Sibelius, Nielsen & Bacewicz
Torsdag 25. januar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Thomas Søndergård dirigent
Alessandro Carbonare klarinett
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Grażyna Bacewicz Ouverture
Carl Nielsen Klarinettkonsert
Pause (25')
Jean Sibelius Symfoni nr. 6
Jean Sibelius Symfoni nr. 7
OM DE MEDVIRKENDE
THOMAS SØNDERGÅRD er nå sjefdirigent for Minnesota Orchestra og Royal Scottish National Orchestra (RNSO), etter å ha vært første gjestedirigent der i seks år. Fra 2012 til 2018 var han sjefdirigent for BBC National Orchestra of Wales, og var tidligere sjefdirigent og kunstnerisk rådgiver for kringkastingsorkesteret i Oslo. Søndergård har ledet en rekke europeiske og amerikanske orkestre, som for eksempel Berlinfilharmonikerne, Mahler Chamber Orchestra, London Symphony Orchestra, Concertgebouw Orchestra og Chicago Symphony Orchestra. Søndergård har ledet en rekke innspillinger, deriblant flere av Sibelius’ symfonier og hans fiolinkonsert med Vilde Frang som solist. I inneværende sesong leder han RNSO på turné til Salzburg for en orkesterresidens der med pianisten Lisa de la Salle som solist. Søndergård vil også dirigere New York Philharmonic for første gang denne sesongen. Thomas Søndergård kommer tilbake til Bergen i mai for å dirigere Bergen Filharmoniske Orkester i Festspillenes oppsetning av Peer Gynt.
ALESSANDRO CARBONARE kommer fra Gardasjøen i Italia, og har siden 20023 vært soloklarinettist i Orchestra di Santa Cecilia i Roma. Før det hadde han samme posisjon i Orchestra National de France i Paris. Carbonare har vunnet flere konkurranser og har vært solist med en rekke orkestre, som for eksempel Orchestre de la Suisse Romande, Bayerische Rundfunk i München, det spanske nasjonalorkester og alle sentrale italienske orkestre. Under ledelse av den legendariske dirigenten Claudio Abbado har han spilt inn en prisbelønnet versjon av Mozarts klarinettkonsert med festivalorkesteret i Luzern, Sveits. Carbonare spiller også jazz og klezmer og har undervist i Caracas, Venezuela. Han liker å spille sammen med musikalske venner, som Leonidas Kavakos, Lang Lang og Pinkas Zuckerman.
OM PROGRAMMET
Symfonisk foregangskvinne
Det å være kvinne og komponist i Polen på første halvdel av 1900-tallet var på ingen måte vanlig, men så var også Grazyna Bacewicz en heller uvanlig dame. Allerede som 10-åring fikk hun begynne på det lokale konservatoriet i Lodz, og i 1919 tok hun fatt på utdannelsen ved Warsawa-konservatoriet. Her studerte hun både fiolin, klaver og komposisjon, og det var særlig som fiolinist og komponist hun skulle gjøre stor karriere. Hun hadde en omfattende turné- og solistvirksomhet, og her fremførte hun ofte sine fiolinkonserter (hun skulle skrive syv til sammen).
Utdannelsen tok henne videre til Paris i 1932, hvor Nadia Boulanger og Carl Fleisch tok henne under sine vinger. Før utbruddet av 2. verdenskrig flyttet hun hjem til Warsawa, og ble konsertmester i det polske radioorkesteret. Under okkupasjonen fortsatte hun å gi konserter – mange av dem i hemmelighet.
Men kanskje vel så viktig: Hun fortsatte å skrive musikk.
Kveldens verk er fra 1943, og den energisk innledende allegroen fyres i gang med paukeslag og åpne klanger i strykerne. Treblås og messing får boltre seg, før en rolig og lyrisk mellomdel bretter seg ut anført av fløyten.
Så virvles musikken opp, først av dype strykere, og videre av lekent utformede blåsestemmer. Verket har stø kurs mot en feiende lekker avslutning, og trass sin relativt korte lengde har det likevel en svært energisk og betagende musikalsk kraft.
Mesterlig treblås
Etter at Carl Nielsen hørte fire av de fem musikerne i Copenhagen Wind Quartet øve på Mozarts Sinfonia Concrtante i 1921 ble han så oppglødd at han ville skrive en blåsekvintett til dette ensemblet. Denne ble fullført året etter, og dens suksess gjorde at Nielsen lovet å skrive en solokonsert til hver av musikerne i kvintetten. Dessverre, både for de daværende musikerne, og generasjoner etterpå av hornister, fagottister og oboister rakk han bare å fullføre fløytekonserten og klarinettkonserten.
Men til gjengjeld: For noen verk vi da tross alt fikk!
Klarinettkonserten forelå høsten 1928, og var skrevet og dedikert til Aage Oxenvad. Kritikerne beskrev klangen og spillet hans som «sjelfullt» og «helt i trollene og kjempenes ånd.»
Konserten har 4 satser, men spilles sammenhengende. Som typisk er for Nielsen utforsker den et stort spekter av uttrykk og karakterer, ofte på rapsodisk vis. Besetningen er ellers temmelig slank: Strykere, to fagotter, to horn og skarptromme. Dette gjør at klarinetten bokstavelig talt får godt spillerom i et verk som er sterkt tonalt forankret. Og ifølge Nielsens biograf, Robert Simpson, er dette «den beste klarinettkonserten siden Mozarts.»
Sibelius’ «Askepott»
Når vi som lyttere forsøker å forstå en komponists verk, enten det er i dennes samtid eller ettertid, kan følgende ord fra Sibelius selv være til hjelp. Etter premieren på den 6. symfonien ble han intervjuet av Svenska Dagbladet, og journalisten spurte om Sibelius trodde verket ville bli en suksess. Da svarte han blant annet at «jeg ser ikke på en symfoni bare som musikk, med et gitt antall takter, men heller som et uttrykk for en åndelig trosbekjennelse, en fase i ens indre liv.»
Nettopp det siste her – en fase i ens indre liv – er en nøkkel. Sibelius var noe av en einstøing, temmelig avsondret fra de europeiske debattene om tonalitetskrise og ekspresjonisme, og han skrev musikk i tradisjonelle former. Samtidig levde heller ikke han i et vakuum, og han måtte som alle andre tjene til livets opphold. Han skrev blant annet store mengder klavermusikk og kammermusikk. Førstnevnte skal han ha bemerket at var «for å skaffe mat på bordet.»
Men ytre faktorer til tross: Det er slett ikke alltid de på en logisk måte kan forklare en kunstners kreative prosesser og faser. Og ingen kunne forutse den strålende perlen, «tystnadens symfoni» da den ble urframført i 1923.
Så hvor kom denne musikken fra, og hvorfor er den så spesiell?
Noe som kan gi oss et hint av samtidens trender hva angår tonalitet, er at dette er den eneste av Sibelius-symfoniene som ikke går i dur eller moll. Visst refereres den til som d-moll, men Sibelius selv tok avstand fra dette. Den er notert uten faste fortegn, og baserer seg på den doriske skalaen: fra D til D på de hvite tangentene på pianoet.
Derfor gir den oss assosiasjoner til både folketoner og renessansepolyfoni. Og ikke minst er dens beskjedne dynamiske kontraster, kombinert med dansende og livlige passasjer med på å gi den et veldig utadvendt og lettlivet preg. Det er i praksis ikke langsomme satser i verket, og det er i det hele tatt noe yndig over denne «Askepott»-symfonien hans.
Men er det bare så enkelt? Er den bare en pastoral idyll? Et hvileskjær etter 5. symfoniens utladninger?
På ingen måte. For der Sibelius på sin side mente han hadde gitt publikum «rent, kaldt vann» (kanskje gjennom kirketoneartens renvaskelse og sju års tørrlegging?) mente Benjamin Britten at Sibelius måtte ha vært full da han skrev symfonien. Men kanskje var det verkets enkle og ganske enhetlige uttrykk som gjorde ham perpleks? Det nærmest totale fravær av heroiske passasjer, ja noe som kunne stå som kontrast de florlette linjene som nærmest låter som sesongens første snøfnugg. Den finske dirigenten Hannu Lintu sier i et intervju at «om noen av symfoniene til Sibelius har Mozarts og Schuberts letthet og sjelfullhet i seg, så er det nr. 6.»
Enigmatisk er og blir dette 100 år gamle symfoniske verket som Sibelius selv sa at er «støttet av understrømmer, dypt under musikkens overflate.»
Symfonisk sluttkapittel
Det er noe destillert og renskåret over den siste Sibelius-symfonien – en følelse av musikalsk kjerne, noe som også understrekes av at verket bare er i én sats, og har en typisk varighet på litt i overkant av 20 minutter.
Kanskje ikke overraskende ble den først presentert som «symfonisk fantasi,» men Sibelius endret dette senere til symfoni, og det skulle bli hans siste fullførte verk i genren.
Vi vet ikke helt sikkert når Sibelius først begynte arbeidet med 7. symfonien, men i skissemateriale fra 1915 knyttet til symfoni nr. 5 dukker det også opp melodier han skulle bruke i nr. 7. Derfor kan vi med noenlunde sikkerhet si at arbeidet med dette verket har tatt rundt ni år å fullføre.
Om Sibelius visste at dette skulle bli hans siste symfoni, eller siste store verk for den del, da han fullførte den i 1924 er høyst uvisst. Han skal ha fyrt i peisen med skissene til en 8. symfoni senere, og i sine siste 33 leveår skrev han bare klaverstykker og mindre kammermusikalske komposisjoner.
Hva angår den 7. symfonien er den formmessig bygget opp som et palindrom hvor trombonetemaet kommer tre ganger: Først i C-dur, så i c-moll, og så i C-dur igjen. Disse tre musikalske «søylene» omsluttes av en prolog og epilog, samt at det før og etter c-molltemaet kommer korte scherzo-aktige parti.
Uttrykksmessig har Sibelius her skapt en symfoni som både ærlig, original og høyst menneskelig. Det er som om han rent musikalsk har klart å uttrykke sine dypeste tanker og fabuleringer, sine erfaringer og sine inntrykk.
Symfonien er ingen storslått og pompøs seier, den er snarere blottet for billige musikalske triks og eksesser.
Isteden er symfonien et dypt personlig og svært fortettet sluttkapittel i hans ouvre, og langt på vei er dette en modernistisk symfoni: Men hos Sibelius handler det ikke om å bryte ned skalaer, ei heller handler det om musikkens grammatikk.
Det er heller snakk om at han, med innsikt og raffinement, skapte et symfonisk verk som på sett og vis blir en slags «urmusikk:» For ordet symfoni betyr «samklang,» og her klinger alt sammen i en enhet fra start til slutt. Og måten Sibelius lar verket ende i C-dur, den mest basale og «enkle» tonearten av dem alle, låter som den friskeste og klareste åpenbaring.
Tekst: Frode Skag Storheim