Konsertprogram: Truls Mørk spiller Elgar
Torsdag 21. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Nikolaj Szeps-Znaider dirigent
Truls Mørk cello
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Pierre Boulez (1925-2016)
Livre pour cordes
Edward Elgar (1857-1934)
Konsert for cello og orkester i e-moll, op. 85 (26’)
Adagio -moderato
Lento – allegro molto
Adagio
Allegro – moderato – allegro, ma non troppo – poco piu lento - adagio
Truls Mørk solist
Pause
Antonin Dvořák (1841-1904)
Symfoni nr. 7 i d-moll, op. 70 (38’)
Allegro maestoso
Poco adagio
Scherzo
Finale
OM DE MEDVIRKENDE
NIKOLAJ SZEPS-ZNAIDER (foto: Lars Gundersen) er en internasjonalt anerkjent fiolinist og dirigent. Han har vært fiolinsolist med Bergen Filharmoniske Orkester tidligere, og dirigerte orkesteret under et stort Schumann-prosjekt under Festspillene i Bergen i 2010.
Han er i dag musikksjef ved Orchestre National de Lyon. Som dirigent samarbeider han med flere av de store internasjonalt anerkjente orkestrene, som for eksempel New York Philharmonic og Chicago Symphony Orchestra. Szeps-Znaider dirigerer også opera, og gjorde en kritikerrost debut ved Dresden Semperoper for noen år siden. Han har nå også gjestet Den kongelige opera i København og operahuset i Zürich. Samtidig opprettholder han sin posisjon som en ledende fiolinist.
I inneværende sesong er han solist med blant annet London Philharmonic Orchestra og Leipzig Gewandhaus. Szeps-Znaider har medvirket på en rekke innspillinger, deriblant alle Mozarts fiolinkonserter med London Symphony Orchestra, Carl Nielsens fiolinkonsert med Alan Gilbert og New York Philharmonic samt prisvinnende utgivelser av Brahms’ og Korngolds fiolinkonserter med Valery Gergiev og Wienfilharmonikerne.
Han er opptatt av talentutvikling og er president for Nielsen-konkurransen som finner sted hvert tredje år i Odense. Han spiller på en Kreisler Guarnerius del Gesu 1741, som lånes ut til han fra flere fond – VELUX-stiftelsen, Villum Fonden og Knud Højgaard Foundation.
TRULS MØRK (foto: Johs Bøe) har et nært forhold til Bergen Filharmoniske Orkester, og har medvirket som solist med orkesteret en rekke ganger gjennom mange år. Han var blant annet residensmusiker i sesongen 2008/09, han medvirket på den store jubileumsgallaen i 2015 og han har vært med på flere internasjonale turneer.
Mørk er født i Bergen, og fikk sin første opplæring på cello av sin far, som spilte i Musikselskabet Harmoniens orkester fram til 1966. Senere studerte han med Frans Helmerson, Heinrich Schiff og Natalia Schakowskaya, og han ble i 1982 den første skandinaviske prisvinner ved Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva. Året etter vant han Cassadò-prisen i Firenze og ble tildelt UNESCO-prisen ved EBU-konkurransen i Bratislava, og i 1986 fikk han første pris ved Naumburg-konkurransen i New York.
Han er en ettertraktet kammermusiker, som jevnlig blir engasjert ved store festivaler. Mørk har vært kunstnerisk leder for den internasjonale kammermusikkfestivalen i Stavanger, og har stått i spissen for en omfattende konsertserie i Concertgebouw i Amsterdam. Mørk har spilt inn en rekke plater, og fikk Grammy-prisen for sin tolkning av Benjamin Brittens cellosuiter.
OM PROGRAMMET
Elgars siste store verk
Cellokonserten til Edward Elgar er i dag et selvfølgelig hjørnesteinsverk, og er ved siden av Dvořáks cellokonsert i h-moll, op. 104 den mest fremførte i verdens konsertsaler. Slik har det ikke alltid vært: Urframføringen i 1919 var ingen suksess, og det skulle gå et år før den ble fremført for annen gang. Først da den 20 år gamle Jacqueline du Pré (1945-1987) spilte inn konserten i 1965 ble den for alvor etablert på repertoaret.
Når man i dag sier navnet Edward Elgar, er det kanskje Pomp and Circumstance-marsj nr. 1, med sin mellomdel Land of Hope and Glory de fleste tenker på. Denne storslagne og majestetiske marsjen går sin seiersgang i alt fra supportersanger på fotballbanen til Last Night of the Proms. Sistnevnte er et festlig skue, hvor britene feirer storstilt med hatter og sløyfer bare 17. maikomiteen i Bergen kan matche.
Men Elgar selv var mer eller mindre pasifist, selv om konen hans ironisk nok var datter av en general. Og om han skrev imperialistiske marsjer aldri så mye, var hans musikalske legning vel så mye preget av det lyriske, elegiske og dramatiske. På mange måter er han den mest tyske av de engelske komponistene fra denne perioden, og under 1. verdenskrig så han med forferdelse på at hans eget England kriget med Tyskland, landet som hadde fôret ham med musikalske impulser gjennom Wagner og Richard Strauss. Og om han var en edwardiansk gentleman med skreddersydde dresser og hvalrossmustasj aldri så mye, hadde han påfallende liten interesse for engelsk folkemusikk.
Edward Elgar skulle likevel bli en kjent og kjær komponist, selv om han var en «late bloomer.» Først i 1899, da han var rundet 40, kom gjennombruddsverket Enigmavariasjonene, hvorfra den evigvakre Nimrod er den mest kjente satsen. Men Elgar, i likhet med de fleste andre som overlevde 1. verdenskrigs grusomheter, var preget da freden endelig kom. England, og store deler av Europa ellers, hadde mistet på nær en generasjon av sine menn.
Da er det kanskje ikke så rart at hans respons på krigens herjinger ble et innadvendt og elegisk verk for cello og orkester. Celloen betraktes av mange, blant annet stjernecellisten Steven Isserlis, for å være det instrumentet som ligner mest på menneskestemmen. Og Elgars konsert har noe dypt menneskelig og kontemplativt ved seg. Den er ettertenksom, og uten ytre virtuoseri. Verket har mye til felles med nerven vi finner i en del av den sene musikken til Johannes Brahms: Sterke og lange linjer, fulle av inderlighet, spenning og anstrøk av livets høst.
Første sats starter noe ukonvensjonelt, for solisten er nesten helt alene. Kun noen få toner fra strykerne støtter celloens nesten resitativiske innledning. Så hvisker klarinetten et svar, før solisten deklamerer en linje som bratsjene overtar.
2. satsens langsomme introduksjon spinner videre på innledningen fra 1. sats, før en energisk men likevel nobelt dempet scherzo tar plassen. Den langsomme tredjesatsen er noe lysere og åpnere enn 1. satsen, men også her er det sårt elegiske sterkt fremtredende. Finalen er konsertens lengste sats, og trass hovedtemaets dansbare kvaliteter tar dette aldri av i ekstatisk eufori. Det lavmælte, søkende og lyriske er aldri langt unna, og rapsodisk-oratoriske gester fra solisten veksler stadig med orkesterets svar.
Avslutningsvis kommer celloens motiv fra åpningen av 1. sats tilbake, men heller enn å synke ned i resignasjonen, tar orkester og solist tak og runder av konserten med en passasje som kan minne om Judy Garlands oppfordring: «Chin Up, Cheerio, Carry On!»
