Fra den nye verden

Edward Gardner dirigent
Alexander Kagan fiolin

Paul Dukas (1865-1935): Trollmannens læregutt (11’)

William Walton (1902-1983): Konsert for fiolin og orkester (30’)
Andante tranquillo - A tempo con moto -Subito molto più mosso [e] con brio –
Poco a poco più agitato –
Presto capriccioso alla napolitana - Con molto rubato –
Vivace - A tempo con moto, ma flessible - A tempo I subito

Pause

Antonin Dvořák (1841-1904): Symfoni nr. 9 «Fra den nye verden» (42’)
Adagio – allegro molto
Largo
Scherzo: Molto vivace
Allegro con fuoco

Tett på i foajeen
Kl. 18.30: Presentasjon av sesong 260

Bergenphilive
Konserten fredag strømmes på Bergenphilive.no

EDWARD GARDNER (foto: Lars Svenkerud) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt varer til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv. Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

ALEXANDER KAGAN (foto: Tarjei Hummelsund) ble født i 1984 i Moskva, inn i en familie av legendariske russiske musikere: Oleg Kagan og Natalia Gutman. Han begynte å spille fiolin da han var seks år gammel. Etter å ha fullført studiene ved Moskva konservatorium i 2009 med professor Kravchenko, studerte han med professor Kolja Blacher i Hamburg og Berlin, hvor han tok en mastergrad i 2013. Hans studier inkluderte et semester ved Manhattan School of Music i New York i Pinchas Zukermann-programmet, samt flere mesterklasser med professorer som Pavel Vernikov, Philipe Hirshhorn og Maurizio Fuchs. Han har vunnet priser ved Glazunov International Competition i Paris og David Oistrakh International Violin Competition i Odessa.

Blant hans opptredener kan nevnes Fartein Valens fiolinkonsert med Bergen Filharmoniske Orkester i 2022 og Bartóks fiolinsonate med Víkingur Ólafsson i februar 2021. I 2019 var han solist i Walton fiolinkonsert med Norrlandsoperans Symfoniorkester og Joann Falletta i Umeå, Stockholm og Sundsvall (Sverige). Siden 2020 har Alexander vært ansatt som førstekonsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester. Før det var han førstekonsertmester i Norrlandsoperan i Sverige (2016-2020) og assisterende konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester (2012-2016).

Alexander blir ofte invitert som gjestekonsertmester for ledende orkestre i Skandinavia, Europa, Asia og USA, blant annet English National Opera, Svenska Radiosymfonikerna, Buffalo Philharmonic (USA), Trondheim Symfoniorkester, Malaysian Philharmonic og flere. Han er også en dedikert kammermusiker og har opptrådt ved festivaler som Lucerne Festival, Seoul Spring Chamber Music Festival, Kuhmo Chamber Music Festival i Finland og andre. Siden 2022 er Alexander første fiolinist i Bergen String Quartet. Han spiller på en fiolin laget av G.B. Guadagnini (1780), på lån fra J.O. Odfjell i Bergen.

OM PROGRAMMET

En one hit wonder innen klassisk musikk
I popmusikken er det flust av dem: Artister og band som har én hit. Innenfor klassisk musikk finnes de også. Forskjellen er gjerne at sistnevnte har skrevet mye musikk, men blir kjent bare for ett enkelt verk. Charles-Marie Widor er et slik eksempel med sin Toccata, og Paul Dukas med Trollmannens læregutt er et annet.

Dukas beskrev seg selv som en lærer som komponerte. Han var ekstremt selvkritisk, og mot slutten av livet destruerte han mye av det han hadde laget. Likevel, hans senromantiske tonedikt, herunder Trollmannens læregutt, er fullt på høyde med en del av det fineste både Richard Strauss og Franz Liszt komponerte innen genren.

