Konsertprogram: Verdis Requiem
Torsdag 10. og fredag 11. april kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Jader Bignamini dirigent
Masabane Cecilia Rangwanasha sopran
Karen Cargill mezzosopran
Saimir Pirgu tenor
Riccardo Zanellato bass
Bergen Filharmoniske Kor
Collegium Musicums Kor
Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Giuseppe Verdi Messa da Requiem
OM DE MEDVIRKENDE
JADER BIGNAMINI (foto: Virginio Levrio) er musikksjef ved Detroit Symphony Orchestra, en posisjon han overtok i 2020. Samarbeidet er nå forlenget til sesong 2030/31. Bignamini dirigerte Bergen Filharmoniske Orkester for første gang våren 2024, i et program med Rimskij-Korsakovs Sheherazade og Peter Tsjaikovskijs fiolinkonsert med Leonidas Kavakos som solist.
Bignamini samarbeider med en rekke internasjonalt anerkjente orkestre og operaer, deriblant London Philharmonic Orchestra, Wiener Staaatsoper, Opéra National de Paris, The Cleveland Orchestra, Minnesota Orchestra, Metropolitan Opera og Deutsche Oper Berlin.
Jader Bignamini kommer fra Crema i Italia, hvor han begynte sin musikalske karriere først som klarinettist, før han ble assistentdirigent og så fast dirigent for Orchestra Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi.
MASABANE CECILIA RANGWANASHA (foto: Vera Elma Vacek) kommer fra Sør-Afrika og har i løpet av kort tid etablert seg som en internasjonal stjerne. I 2021 vant hun sangprisen ved BBC Cardiff Singer of the World Competition, og er nå BBC Radio 3 New Generation Artist. I 2024 ble hun tildelt Herbert von Karajan-prisen.
I inneværende sesong vil hun medvirke i Beethovens niende symfoni med München Philharmoniker under ledelse av Nicholas Collon, i Tippetts A Child of Our Time med The Royal Sinfonia og Dinis Sousa samt med London Symphony Orchestra under ledelse av Sir Antonio Pappano. I tillegg til å medvirke i Verdis Requiem her i Bergen, medvirker hun også i framføringer av samme verk i Wien og i Brüssel. I forrige sesong debuterte hun ved Washington National Opera og ved statsoperaen i Hamburg i rollen som Liù i Turandot.
Som konsertsanger debuterte hun blant annet med London Symphony Orchestra og Sir Antonio Pappano og med Chicago Symphony Orchestra under ledelse av James Conlon. Med Halléorkesteret i Manchester medvirket hun i Rossinis Stabat Mater under ledelse av Sir Mark Elder. Rangwanasha besøker Bergen for første gang.
KAREN CARGILL (foto: Nadine Boyd) kommer fra Skottland og er en internasjonalt anerkjent mezzosopran. I 2018 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Royal Conservatoire of Scotland og er tidligere Grammy-nominert for beste operautgivelse som medvirkende Metropolitan Operas innspilling av Poulencs Karmelittsøstrene.
Blant hennes operaroller kan nevnes Genevieve i Debussays Pelléas et Mélisande, Judith i Bartóks Ridder Blåskjegg, søster Marie i Poulencs Karmelittsøstrene og Dryade i Strauss’ Ariadne fra Naxos.
I inneværende sesong medvirker hun i konserter med The Philadelphia Orchestra og Yannick Nézet-Séguin samt med Sir Simon Rattle og radioorkesteret i Bayern. Cargill vil videre medvirke i Schönbergs GurreLieder med Montreal Symphony Orchestra og Rafael Payare, Verdis Requiem med Toronto Symphony Orchestra og Jukka Pekka Saraste, samt Mahlers symfoni nr. 3 med Rafael Payare.
SAIMIR PIRGU (foto: Paul Scala) er en internasjonalt ledende lyrisk tenor som jevnlig medvirker på prestisjetunge operahus verden rundt, som for eksempel Teatro alla Scala, Wiener Staatsoper, Royal Opera House Covent Garden og Staatsoper unter den Linden i Berlin. Han samarbeider tett med dirigenter som Riccardo Muti, Christian Thieleman, Zubin Mehta og Sir Antonio Pappano.
I inneværende sesong skal han synge tittelrollen i Romeo og Julie ved Wiener Staatsoper, Rodolfo i La Bohème og Macduff i MacBeth. Pirgu medvirker også i Verdis Requiem med Orchestra dll’Accademia Nazionale di Santa Cecilia og Daniel Harding, i tillegg til her i Bergen. Sammen med Washington National Symphony Orchestra og Gianandrea Noseda medvirker han i Beethovens Missa Solemnis.
I 2009 ble Pirgu tildelt Teatro delle Muse of Anconas Franco Corelli pris for sin medvirkning i Verdis La Traviata, og i 2013 fikk han den prestisjetunge prisen Pavarotti d’Oro. Han har utgitt et soloalbum, Il Mio Canto, på selskapet Opus Arte.
RICCARDO ZANELLATO (foto: Luciano Siviero) kommer fra Italia, og begynte sin musikalske karriere som gitarist. Etter hvert ble det klart at det var sanger han skulle bli, og i 1994 debuterte han som grev Ceprano i Verdis Rigoletto ved Teatro Verdi i Padova, Italia. I årene etter deltok han i en rekke konkurranser, og vant blant annet A-Belli-konkurransen i Spoleto i 1996 og var finalist i Operalia i Tokyo i 1997.
Zanellato har i særlig grad gjort seg bemerket ved sine tolkninger av Verdi, Bellini, Donizetti og Rossini. Blant anerkjente dirigenter han samarbeider med, kan nevnes, Riccardo Chailly, Claudio Abbado og Sir Antonio Pappano. Av særlig betydning for Zanellato var hans møte med Riccardo Muti, og sammen med blant annet Chicago Symphony Orchestra, samarbeidet de på en rekke prosjekter, deriblant Verdis Requiem. Zanellato er spesielt glad i Verdis Requiem, og en drøm ble oppfylt da han medvirket i framføringer av messen i Napoli og Ravenna sammen med Riccardo Muti.
OM PROGRAMMET
Operatisk kirkemusikk
«This is opera goes to church!” sa David R. Davidson til Harmoniens kor da Verdis Requiem skulle oppføres i Grieghallen høsten 2008. Davidson var kormester i Dallas Symphony Chorus, og bidro med verdifulle innspill i siste del av prøveperioden. Undertegnede hadde selv gleden av å slutte rekkene i det syngende ensemblet som førsteårsstudent ved Griegakademiet, og det var en skjellsettende opplevelse å observere det kolossale apparatet som utfoldet seg foran oss.
Man kan kanskje forvente seg et smell av en åpning med de store kreftene Verdi har påkalt i dette verket, men hans dødsmesse starter inderlig beskjedent; en enslig cello folder ut en lavmælt linje som de øvrige strykerne etter hvert tar del i. Men det er fortsatt svakt, mystisk og langt borte. En sår a-mollakkord fyller rommet før koret hvisker «requiem».
Han var ingen ivrig kirkegjenger, den godeste Giuseppe Verdi, men han er den ærbødige andektighet in persona i denne innledningen. På mange måter minner disse åpningstaktene litt om opplevelsen det er å gå inn i en katolsk kirke: Det er kanskje bråkete på utsiden, men inne er det stort og stille. Man korser seg i vievannet, trår forsiktig på det kalde steingulvet, og kjenner hint av røkelse.
Blikket vendes mot alteret og Kristus.
«Memento te mortalem esse» - husk, du er dødelig.
Det forgjengelige var også utslagsgivende da Verdi gikk sammen med 12 komponistkolleger for å skrive en dødsmesse i kjølvannet av Gioachino Rossinis død i 1868. Hver komponist fikk i oppgave å skrive sin del, og Verdi skrev «Libera me»-satsen. Verket var tiltenkt sin oppførelse i San Petronini i Bologna - og bare én gang. Partituret skulle deretter forsegles og aldri tas i bruk igjen, med mindre noe helt spesielt inntraff.
Prosjektet ble imidlertid stanset, og først i 1988 ble det fremført første gang.
I 1873 døde den italienske forfatteren Alessandro Manzoni, en kulturpersonlighet Verdi satte svært høyt. Det ble også kimen til at Verdi bestemte seg for å skrive en hel dødsmesse, og der ble «Libera me»-satsen fra Rossini-messen revidert og tatt med.
Urframføringen fant sted i San Marco-katedralen i Milano i 1874, og ble en umiddelbar suksess for Verdi. Tre oppførelser i La Scala fulgte, og siden har dødsmessen hans beholdt plassen som et av de aller mest spilte og høyest skattede kirkemusikalske verk i historien.
At det er blitt slik, er kanskje ikke så rart. Verdi var en komponist med stor sans for drama og helhetlige uttrykk, og disse egenskapene slår ut i full blomst når han gjør som Davidson sa; tar dem med seg inn i kirkens sfære.
Den inderlige åpningen avløses av Dies irae-sekvensen, hvor musikken fremkaller et helvetets inferno av flammer og skjærende hyl fra de fortapte sjeler. Her bruker Verdi også messingblåsere plassert ute i salen når «Tuba mirum»-satsen bygger seg opp mot sitt klimaks.
Denne etterfølges av en øredøvende stillhet som strykerne bryter med et repeterende, fallende motiv som ender i drønnende dype kontrabasspizzicato. «Mors stupebit et natura, cum resurget creatura, judicanti responsura» synger bass-solisten; «døden og naturen forbløffes når skapningen gjenoppstiger for å svare dommeren». Soloen hans ender i dur; et bud om håp som plukkes opp av mezzosopranen.
Dommedagsbasunene kommer tilbake, men svares av en nærmest moderlig og byssende trøst fra de to kvinnelige solistene i «Recordare, Jesu pie». En av de aller vakreste melodiene har Verdi forbeholdt bassen i «Confutatis», men også denne håpefulle og målrettede satsen blir avbrutt av Dies irae.
Som en total kontrast står den gloriøse og festlige «Sanctus»-satsen. Her er det vill ekstatisk jubel og lovsang som innledes av briljante fanfarer tett fulgt av en virtuos dobbelfuge. I den avsluttende «Libera me» samler Verdi alle trådene; fra dommedagens vrede og inn i nok en dramatisk fuge hvor hver stemme – bokstavelig talt – ber til Gud om nåde i håp om et liv i evighetens himmel.
En forsonende ro legger seg over verkets avsluttende passasjer. Sopransolisten messer «Libera me» en siste gang, og orkesteret svarer med brede og trygge durakkorder: En oppfordring om å leve i håpet og troen.
Tekst: Frode Skag Storheim