Das Lied von der Erde

Lars Petter Hagens verk «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet», låner sin tittel fra den sveitsiske maleren Johann Heinrich Füsslis maleri med samme navn. I et intervju med Ballade i 2010 sier Hagen at utgangspunktet for verket er at det er umulig å lage bedre orkestermusikk enn Mahler – derfor har jeg ikke engang forsøkt. Man kan si det er et monument over egen utilstrekkelighet. På spørsmål om det er egen fortvilelse det er snakk om, sier Hagen - Ja, det er vel det, og legger til — Det handler vel om å være konfrontert med tradisjonens storhet, noe som blir veldig konkret når man står foran et orkester. Formatet er veldig knyttet til én periode – slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet – en utrolig dynamisk periode for symfoniorkestret, hvor det ble skrevet fantastisk mye bra musikk og hvor institusjonen fikk den formen den i all hovedsak fremdeles innehar i dag. Å skrive ny musikk for orkester i dag er å forholde seg til rammene fra den gang, enten det gjelder praktiske eller musikalske forhold.

«Dette er det mest personlige jeg har skrevet», skal Mahler ha sagt til sin venn om dette gigantiske verket. En syntese av symfoni og sang, om livets store følelser, om smerte og ensomhet, men også om ungdom og skjønnhet, skrevet mot livets slutt. Das Lied von der Erde er på mange måter Mahlers farvel til verden.

Vår konsertmester Melina Mandozzi er solist i Beethovens lyriske romanse nr. 2 for fiolin og orkester.