The Best of John Williams

Med sine 5 Oscarstatuer, 5 Grammy-priser og 4 Golden Globe er 91 år gamle John Williams en av filmhistoriens største komponister. Han er den nest mest nominerte enkeltperson i Oscarhistorien – kun slått av Walt Disney – med hele 52 nominasjoner. Men hvem er han egentlig?

John Williams ble født i New York City I 1932, og hans far, Johnny, spilte trommer i forskjellige jazzband. Da familien flyttet til Los Angeles i 1948 var faren aktiv som musiker i både radio og TV, og gjorde stor suksess med Raymond Scott Quintet. Dermed fikk den unge John Williams rikelig med musikalske stimuli i hele oppveksten, og etter å ha tjenestegjort i U.S. Air Force begynte han å studere piano ved Juilliard i New York i 1955. Han hadde først en plan om å bli konsertpianist, men etter å ha hørt andre og langt mer dyktige jevnaldrende kollegaer, bestemte han seg for å satse på komposisjon. Ved siden av dette spilte han piano i jazzklubber, og jobbet som studiomusiker.

Hans bakgrunn er svært bred, og forklarer nok hvorfor han har evnet å skrive så utrolig variert og god musikk i så mange genrer. Etter studiene returnerte han til Los Angeles. Her begynte han å orkestrere filmmusikk, samt at hans versatile evner gjorde at han ble en mye brukt pianist til innspilling av filmmusikk. Da fikk Williams jobbe med blant andre Jerry Goldsmith, Leonard Bernstein og Henry Mancini. Dette bidro til at han opparbeidet strålende kjennskap til både arbeidsmetodene innenfor filmindustrien, samt lærte stilarter og orkestreringskunst.

Det begynte etter hvert å gå gjetord om denne allsidige komponisten som trillet ut variert musikk med både jazz- og symfonisk uttrykk, men en assosiasjon som nok er blitt hengende ved ham – også til dags dato – er at han er en neoromantiker. Storslagen, melodiøs og harmonisk vakker orkestermusikk med mye messing er blitt et umiskjennelig varemerke.

På mange måter er det John Williams vi kan takke for at bruken av orkestermusikk i filmer fikk sin renessanse, for på 70-tallet var dette på vei vekk. Og det var særlig sci-fi- og actioneventyrgenrene som fikk et oppsving gjennom de vakre melodier han skrev.

Raiders of the Lost ark

Raiders of the Lost Ark © AJ Pics - Alamy Stock Foto

Sannsynligvis en av John Williams mest kjente melodier, og denne stilsikkert komponerte marsjen i ABA-form eksemplifiserer hans romantiske linje som komponist. Handlingen er satt til 1930-tallet, og den amerikanske arkeologen, Indiana Jones kjemper mot nazi-Tyskland om å finne Paktens ark.

Jaws

Det fortelles at Steven Spielberg lo da John Williams viste ham hovedtemaet til Haisommer: Det er bare to toner: E og F. Men du verden, hvilken effekt de har i Williams’ bearbeidelse! Filmen ble lansert på midten av 70-tallet, og skulle skremme mang en badegjest vekk fra selv de minst hai-rike farvann. Med Haisommer fikk Williams Oscar for beste filmmusikk.

Catch me if you can

Catch Me If You Can © Pictorial Press Ltd - Alamy Stock Foto

I denne filmen spiller Tom Hanks den notoriske FBI-agenten Carl Hanratty, som i en elegant katt og mus-lek jakter den unge og sjarmerende lurendreieren Frank William Abagnale, spilt av Leonardo di Caprio. Handlingen er fra tidlig på 1960-tallet, og her har John Williams virkelig lekt seg med sin bakgrunn fra jazzverden. Lekre rytmer, glassklar orkestrering og elegant bruk av piano og blåseinstrumenter fremkaller lydbilder med inspirasjon fra så vel Bernstein som beboplåter av Charlie Parker.

Jane Eyre

De tre søstrene Emily, Anne og Charlotte Brontë var prestedøtre som vokste opp ganske isolert i Yorkshire i det tidligromantiske England. Alle tre hadde forfattermessige ambisjoner, og satte betydelige litterære spor etter seg. Det er etter Charlotte vi har romanen om Jane Eyre, denne selvstendighetssøkende, foreldreløse kvinnen som forelsker seg i sin arbeidsgiver på herregården.

