Konsertprogram: Kort & klassisk – Planetene
Onsdag 27. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Ben Glassberg dirigent
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester
Gustav Holst (1874-1934)
Planetene, op. 32 (52’)
Mars, krigens budbringer
Venus, fredens budbringer
Merkur, den bevingede
Jupiter, lystighetens budbringer
Saturn, alderdommens budbringer
Uranus, magikeren
Neptun, mystikeren
BEN GLASSBERG (foto: Benjamin Ealovega) er i ferd med å bli en av de mest etterspurte dirigentene internasjonalt. Han er musikksjef ved Volksoper Wien og Opéra de Rouen Normandie. I perioden 2019-2021 var han hoveddirigent ved Glyndebourne Tour.
Av kommende høydepunkter på operafeltet, kan vi nevne Mozarts Tryllefløyten, Bizets Carmen, Mozarts La Clemenza di Tito, Strauss’ Ariadne auf Naxos og Poulencs Carmelittsøstrene. Glassberg vil i inneværende sesong debutere ved operaen i Hamburg, med Mozarts La Clemenza di Tito og ved operaen i Zürich med Lehárs Den glade enke.
Glassberg var tidligere tilknyttet Orchestre National de Lyon. Blant orkestre han har dirigert, kan nevnes BBC Philharmonic Orchestra, Detroit Symphony Orchestra, Deutsche Radio Philharmonie, Orchestre National de Lille, Orchestre Philharmonique de Radio France, Royal Liverpool Philharmonic, Royal Philharmonic Orchestra og det svenske radiosymfoniorkesteret.
Han debuterte ved Glyndebourne-operaen i 2017, og har siden gang ledet en rekke operaer der, som for eksempel Puccinis Madama Butterfly, Verdis La traviata og Donizettis Don Pasquale. Glassbergs diskografi inneholder blant annet prisvinnende album for Warner Classics med gitaristen Thibaut Garcia og mezzosopranen Marianne Crebassa. I 2022 ble The Turn of the Screw og Mozarts La clemenza di Tito publisert på Alpha Classics, samt et album med verk av Camille Pépin (NoMadMusic, april 2023).
OM PROGRAMMET
Lyden av verdensrommet
Sommeren 1914, like før verden kastes ut i krigens inferno, starter Gustav Holst på komponeringen av suiten som får tittelen Planetene. På dette tidspunktet hadde han en rekke verk på samvittigheten. Han led dog av ganske betydelige mindreverdighetskompleks, og var svært usikker på sin komponistgjerning. Noe som skulle fungere som terapi i så henseende, var lesningen om planetene, ført i pennen av de engelske astrologene Robert Cross Smith (under pseudonymet Raphael) og Alan Leo. Her fant han både trøst og inspirasjon til det som skulle bli hans desidert mest kjente og spilte verk.
Holst var en svært belest og nysgjerrig mann, og fant ofte musikalske impulser gjennom litteratur. Han sa blant annet at «as a rule, I only study things that suggest music to me.» Et godt eksempel på dette er Sanskrit, det hellige språket i hinduismen. Han ble først introdusert for det gjennom oversettelser, men var ikke verre på det enn at han lærte seg originalspråket. Det resulterte i to operaer: Sita, fra 1906, og Savitri i 1916.
Frøet til Planetene ble for alvor sådd våren 1913. Da hadde Gustav Holst en samtale om astrologi med den britiske skribenten Clifford Bax (som for øvrig er bror til komponisten Arnold), noe som skulle avstedkomme rikelige frukter.
Det er verdt å merke seg at Holst ikke har med Jorden i sin suite, samt at de ikke kommer i kronologisk rekke fra solen og utover. Han starter nemlig med Mars, krigens budbringer, noe som gir det hele en dramatisk start. Strykerne maler ut et marsjtema i 5/4-takt, og her er det ikke vanskelig å høre at Holsts Planeter må regnes som mor til all science fiction-filmmusikk.
Så roes det hele ned når vi møter Venus, og fløytene maner til en idyllisk oppvåkning. Den fredelige karakteren beholdes satsen igjennom, trass i noe friskere tempo når fiolinen har sin solo.
Merkur er suitens glitrende scherzo – på flere måter. Kvikksølv heter, som mange sikkert vet, mercury på engelsk, og musikken har vitterlig både glimmer og brodd. Holst bruker blant annet bitonalitet her, og blander Bb-dur med E-dur.
Så kommer Jupiter, gledens budbringer, som muligens er suitens mest kjente sats. Åpningen formelig sprudler av livslyst, og vi aner hint av en dansende engelsk folketone når Holst sveiper over orkesterets klangpalett. I satsens midtdel kommer det storslagne temaet som senere skulle bli til hymnen I wow to Thee, My Country, med tekst av den engelske diplomaten Sir Cecil Spring Rice (1859-1918).
Det dansbare kommer tilbake, og satsen når sin strålende avslutning når hymnetemaet spilles i grovmessing, som lander på en drønnende dyp diss. En hurtig oppadgående kromatisk skala gir assosiasjoner til den reneste rakettoppskyting, og satsen fyker av gårde med et ekstatisk smell!
Etter et slikt energisk utbrudd er det rimelig at den påfølgende satsen er av mer sober karakter, og Saturn er nettopp det, med undertittelen «alderdommens budbringer.» Det er noe kjølig og fjernt over denne satsen, ja, nesten resignert. Den repeterende pulsen i treblåserne har noe tilbaketrukket ved seg, trass i sin jevne standhaftighet. Satsen tiltar etter hvert i en litt tung marsjaktig utfoldelse, men blir aldri noen utadvendt triumf. Isteden får luftige harper og dunkle basstoner i orgelet gripe oss, og vi svever ut i den fjerne eteren.
Så entrer Uranus – Magikeren – scenen, i det som er suitens korteste sats. Og som seg hør og bør for en magiker med hatt og tryllestav er dette en eventyrlig scherzo, full av humør og vittige vendinger, men også en nesten diabolsk intensitet når marsjpartiene får utfolde seg i vilt trav.
I suitens siste del møter vi Neptun, mystikeren. Denne låter enda mer distansert, og harpene bidrar til å skape de fjerne og celestiale sfærene. Og akkurat idet du trodde at Holst ikke har flere geniale klang-ess i ermet, får vi det ordløse damekoret. Fjernt, langt der borte, aner vi deres lyse stemmer som gradvis svinner hen, og driver mot det ytre rom.
Tekst: Frode Skag Storheim