Konsertprogram

Trondheimsolistene er et dynamisk ensemble satt sammen av kvalitetsmusikere tilknyttet Trondheim. Orkesteret ble etablert av den kjente norske fiolinisten og pedagogen Bjarne Fiskum i 1988. Dagens kunstneriske leder, Geir Inge Lotsberg, viderefører den stadige utviklingen av Trondheimsolistene, med konserter som karakteriseres med spontanitet, mye god energi og intensitet. Gjennom konserter og internasjonale turneer har Trondheimsolistene utviklet seg til å bli et av de mest spennende kammerorkestrene på den internasjonale arena. Nylige samarbeider inkluderer artister som Tine Thing Helseth, Hyung-ki Joo, Truls Mørk, Håvard Gimse, Andreas Brantelid og Ragnhild Hemsing. Fremfor alt gir det lange og viktige samarbeidet med stjernefiolinisten Anne-Sophie Mutter et kvalitetsstempel til orkesteret, og innspillingen av Vivaldis Årstidene for Deutsche Grammophon har høstet stor anerkjennelse over hele verden. Siden 2017 har den Berlin-baserte cellisten Alisa Weilerstein vært orkesterets ”Artistic Partner”, og sammen med henne har orkesteret holdt konserter i Skandinavia, Tyskland og Storbritannia, samt gjort plateinnspillingen ”Transfigured Night” i 2018. Orkesterets diskografi inkluderer nå over 25 plateinnspillinger, hvorav flere har fått stor internasjonal anerkjennelse. I februar 2022 ble Peer Gynt, en re-arrangert versjon av Griegs Peer Gynt-suite, med Ragnhild Hemsing som solist, utgitt på Berlin Classics.

Geir Inge Lotsberg (f. 1969) har siden 2005 jobbet regelmessig med Trondheimsolistene og har vært kunstnerisk leder av orkesteret siden august 2017. Han fikk sin opplæring hos Leif Jørgensen i Oslo fra 1979 til 1987. Siden fulgte studieopphold hos Sandor Vègh i Salzburg, Camilla Wicks i Houston og Ana Chumachenco i München. Lotsberg er medlem av Oslo Strykekvartett siden oppstarten av ensemblet i 1991. Han har gitt ut en rekke innspillinger med verk av J.S. Bach, Carl Nielsen og Edvard Grieg, samt flere utgivelser med nyere musikk. Hans foreløpig siste utgivelse er Herman Vogts fiolinkonsert, innspilt med Kringkastingsorkesteret. Lotsberg var ansatt i halv stilling som konsertmester i Den Norske Opera fra 1997 til 2004. Han er professor ved Barratt Due Musikkinstitutt, hvor han har vært tilknyttet siden 1995 og er fast ansatt fra 2003. Geir Inge Lotsberg spiller på en fiolin bygget av Guiseppe Guarneri, filius Andrea, stilt til disposisjon av Dextra Musica.

Marja Mortensson (foto: Jørn Kristensen) er en veletablert sørsamisk joiker. Hun kommer fra en reindriftsfamilie i Svahken sïjte som ligger i Engerdal kommune. Marja har fått to Spellemannpriser i Tradisjonsmusikk for 2 av hennes 4 utgitte album. Hun har også mottatt Trøndelags fylkeskulturpris i 2020. Marja skriver sørsamiske tekster, musikk og joiker, på et språk som under 1000 mennesker behersker i dag. Hun inspireres av den samiske levemåten som videreføres fra generasjon til generasjon. Hennes tekster tar for seg naturfenomener og rikdommen av naturbegreper som er innbygd i det sørsamiske språket. Kjærligheten til reinen, naturen og den gamle tiden speiler seg i musikken. Den sørsamiske joiken har vært stille i de sørsamiske områdene (i Hedmark, Trøndelag og Nordland), men det endrer seg gradvis og den samiske musikkverdenen er mer synlig enn noen gang. Marja ser frem til å invitere TrondheimSolistene og publikum inn i hennes musikalske univers.

Ragnhild Hemsing er en allsidig artist. Hun har dype røtter i den rike norske folkemusikktradisjonen, og det gjør henne til en av de første artistene som på en vellykket måte smelter sammen typiske trekk ved norsk folkemusikk og klassisk musikk. Hun har et stort repertoar med klassiske soloverk for fiolin, og supplerer det med meruvanlige og kompliserte verk skrevet for hardingfele. Hun har vært solist med Bergen Filharmoniske Orkester flere ganger, både i Bergen og på turné i Polen. Hun medvirket også på orkesterets innspilling av Halvorsens Fossegrimen. Ragnhild har opptrådt på alle de store festivalene i Norge, har vunnet flere priser, og er sammen med søsteren Eldbjørg kunstnerisk leder for Hemsingfestivalen i Valdres. Ragnhild Hemsing er født i Valdres i 1988 og begynte å spille fiolin da hun var fem. Hun studerte ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo og deretter med professor Boris Kuschnir i Wien. Hun spiller på en fiolin bygget av Francesco Ruggeri (Cremona, 1694) utlånt fra Dextra Musica.

Pastoral serenade
I 1892 var Edward Elgar 35 år gammel, og hadde enda ikke for alvor blitt kjent som komponist. Likevel skulle han dette året fullføre Serenade i e-moll, et verk som skulle bli blant hans mest spilte – og innspilte. På denne tiden livnærte han seg hovedsakelig gjennom undervisning og dirigering hjemme i Worcestershire, men brukte ellers ledig tid på å skrive musikk. Hans gjennombrudd lå enda noen år fram i tid, og skulle komme først i 1899 med Enigmavariasjonene. Når det gjelder hans strykeserenade, ble den muligens skrevet allerede i 1888. Da fullførte han et verk som het Three sketches for strings, og disse hadde titlene Spring song, Elegy og Finale. Det originale manuskriptet for disse skissene er gått tapt, men vi skal ikke se bort fra at strykeserenaden i e-moll stammer fra disse.

Serenaden ble utgitt i 1893, og 1. satsens 6/8-takt har et hovedtema og karakter som minner om en vuggesang. Og som anvisningen piacevole – fredfullt – antyder, er også satsen uten harmoniske spenninger.

2. sats er verkets desidert lengste, og holdes av mange for å være både den fineste, men også den som best viser Elgars modenhet på dette tidspunktet.

I den avsluttende Allegretto er det fortsatt en fredelig, men kanskje noe mer lettsindig musikalsk flanering vi møter. Her bringer også Elgar inn temaet fra åpningssatsen, noe som skaper en helhetlig følelse i verket.

Tekst: Frode Skag Storheim

«Gaavnedien», «Rendezvous»
Gaavnedien er et samisk verb som betyr noe slikt som "vi to møtes". Ørjan Matre (foto: Ingvild Festervoll Melien) har tatt utgangspunkt i to joiker sunget av Marja Mortensson, og en lyarlått fra Vang spilt på hardingfele av Ragnhild Hemsing. Rundt disse har han komponert et nytt verk for Trondheimsolistene. Noen ganger kolliderer de ulike musikalske materialer med hverandre, andre ganger smelter de sammen. Resultatet blir et møte, en samtale mellom ulike musikktradisjoner, og mellom to solister som med hver sine særegne uttrykk kommenterer og beriker hverandre.

Tekst: Ørjan Matre/Frode Skag Storheim

Purung Nielsen
Den 8. september 1888 opplevde den unge Carl Nielsen å få sin Suite for strykeorkester urframført i Tivoli i København. Han satt selv i orkesteret og spilte under konserten, og måtte fram for å bukke flere ganger. Men ikke bare det, 2. sats fra suiten ble spilt som ekstranummer i konserten, og trass i at en del av avisene i den danske hovedstaden var heller nøkterne i sine anmeldelser, var urframføringen i høyeste grad en suksess.

Verket var opprinnelig tenkt som en kvintett for to fioliner, bratsj, cello og kontrabass. Hans mentor den gangen, den gamle nestor Niels Gade, mente han heller burde utvide besetningen for å få et fyldigere lydbilde: En oktett eller nonett var i hans øyne bedre. Dette var slett ikke unaturlig for en romantisk klassisist som Gade, som i sin tid også skrev en strykeoktett – åpenbart inspirert av Mendelssohns mesterverk.

Gades råd ble tatt til etterretning, og Nielsen la inn divisi-partier i de fire øvrige stemmene, slik at klangen ble fyldigere. Den første satsen, Preludium, er mørk og elegisk av karakter, og må kunne sies å ta opp noe av den ånd vi kjenner fra Grieg og Svendsens musikk.

Andre sats, et Intermezzo, er en livfull og energisk vals som fører tankene hen mot både Skandinavisk romantikk, som så vel wienerske ballsaler.

I tredje sats kommer de mørke toner fra Preludiumet tilbake i den langsomme innledningsdelen, men ganske snart må disse vike for utadvendte dansende passasjer. Og selv om det her og der lurer en og annen mørk sky i horisonten, er avslutningen likevel briljant, glad og optimistisk.

Tekst: Frode Skag Storheim

Peer Gynt
Edvard Grieg har sjølv sagt at Peer Gynt-musikken hans er inspirert av norsk folkemusikk. Med det i tankane har ønsket mitt med dette prosjektet vore å trenge djupare inn i lydverda til Peer Gynt-musikken og utforske det spennande skjeringspunktet mellom folkemusikk og klassisk musikk.

Eg har spelt folkemusikk parallelt med klassisk musikk gjennom oppveksten, og eg har alltid vore fascinert av både likskapane og kontrastane mellom dei to tradisjonane, når det gjeld spelestil og lydbilde. For meg berikar desse instrumenta og dei to sjangrane først og fremst kvarandre, når dei blir knytte til kvarandre. Faktisk har kombinasjonen av desse sjangrane vorte den musikalske identiteten min.

Eg synest det er veldig interessant å sette saman eit repertoar av verk av ein komponist som er inspirert av folkemusikken og folketradisjonane i sitt eige land. Musikkstykke i eit slikt repertoar kan nokre gonger sitte naturleg og behageleg saman, men dei kan også innehalde kontrasterande element som skjerpar samanstillinga. Dette er innslaget – kontrasten – som opnar vegen for hardingfela, med slektskap til den klassiske fiolinen og folkemusikk-DNA-et den har. Det er ingen motsetningar i å ha begge instrumenta i same program, eller spele same musikk. For meg er det alltid viktig å vere open for påverknad utanfrå, og eg synest det er fantastisk at komponistar i dag ofte bruker folkemusikk på det musikalske språket sitt.

Scenemusikken til Peer Gynt kan no høyrast i ny kledning og lyd, arrangert av Tormod Tvete Vik. Eg har hatt ein idé og visjon rundt dette prosjektet i mange år og har alltid trudd at delar av musikken ville passe perfekt på hardingfela i kombinasjon med solofiolin og strykeorkester. Eg ønskte å dykke ned i stoffet i djupare musikalsk forstand, svært medviten om at folkemusikken og hardingfela var inspirasjonskjelda bak. Og eg er alltid open og klar for å bli overraska og utfordra undervegs i prosessen. På fleire av dei nyarrangerte Peer Gynt-stykka improviserer eg på hardingfela. Med folkemusikkrøtene mine er det noko eg finn naturleg, og det er ein måte å svare på fridommen eg kjenner i musikken og på tradisjonen som eg ønskjer å bringe til den klassiske sjangeren.

Dette prosjektet er altså eit forsøk på å utforske samanhengen mellom norsk folkemusikk og klassisk musikk ved å gjenopplive folkerøtene til Griegs Peer Gynt-musikk. Det har vore spennande og givande å jobbe med arrangøren Tormod Tvete Vik i denne utforskingsprosessen med. Eg er også veldig takksam for samarbeidet med TrondheimSolistene om dette prosjektet, eit eminent strykarensemble som eg har likt å spele med fleire gonger tidlegare.

Tekst: Ragnhild Hemsing

Tilbake til konsertsiden