Konsertprogram: Mahlers femte symfoni
Torsdag 12. desember kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Sir Mark Elder dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Richard Wagner Siegfried-idyll
pause
Gustav Mahler Symfoni nr. 5
SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.
Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.
Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.
Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.
OM PROGRAMMET
Intim musikalsk gave
25. desember 1870 stilte musikere fra Tonhalle-Orchester Zürich seg opp i Wagners bolig Tribschen ved Luzern for å spille. Wagners kone, Cosima, hadde bursdag, og planen var at hun skulle våkne til klangene fra hans tonedikt.
Det ble nærmest som en operascene fra virkeligheten Wagner tok regien over. Verket som skulle fremføres bar tittelen «Tribschener Idyll mit Fidi-Vogelsang und Orange-Sonnenaufgang, als Symphonischer Geburtstagsgruss. Seiner Cosima dargebracht von Ihrem Richard.» På norsk betyr det noe sånt som «Tribschen-idyll med Fidi-fuglesang og oransje soloppgang, som symfonisk bursdagshilsen til hans Cosima fra deres Richard.»
«Fidi» var kallenavnet på Siegfried, Wagner første sønn, men det er også en referanse til karakteren Siegfried fra Ringen-syklusen.
Dette tonediktet viser en mer dempet og privat side av Wagner. Til stede under urframføringen var bare den nærmeste familien, og han vegret seg lenge for å publisere stykket, nettopp fordi det var så privat og personlig. Den opprinnelige besetningen var 13 musikere, men da Wagner i 1878 trengte penger valgt han å gi den ut i en noe utbygget versjon med 35 musikere.
Cosima forteller selv at hun våknet av musikken, og skjønte etter hvert at det ikke var noe hun drømte. Det var musikk og den var til henne! Etter at orkesteret var ferdige, kom Wagner og barna inn til henne med partituret. Hun var oppløst i gledestårer, noe husholdningen for øvrig også rapporteres å ha vært.
Dirigenten Hans Richter (1843-1916) spilte trompet under fremføringen, og soga forteller at da han skulle øve på stemmen sin måtte han ro helt ut til midten av Luzernesjøen for ikke å bli hørt.
Fra mørke til lys
Symfoni nr. 5 er det første av Mahlers verk innen genren som ikke har et underliggende narrativ, og som heller ikke bruker sangere. Som symfoni heller den mer mot den klassisistiske tradisjonen og begrepet absolutt musikk, altså at musikken står på egne bein uten å skulle skildre noe ikke-musikalsk.
Helt uten innkodede beskjeder er den likevel ikke. Det er i denne symfonien vi møter det som må være Mahlers mest kjente enkeltsats, nemlig adagietto. Den betagende vakre satsen for strykere og harpe ble tidlig identifisert som en kjærlighetserklæring fra Gustav Mahler til konen, Alma. Hun hadde vokst opp med en far som var landskapsmaler og en mor som var sangerinne. Alma skrev også musikk selv, og hadde dermed ingen problemer med å oppfatte den musikalske kodingen fra Gustav Mahler.
Den 5. symfonien er likevel mye mer enn som så. I april 1901 ble Mahler akutt syk etter å ha dirigert en oppsetning av Tryllefløyten i Wien. Han hadde vært massivt overarbeidet lenge, og våknet i en blodpøl hjemme i leiligheten. Leger ble raskt tilkalt, og de konstaterte blødning i tarm- og mageregionen. Mahler måtte gjennom to operasjoner etterfulgt av lang rekonvalesens. Akkurat hvor nære han faktisk var å stryke med, har vært gjenstand for diskusjon. Det som imidlertid er sikkert, er at opplevelsene hadde gitt ham noen perspektiver og tanker om tilværelsen som han tok med seg videre. Og som så mange andre komponister har gjort når de søker inspirasjon og næring vendte han seg til musikkens syvende far i huset: Johann Sebastian Bach.
«Den mirakuløse friheten,» skriver Mahler, «baserer seg på et uovertruffent håndverk og teknikk. Hos Bach er alle celler forenet, slik verden er det hos Gud. Det finnes ikke større polyfoni enn dette.» Gjennom sykeleiet dykket Mahler ned i den store barokkmesterens verk, og kom ut igjen som et styrket menneske – både legemlig og musikalsk.
De nitide studiene av Bach og hans standarder for den absolutte musikk, skapte grobunn ikke bare for den 5. symfonien, men også for de to påfølgende. Sammen utgjør de den triptyk av symfonier hos Mahler som i form og innhold er ren instrumentalmusikk.
Symfoni nr. 5 ble påbegynt i 1901, og fullført året etter. Senere ble den gjenstand for en rekke revisjoner, den siste rett før hans død.
Allerede i åpningen hører vi ekko av en klassisistisk arv: Firetonersmotivet i solotrompet gir oss assosiasjoner til så vel Beethovens Skjebnesymfoni som Mendelssohns bryllupsmarsj. Det er vel å merke førstnevnte den deler mest med, all den tid dette er en stort anlagt begravelsesmarsj. Det mørke hovedtemaet som følger etter den innledende fanfaren imøtegås av et noe lettere sidetema. De dempede treblåserne gir det hele et rustikt og nesten folkemusikalsk preg.
2. sats starter stormfullt. Treblåserne formelig skriker over strykerne, som på sin side instrueres av Mahler til å spille «så heftig som mulig.» Uværet legger seg, og en mer lyrisk del tar plass. Her fletter Mahler inn materiale fra 1. sats, samt at det stormfulle stedvis kommer tilbake. Mot slutten av satsen reiser en triumferende koral seg, men også denne blir tvunget til å trekke seg tilbake, og satsen ender i stillhet.
3. sats innleder symfoniens andre del, og her møtes vi av en helt annen verden. En blanding av wienervals og ländler danser i vei, men trass i sine melodiske og yndige kvaliteter er satsen ingen gjennomført søt sak. Isteden er det en nesten bitter blanding av bondsk festing og borgerlige dansetrinn, med en lang og fabulerende triodel.
I 4. sats får vi den berømte adagietto, som er bygget over et ABA-skjema. Gustav Mahler og Alma Schindler forlovet seg høsten 1901, og tilværelsens lykke er lett å høre gjennom denne betagende vakre «sang uten ord.» Satsen ble også kjent gjennom filmen Døden i Venedig fra 1971.
Finalen i symfoni nr. 5 er satsen hvor Bachs impulser nok er sterkest: I en kontrapunktisk tour de force legger Mahler en rekke av symfoniens motiv oppå hverandre. Det er verdt å merke seg hvor kammermusikalsk mye av symfonien er skrevet. Selv om Mahler var glad i det storslagne (både i uttrykk og antall musikere), er det ganske sjelden at hele apparatet er i sving i 5. symfonien.
Satsen, som er en blanding av sonatesats og rondo, strutter i vital lek og moro fram mot den feiende flotte avslutningen, hvor den majestetiske koralen fra 2. sats kommer tilbake, og symfoniens innledende mørke viker for glede og lys.
Tekst: Frode Skag Storheim