Handlingen i stykket burde være kjent for mange, særlig om man har sett Disneys Fantasia, hvor Mikke Mus innehar rollen som læregutt med stjernehatt og tryllestav. Sfæriske strykere setter stemningen i trollmannens verksted. Læregutten, som har dristet seg inn dit alene, og har tilegnet seg nok magi fra sin mester (her hørt gjennom trompeter) til at kosten blir levende (levendegjort av fagotten). Læregutten får kosten til å hente vann i bekken, men gjennom orkesterets tildragelser aner vi at magien kommer ut av kontroll. En redd læregutt knekker kosten i to av ren desperasjon, noe som bare gjør trolldommen dobbelt så effektiv. Det vi i dag ville kalt en alvorlig vannskade i leiligheten kan nå bare reddes av at trollmannen selv kommer inn og avverger det lærlingen har stelt i stand. De magiske ordene (igjen ved trompeter) stilner kostene – ro og orden gjenopprettes.

Fire hurtige akkorder til slutt runder stykket av – høyst trolig en heller irettesettende reprimande fra mester til lærling.

På bestilling fra en virtuos
William Walton var en saktearbeidende og ekstremt perfeksjonistisk tonekunstner som ikke etterlot seg noen stor produksjon. Likevel rakk han å skrive innenfor en rekke genre: Opera, symfonier, kammermusikk, flere konserter og filmmusikk.

Han videreførte en britisk-romantisk linje, og hadde et øre for gode melodier. I dag er han kanskje mest kjent for sin Crown Imperial-marsj fra 1937, skrevet til kroningen av George den 6.
Men året før, i 1936, ble Walton bedt på lunsj av fiolinvirtuosen Jascha Heifetz. Ryktet hadde løpt foran denne begavede unge komponisten, og Heifetz tilbød 300 pund for fiolinkonserten.
Walton var beæret. Og litt redd.

Konserten skulle ta lang tid å skrive. Og, den skulle bli gjenstand for revidering og kunstnerisk usikkerhet. Walton følte seg ikke trygg på at han greide å skrive noe som var Heifetz verdig. Ja, faktisk var det så ille at han vurderte å heller skrive den til noen andre. «Jeg anbefaler seriøst alle følsomme komponister å dø i en alder av 37,» sa han.

Men arbeidet skred fram, og med veiledning fra Heifetz ble også solostemmen virtuost og effektivt utformet.

Den skulle blitt urframført i New York i 1939, men utsatt til senere det året. Da måtte Walton innfinne seg i London. Walton fikk først høre den i 1941 da Henry Holst var solist under den britiske premieren. Deretter fulgte revidering, og i 1943 forelå den i dagens form.

Den følger en klassisk tredeling, men har den langsomme satsen først istedenfor i midten. Åpningssatsen er i hovedsak lyrisk i karakteren, mens 2. satsens energiske rytmer faktisk har et visst selvbiografisk innhold: Walton ble bitt av en tarantell mens han skrev konserten. Da skulle det kanskje bare mangle at en av satsene også er en tarantell.

3. sats viderefører litt av denne energien, om enn i en mer markant og marsjerende takt.

Fra den nye verden – eller?
Dvořáks 9. symfoni reiser noen spennende spørsmål vi alle kan reflektere over: Finnes det egentlig noen musikalsk nasjonalitet? Kan man høre hvor musikk er skrevet? Og hvor mye har en programmatisk tittel å si for hvordan vi tar imot et verk?

Det er mange myter knyttet til Dvořáks høyt skattede og mest spilte symfoni: Det har vært antydet at den dels siterer spiritualen «Swing low, sweet chariot,» at det kjente temaet i largosatsen er en folketone som stammer fra amerikansk urbefolkning, og ikke minst mener noen å høre et sitat fra Sousa-marsjen «The Stars and Stripes forever» i gjennomføringsdelen i 1. sats. Og med Dvořáks egen tittel «fra den nye verden» har man til dels dyrket ideen om at vi her snakker om en symfoni som gir USA en selvstendig stemme i den europeiskættede symfoniske tradisjon: Dvořák kom til den nye verden, ble inspirert og skrev et stykke autentisk amerikansk musikk.

Dvořák bodde i New York City fra 1892-95, og fikk en meget betydelig pengesum for å jobbe ved The National Conservatory of Music. Grunnleggeren, Jeannette Thurber hadde selv studert ved konservatoriet i Paris, og etter europeisk modell ville hun anlegge en amerikansk institusjon hvorfra en klassisk tradisjon kunne blomstre.

Til dette trengte hun en fetert europeisk komponist, og ved hjelp av en lønn som var 20 ganger høyere enn den han fikk i Praha fikk hun lokket Dvořák over dammen. I sitt hjemland var han kjent for å forene tsjekkisk folkemusikk med den klassiske tradisjonen, og det var akkurat denne oppskriften man nå ønsket å videreføre i USA.

Dvořák sa selv at amerikansk musikk må bygge på spirituals og slavenes sanger. Hvor mye av denne musikken han faktisk rakk å høre og å få et nært kjennskap til, er imidlertid usikkert. Det fantes noter med melodier fra den afro-amerikanske tradisjonen, og man hadde tilsvarende nedtegnelser av musikken til urbefolkningen. Skjønt, disse var også farget av en europeisk tradisjon, og utgitt av hvite menn. Hans 9. symfoni ble urframført i 1893, etter at han hadde vært halvannet år i USA. Rett nok hadde han opplevd de enorme prærieslettene på en reise fra New York til Iowa, og diktet «The Song of Hiawatha» av Henry Wadsworth Longfellow appellerte til hans romantiske fantasi. Men var denne relativt korte perioden i USA nok til å endre Dvořáks stil så radikalt at den nye symfonien kunne fremstå som helt og holdent amerikansk, løsrevet fra sine europeiske røtter?

Selvsagt ikke. Rett nok kommenterte komponisten selv at hans nye symfoni var annerledes enn de foregående, men da han var tilbake i Tsjekkia sa han også at alt han hadde skrevet i Amerika, var «genuin bøhmisk musikk.»

Men her kommer en svært sterk persepsjonshistorie inn i bildet. For den amerikanske kunstmusikktradisjonen hadde enda ikke fått noen sterk nasjonal identitet. Verk som «Rhapsody in Blue» av Gershwin eller «Fanfare for the Common Man» av Copland lå enda langt fram i tid.
Urframføringen av Dvořáks 9. ble avbrutt av applaus etter hver eneste sats, og gjennom hele 1900-tallet fikk symfonien et sterkt fortfeste, og amerikanerne kjente – og kjenner – den igjen som deres egen.

Så skulle det nesten bare mangle at den i realiteten bare bygger videre på en europeisk estetikk og arv, slik det meste annet av nybygging i Statene gjorde den gangen. Den langsomme satsen ble med Neil Armstrong til månen i 1969 (den nye verden ble brått «ut av denne verden!»), og den er brukt i flere presidentbegravelser. Leonard Bernstein hevdet at det ikke finnes noe distinkt amerikansk i denne symfonien, og at den påståtte sammenhengen med «Swing low» er så fragmentarisk at den ikke kan kalles et sitat. 2. satsen har rett nok en lengselsfull tekst med tittelen «Goin Home», skrevet av en av Dvořáks elever, William Fisher. Men denne ble skrevet etter symfonien. Det samme ble «The Stars and Stripes Forever,» så hvis noen siterer, er det den som bygger på Dvoraks 9. – ikke omvendt.

Men og så, da? Kanskje mer enn noe annet beviser symfonien at tilfeldigheter og timing i tid, sted og rom er utslagsgivende for hva som blir betraktet som nasjonalt og ikke.

Dessuten er denne symfonien høyt elsket og mye spilt i alle verdenshjørner, og har en tydelig universell appell. Dens melodiske kvaliteter gjør at folk går nynnende ut av konsertsaler, og sånn sett kunne den like gjerne ha hett «Fra denne verden.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN