Beethovens fiolinkonsert og Brahms’ rekviem

MEDVIRKENDE OG PROGRAM

Edward Gardner dirigent
Isabelle Faust fiolin
Johanna Wallroth sopran
Brian Mulligan baryton

Bergen Filharmoniske Kor
Collegium Musicum Kor
Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

OM DE MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER (foto: Lars Svenkerud) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

ISABELLE FAUST (foto: Felix Broede) kommer fra Tyskland og begynte å spille fiolin da hun var fem år gammel. I ung alder vant hun to prestisjetunge konkurranser – Leopold Mozart-konkurransen og Paganini-konkurransen, noe som førte til at hun fort fikk solooppdrag fra flere orkestre, som Berlinerfilharmonien, Boston Symphony Orchestra og Chamber Orchestra of Europe. Hun har samarbeidet tett med dirigenter som Sir John Eliot Gardiner, Robin Ticciati og Sir Simon Rattle. Faust spiller de store og klassiske fiolinkonsertene, men er også engasjert i framføring av nyere musikk. Hun har urframført verk av komponister som Peter Eötvös, Brett Dean og Rune Glerup. Blant mange høydepunkter denne sesongen, kan nevnes feiring av György Ligetis hundreårsdag i form av en større turné med Les Siècles og François-Xavier Roth. Hun har også medvirket på en rekke prisvinnende cder.

JOHANNA WALLROTH (foto: Amélie Chapalain) kommer fra Sverige, og hennes kunstneriske reise begynte på den kongelige svenske ballettskolen hvor hun først trente som danser før hun skiftet fokus til stemmen. Hun studerte så sang ved Universität für Musik und darstellende Kunst i Wien. Hun ble internasjonalt kjent da hun vant førstepris i Mirjam Helin internasjonale sangkonkurranse i 2019. Hun mottok så det prestisjetunge Birgit Nilson-stipendet i 2021.I inneværende sesong er hun både Artist-in-Residence hos Sveriges Radio og New Generation Artist ved BBC Radio 3. Fra 2020/21 og for to sesonger ble hun tilknyttet Wiener Staatsopers Opernstudio. Her har hun medvirket i blant annet Mozarts Figaros bryllup og i rollen som Ida i Strauss’ Flaggermusen. Wallroth har også erfaring som konsertsanger, og har blant annet medvirket i Mahlers fjerde symfoni med Sakari Oramo.

Den amerikanske barytonen BRIAN MULLIGAN (foto: Dario Acosta) opptrer like gjerne i klassiske verk av Verdi, Wagner og Strauss som i de mest utfordrende operaene fra våre dager. Hans slående sceneskildringer har ført ham til operahus i hele Europa og Nord-Amerika. Han gir ofte resitaler og er jevnlig solist med ledende amerikanske orkestre.

I 2024 synger Mulligan Wotan i Die Walküre på turné med Yannick Nézet-Séguin og Rotterdam-filharmonien med opptredener i Nederland, Tyskland og på Théâtre des Champs Elysées i Paris. Han avslutter sesongen med rolledebut på Teatro Regio di Torino i tittelrollen som Der fliegende Holländer i en produksjon av Willy Decker dirigert av Nathalie Stutzmann.

OM PROGRAMMET

Lyrisk og stort anlagt
Da Beethoven skrev sin første og eneste fiolinkonsert i 1806, må det i sannhet sies å ha vært et hastverksarbeid. Ikke for det, han kunne arbeide intenst og effektivt, men da prøvene begynte hadde blekket så vidt rukket å tørke på notene. Solisten Franz Clement (1780-1842), som også hadde bestilt verket, fikk solostemmen i hende kun to dager før orkesteret, og under den kaotiske urfremføringen endte han opp med å delvis bladspille og improvisere.

Med en sådan trang fødsel i betraktning er det kanskje ikke så rart at verket ikke ble noen hit i Beethovens levetid. Faktisk var det ikke før den 13 år gamle Joseph Joachim (1831-1907), fiolinisten som senere skulle urframføre Brahms sin fiolinkonsert, plukket den opp og framførte den i 1844 med Felix Mendelssohn som dirigent, at den ble skikkelig etablert i repertoaret.

Og når vi i våre dager er opptatt av autentisk fremføringspraksis, og hvordan musikken opprinnelige hørtes ut, er det i alle fall på det rene at akkurat i dette tilfellet må det ha lått ganske upolert. Franz Clement skal sågar ha spilt noen av sine egne solostykker mellom satsene i Beethovens konsert.

