Sæverudjubileum

«Jeg håper min musikk har sin fremtid, selv har jeg bare min fortid». Slik svarte Sæverud på spørsmålet om hva som ville leve lengst.

Det er i år 125 år siden Harald Sæverud ble født på Nordnes, og det er 30 år siden han døde. Hans musikk har på ingen måte sagt sitt siste ord i konsertsalen.

Harmonien var på mange måter Sæveruds husorkester. I sin bok Harald Sæverud – Mannen, musikken og mytene, skriver Lorentz Reitan at orkesteret ikke bare framførte alle hans orkesterstykker, men i tillegg fikk han dirigere, og tilegnet seg slik uvurderlig kunnskap om orkesteret.

Hans Sinfonia dolorosa ble første gang framført under den andre verdenskrigen, 27. mai 1943, og komponisten selv dirigerte. Symfonien, den andre av hans krigssymfonier, var Sæveruds reaksjon på brutaliseringen som grep mer og mer om seg i det okkuperte Norge. Verket ble fullført i 1942, samme år som tragedien i Telavåg fant sted.

Salmesymfonien var hans tredje krigssymfoni, og ble komponert i løpet av det siste krigsåret. I kontrast til Sinfonia dolorosa preges dette verket av fred og optimisme.

Orkesterets egen fløytist Ingela Øien er solist i et nytt verk av Knut Vaage.

Varm opp til konserten med Bergenphilive:

Harald Sæverud: Peer Gynt, Suite nr. 1 og 2 (scenisk konsertframføring)

Knut Vaage: Tjat
Knut Vaage: Relieff
Knut Vaage: Futuration

Samtale med Lorentz Reitan om Harald Sæverud

OM ARTISTENE

Ingar Bergby (foto: Benjamin A. Ward) er en av Norges mest anerkjente orkesterdirigenter, med stor produksjon innenfor klassisk musikk, opera, samtids- og crossovermusikk. Bergby ble født 4. februar 1964 i Sarpsborg, og hans musikalske familie bragte ham inn i korpsbevegelsen. Han er utdannet klarinettist med professor Richard Kjelstrup ved Norges musikkhøgskole.

Senere studerte han orkesterdireksjon med professor Karsten Andersen samme sted, og ved Sibeliusakademiet med Jorma Panula. Han tok diplomeksamen i orkesterdireksjon i 1991. I perioden 1991 til 2003 var han sjefdirigent for BIT20 Ensemble, frå 1999 til 2005 var han sjefdirigent for Värmlandsoperaen og Värmlands Sinfonietta. Han har også vært sjefdirigent for Kongelige Norske Marines Musikkorps og Sjøforsvarets Musikkorps.

Frå 2003 til 2008 var han fast gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester med ansvar for norsk og nordisk repertoar. Han er tildelt flere utmerkelser, og i 2010 ble han utpekt til Årets Utøver av Norsk Komponistforening.

Ingela Øien (foto: Yaniv Cohen) ble ansatt som alternerende solofløytist i Bergen Filharmoniske Orkester i 1982, og dette året markerte også starten på hennes karriere som fløytist. 21 år gammel vant hun den internasjonale fløytekonkurransen, The Prague Spring, noe som resulterte i en rekke solistoppdrag, både i utlandet og her hjemme.

Hun har vært solist med de fleste norske symfoniorkestrene, samt gitt mange solokonserter. Hennes fokus har i en årrekke vært på samtidsmusikken og hun var med å starte BIT20 Ensemble i 1989, der hun fortsatt er ensemblets fløytist. Ingela Øien har samarbeidet med både norske og utenlandske komponister og har uroppført mange verk for fløyte, både solo- og kammerverk.

Med komponist Knut Vaage har hun hatt et spesielt nært samarbeid. Det var derfor naturlig å be nettopp Vaage om å skrive en fløytekonsert for henne og Bergen Filharmoniske Orkester for å markere hennes 40 år i orkesteret. Janus for fløyte og orkester vil i 2023 bli utgitt på CD sammen med andre verk for fløyte av Knut Vaage. Alle verkene er skrevet til, og uroppført av Ingela Øien.

Ingela Øien studerte fløyte ved Norges Musikkhøgskole med bl a sin far, Per Øien, og Ørnulf Gulbransen og har også hatt studieopphold i Canada hos Robert Aitken og i Berlin hos Andres Blau.

OM PROGRAMMET

Fanfare og hymne

Harald Sæverud (1897-1992) kan med rette ses på som en av Norges mest særpregede komponister, og har en umiskjennelig tone i sine verk. Han var en produktiv komponist, og mest kjent er nok fortsatt hans klaverstykker Rondo amoroso og Kjempeviseslåtten, men det er likevel som symfoniker og orkesterkomponist han hadde sin største produksjon.

