Konsertprogram: Orkesterfortellinger
Torsdag 23. og fredag 24. januar kl. 19.30 i Grieghallen
Thomas Guggeis dirigent
Maximilian Hornung cello
Richard Strauss (1864-1949)
Also sprach Zarathustra (32’)
1. Sonnenaufgang (Sunrise)
2. Von den Hinterweltlern (Of the Backworldsmen)[5]
3. Von der großen Sehnsucht (Of the Great Longing)
4. Von den Freuden- und Leidenschaften (Of Joys and Passions)
5. Das Grablied (The Song of the Grave)
6. Von der Wissenschaft (Of Science and Learning)
7. Der Genesende (The Convalescent)
8. Das Tanzlied (The Dance Song)
9. Nachtwandlerlied (Song of the Night Wanderer)
Henri Dutilleux (1916-2013)
Tout un monde lointain … for cello og orkester (28’)
Énigme: Très libre – Regard: Extremement calme – Houles: Large et ample
Miroirs: Lent et extatique – Hymn: Allegro
Maximilian Hornung solist
Pause
Maurice Ravel (1875-1937)
Daphnis et Chloé, suite nr. 2 (16’)
Lever du jour – Pantomime – Danse général
OM DE MEDVIRKENDE
THOMAS GUGGEIS (foto: Simon Pauly) overtok som musikksjef ved Oper Frankfurt og som kunstnerisk leder for Frankfurt Museum Concerts i 2023. Han debuterte med Mozarts rekviem i Frankfurt i mai 2021, etterfulgt av Strauss' Ariadne auf Naxos. I inneværende sesong vil han lede nye produksjoner av Lady Macbeth fra Mtsensk, Lulu, Macbeth, og Parsifal og en gjenoppsetning av Rosenkavaleren. Som del av museumskonsertene vil han blant annet dirigere Mahlers tredje symfoni, Tsjaikovskijs sjette symfoni, Bruckners femte og Mendelssohns andre.
I inneværende sesong vil han dirigere en rekke orkestre for første gang, deriblant Cleveland Orchestra, London Philharmonic, Orchestra dell’Accademia Nazionale di Santa Cecilia, Hamburg Philharmoniker og Bergen Filharmoniske Orkester. Han skal også dirigere Wienerfilharmonikerne ved Mozartwoche i Salzburg.
Guggeis dirigerer mye opera, blant annet ved Teatro alla Scala, Wiener Staatsoper og Theater an der Wien. Han har ledet en rekke internasjonalt anerkjente orkestre, som eksempelvis Staatskapelle Dresden, Staatskapelle Berlin, Wiener Symphoniker, Orchestre de Paris og Boulez Ensemble.
MAXIMILIAN HORNUNG (foto: Marco Borggreve) har på kort tid etablert seg som en ledende cellist. Hans spill kjennetegnes av teknisk fullkommenhet og en allsidig kraftfull og unik klang. Som solist har han spilt med internasjonalt anerkjente orkestre som London Philharmonic Orchestra, Pittsburgh Symphony Orchestra, Philharmonia Orchestra, Tonhalle Orchester Zürich, Orchestre National de France og det svenske radiosymfoniorkesteret.
Blant dirigenter han samarbeider med kan nevnes Daniel Harding, Yannick Nézét-Séguin, Paavo Järvi, Mariss Jansons, Esa-Pekka Salonen, David Zinman, Bernard Haitink, Manfred Honeck og Robin Ticciati. Hornung spiller også kammermusikk med musikere som Anne-Sophie Mutter, Vilde Frang, Julia Fischer, Hélène Grimaud, Daniil Trifonov, Christian Tetzlaff, Lisa Batiashvili og Joshua Bell.
I inneværende sesong er han artist-in-residence med München Symphony Orchestra som solist, kammermusiker og dirigent.
Han har en variert og imponerende diskografi, og han mottok ECHO Klassik Prize for hans første album, som Young Artist of the Year. Han har blant annet spilt inn Dvořáks cellokonsert, Richard Strauss’ store celloverk med Bernard Haitink, og Joseph Haydns cellokonserter med Kammerakademie Potsdam.
Hornung (1986) kommer fra Augsburg i Tyskland, og begynte å spille cello som åtteåring. Da han var 23 år gammel bleh an solocellist i radiosymfoniorkesteret i München. Hornung har mottatt støtte fra sin mentor Anne-Sophie Mutter og Borletti-Buitoni Trust i London. Siden våren 2022 har han vært kunstnerisk leder for Traunsteiner Sommerkonzerte.
OM PROGRAMMET
Soloppgang
Vi kan nok til en viss grad takke Stanley Kubrick og hans udødelige filmklassiker, 2001: En romodyssé fra 1968 for at kveldens åpningsverk så til de grader er et stykke alle kjenner igjen umiddelbart.
Fra det mørkeste dypet aner vi lysets frembrudd gjennom den innledende fanfaren, som gjennom stort orkester forsterket med orgel blir til den mest storslagne musikalske soloppgang en kan forestille seg.
Richard Strauss komponerte Also Sprach Zarathustra (Slik talte Zarathustra) i 1896, og var inspirert av Friedrich Nietzsches filosofiske bok med samme tittel.
Undertittelen er «En bok for alle og ingen», og Strauss sa selv at han komponerte musikken «fritt etter Nietzsche.»
Mesterverk fra det 20. århundret
"Tout un monde lointain, absent, presque défunt” står det i 2. strofe av diktet "La chevelure" ("Håret" på norsk) av den franske poeten Charles Baudelaire. Diktet er hentet fra samlingen Det ondes blomster, og i Haakon Dahlens nynorske gjendiktning lyder det: "ei verd så fjern og nesten død, ei framand tuft."
Diktet danner utgangspunktet og inspirasjonen for Henri Dutilleux sitt verk for cello og orkester med samme navn. Det ble fullført i 1970, og er tilegnet den store cellist, Mstislav Rostropovich.
Trass i at Dutilleux ikke skriver eksplisitt i partituret at det er en cellokonsert, er verket alltid blitt behandlet som det, og ble raskt etablert som et hjørnesteinsverk i 1900-tallets cellorepertoar.
Hver av de fem satsene inneholder et utdrag fra Baudelaires tekster, men Dutilleux poengterer at disse ikke er ment å utgjøre noe programmusikalsk narrativ. Isteden skal de fungere som en pekepinn for musikkens stemning og karakter.
Den første satsen, Enigma, innledes med en pauke- og cymbalvirvel, før solisten presenterer sitt resitativiske tema. Orkesteret sniker seg gradvis inn, og blir en del av teksturen og den musikalske dialogen.
Sats nr. 2 følger opp de mystiske klangene, og musikken er hele tiden utforskende og letende. Den åpner ukjente rom, og blir aldri forutsigbar.
Verkets midterste sats er mer rastløs og energisk, mens 4. sats åpner med klanger som nærmest høres ut som fjerne ekko av dryppende vann. Celloens stemme er intenst følelsesladet, og orkesteret fargerikt i sine akkompagnerende tepper.
Det rytmiske er førende i den avsluttende satsen, og buldrende pauker og energiske strykere hjelper til med å jage musikken fremover. Musikalske mosaikker glitrer imot oss, og stadig er musikken søkende og nysgjerrig. Solistens følelsesladede utbrudd får egentlig aldri noen resolusjon. Isteden avtar intensiteten, og celloens linjer formelig spinner rundt sin egen akse, og faller svimmelt til ro.
Et fargesprakende mesterverk
Daphnis et Chloe var et av mange verk den fremstående impresario, Sergei Diaghilev fikk skrevet for sitt legendariske kompani, Ballets Russes.
Urframføringen i Paris i 1912 ble ingen stor suksess, primært fordi det kreative teamet ikke klarte å bli enige om verkets karakter og uttrykk. Danserne klarte heller ikke helt å tilpasse seg Ravels irregulære rytmer.
Men musikken i seg selv derimot, er blitt stående som et av Ravels virkelige mesterverk, og oser av vitalitet og leken fargebruk.
I denne suite nr. 2 hører vi først "Lever du jour" – Daggry, hvor musikken formelig vibrerer av kravlende energi idet solen varmer luften og alt våkner til liv. Fuglekvitter og strømmende bekker manes frem av akkordkaskader og bølgende skalaer, og det elskende par, Daphnis og Chloe, omfavner hverandre.
"Pantomime" inneholder den storslagne fløytesoloen hvor Daphnis og Chloe mimer historien om Pan og Syrinx til hverandre. Guddommen Pan, den forføreriske mannsskikkelsen med bukkeklovene, følger etter nymfen Syrinx gjennom Arkadias marker. Hun trygler nymfene om hjelp til å unnslippe ham, og ved bredden av elven Ladon blir hun forvandlet til hule sivplanter. Når vinden blåser gjennom disse, låter det som sørgmodige fløytetoner. Pan skar av noen slike sivrør for å spille på dem, og slik oppstod, ifølge legenden, panfløyten.
Suiten rundes av med "Danse générale". Her er det forelskede paret gjenforent, og de gifter seg. Musikken er rytmisk og fargerik, og vi aner impulser fra Nikolai Rimsky-Korsakov.
Ravel anså Daphnis og Chloe som en «koreografisk symfoni» heller enn en vanlig ballett, og inspirasjonskildene hans var først og fremst hentet fra billedkunsten. «Min intensjon var å komponere en stor musikalsk freske hvor jeg var mindre opptatt av det rent arkaiske, men heller forsøkte å gjengi mine drømmers Hellas, akkurat slik så mange franske kunstnere malte det på slutten av 1800-tallet.»
Verkets musikalske kvaliteter var åpenbare fra starten, og Igor Stravinsky uttalte om Daphnis at «ikke bare er dette Ravels beste verk, det hører også med blant noe av det fineste av all fransk musikk.»
Tekst: Frode Skag Storheim