«Ringen» uten ord

«Ringen» uten ord

Fredag 14. april i Grieghallen

Kjøp billett

fredag 14. april kl. 19.30

Grieghallen

2023-04-14 19:30:00 2023-04-14 22:30:00 Europe/Oslo «Ringen» uten ord Bergen Filharmoniske Orkester post@harmonien.no

Orkestrale høydepunkter fra Wagners Ringsyklus med BFUng

Komprimert Wagner
Kveldens verk kan vi nærmest utelukkende takke CD-teknologien for. I 1987 tok plateselskapet Telarc Records kontakt med dirigent Lorin Maazel, og spurte om han kunne nedskalere Wagner Ringsyklus til et instrumentalt verk som skulle få plass på én eneste CD. «Det ville være å skjende et stort stykke musikk,» sa Maazel.
Man kan saktens forstå ham, for det var tross alt snakk om å kutte et rundt 15 timer langt verk ned til rundt 70 minutter. Og én ting er å lage best of-plater hvor man plukker høydepunkter fra en komponists ouvre, men dette var noe helt annet.

Nibelungens ring – eller Der Ring des Nibelungen, er et av musikkhistoriens dristigste, største og ikke minst mest ressurskrevende verk. De fire operaene Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Götterdämmerung (Ragnarok) utgjør en syklisk enhet med sammenhengende handling fra start til slutt.

Allerede i 1843 begynte Wagner å fordype seg i tysk sagalitteratur, eddadiktning, norrøn mytologi og greske tragedier. Dette var for så vidt ikke uvanlig sett i lys av en romantisk tidsånd, som både var tilbakeskuende av natur, men som ikke minst var opptatt av å finne nasjoners egenart. Tyskland hadde rett nok ikke noen frigjørings- og selvstendighetskamp slik vi hadde i Norge fram mot 1905, men de var likevel preget av en nasjonalromantisk ideologi som omhandlet det å finne sitt lands egenart. Derfor er det ikke overraskende at Wagner satte Carl Maria von Webers operaer svært høyt. Wagner var bare 9 år da han hørte Der Freischütz første gang, en opera som skulle gjøre et uutslettelig inntrykk på ham. Dette verket ble raskt stående som et særlig vellykket eksempel på tysk-romantisk opera, og ble viktig for nasjonens identitet. Det fortelles at den unge Wagner maste ustanselig både på sin søster (som var en flink pianist) og andre pianister han kjente, om stadig å spille overtyren til Freischütz. Om igjen og om igjen. Da de til slutt nektet, begynte Wagner selv å spille piano.

Sentralt for Wagner stod begrepet «Gesamtkunstwerk.» På norsk kan det oversettes til noe sånt som «totalkunstverk,» og henspeiler på ideen om at opera ikke bare skulle være et musikkdrama. Tekst, musikk, det dekorative og sceniske skulle sammen utgjøre en større enhet. Dette fikk han også for alvor realisert da hans operahus i Bayreuth ble bygget i 1876 – for nettopp Ringen.

Arbeidet med Ringen ble påbegynt i 1848, og han skrev tekstene først. I 1853 gikk han i gang med å skrive musikken, og holdt på med dette fram til 1857. Da ble materialet lagt til side i hele 12 år mens han skrev Tristan og Isolde, samt Die Meistersinger von Nürnberg.

Så hopper vi til 1869. Wagner bodde da i Lucerne, på Kong Ludvig II av Bayerns regning, og plukket opp igjen arbeidet med Ringen. Egentlig ville Wagner at hele syklusen skulle fremføres i sin helhet, men Ludvig II overkjørte ham og fikk trumfet gjennom produksjoner av Rhingullet og Valkyrien i München i 1869 og -70. Men etter det satte Wagner foten ned, og insisterte på at neste gang verket skulle spilles, måtte det være i sin helhet. Og ikke bare det, det skulle spilles i operahuset bygget for anledningen – designet av ham selv – og i august 1876 ble Nibelungens ring endelig uroppført.

På mange måter kan man innvende at det å komprimere Wagners verk på denne måten er å frarøve musikken mye av dens egenart. For trass i at han komponerte aldeles strålende for orkester: Wagners operaer ville – banalt sagt, kanskje – ikke vært de samme uten sangen.

Samtidig er Ringen uten ord et eksempel på noe man i sin tid gjorde – because we can – og det som startet nærmest som et studioeksperiment, skulle etter hvert vise seg å være særdeles vellykket. Noe av dette bunner nok i Lorin Maazels absolutte kongstanke om at all musikken i verket skulle være Wagners egen. Absolutt all. Her finnes ikke lettvinte Grand Prix-modulasjoner eller parafraser, og Maazel fortalte selv en historie fra en orkesterprøve, hvor en av musikerne skal ha kommentert en noe abrupt overgang: «Jeg beklager, men det er nok komponisten!»

Maazel var også opptatt av at de fire operaene i Ringen skulle være representert i korrekt proporsjon, alt ettersom hvor lange de originalt er. Vi får praktisk talt alle de musikalske høydepunktene med dertil hørende ledemotiv fra Ringen servert i det som virkelig er Wagner-opera i symfonisk destillert form.

Verket spilles uten pauser, og er ikke bare et fantastisk eksempel på nedskalert Wagner, men det gir også en strålende innføring i hans musikalske univers.

Tekst: Frode Skag Storheim

Satsingen på BFUng er mulig takket være generøs støtte fra Talent Norge, GC Rieber-fondene og Trond Mohn samt Hordaland Fylkeskommune og Bergen kommune.
BFung er medlem av De Unges Orkesterforbund