Musikken i filmen har klare røtter i de romantisk-klassiske symfoniene til Mendelssohn, ispedd britiske og pastorale melodier. Scherzoen (musikalsk spøk) To Thornfield henspeiler på den praktfulle eiendommen til Edward Rochester, mannen Jane Eyre forelsker seg i.

Schindlers liste

Da Steven Spielberg laget sin gripende film om forretningsmannen Oscar Schindler, som reddet ca 1200 jøder under 2. verdenskrig, vartet John Williams opp med uvanlig vakker og klassisk-klingende musikk. Han lot seg inspirere av jødisk folkemusikk da han utarbeidet partituret, og den amerikansk-israelske fiolinisten, Itzhak Perlman bidro med intenst gripende tolkninger. Hovedtemaet, som vi i kveld hører, har en elegisk og melodiøs nerve som ikke overraskende bidro til at Williams fikk Oscar for sitt musikalske arbeid med filmen.

Harry Potter

Harry Potter and the Philosopher’s Stone © United Archives GmbH / Alamy Stock Foto

«Den største britiske eksportartikkelen siden The Beatles» hevdes det at bøkene om Harry Potter er, og da J. K. Rowlings bøker om den lille magikeren skulle filmatiseres, var det en solid fjør i hatten for teamet å få med John Williams på laget for å komponere musikken til de i alt 8 filmene.

Stilmessig hører den til hans neoromantiske linje, og de luftige og glassklare teksturene med utstrakt bruk av celesta og strykere, som vi hører i Hedwigs tema, samt de massive messinginnsatsene fører unektelig tankene hen til senromantikere som Tchaikovsky og Holst.

Det er to fuglesatser vi får høre, og den første omhandler Fawkes, altså føniksen til Professor Dumbledore – Humlesnurr på norsk – som er rektor på Galtvort, hvor Harry Potter går på skole. Fawkes har en rekke magiske egenskaper, blant annet kan den gjenoppstå etter at den selvantenner når den er gammel, og dens tårer har helbredende kraft.

Hedwig er en snøugle, og den er Harry Potters frofaste følgesvenn. Harry fikk den til bursdagen av vennen Gygrid, og det er verdt å nevne at i Harry Potter-universet brukes ugler istedenfor brevduer når gammeldags analog post skal sendes.

War of the Worlds

Filmen som har tittelen Klodenes kamp på norsk er fra 2005, og er nok et samarbeid mellom Williams og Spielberg. Jorden invaderes av romvesener som har systematiske planer om å utslette menneskelig liv. I dette dramatiske og til dels brutale sci-fi-eventyret har John Williams med stødig hånd laget et massivt og energisk partitur som underbygger handlingen på en glimrende måte.

Star Wars

Return of the Jedi © Pictorial Press Ltd - Alamy Stock Foto

Da Williams begynte samarbeidet med George Lucas om Star Wars-filmene, skulle romantisk orkestermusikk få sin renessanse i kinosalene. Her benyttet Williams seg av en teknikk vi kjenner fra Richard Wagner: Ledemotiv, altså at hver karakter får sin melodi som vi forbinder med dem.

I den første av satsene vi hører, Rey’s theme, kjenningsmelodien til jedimesteren Rey Skywalker, er det en nesten orientalsk åpning i dansende fløyter – et instrument som historisk sett ofte brukes for å illudere nettopp en kvinnelig skikkelse.

The forest battle er en konsertsuite med sitater fra andre satser Williams skrev til Star Wars Episode VI. Stilmessig hører vi inspirasjon fra både Stravinsky, Prokofiev og Holst.

Til slutt får vi Finalen fra den andre Star Wars-filmen, The Empire strikes back. Her blir vi blant annet introdusert for den mørke og krigerske marsjen til Darth Vader, før lysere og mer fredsæle stemninger lysner det hele, og stykket slutter med majestetiske og mektige fanfarer.

Tekst: Frode Skag Storheim