Konsertprogram: BFUng 10 år – Skjebnesymfonien
Torsdag 13. mars kl. 19.30 i Grieghallen
TETT PÅ I FOAJEEN
18.45: Introduksjon til konserten ved Frode Skag Storheim
Konserten strømmes på Bergenphilive.no
MEDVIRKENDE
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Jan Willem de Vriend dirigent
Mikyung Sung kontrabass
PROGRAM
Gioachino Rossini Den tyvaktige skjære, ouverture
Giovanni Bottesini Konsert nr. 2 for kontrabass og orkester
Ludwig van Beethoven Symfoni nr. 5 «Skjebnesymfonien»
OM DE MEDVIRKENDE
BERGEN FILHARMONISKE UNGDOMSORKESTER (BFUng) (foto: Magnus Skrede) har etablert seg som en av landets viktigste og mest suksessrike satsinger på talentutvikling innen klassisk musikk og ensemblespill.
BFUng har full symfonisk besetning og medlemmene kommer fra hele landet. Orkesteret har nå 138 medlemmer mellom 15 og 25 år, og har månedlige helgesamlinger i Grieghallen i Bergen, samt tre til fire prosjektuker hver sesong. Siden oppstarten i 2015 har Kjell Seim vært orkesterets hoveddirigent.
Opprettelsen av BFUng var et av Musikkselskapets viktigste initiativer i jubileums-året 2015. Orkesteret bygger på det tidligere Ung Symfoni, som eksisterte i nærmere 20 år.
JAN WILLEM DE VRIEND dirigerer BFUng for første gang. Han er Bergen Filharmoniske Orkesters faste kunstneriske samarbeidspartner, og har fra første opptakt vært en vitamininnsprøytning for musikerne, og et oppkomme av spillglede, formidling og medmusisering. Han har åpnet dører til innsikt i spillestiler, teknikker og følelse for det wienerklassiske repertoaret.
Jan Willem de Vriend kommer fra Nederland. Han er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. I mange år var han kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset.
De Vriend har vunnet flere utmerkelser for sitt brennende engasjement for formidling samt sitt arbeid med å bringe klassisk musikk ut til et stort og bredt publikum. Han er nå sjefdirigent for Wiener KammerOrchester og første gjestedirigent for Stuttgart Filharmoniske Orkester og Orchestre National de Lille.
MIKYUNG SUNG kommer fra Sør-Korea hvor hun først lærte å spille kontrabass av sin far. Samtidig som hun studerte ved Korea National University of Arts, turnerte hun landet rundt sammen med sin kontrabass-spillende bror. Hun vant flere musikkonkurranser i sitt hjemland. Hun ble internasjonalt bemerket da hun tok sine diplomstudier ved Colburn School i Los Angeles.
Sung har medvirket som solist med en rekke orkestre internasjonalt, blant annet med Staatsorchester Rheinische Philharmonie, Philharmonie Baden-Baden og Atlanta Festival Youth Orchestra. I sesong 2018-19 var hun solobassist ved Shanghai Symphony Orchestra og underviste samtidig ved Shanghai Orchestra Academy. I 2023 flyttet hun sammen med sin mann og sønn til Atlanta i USA. Hennes debutalbum, The Colburn Sessions, spilt inn sammen med pianisten Jaemin Shin, har fått strålende kritikker.
OM PROGRAMMET
Forspill fra smilets komponist
Det var ikke gitt at det skulle bli noen suksess da Gioachino Rossini i 1817 vendte tilbake til Milano og La Scala for å sette opp sin opera, La Gazza Ladra – Den tyvaktige skjære. Forrige gang han prøvde seg der, var med Tyrkeren i Italia i 1814, noe som ikke ble en suksess.
Derimot skulle den melodramatiske historien om en tjenestejente og en skjære gå rett hjem hos det milanesiske publikum.
Rossini ønsket å underholde med sine operaer. Derfor komponerte han stort sett også bare komedier, og han gjorde det hurtig. Da han var 37 år gammel hadde han fullført 39 operaer, og gikk av med pensjon. Resten av tilværelsen levde han på royalties, samt at han ga ut en del pianomusikk og religiøse verk, deriblant Stabat Mater og Petit Messe Solennelle.