Carl Nielsen sa at musikken hans er «like norsk som Griegs, men på sin helt egen måte.» Sæverud var 10 år da Grieg døde, og kjente selvsagt godt til sitt berømte bysbarn, men han var likevel ikke redd for å gå sine egne veier. Utover 1900-tallet var det debatter i musikklivet om hvor man skulle gå videre etter Grieg: Skulle man fortsette hans nasjonalromantiske linje, eller forsøke å gå nye veier, med eller uten folkemusikkens innflytelse?

Sæveruds stil er i sin essens tonal, men han noterer som regel partiturene uten faste fortegn. De har mange instruksjoner til utøverne, og er full av klanglige og stemningsmessige skift. Den lineære polyfonien er veldig fremtredende i musikken hans, og særlig i klavermusikken man hører dette tydelig. Det er nesten alltid to stemmer som går mot hverandre, som en horisont som speiler seg, og stemmene lever helt sitt eget liv. Derfor er også en del krasse dissonanser uunngåelig.

Verket Fanfare og hymne ble urfremført av Harmonien i januar 1970, og er komponert i anledning Bergens 900-årsjubileum. Sæverud forsøkte seg på en tidsreise tilbake til 970 i dette stykket, og skrev selv at «den gang sprang fossene fritt i dalene, mennesker og dyr var ett med naturen. (Fan fare – og måtte han fare langt!)»

Men noe oppstemt og lystig opptrinn for å feire en sprek jubilant er dette på ingen måte, i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Dette forklarer Sæverud selv med at «hymnen er en stor mollstemt melodi. (…) [Min mor] var også mollstemt av natur. Og det var i høyeste grad min bestefar. Min oldefar kan jeg så vidt skimte, - etter alt å dømme ble vi – nedover i slekten – alle dypt beveget når noe stort hadde hendt. Og derfor: Bergen 900 år! – stor hymne i moll!»

Knut Vaage: Janus

I anledning at det i år er 40 år siden Ingela Øien startet sin karriere som fløytist i Harmonien, har hun bestilt et nytt verk av Knut Vaage. Disse to har hatt et langt samarbeid, og det var derfor naturlig at nettopp han ble spurt.

Verket, med tittelen Janus, henspeiler på den romerske guden med to ansikter – ett vendt hver vei. Det ene ser fremover, det andre bakover. Dermed blir det et bilde på livets motsetninger: liv og død, og begynnelse og slutt.

Vaage forteller at ««Janus» oppsummerer vårt langvarige felles arbeid for å utnytte og utforske fløyten sine klanglige muligheter, både gjennom idiomatisk tilnærming, og gjennom fokus på spesialeffekter. Orkesteret vil i denne nye konserten både forsterke fløyten sine poetiske kvaliteter, og bidra til kontraster og skape drama gjennom å speile, og videreutvikle de ulike aspektene ved fløyten sine egenskaper. De ulike orkesterinstrumentene og gruppene i orkesteret blir innlemmet i en dialog med solisten, en struktur jeg de siste årene har brukt i mine verk for orkester med solist.»

Fløytekonserten vil ta i bruk bassfløyte, altfløyte og C-fløyte. Det vil bli lagt hovedvekt på skjønnhet og poesi i solopartiet ved bruk av blant annet bassfløytens mørke fløyteklanger, men det blir også viktig å ta i bruk fløytenes fulle potensiale ved blant annet å benytte utvidete teknikker og virtuositet, samt klangspekteret som finnes i de forskjellige fløytene.

Takk til bidragsyterne som har gjort konserten mulig; Norsk Komponistfond, TONO og Bergen kommune.

Kjempeviseslåtten

Den retoriske kraften som ligger i det å gjenta noe om igjen og om igjen har resultert i noen av musikkhistoriens mest kjente verk, og herunder kan nevnes både Griegs Dovregubbens hall og Ravels Bolero.
Det personlige og politiske innholdet er imidlertid av en helt annen karakter i Kjempeviseslåtten, muligens Sæveruds mest kjente verk.

Historien om hvordan frøet til det ble sådd er velkjent: Han hadde vært i Oslo, og på vei hjem igjen til Bergen reiste han gjennom Lærdalsøyri, og i sinne over å se alle brakkene okkupantene hadde anlagt fikk dette et musikalsk utbrudd gjennom Kjempeviseslåtten. Stykket er bygget opp ved at temaet gjentas mange ganger, med stadig tiltagende intensitet og volum.

Tekstforfatter vil gjerne legge til at etter årevis med formidling av dette stykket i pianoversjon til både gammel og ung, er det påfallende å se hvor stor allmenn appell det har. Musikkens budskap er ikke mulig å ta feil av, og med dedikasjonen «Til Hjemmefrontens små og store kjempere» står stykket som en påle i norsk musikkhistorie.

Harald Sæveruds krigssymfonier

Det er et svært personlig og gripende innhold i Sæveruds 6. og 7. symfonier. Disse er skrevet under 2. verdenskrig, og er ved siden av Kjempeviseslåtten hans viktigste protest mot okkupantenes herjinger.

Nr. 6, Sinfonia dolorosa (smertens symfoni) er tilegnet hans gode venn, Audun Laviks minne. Disse var barndomskamerater i Bergen, og hadde fulgt hverandre tett. Lavik kom fra en musikalsk familie, og ble en meget habil fiolinist. Dessuten var han en av de få som tidlig så og anerkjente Sæveruds potensial som tonekunstner.

De fant på mye lått og løye sammen, og det var sammen med Lavik at Sæverud i purunge dager forsøkte å formidle sine følelser for Sofie Bull Grieg (senere operasanger). Nede i Olav Kyrres gate stakk Audun Lavik en konvolutt i hendene på Sofie, og oppi den lå en død flue, samt en liten papirlapp med påskriften: «Herved en flue.» Sofie var forfjamset, og Sæverud og Lavik hylte av latter. Sånn var Tinder i gamle dager.

Det var for øvrig den samme Sofie som fikk Vals til en liten pike tilegnet seg, og komponisten var ikke verre på det enn at han signerte med «C.V. Ruud.»

Audun Lavik utdannet seg senere til lege, og ble distriktsdoktor i Lyngdal. Han engasjerte seg sterkt i motstandskampen, og gjennom sitt embete disponerte han bil, og kunne dermed hjelpe til som agent med våpentransport. Han ble arrestert, og henrettet i 1944.

På Siljustøl satt Sæverud og drev sin musikalske motstandskamp. Foruten Kjempeviseslåtten skrev han sine symfoniske protester. Inntrykkene fra okkupantenes herjinger gikk sterkt inn på ham, særlig Telavåg-aksjonen. Dette kulminerte i hans 6. symfoni, sinfonia dolorosa, et verk som har et sterkt og dramatisk driv.

Det ble urfremført av Harmonien i 1943, et dristig trekk, gitt både tittelen og det åpenbare musikalske budskapet. Bergens Tidendes anmelder var ikke bare begeistret, men direkte grepet, skal vi tro omtalen: «Det er et storslått arbeid han her har skapt, og der var over slutten en dynamisk stigning som var helt betagende.»

Det var først etter krigen at Sæverud fikk vite om sin gode venn, Audun Laviks skjebne. Sønderknust over nyhetene tilegnet han sin sorgens symfoni til Lavik.

Soli på Anaripigg

I 1952 fikk Sæverud i oppdrag å komponere et verk til Pittsburg International Contemporary Music Festival, og dette resulterte i det eneste korverket vi har fra hans hånd, Sjå soli på Anaripigg. Anaripigg er en 1211 meter høy fjelltopp i Sel kommune, sør for Høvringen i Gudbrandsdalen, og teksten er skrevet av hjemstavnsdikteren Engebret Hougen (1826-91).

Melodien er en gammel folketone. Sæverud syntes svært godt om den ordhage Hougens poesi, skrevet på klingende gudbrandsdølsmål, og vi unner oss et malerisk sitat for å illustrere: "Bjøllun' dumt bakkum haugom tona, klunken rart atti bergom ljoma, bekkjin' sila som tårur stilt, e æ hugilt!" Sæverud ble spurt om ikke han ville komponere mer for kor, og svarte "Kanskje - hvis bare de norske tekstforfatterne ikke hadde vært så dumme. De er filosofer og setter seg ned og lager avhandlinger i stedet for vers. Kom med grasiøs poesi!" Dermed ble det med dette ene korverket.

Som en kontrast til smerten og dramatikken i Sinfonia dolorosa, er det et mer fredsælt og håpefullt uttrykk i den 7. symfonien. Som så ofte hos Sæverud er den i én sats, men deler seg likevel i fem underdeler: Først ut er «Kirkesang,», så en serie «Julekveldsvariasjoner,» så «Stavkirke-klokke fantasi» etterfulgt av en stor fuge, før elementene forenes i inderlig lovsang i avslutningshymnen. Salme ble urfremført i oktober 1945, og bærer dedikasjonen «Mors og fars symfoni.»

Tonalt sett er Salme vesentlig mer tilgjengelig enn sine symfoniske forgjengere, og dette var et helt bevisst grep fra Sæveruds side: «(…) krigen fikk meg over til folkevisen, ikke en etterligning av folkevisen, men jeg måtte synge landets og naturens sanger som en protest mot dem som kom.»

Dette er typisk for Sæveruds verker; et inderlig ønske om å ta naturen inn i musikken. I omtalen av sine Slåtter og stev fra Siljustøl (hvor Kjempeviseslåtten er en av dem), sier han at de «har ikke noe med folkeviser å gjøre, men er som disse umiddelbare frembringelser hvor både natur og miljø har spilt en avgjørende rolle.»

Tekst: Frode Skag Storheim