Konsertprogram: Tsjaikovskijs fjerde symfoni
Torsdag 30. januar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Pietari Inkinen dirigent
Isata Kanneh-Mason piano
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Unsuk Chin (1961)
Subito con forza (5’)
Sergej Prokofiev (1891-1953)
Konsert for piano og orkester nr. 3 i C-dur, op. 26 (28’)
Andante – Allegro
Tema con variazioni
Allegro, ma non troppo
Isata Kanneh-Mason, solist
Pause
Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Symfoni nr. 4 i f-moll, op. 36 (42)
Andante sostenuto
Andantino
Scherzo
Finale: Allegro con fuoco
Konserten strømmes på Bergenphilive.no
OM DE MEDVIRKENDE
PIETARI INKINEN (foto: Kaupo Kikkas) er sjefdirigent for Deutsche Radio Philharmonie og musikksjef ved KBS Symphony Orchestra i Seoul. Han har tidligere vært sjefdirigent for Japan Philharmonic Orchestra, Praha Symfoniorkester, musikksjef for New Zealands symfoniorkester og Ludwigsburg Festivalorkester. Inkinen nyter stor internasjonal anerkjennelse og har dirigert orkestre som Royal Concertgebouw Orchestra, Budapest Festival Orchestra, Gewandhaus-orchester Leipzig, Accademia Nazionale di Santa Cecilia, Orchestre Philharmonique de Radio France, Los Angeles Philharmonic og Cleveland Orchestra.
Våren 2024 gjorde han en spektakulær debut med DR Symfoniorkesteret i København da han i siste minutt kom inn for å dirigere Mahlers tredje symfoni. Tidligere i 2024 debuterte han ved Deutsche Oper Berlin med Wagners Tannhäuser, i en forestilling som kritikere roste som en av de mest kraftfulle Wagnerforestillinger noensinne. Richard Wagners musikk har en sentral posisjon i Inkinens arbeid, og i 2023 dirigerte han en ny produksjon av Nibelungenringen i Bayreuth. Han leder nå innspillinger av Prokofievs og Dvořáks symfonier med Deutsche Radio Philharmonie. Inkinen studerte fiolin ved Musikkakademiet i Köln, og direksjon ved Sibeliusakademiet i Helsinki.
ISATA KANNEH-MASON (foto: David Venni) er etterspurt av konserthus og orkestre verden rundt. Etter hennes suksessrike konsertdebut på BBC Proms i 2023, ble hun invitert til å åpne festivalen i juli 2024, med BBC Symphony Orchestra og dirigenten Elim Chan. Framføringen ble bejublet av kritikerne. Sommeren 2024 var Kanneh-Mason solist med European Union Youth Orchestra og Iván Fischer i Carnegie Hall, New York, Grafenegg Festivalen og Bolzano Festival Bozen.
Blant høydepunkter i sesong 2024/25 kan nevnes Beethovens pianokonsert nr. 4 ved Junge Deutsche Philharmonies FREISPIEL festival, Ulster Orchestras sesongåpning, og Prokofievs pianokonsert nr. 3 med Chineke!. Hun vil gi solo recitaler ved festivalen i Luzerne, Piano aux Jacobins Toulouse, Schumann-Haus Düsseldorf, PHIL Haarlem, samt på turne i USA. Blant orkestre hun spiller med kan nevnes filharmoniorkestrene i London, Bremen, Duisburg og Bergen, samt turné med Staatskapelle Weimar og Residentie Orkest Haag.
Isata Kanneh-Mason fortsetter sitt langvarige samarbeid med broren, Sheku. Isata er en Decca Classics kunstner og har spilt inn fire soloalbum. Hennes nyeste utgivelse presenterer musikk av Felix og Fanny Mendelssohn. Kanneh-Mason har mottatt en rekke priser, deriblant Leonard Bernstein Award fra Schleswig-Holstein Festivalen og en Opus Klassik pris for beste unge artist. Hun driver også med komposisjon og arrangering.
OM PROGRAMMET
Subito con forza
Sør-koreanske Unsuk Chin skrev dette korte verket til Beethovens 250-årsjubileum i 2020. På norsk betyr tittelen «plutselig, med kraft,» og henspiller på nettopp disse musikalske utbruddene som Beethoven i sin tid ble så kjent for i sine verk. En åpenbar inspirasjonskilde for Chin har vært Beethovens Coriolan-overtyre.
Chins komposisjon har et svært energisk driv, abrupte stemningsskift, og fremkaller klanger som umiddelbart fanger oss som lyttere. Orkesteret er også forsterket av klaver, som bidrar til det perkussive og jagende musikalske lydbildet.
Tindrende Prokofiev
«Dette er den vakreste av de moderne pianokonsertene!» skrev Daily Herald etter at Prokofiev selv var solist under urframføringen i Chicago i 1921. Opprinnelig var verket tenkt som et tema med variasjoner, men fra de første skissene i 1913 og fram til premieren 8 år senere, skapte Prokofiev det som er blitt den mest spilte av hans 5 pianokonserter.
Etter å ha bygget seg opp et navn og en karriere i Russland bestemte han seg for å prøve lykken i USA i 1918. Uheldige omstendigheter gjorde at han vendte nesen mot Paris i 1920, byen som på denne tiden formelig vibrerte av skapelseskraft innenfor litteratur, kunst, dans og musikk.
Sommeren 1921 dro Prokofiev til en idyllisk by nord-vest i Frankrike som heter Étretat, pittoresk beliggende ved hvite klipper ut mot Den engelske kanal. Her plukket han opp skissene på det som skulle bli klaverkonsert nr. 3. Som virtuos komponist-pianist ønsket han å vise seg fram som utøver, enten det var gjennom soloverk eller konserter. Da skulle det ikke komme som noen overraskelse at kveldens verk føyer seg i rekken som et av hans mest teknisk krevende.
Den første satsen starter inderlig lyrisk: Soloklarinetten presenterer en sår og naken melodi, og får snart selskap av 2. klarinett. Strykerne henger seg på, og folder ut et mildt og vakkert tonelandskap. Da våkner også solisten, som med besluttsomme kaskader avbryter idyllen. Denne satsen er en studie i karakterskift, og det er mange av dem. Prokofiev bruker det øvre registeret av klaveret aktivt, og det er noe tindrende og gnistrende over de mange passasjene hos solisten.
Mellomsatsen er et tema med variasjoner, og Prokofiev bruker den barokke totaktsdansen gavott. Det er noe statelig over de innledende variasjonene som kan få oss til å tenke på Haydn og Mozart, skjønt, de dissonerende harmoniene og nesten sardoniske melodiføringene som er så arketypisk Prokofiev, er ikke langt unna. Satsen ender motsetningsfylt og lavmælt med at han legger en E-dur og G-dur oppå hverandre i lavt register.
Et kaleidoskop av farger slippes løs i finalen, og her får solisten rikelig med boltreplass i lynende raske løp. Så følger en nesten Rakhmaninovsk mellomdel, med lengselsfylte og romantiske harmonier. Svaret fra klaversolisten er nesten sarkastisk og nesepekende.
Satsens coda entrer banen, og her er det virtuose i førersetet når vi fyker mot verkets avslutning i vill galopp!
Tsjaikovskijs skjebnesymfoni
Det går et skille i Tsjaikovskijs symfonier: De tre første er av forskjellige årsaker ikke blitt ansett som like gode som de tre siste. Gjennom å komponere sin fjerde symfoni tok han et langt sprang hva angår kreativitet og selvstendighet, og verket ble på mange måter et gjennombrudd for ham.
Han begynte på symfonien i 1877, parallelt sin storslagne opera, Eugene Onegin. På denne tiden var han blitt kontaktet av det som skulle bli hans velgjører, Nadezhda von Meck. Hun ble enke året i forveien etter å ha vært gift med en jernbanemagnat, og satt på svært mye penger. Nå ønsket hun å støtte Tsjaikovskij, hvis komposisjoner hun holdt meget høyt. Hun ga ham etter hvert 6000 rubler årlig – en meget pen sum.
De to hadde omfattende brevkorrespondanse, og delte mye av sitt privatliv med hverandre. Trass i denne affiniteten møttes de to aldri. For Tsjaikovskij var den økonomiske støtten en enorm hjelp; han kunne si opp jobben på Moskva-konservatoriet, og det er kanskje ikke overraskende at den fjerde symfonien er dedikert til nettopp von Meck.
Den kalles ofte for Tsjaikovskijs skjebnesymfoni, og det er et bevisst slektskap mellom hovedtemaet i Beethovens femte symfoni og hans egen fjerde symfoni. Budskapet i 1. sats er at skjebnen er uunngåelig, og at det beste er å forsone seg med den. Den starter med en faretruende polonese, som senere skyves vekk av en vals. Denne viker så for en barcarolle, og Tsjaikovskij skriver: «O, lykke! Ut av ingenting kommer en søt og mild dagdrøm. (…) Nå klinger innledningstemaet fjernt, og alt dystert og gledesløst er glemt. Her er det, her er det – glede! Men nei! Dette var dagdrømmer, og skjebnen vekker oss fra dem.»
Polonesen kommer tilbake, og slutter sirkelen for det skjebnebestemte.
Den andre satsen er «en andantino i canzone-stil,» ifølge Tsjaikovskij, og den beveger seg fra det elegiske til det tragiske. Han skriver til von Meck at «musikken er som når du setter deg ned alene en kveld, tynget av dagens anstrengelser. Du tar en bok for å lese, men den faller ut av hendene dine.»
Tredje sats viser en humørfylt komponist som for alt vi vet kan ha vært inspirert av Mendelssohns Midtsommernatts-feer. En slik pizzicato-lekenhet hadde han aldri utvist tidligere, og her har de mørke skyene forsvunnet fullstendig. Det er også et snev av animert tilstand her, for Tsjaikovskij skriver at musikken høres ut som bildene du får i hodet etter å ha blitt beruset av noen glass vin.
I finalen formelig letter taket, og vi tas med på en berg- og dalbanetur i et nesten hysterisk tempo. Tsjaikovskij forteller at her skal man glemme sine sorger, og ta del i festlige gleder med menneskene rundt seg. Skjønt, skjebnemotivet banker på døren igjen, og spør: «Hadde du glemt hvem du er?»
Komponisten overfører her sine egne følelser, sin angst, sin glede og sin usikkerhet til musikken, men trass i skjebnens hornsignaler: Er alt tapt?
Nei, for når hornene igjen maner til oppmerksomhet, er det for å introdusere en festlig dans. Tsjaikovskij skriver at «det finnes enkle, men sterke gleder. Gled deg i andres glede. Å leve er fortsatt mulig!»
Tekst: Frode Skag Storheim