum i Theater an der Wien blant annet høre premierene på Beethovens symfoni nr. 6, Pastoralsymfonien, symfoni nr. 5, pianokonsert nr. 4 (med komponisten som solist) og korfantasien i c-moll.
Symfoni nr. 5 og 6 ble komponert som par, og kontrasten mellom dem kunne knapt vært større: Fra et alvorlig drama til en programmusikalsk skildring av naturen og menneskets møte med den.

Når det gjelder symfoni nr. 5 er den et prakteksempel på Beethovens evne til å forstå hvilket utrolig potensiale som ligger i en liten musikalsk byggestein – i dette tilfellet et firetonersmotiv: «ta-ta-ta-taaa.»
Noen ganger, som ved åpningen, er det helt åpenlyst, andre ganger ligger motivet gjemt som kommentar, og blir gradvis en helt selvfølgelig del av måten hele satsen utformes.

Symfoniens andante er nobel og til dels høytidelig, ja til og med nesten en marsjaktig sats. Spilt i riktig tempo kan den også minne om en langsom menuett. Den er i ABA-form, og har en drivende og dramatisk midtdel.

I tredje sats gir Beethoven oss en scherzo, riktignok i en mer dempet og søkende utgave enn i en del av hans andre symfonier. Her har han også flettet inn et rytmisk sitat fra åpningsmotivet, for treblåserne spiller de fire tonene over en nesten truende pizzicato-gang i strykerne.

Finalen springer direkte ut av scherzoen uten noen pause imellom. Dette skaper et helt uimotståelig skifte, og orkesteret forsterkes nå av pikkolofløyte, kontrafagott og tre tromboner. Beethoven-biograf, Jan Caeyers, påpeker at disse instrumentene på den tiden var synonymt med «fransk revolusjonsstil.»

Det er også noe banebrytende med dette verket, for musikken formelig gnistrer av vitalitet og kraft når c-moll er blitt til C-dur, nederlag er snudd til seier, og mørke er blitt til lys.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN