Matthias Goerne synger Mahler
Torsdag 1. og fredag 2. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Petr Popelka dirigent
Matthias Goerne baryton
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Gustav Mahler (1860-1911)
Sanger fra Des Knaben Wunderhorn (42’)
Zu Strassburg auf der Schanz
Rheinlegendchen
Wo die schönen Trompeten blasen
Nicht wiedersehen
Das irdische Leben
Urlicht
Ich ging mit Lust durch Einen grünen Wald
Revelge
Der Tamboursg’sell
Pause (25')
Richard Strauss (1864-1949)
Don Juan, tonedikt i E-dur, op. 20 (18’)
Till Eulenspiegels lustige Streiche, op. 28 (14’)
OM DE MEDVIRKENDE
PETR POPELKA (foto: Khalil Baalbaki) har i løpet av kort etablert seg som en av de mest inspirerende unge dirigentene. Han er nylig utnevnt som sjefdirigent for Wiener Symfoniker fra sesong 2024/25, men er allerede i gang der med en ny produksjon av Weinbergers The Bagpiper ved Theater an der Wien. Popelka overtok som sjefdirigent og kunstnerisk leder for radiosymfoniorkesteret i Praha i september 2022 og har vært sjefdirigent for Kringkastingsorkesteret (KORK).
I inneværende sesong dirigerer Popelka ved operaen i Zürich for første gang (Mozarts Don Giovanni), Gewandorkesteret og Pittsburgh Symphony Orchestra. Tidligere har han dirigert Strauss’ Elektra på operaen i Oslo med stor suksess. Popelka er utdannet som kontrabassist, men har siden 2016 viet seg direksjon. Han har sin musikkutdanning fra sin hjemby Praha og Freiburg. Fra 2010 til 2019 var han kontrabassist i Sächsische Staatskapelle Dresden.
MATTHIAS GOERNE (foto: Marie Staggat / Deutsche Grammophon) er en svært fleksibel og internasjonalt etterspurt vokalist som er en hyppig gjest I velrenommerte konsertsaler og festivaler. Han har samarbeidet med en rekke ledende orkestre, dirigenter og pianister verden rundt. I sesongen 2017-2018 var Goerne Artist-in-Residence ved Elbphilharmonien i Hamburg og hadde samme posisjon ved New York-filharmonien sesongen etter.
Han synger ofte opera, og av roller han har sunget kan vi nevne Wolfram, Amfortas, Wotan samt tittelrollene i Bartóks Ridder Blåskjeggs slott og i Alban Bergs Wozzeck. Goerne har medvirket på mange kritikerroste og prisbelønte innspillinger, deriblant fire Grammy-nominasjoner, en ICMA-pris og en Gramophone-pris. I 2001 ble han utnevnt som æresmedlem ved Royal Academy of Music i London. Sammen med Leif Ove Andsnes har Goerne spilt inn Robert Schumanns Liederkreis og Kernerlieder, en cd som fikk en overveldende mottakelse da den kom ut i 2019.
Matthias Gorne kommer fra Weimar og studerte med Hans-Joachim Beyer i Leipzig, og senere med Elisabeth Schwarzkopf og Dietrich Fischer-Dieskau.
OM PROGRAMMET
Romantiske røtter
I beste tidligromantiske ånd dro de to unge studentene Clemens Brentano og Achim von Arnim i 1801 ut på reise nedover langs Rhinen. De hadde møttes på universitetet i Göttingen, og lot seg påvirke av tidens nye litterære trender med fascinasjon for sagn, myter og folklore. Bare vel fem år senere skulle de legendariske brødrene Grimm gjøre det samme da de begynte å samle eventyr.
Romantikken handlet i stor grad om å skue bakover i tid, og ved å dra ut på landsbygden kunne man finne den urørte, ekte folkesjelen, og derigjennom de gamle historiene som var autentiske og muntlig overlevert.
Når det gjelder Brentano og von Arnim, og de vel tusen diktene de skulle gi ut under tittelen Des Knaben Wunderhorn (Guttens magiske horn), var disse alt annet enn autentiske vers fra farne tiders Tyskland. De lot seg heller inspirere av fortellinger de hørte, og lagde sine egne versjoner av dem.
De var framfuse nok til å dedisere dem til Johann Wolfgang von Goethe, som interessant nok likte dem svært godt. Men ikke bare det, han mente at disse diktene burde settes toner til, og at disse burde klinge i den samme folketradisjonsånd som diktene.
Som sagt, så gjort: Man brukte eksisterende folketoner til noen av dem, andre gjorde man tilpasninger på, men ikke minst: Diktene ble en gullgruve for komponister som blant annet Mendelssohn, Schumann, Richard Strauss, Brahms og Gustav Mahler.
Sangene Mahler laget med tekster fra Des Knaben Wunderhorn foreligger for solist med både klaver- og orkesterakkompagnement, samt at han benyttet noen av dem som utgangspunkt for satser i symfoni nr. 2, 3 og 4.
Som så ofte hos Mahler ligger det en dualisme og en dypere mening under overflaten, og sangene viser spenningen mellom realisme og idealisme: Menneskers strev og søken etter mening og det uoppnåelige.
Forførerisk tonedikt
Don Juan – vi kjenner navnet, ikke bare som en tittel på operaer og skuespill, men også som en generell betegnelse på kvinnebedårere – gjerne av den noe promiskuøse sorten. De første publiserte utgavene om denne mytiske figuren begynte å sirkulere i Italia på 1600-tallet, og etter hvert skulle både Moliere (1665), Lord Byron (1821) og Charles Baudelaire (1861) skrive sine versjoner om ham. Og, ikke å forglemme Mozarts Don Giovanni fra 1787.
Men den beileren Richard Strauss har skildret i sitt tonedikt er en ganske annen enn den rundbrenneren vi ellers forbinder med Don Juan.
Strauss lot seg inspirere av Nikolaus Lenau (1802-1850) sitt ufullendte dikt om Don Juan fra 1844. Dette er et mer nyansert bilde av den ellers så ganske hensynsløse kvinneerobreren, og skildrer en mann som blir deprimert over aldri å finne den rette. Som et resultat ender han opp deprimert og suicidal.
For Richard Strauss ble tonediktet Don Juan et gjennombruddsverk. Han skrev det som 25-åring i en tid hvor tonedikt var både populære og høyst omdiskuterte: Det å bruke et litterært verk eller et maleri som direkte inspirasjon og modell for det vi kaller programmusikk hadde hatt sine tilhengere gjennom hele romantikken. Likevel var debattene om denne sjangeren preget av en ganske sterk polemikk, og den markante musikkritikeren Eduard Hanslick var en ivrig forkjemper av den klassisistiskættede absolutte musikken. Blant annet sa han at «den yngre generasjon komponister har utviklet et virtuoseri hva angår lydeffekter (…), hvor alt handler om klangfarger, men ingenting om den musikalske tanke.»
Richard Strauss brukte orkesteret på nye måter, og eksperimenterte med instrumentering og musikalsk fortellerkunst. Åpningen av Don Juan er energisk og sprudlende, for ikke å si spradende: Her møter vi en utadvendt sjarmør, og når musikken roes ned er det nesten så vi hører Don Juan plystre etter damene når solo fiolin slipper til over det søte akkompagnementet.
Men, som nevnt tidligere, det er en heller menneskelig Don Juan vi møter hos Strauss. Han får ikke match, og verket ender i total resignasjon.
Tysk folklore
Fra sydlandsk mannlig sjarmør skal vi til en annen skikkelse fra folkloren: Till Eulenspiegel. Han dukker første gang opp i trykte bøker i Tyskland tidlig på 1500-tallet, og beskrives som noe av en narr og gjøgler. Om han noensinne har levd, er høyst usikkert. Kanskje er han basert på flere spilloppmakere, eller kanskje er han bare en fiktiv figur. Det står rett nok en gravstein med hans navn i byen Mölln, like sør for Lübeck. Ifølge denne døde han i 1350, og skal ha rukket å bedrive gjøn med både arbeidere, adelen og Paven. Han gjengis gjerne med en ugle (eulen) og et speil (spiegel) i hendene.
Strauss ferdigstilte dette tonediktet i 1895, og det ble en umiddelbar hit. Verkets blanding av humor og alvor, samt en orkestrering som er svært fantasifull og billedfremkallende gjør at selv en førstegangslytter vil kunne finne verket både underholdende og tilgjengelig. Det åpner med et «det var en gang»-aktig tema, og hornsoloens svingende skjemt setter tonen(e) for Eulenspiegels festlige spillopper.
Strauss lar kreativiteten blomstre når han folder seg ut med festlig bruk av treblås og messing, og foregriper i høyeste grad tegnefilmkomponister i måten han skaper humoristiske bilder.
Ja, han bruker også en referanse til Wagner, for den nærmest hellige «Tristan-akkorden» figurerer flere ganger i blåserne, mens klarinetten gjøgler i vei. På den måten lager Strauss en vits med dobbel bunn: Det er både en musikalsk kanape til den observante lytter, men også noe helt typisk for en spilloppmaker som Till: Alvor og humor i skjønn forening.
Tekst: Frode Skag Storheim