Sjostakovitsj’ 10. symfoni – hans fineste!

– Sjostakovitsj’ tiende symfoni er 48 minutter med tragedie, desperasjon, terror og vold, samt to minutters triumf, skriver John Mangum i en programtekst for Los Angeles Philharmonic. For mange er nettopp denne symfonien Sjostakovitsj’ fineste.

Om den brutale Stalin-epoken
Ifølge komponisten selv, skrev han symfonien mellom juli og oktober 1953, like etter at Josef Stalin døde i mars 1953. Trolig var verket påbegynt tidligere. Dersom det var slik at Sjostakovitsj bevisst holdt verket tilbake, var nok det grunnet frykt for at det ville bli forbudt og fordømt av styresmaktene. Da Sjostakovitsj ble spurt om symfonien hadde noe spesifikt innhold, sa han nei. I Solomon Volkovs omdiskuterte biografi (Testimony) påstås det noe annet, nemlig at den handlet om Stalin. I ettertid har flere, deriblant John Mangum, sett på den innholdsrike symfonien som en slags fortelling om den mørke, undertrykkende og brutale Stalin-tiden.

Musikalske signaturer og koder
Symfonien inneholder også referanser til komponisten selv gjennom hans musikalske signatur DSCH, hvor tonene refererer til hans egne forbokstaver – ikke minst i den triumferende finalen. Ikke bare det, han viet et eget tema, eller en egen signatur om man vil, til en student han var betatt av, Elmira Nazirova. De to signaturene møtes og kombineres i tredje sats. Hør etter hornsignalene!

Elimra Nazirova studerte tidligere med Sjostakovitsj på Moskva-konservatoriet, og sommeren 1953 skrev Sjostakovitsj flittig til henne, tilsynelatende uten stor respons fra henne.

Styrket omdømme
Selv om Stalin var borte, betød det ikke at undertrykkingen og sensuren forsvant over natten. Våren 1954 tok den sovjetiske komponistforeningen opp verket til diskusjon. Ikke overraskende ble musikken fordømt for ikke å møte Sovjetunionens rådende ideologi med sin vektlegging av ‘den optimistiske og lyse framtiden til sovjetmennesket’. Sjostakovitsj ble beskyldt for modernisme, og et introvert og dystert psykologisk innhold. Beskyldningene fikk heldigvis ingen alvorlige konsekvenser for Sjostakovitsj, og symfonien ble umiddelbart spilt mange steder i Sovjetunionen og internasjonalt. Sjostakovitsj’ omdømme kom styrket ut av det hele.

På stort lerret vises filmen Oh to Believe in Another World, av Festspillenes Artist in residence, William Kentridge. Filmen utforsker Sovjetunionens første fire tiår, fra revolusjonen i 1917, via Lenins død i 1924, poeten Majakovskijs selvmord i 1930, mordet på Trotsky i 1940 og endelig Stalins død i 1953. Filmen tar utgangspunkt i Sjostakovitsj' vanskelige relasjon til Sovjetunionen, og viser både den febrile perioden og begrensningene som ble lagt på kunsten.

Tekst: Henning Målsnes
Publisert 15. mai 2025

MEDVIRKENDE

William Kentridge regi
Bergen Filharmoniske Orkester
Christian Blex dirigent
Greta Goiris kostyme- og dukkedesign
Sabine Theunissen scenografi
Janus Fouché, Žana Marović redigering
Duško Marović cinematografi
Kim Gunning videokontroll
Thulani Chauke, Andrea Fabi, Teresa Phuti Mojela, Luc De Wit, Phuphuma Love Minus (Isicathamiya chorus) medvirkende

PROGRAM
Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975): Symfoni nr. 10 i e-moll, op. 93

PRODUSERT AV
Numa Bischof Ullmann prosjektinitiatør
THE OFFICE performing arts + film eksekutiv produsent
På turné i samarbeid med QUATERNAIRE

Oh To Believe in Another World ble bestilt av Luzerner Sinfonieorchester