Klassisk time med Mozart
Onsdag 15. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Jan Willem de Vriend dirigent og introduksjon
Dejan Lazić piano
Wolfgang Amadeus Mozart (1765-1791)
Orkestersuite fra skuespillet Thamos, Konge av Egypt (16’)
Konsert for piano og orkester nr. 20 i d-moll (32’)
Allegro
Romanze
Rondo, allegro assai
JAN WILLEM DE VRIEND (foto: Marcel van den Broek) fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden.
Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum.
2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille. Jan Willem de Vriend har tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet.
Sammen med kveldens solist, pianisten Dejan Lazić, og orkesteret spiller de Vriend inn en serie cder med musikk av Mozart. Den første, med pianokonsert nr. 14 og 23 samt Rondo Concertante, kom på markedet tidligere i høst.
DEJAN LAZIĆ (foto: Lin Gothoni) kommer fra Kroatia og ble født inn i en musikerfamilie. Han vokste opp i Salzburg hvor han studerte ved Mozarteum (klarinet, piano og komposisjon. Dejan Lazić bor i Amsterdam. Han opptrer jevnlig med orkestre som Boston Symphony, Budapest Festival Orchestra, Basel Chamber Orchestra, Chicago Symphony, City of Birmingham Symphony Orchestra, Danish National Symphony, Helsinki Philharmonic, NDR Elbphilharmonie Orchestra Hamburg, Netherlands Philharmonic og det svenske radiosymfoniorkesteret.
Han samarbeider tett med dirigenter som Iván Fischer, Andris Nelsons, Ivan Repušić, Thomas Søndergård, Robert Spano, John Storgårds, Jan Willem de Vriend og Kazuki Yamada. Dejan Lazić medvirket på en rekke cder på Channel Classics, og hans innspilling av Rakhmaninovs pianokonsert nr. 2 med London Philharmonic Orchestra og Kirill Petrenko ble tildelt den tyske Echo Klassik Award.
Dejan Lazić er også komponist, og hans verk opplever økende anerkjennelse. Hans første store orkesterverk, et tonedikt med tittelen “Mozart and Salieri”, op. 21, ble bestilt og førstegangsframført av Indianapolis Symphony og Krzysztof Urbański.
OM PROGRAMMET
Frimurerisk forløper
Av de totalt 22 musikkdrama Mozart skrev – herunder både syngespill og opera – er scenemusikk til skuespill en sjeldenhet. Musikkhistorisk var dette noe som ble mer vanlig i romantikken, hvor både Mendelssohns toner til En midtsommernattsdrøm og Griegs Peer Gynt er gode eksempler. Men Mozart beskjeftiget seg også med dette, i alle fall én gang.
Året er 1779, rundt to år før Mozart brøt opp og reiste til Wien. Nå bodde han fortsatt i Salzburg, og blant gledene i tilværelsen var da det kom skuespillere og sangere fra München innom (hvor han halvannet år senere skulle få oppført operaen Idomeneo). Denne våren kom teatertruppen til impresarioen Johann Heinrich Boehm til byen, og det var for dem Mozart hadde skrevet scenemusikken til Thamos, Kongen av Egypt i 1774. Det er imidlertid ikke sikkert hvorvidt musikken og skuespillet ble brukt mye sammen – om de i det hele tatt ble det. Da stykket åpnet i Wien i 1774 rakk Mozart bare å fullføre to satser. Flere kor- og entracte-satser ble senere lagt til, men synes ikke å ha bidratt til at stykket ble noen kassasuksess.
Flott musikk er det uansett, og svært sjelden fremført. Skuespillet er inntullet i frimurerisk symbolikk og estetikk, og foregriper på mange måter det Mozart senere skulle skrive i Tryllefløyten.
Nye horisonter
Gjennom Mozarts kunstnerskap gjennomgikk klaverkonsertgenren en monumental utvikling. Slike verk hadde tidligere vært forholdsvis korte, og solist og orkester vekslet på å spille. Arven Mozart fikk fra både Bachs sønner og Joseph Haydn skulle gradvis transformeres til å bli noe av det skjønneste vi har i vestlig kunst.
Det som i særlig grad må nevnes er hvordan Mozart lot klaveret og orkesteret interagere i ivrig musikalsk dialog, og hvordan hans operatiske talent for å skape karakterer gjennomsyrer musikken. Og dette er så til de grader tydelig i klaverkonsert nr. 20.
Kontrasten fra den lyse og spretne konsert nr. 19 i F-dur til dette stormende verket i d-moll kunne knapt vært større. I det habsburgske Wien ble molltonearter sett på som noe ustabilt, og langt fra klassisismens idealer om balanse og likevekt. Derfor er også denne konserten – Mozarts første i moll – ekstra interessant, fordi harmonikken gjør musikken så krydret og fargerik.
Klaverkonsertene var svært viktige og personlige verk for Mozart. De var, med få unntak, skrevet for eget bruk, og et nyttig redskap for å vise pianistisk og kompositorisk dugleik da han slo seg opp som virtuos i Wien på 1780-tallet. Konsert nr. 20 ble urfremført den 11. februar 1785 i Mehlgrube Casino i den østerrikske hovedstaden på et av Mozarts såkalte akademier. I dag ville vi kanskje kalt det abonnementskonserter, og de ble både arrangert og gjennomført av Mozart selv. På denne tiden hadde Mozart en høy stjerne i Wien, og han tjente veldig mye penger. Akademiene hans var svært populære, og fiffen strømmet til å for å høre hans nyeste komposisjoner. Hans far, Leopold, var også til stede denne kvelden, og det han og de andre fikk høre var et nesten mirakuløst verk.
Allerede i åpningens lavmælte og urolige punkteringer får vi en forsmak på de nye horisonter Mozart her utforsker. Store orkestertuttier med jagende dramatikk viker for sarte og innadvendte melodier. Som man gjerne sier, «Mozart ler med det ene øyet og gråter med det andre.»
Den ene karakteren etter den andre presenteres, som i en opera i miniatyr. Og der solisten i wienerklassiske konserter normalt gjentar orkesterets materiale når han kommer inn, får vi her noe helt nytt: Gjennom store ekspressive sprang, som en sopran som plutselig står alene på scenen midt i kaoset og tumultene, viser Mozart oss hvordan han på snedig og smakfullt vis bryter med konvensjonene. Så kommer orkesteret inn igjen, og det intense musikalske dramaet drives mot en ubønnhørlig avslutning.
2. sats står, innledningsvis i alle fall, som en enorm kontrast til åpningen. Her er vi i Bb-dur, og smektende og søte terser preger en melodi som er nesten barnlig i sitt uttrykk. Men igjen, bak slike maskerte spill er det alltid en tåre hos Mozart. Og i mellomdelen slipper han uværet løs i dramatiske kaskader som fører tankene over på konsertens yttersatser, før det innledende drømmeriet vender tilbake.
3. sats åpner med en såkalt Mannheim-rakett, en samlebetegnelse på brutte oppadgående akkorder. Vi finner en lignende i åpningen av 4. sats på symfoni nr. 40 i g-moll.
Her er 1. satsens intriger tilbake for full musikk, og i denne hurtige rondoen viser Mozart seg fra en svært leken side.
Og så er det denne dualismen igjen, da. For selv om dette dramatiske verket, som i høyeste grad foregriper både Don Giovanni og rekviemet, til nå har vært en mørk og stormfull affære, kan Mozart ikke dy seg for nærmest å lokke fram trollet av esken, og si: «Kødda!» på slutten. For etter en lang solokadens kommer satsens coda – i dur. De grå skyene klarner opp, og enhver bekymring er borte.
Eller sagt på en annen måte: Konserten som begynte som Don Giovanni slutter som Figaros bryllup.
Tekst: Frode Skag Storheim