Symfonisk storhet
Antonin Dvořák er slaktersønnen fra Nelahozeves, en liten landsby nord for Praha, idyllisk beliggende i flatlandet ved Moldau. Som eldstemann i flokken var det naturlig at han skulle overta farens forretning, men gutten viste tidlig musikalske evner. Via orgelutdannelse og jobb som bratsjist i et operaorkester (hvor han opplevde å bli dirigert av Richard Wagner), skulle han gradvis slå seg opp som komponist av klassisk musikk med bøhmisk koloritt.
Veien fram var imidlertid ikke enkel. Da han passerte 30 var han fortsatt bare en lokalt kjent figur i Praha, og sjonglerte tilværelsen mellom undervisning, orgelspill og komponering. Jobben som bratsjist sa han opp etter at han giftet seg i 1873.
Året etterpå søkte han om den østerrikske stats komponiststipend. I juryen satt blant andre ringreven og musikkritikeren Eduard Hanslick, samt Johannes Brahms. Kort fortalt gjorde Dvořáks innsendte materiale inntrykk på dem. Hvem var denne provinsens organist og lærer, som komponerte symfonier, overtyrer og sangsykluser med en slik snert og kvalitet? Og ikke bare det, men før han ble gift bodde han i et herrekollektiv med fem andre menn, og eide ikke engang et piano (!). Kun et lite spinett var det han hadde til rådighet.
Dvořák vant komponiststipendet flere ganger, og juryen skrev blant annet at «kandidaten fortjener en god påskjønnelse som kan lette arbeidsmengden hans, og frigjøre tid til skapende arbeid.»
Fra slutten av 1870-tallet ble han stadig mer berømt, og fikk legge store deler av Europa, men også USA, for sine føtter.
I 1884 ble han invitert til London for å dirigere konserter med The Philharmonic Society, et samarbeid som gikk så godt at Dvořák komponerte sin 7. symfoni, som ble urframført i St. James Hall i april året etter.
Uten sammenligning for øvrig er de tre siste symfoniene til Dvořák litt som de tre siste klaversonatene til Franz Schubert: De peker seg ut og viser en moden komponist, på høyden av sin kreativitet, og som evner å skape musikk med et utrolig spenn i uttrykk og stil.
Arbeidet med den 7. symfonien begynte ved juletider 1884, et arbeid som på mange måter gikk på skinner: Dvořák var nemlig en ihuga togentusiast. Han elsket å kjøre tog, noe han senere fikk leve ut i rikt monn i USA.
På en av sine daglige flaneringer forbi Prahas togstasjon så han tsjekkere som ankom for å dra på konsert til støtte for tsjekkisk selvstendighet. Tsjekkia lå på denne tiden under Østerrike-Ungarn, og Dvořák kjente på trangen til å skrive et symfonisk bidrag til støtte for sitt kjære hjemland.
Og dette gjorde han til gagns. Urframføringen i London i 1885 var en stor suksess, og Dvořáks biograf John Clapham skriver at «symfonien har større dramatisk kraft, lodder dypere følelser, og har mer visjonær bredde enn noe annet Dvořák hadde skrevet til da.»
1. sats begynner stillferdig, men bestemt: Her er det nerve fra første stund, og det målrettede hovedtemaet kontrasteres av et mer solfylt og idyllisk sidetema.
Sats nummer to, Poco adagio, starter rustikt og lyrisk, nesten som en blanding av kor og lirekasse. Deretter svinser en lekker fløytesolo over bløtt strykekomp, og trass i en mørkere fargepalett underveis kommer det pastorale tilbake og slutter satsens sirkel.
Det tsjekkiske og furiose er ledende for symfoniens scherzo, hvor en enkelt kan se for seg et opptog av nasjonaldraktkledde mennesker i vilter dans.
I finalen kommer det dramatiske og majestetiske tilbake, og vi får ingredienser fra alle de foregående satsene. Slutten er utadvendt og høystemt, og slutter i patriotisk og optimistisk D-dur fra en Dvořák med ukuelig tro på selvstendighet for sitt folk.
Tekst: Frode Skag Storheim