Konsertprogram: Sir Mark dirigerer Rakhmaninov
Torsdag 16. januar kl. 19.30 i Grieghallen
Sir Mark Elder dirigent
Arabella Steinbacher fiolin
Richard Strauss (1864-1949)
Till Eulenspiegels lustige Streiche, op. 28, tonedikt (14’)
Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 61 (42’)
Allegro ma non troppo
Larghetto
Rondo. Allegro
Arabella Steinbacher solist
Pause
Sergej Rakhmaninov (1873 - 1943)
Symfoni nr. 3 i a-moll, op. 44 (38’)
Lento – Allegro moderato – Allegro
Adagio ma non troppo – Allegro viviace
Allegro – Allegro vivace – Allegro – Allegretto – Allegro vivace
Konserten strømmes på Bergenphilive.no
OM DE MEDVIRKENDE
SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.
Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.
Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.
Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.
ARABELLA STEINBACHER (foto: Co Merz) er en av verdens ledende fiolinister. Hennes repertoar er svært variert, og beveger seg fra det klassisk-romantiske til vår egen tid. Hun er født inn i en musikalsk familie, og begynte å spille fiolin som treåring. Fem år senere tok hun fiolinundervisning med Ana Chumachenco ved universitetet for musikk og teater i München.
Steinbacher samarbeider med mange av de store internasjonalt anerkjente orkestrene – som New York Philharmonic, symfoniorkestrene i Boston, Chicago og Seattle, Gewandhausorchester Leipzig, NDR Elbphilharmonie Orchester, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin, London Symphony Orchestra og Orchestre National de France.
Av dirigenter hun samarbeider med, kan nevnes Marin Alsop, Herbert Blomstedt, Christoph von Dohnányi, Christoph Eschenbach, Lawrence Foster, Pietari Inkinen, Vladimir Jurowski, Fabio Luisi, Andris Nelsons, Yannick Nézet-Séguin, Andrés Orozco-Estrada og Kirill Petrenko.
Steinbacher har en omfattende diskografi og er eksklusiv kunstner for Pentatone. Hennes nyeste innspilling er viet musikk av Bach og Pärt med Stuttgarter Kammerorchester.
I mars turnerer hun med Sir Mark Elder og Bergen Filharmoniske Orkester i Østerrike, Nederland og Tyskland. Hun spiller på en Antonio Stradivari, Cremona, 1718, kjent som "ex Benno Walter", og en Guarneri del Gesù „Sainton“, Cremona, 1744.
OM PROGRAMMET
Mesterlig programmusikk
Det er unektelig et visst «det var en gang»-preg over åpningen av Richard Strauss’ tonedikt Till Eulenspiegel. Vi zoomer inn på stykkets hovedperson, den lystige spøkefuglen som stadig har et knep på lur.
Till er en gammel karakter fra tyske folkeviser, og forekommer første gang i kilder tidlig på 1500-tallet. Om han var en faktisk person er man ikke sikre på, men byen Kneitlingen i Sachsen oppgis som hans fødeby. Her er det også reist en statue til minne om ham.
Han levde angivelig på første halvdel av 1300-tallet, og hans spøkefulle natur kom gjerne til uttrykk gjennom latrinehumor. Han hadde en tendens til å få folk til enten å lukte på eller ta på ekskrementer.»
Richard Strauss planla først å lage en hel opera om Till Eulenspiegel, men nøyde seg med dette kompakte og underholdende tonediktet som ble urframført i 1895.
Lyrisk klassiker
Beethovens fiolinkonsert starter eiendommelig: Fire solopaukeslag – totalt uhørt (bokstavelig talt) i det herrens år 1806 - antyder musikk med en resolutt retning. Likevel er dette verket ikke hverken militant eller spesielt dramatisk. De fire d-ene avløses av et typisk Beethoven-motiv med trinnvise bevegelser, og i karakter er musikken først og fremst inderlig lyrisk og nokså dempet.
D-dur er en toneart som historisk sett har vært forbundet med det majestetiske og utadvendte. Tenk bare på åpningen av Bachs Juleoratorium, Händels Hallelujakor, samt Mozarts pianokonsert nr. 26, med kallenavnet «Kroningskonserten.»
Likevel finnes det også eksempler på at D-dur også kan ha mer lyriske kvaliteter. En interessant parallell til Beethovens fiolinkonsert finner vi i hans egen Pastoralsonate for piano, op. 28.
Den starter, akkurat som fiolinkonserten, med en gjentagende D i bassen, som så avløses av en trinnvis lyrisk melodi i høyre hånd.
Konserten ble urframført på lillejulaften 1806, og solist var østerrikeren Franz Clement. Noen suksess var det imidlertid ikke, og det kan nok skyldes flere ting. Kildene forteller forskjellige historier her, men han fikk ikke all verdens tid til å øve, og skal ha spilt solostykker mellom satsene. Noen oppgir endatil at solostemmen i finalen måtte bladspilles.
Med en slik trang fødsel var det kanskje ikke overraskende at konserten ble liggende i dvale en stund. Det var først i 1844 den for alvor ble oppdaget, da Mendelssohn dirigerte den i en oppførelse med den da 12 år gamle virtuos Joseph Joachim.
Den første satsen er stort anlagt, og solisten får utfolde seg i et bredt musikalsk landskap med lange, vakre linjer. Konserten som helhet beveger seg aldri over i det utpreget virtuose, men holder seg innenfor det mer nøkterne og inderlige.
Andresatsen, en larghetto, er om mulig enda mer lyrisk og betagende enn forgjengeren. Her hører vi Beethoven på sitt vakreste, og satsen er som den skjønneste sommerdag.
I finalen venter et sprettent og typisk wienersk 6/8-delstaktmotiv, og satsen danser i vei i den freidigste lekne letthet i en klassisk oppbygget rondo.
Symfonisk oppsummering
Sommeren 1935 satt Rakhmaninov i sin villa ved Lucernesjøen og begynte komponeringen av sin siste symfoni. Han var nå blitt en voksen mann, og hadde levd lenge i eksil. Årevis med turnering som konsertpianist, hvorav mange av dem i Statene, hadde gjort ham mer berømt som tangentvirtuos enn som komponist.
Rakhmaninovs tre symfonier summerer på hver sin måte opp hoveddelene av hans liv: Den første, i d-moll, op. 13 er fra 1897. Den er en lidenskapelig musikalsk affære signert en 24 år gammel komponist som enda var trygt forankret i tsarveldets kultur og miljø. Symfoni nr. 2 i e-moll, op. 27 ble fullført 10 år etter, og viser pianist-komponist-dirigenten på høyden av sin senromantiske skaperkraft, og inneholder melodier og harmonier som er storslagne og intenst vakre.
Den tredje og siste symfonien kom nesten 30 år senere, og på den tiden hadde mye skjedd i livet til Rakhmaninov. En verdenskrig, revolusjon i Russland og årevis i eksil hadde bragt med seg endringer. Musikken Rakhmaninov skrev nå var også farget av den nye tids retninger. Dessuten skal vi ikke se vekk fra at hjemlengselen meldte seg.
De to første satsene ble komponert sommeren 1935, men grunnet en forestående turné i USA måtte Rakhmaninov avbryte arbeidet og fortsette året etter. Sommeren 1936 var han tilbake i Sveits, og fullførte verket. Partituret tok han med til USA hvor Philadelphia-orkesteret og dirigent, Leopold Stokowski urfremførte det i november samme år.
Symfonien fikk en meget blandet mottagelse. Et publikum i etterdønningene av den store depresjonen hadde nok forventet mer av den Rakhmaninov de kjente fra før. Komponisten selv hadde også gjennomgått en utvikling, og skrev nå mer transparent og eksperimenterende. Det rytmiske drivet (som også er gjeldende i de tre symfoniske dansene som fulgte like etter) er også mer artikulert i den 3. symfonien.
Den første satsen starter intenst lavmælt: Cello og klarinett spiller unisont, før tutti orkester nærmest feier dem av banen og introduserer satsens hovedtema i obo og fagott.
Sidetemaet, som innledes av cello, er typisk Rakhmaninov, med sine nærmest vokale fraseringer og store ekspressivitet. Her hører vi inspirasjonen fra den sakrale kormusikken han vokste opp med.
2. sats er egentlig to satser i én. Den starter forsiktig, akkurat som 1. sats gjorde, men snart bretter flere vakre melodier seg ut i orkesteret. Midtveis får vi en ultimat kontrast når en fullblods scherzo slippes løs med utrolig fargerike klanger. Legg f. eks merke til hvordan celesta kommer inn og med sine svevende gnister mellom treblåsernes nesten ulende akkorder.
Den dansende karakteren ebber ut, og engelsk horn etterfulgt av obo tar oss med inn igjen i kjent landskap.
Finalens grunnkarakter preges av et målrettet rytmisk driv, men stedvis må det vike for rolige parti med til dels mystiske og lavmælte klanger. En virtuos fugato innledes av strykerne, som treblås etter hvert får koble seg på. Denne etterfølges av et dempet parti, før innledningens tema kommer tilbake.
Mot slutten får vi et inderlig vakkert lyrisk parti, hvor fløyten leker seg over et bløtt harpeakkompagnement. Plutselig er det som om en folkedanstrupp bryter inn, og satsen tar av i fyrrig galopp og rundes av på energisk vis.
Tekst: Frode Skag Storheim