Overtyren til Den tvyaktige skjære hører med blant hans mest spilte komposisjoner, og starter foruroligende med trommevirvler. Disse er et hint om operaens plot, for i sentrum for handlingen er en tjenestepike som blir dømt for å ha stjålet en sølvskje fra sine overordnede. Galgen venter, men heldigvis – i beste Rossini-ånd – reddes hun i siste liten når man oppdager at det var den listige skjæra som hadde stjålet skjeen, og gjemt den i kirketårnet.
Bel canto for kontrabass
Fra Rossini skal vi til Giovanni Bottesini – kontrabassens Paganini. At Bottesini ble det, skjedde nærmest på ren slump. Han hadde riktignok vokst opp i en musikalsk familie, og spilte fiolin fra tidlig alder. Men da det ble ledig plass på kontrabass ved konservatoriet i Milano, lærte han seg å spille det i løpet av et par uker og fikk innpass.
Dermed startet en nokså utradisjonell virtuoskarriere på et høyst uvanlig solistinstrument.
Bottesini visste kanskje ikke helt rekkevidden av sitt virke da han skrev konsert nr. 2 i 1845, for selv om den ikke ble utgitt før i 1925 er den nå en del av alle kontrabassisters virkelighet på alt fra prøvespill til solistoppdrag.
Han var veldig inspirert av italiensk bel canto-opera, og satsene har vakre og innsmigrende melodier, og verket som helhet er både teknisk utfordrende og effektfullt.
Det følger en helt klassisk hurtig-langsom-hurtig-oppbygning, og Bottesini imiterer hele det menneskelige vokalregisteret, fra det dype basso profondo til det lyse sopranleiet. Mellomsatsen er den mest dramatiske, og lar solisten utfolde seg med store gester.
Finalen karakteriseres av herlig travende bravur, og virtuose passasjer kombinert med dramatiske sprang og livlige melodier setter punktum for et herlig sjarmerende verk.
Fire toner med sprengkraft
«Ta-ta-ta-taaaa!»
Fire toner. Umulig å ta feil av. Det er Beethovens Skjebnesymfoni. Det forutbestemte som banker på døren, musikk som bebuder et stort og intenst drama. En komponists kamp med eget liv, og ikke minst hans kamp med det musikalske stoffet.
Det er mange måter å bli grepet på. Man kan bli grepet av Politiet, og man kan sannelig også bli grepet av Beethoven. Over 200 år etter at han skrev sin femte symfoni griper denne musikken oss fortsatt, og komponisten ber oss intenst om å lytte.
Da symfoni nr. 5 ble urframført i 1808, var det på en konsert som skulle gå inn i historiebøkene. Den 22. desember fikk publikum i Theater an der Wien blant annet høre premierene på Beethovens symfoni nr. 6, Pastoralsymfonien, symfoni nr. 5, pianokonsert nr. 4 (med komponisten som solist) og korfantasien i c-moll.
Symfoni nr. 5 og 6 ble komponert som par, og kontrasten mellom dem kunne knapt vært større: Fra et alvorlig drama til en programmusikalsk skildring av naturen og menneskets møte med den.
Når det gjelder symfoni nr. 5 er den et prakteksempel på Beethovens evne til å forstå hvilket utrolig potensiale som ligger i en liten musikalsk byggestein – i dette tilfellet et firetonersmotiv: «ta-ta-ta-taaa.»
Noen ganger, som ved åpningen, er det helt åpenlyst, andre ganger ligger motivet gjemt som kommentar, og blir gradvis en helt selvfølgelig del av måten hele satsen utformes.
Symfoniens andante er nobel og til dels høytidelig, ja til og med nesten en marsjaktig sats. Spilt i riktig tempo kan den også minne om en langsom menuett. Den er i ABA-form, og har en drivende og dramatisk midtdel.
I tredje sats gir Beethoven oss en scherzo, riktignok i en mer dempet og søkende utgave enn i en del av hans andre symfonier. Her har han også flettet inn et rytmisk sitat fra åpningsmotivet, for treblåserne spiller de fire tonene over en nesten truende pizzicato-gang i strykerne.
Finalen springer direkte ut av scherzoen uten noen pause imellom. Dette skaper et helt uimotståelig skifte, og orkesteret forsterkes nå av pikkolofløyte, kontrafagott og tre tromboner. Beethoven-biograf, Jan Caeyers, påpeker at disse instrumentene på den tiden var synonymt med «fransk revolusjonsstil.»
Det er også noe banebrytende med dette verket, for musikken formelig gnistrer av vitalitet og kraft når c-moll er blitt til C-dur, nederlag er snudd til seier, og mørke er blitt til lys.
Tekst: Frode Skag Storheim