På den annen side: En så stort anlagt fiolinkonsert hadde verden knapt sett maken til. Selv om Beethoven antagelig kjente til Mozarts verk i genren, samt at han må ha hørt en del franske fiolinkonserter, især etter at Napoleon marsjerte (eller valset) inn i Wien, er hans verk banebrytende og lyrisk.

Det er verdt å merke seg at Beethoven benytter den samme besetningen Mozart brukte når han hadde fullt orkester: Strykere, én fløyte, to oboer, to klarinetter, to fagotter, to horn, to trompeter og pauker. Dette er med på å underbygge den dempede og lyriske karakteren. For ja, bevares, visst er det en svær solostemme i dette verket, men den er ikke preget av et ytre virtuoseri eller et intenst drama.

Og selv om konserten begynner med nesten marsjaktige pauker i pianissimo, er det en varm og nesten svevende luftighet i denne musikken, med store rom og lange linjer: Førstesatsens eksposisjon varer i omtrent tre minutter for solisten gjør sin entre. Et slikt grep krever en viss selvtillit og innsikt, og Beethoven hadde på dette tidspunktet skrevet sine fire første symfonier. Erfaringen herfra var viktig da han skrev fiolinkonserten, med dens brede og åpne horisonter.

Formmessig er første sats naturligvis i sonatesatsform, og kadensen Rodolphe Kreutzer skrev til den, brukes ofte. Og selv om det er en allegrosats, har den likevel ikke noen utpreget hurtig eller ilende karakter. Derfor forsterkes roen og det lyriske ytterligere når andresatsens larghetto, med sine variasjoner, tar plassen.

Som finale serveres en leken rondo i 6/8-delstakt, og enkelte kilder påstår at temaet i den er skrevet av Clement selv. Dette kan utmerket godt ha vært tilfellet, for han og Beethoven kjente hverandre godt. Allerede i 1794 møttes de, og det var Clement som dirigerte uroppføringen av Eroica-symfonien i 1805.

Clement har åpenbart vært involvert i prosessen med komponeringen av fiolinkonserten, og kommet med fiolintekniske råd til Beethoven. Og for det vi vet kan det lystige temaet ha vært noe Clement kom plystrende på, og som en Beethoven i tidsnød fant ut at kunne brukes i den tredje satsen.

I dag fremføres fiolinkonserten hans jevnlig verden over, og hører til blant favorittene i genren. Trolig kan en del av æren for dette tilskrives ovennevnte Joseph Joachim, som blant annet sa at «tyskerne har 4 fiolinkonserter, hvorav den største og mest kompromissløse er den som Beethoven har skrevet.»

«Jeg skulle gjerne ha byttet ut ordet «tysk» med «menneskers»»

Den 2. februar 1865 fikk Johannes Brahms et telegram fra sin bror Fritz, med beskjeden: «Hvis du vil se vår mor igjen, kom umiddelbart.» Den 76 år gamle Christine Brahms hadde fått slag, Johannes skyndet seg av sted fra Wien for å rekke det. Men, da han ankom Hamburg hadde hun allerede vandret heden.

Tapet av moren gikk sterkt inn på Brahms, som mer eller mindre umiddelbart begynte å arbeide med sin rekviemmesse. Likevel, de første impulsene til verket kom trolig 11 år tidligere.

At ekteparet Clara og Robert Schumann tok den unge Brahms under sine vinger fikk enorm betydning. Schumann omtalte Brahms særdeles rosende, blant annet gjennom artikler i sitt «Neue Zeitschrift für Musik,» og mente han hadde en lysende fremtid. I kjølvannet av at Schumann forsøkte å gjøre slutt på tilværelsen i 1854, skulle det bli Brahms som etter hvert fikk overta Schumanns enormt rikholdige notebibliotek. Her fantes musikk av Beethoven og Mozart, men ikke minst var alt fra renessansepolyfoni til forskjellig barokkmusikk representert gjennom verker av Palestrina, Heinrich Schütz og Bach. Gjennom å studere disse tilegnet Brahms seg mesterlige ferdigheter hva angår harmoni og dissonansbehandling.

Sin reise i den religiøse musikken begynte Brahms i 1856 med «Geistliches Lied,» etterfulgt av motetten «Schaffe in mir, Gott, ein rein Herz» fra 1860. Sistnevnte gjorde enormt inntrykk på Clara Schumann, som nå hadde vært enke en stund. Hun anerkjente at den akademiske fordypningen Brahms bedrev virkelig begynte å bære frukter.

Men første spor av det som skulle bli hans tyske rekviem er fra 1854. Han gikk i gang med et ambisiøst prosjekt: En firesatsig symfoni i d-moll. Det ble senere til hans første pianokonsert.
Men i dette arbeidet ble en langsom scherzo i sarabandeform til overs, og denne dannet grunnlaget for begravelsesmarsjen i andre sats av rekviemet.

Så hopper vi fram til 1865. Brahms er blitt 32 år gammel, og har rukket å bli etablert som komponist. Men, han var enda en ung mann. Den grå manken og det store skjegget var enda ikke anlagt. Han hadde på denne tiden fullført den første pianokonserten og en rekke kammerverk, klavermusikk og sanger, men den første symfonien lå enda 11 år fram i tid.

Og selv om Brahms nesten aldri snakket om sitt privatliv og dets innvirkning på hans kunst, er det åpenbart at morens død i februar 1865 var den nødvendige katalysator for ham. I april satte han i gang med det som skulle bli hans største og lengste verk.

Da det ble urframført til varm mottagelse i Bremen i 1867 bestod det av 6 satser. Brahms bestemte seg da for å legge til en 7., nemlig sopranarien «Ihr habt nun Traurigkeit.» Dette er den eneste av satsene som ganske tydelig avspeiler en mors kjærlighet og omsorg – et apropos til tapet av moren: «Ich will euch trösten, wie Einen seine Mutter tröstet.»

Så til spørsmålet om hvorvidt dette er et religiøst verk eller ikke. Brahms-biografen Jan Swafford poengterer at Brahms var agnostiker og humanist. Følgelig måtte rekviemet gjenspeile dette, og det er i den forbindelse det berømte sitatet om at «jeg skulle gjerne ha byttet ut ordet «tysk» med «menneskers»» dukket opp. Han skrev dette i et brev til Carl Martin Reinthaler, som dirigerte uroppføringen. Temaet ble bragt på bane fordi Reinthaler lurte på om fraværet av Jesus Kristus i teksten skulle kompenseres på noe vis.

Brahms på sin side hadde ikke noen plan om å skrive en katolsk dødsmesse basert på den latinske teksten og liturgien. Ei heller ville han lage noen tysk oversettelse av den. Isteden skapte han noe som i form kan minne om en barokk kantate, men som i innhold er et romantisk oratorium.

Og der en tradisjonell dødsmesse handler om å minnes den (eller de) døde, er Brahms’ rekviem myntet på de gjenlevende, og deres behov for å lette sorgen: «Seilig sind, die da Leid tragen, denn sie sollen getröstet werden» - «Salige er de som sørger, for de skal trøstes» lyder teksten fra Matteus-evangeliet som innleder verket.

For de bibelske tekstene, som tross alt er her, kan de virkelig bortforklares og omtales som sekulære?
De lutherske oversettelsene fra blant annet Johannes’ åpenbaring, det 1. Korinterbrev og Salmenes bok har nødvendigvis tent noen kreative gnister i Brahms. Som han skriver i brevet til Reinthaler: «Jeg har tatt med et og annet fordi jeg er musiker, fordi jeg trengte det, og jeg kan ikke slette noe mine ærverdige forfattere har skrevet.»

Men musikken som kom ut av disse impulsene slo an vidt forskjellig.
Da de tre første satsene fikk sin før-premiere i Wien, gjorde de lite inntrykk på byens katolske publikum. Trolig var det uforståelig for dem at Brahms bevisst hadde unngått helvetets flammer i Dies irae. Og Guds lam, som tar bort verdens synder, var heller ikke med.

Det Brahms har gjort, er å skrive et sakralt verk som samtidig ikke er en kirkelig messe med liturgiske ledd. Hans rekviem gjør seg vel så godt i en kirke som i en konsertsal, og selv om Brahms, i en høyromantisk epoke anvender tysk istedenfor latin er ikke verket noen nasjonalistisk hyllest, eller forsøk på å skape en germansk identitetsmarkør.

«Ein deutsches Requiem» er et høyst personlig, innadvendt og reflekterende verk fra en ung komponist som gjennom å skrive det fikk minnes sin mentor Schumann og sin mor Christine. Men viktigst: Han ville trøste sine medmennesker – og i kveld får han gjøre det igjen.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN