Konsertprogram: Sesongåpning
Torsdag 5. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Sir Mark Elder dirigent
Lucas Jussen piano
Arthur Jussen piano
Bergen Filharmoniske Orkester
Åpningstale ved kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery
Jean Sibelius (1865-1957)
Symfoni nr. 3 i C-dur, op. 52 (30’)
Allegro moderato
Andantino con moto, quasi allegretto
Moderato – Allegro
Francis Poulenc (1899-1963)
Konsert for to piano og orkester i d-moll (19’)
Allegro ma non troppo
Larghetto
Allegro molto
Pause (25')
Claude Debussy (1862-1918)
La Mer, tre symfoniske skisser, L 109 (23’)
De l’aube a midi sur la mer / Fra soloppgang til middag
Jeux de vagues / Bølgenes lek
Dialogue du vent et de la mer / Dialog mellom vinden og havet
Konserten strømmes på Bergenphilive.no
OM DE MEDVIRKENDE
SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.
Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.
Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.
Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.
LUCAS OG ARTHUR JUSSEN (foto: Marco Borggreve) er trolig vår tids mest etterspurte pianoduo. Mange vil påstå at de to brødrene (30 og 26 år) er sitt hjemlands, Nederland, fremste ambassadører for klassisk musikk. Publikum og presse roser duoen for deres energiske, og nesten symbiotiske samspill. – Det er som å kjøre et par med BMW’er, sa dirigenten Michael Schønwandt etter å ha dirigert dem på konsert. Jussenbrødrene har vært solister med en rekke av de store internasjonale orkestrene, som for eksempel Boston Symphony
Orchestra, Philadelphia Orchestra, Concertgebouworkest, Budapest Festival Orchestra, NDR Elbphilharmonie Orchester og Academy of St Martin in the Fields.
De samarbeider med anerkjente dirigenter som Andris Nelsons, Christoph Eschenbach, Iván Fischer, Sir Neville Marriner, Yannick Nézet-Séguin, Jukka-Pekka Saraste og Sir Mark Elder. Duoen spiller inn eksklusivt på plateselskapet Deutsche Grammophon, og deres debutalbum (2010) vant Edison Klassiek audience award. De har også gitt ut cder med musikk av Schubert, Mozart, Saint-Säens, Bach, Rakhmaninov, Stravinsky og Arensky. De har også spilt inn en prisvinnende cd med nederlandsk musikk.
Lucas og Arthur fikk sin første pianoundervisning i fødebyen Hilversum, og som barn ble de invitert til å spille for dronning Beatrix. Lucas studerte piano med Menahem Pressler i USA og med Dmitri Bashkirov i Madrid. Arthur studerte ved konservatoriet i Amsterdam, hvor han studerte med Jan Wijn.
OM PROGRAMMET
I klassisismens fotspor
Da Francis Poulenc gikk i gang med sin konsert for to piano og orkester, som skulle urframføres under den internasjonale musikkfestivalen i Venezia i september 1932, visste han godt at han tråkket i fotsporene til klassiske forløpere. Mozart, hans store idol som komponist og menneske, skrev sin formidable konsert for to piano i 1779, og Mendelssohn (romantikkens Mozart, som han gjerne kalles) skrev sine dobbelkonserter i 1823/24. Etter disse er det smått med eksempler innen genren. En mulig forklaring er selvsagt at 1800-tallets klaverløver antagelig hadde mer enn nok med å skinne på egen hånd i verk for én solist og orkester.
Men gitt sine historiske forløpere er det ikke overraskende at vi finner spor av klassisisme i dette svært underholdende verket av Poulenc.
Som komponist er han interessant å forholde seg til. Han hører til gjengen «Les Six,» som blant annet etter oppfordringer fra kulturkoryfeen Jean Cocteau skrev melodisk og harmonisk musikk som et motsvar til 1900-tallets brudd med tonaliteten. Musikken skulle være forståelig, mente de. Derfor fant de fram de gamle former som sonate, konsert og suite, og ble ikke overraskende satt i båsen «neoklassisisme» av musikkhistorien.
Men Poulenc var ikke beint fram en klassisist i den forstand. Selv hans sonater bruker ikke nødvendigvis sonatesatsform, men er isteden ofte eklektisk oppbygde, til tider nesten capricciøse og frie satser. De er fulle av overraskelser, abrupte stemnings- og temposkift, og har herlig vittige og lekne melodier.
Konserten for to piano er et forholdsvis tidlig verk av Poulenc (han var fortsatt bare 33 år), og 1. sats har hint av melodier og stil vi finner hos Stravinsky. Virtuose klaverpassasjer svares av kvasse akkorder i orkesteret, og orkestreringen er sparsom og transparent. Etter en frenetisk åpning roes det hele betraktelig ned, og vi får en langsom og melodisk oase. Denne avbrytes brått på Poulencsk vis, og nesten sirkusaktige melodier danser av gårde. 1. sats avsluttes med en himmelsk vakker imitasjon av javanesiske gamelanorkestre – som han hadde hørt på Verdensutstillingen i Paris i 1931 - med betagende sfæriske, nesten hypnotiske klanger.
2. sats kunne i undertegnes øyne like gjerne hatt undertittelen «Hommage a Mozart.» Her er det åpenbart at i alle fall 2. sats av Mozarts d-mollkonsert, KV 466, må ha vært et stilistisk forbilde, og høyst trolig også 2. sats fra c-mollkonserten, KV 491. Men så klart er det ikke noen kopi av Mozart; dette er Poulenc som flørter med sitt klassiske forbilde, og som sper i sausen sine egne 1900-tallsingredienser. Resultatet er sjarmerende vakkert.
Som seg hør og bør venter en underholdende finale med rikelig av godt humør og utadvendte melodier når klaverstemmene svinger seg lekent i charmant musisering. Åpningsdelen av satsen har hint av barokk toccata-preg; mon tro om ikke Domenico Scarlattis sonate i d-moll kan ha vært en inspirasjon her?
Etter jagende og nesten hysteriske passasjer følger etter hvert en lyrisk og tander del, så arketypisk Poulenc: Melodiene og harmoniene smiler til oss – eller får oss til å smile – samtidig som det er noe sårt ved dem. Skjønt, vi får ikke dvele oss totalt bort, for Poulenc runder det hele av med nesten nesepekende musikalske gester, og vips har hans magiske musikalske verden forsvunnet ned igjen i esken.
Vannets lek
Etter å ha fullført sin eneste opera i 1902, Pelleas et Melisande, var publikum spent på hva Debussy ville skrive neste gang han komponerte for orkester. Ville han fortsette i samme spor, eller gå nye veier? Debussy selv var ikke i tvil, og angående det å kopiere seg selv sa han at «da kan jeg like gjerne begynne å dyrke ananas på soverommet mitt!»
Svaret, slik vi kjenner det, var enkelt: Han gikk nye veier. Sånn sett kan det mytiske ved havet sees på som både frigjørende, men også noe stort og skremmende.
For Debussy ble de symfoniske skissene i tre satser et vakkert tilskudd på stammen til verk som henter inspirasjon fra vannets lek og harmonier.
Musikkhistorien formelig bugner av eksempler på verk som omhandler vann: Fra Händels Water Music til Schuberts perlende «Auf dem Wasser zu singen» til Griegs klukkende «Bekken», Smetanas «Moldau» og Chopins Regndråpepreludium. Men alt dette kulminerte med de impresjonistiske komponistene: Bare tenk på Ravels gjennombruddsverk for piano, «Jeux d’eau» (Fontene) og «En båt på havet» fra Miroirs. Debussy på sin side skrev blant annet «Den sunkne katedral», «Jardin sous la pluie» (Hager i regn) og ikke minst La Mer.
Vannets spill, farger og klanger og evige skiftninger hadde sterk appell, og inspirasjonen kom også gjennom billedkunsten. Den japanske maleren og grafikeren Hokusai (1760-1849) ble godt kjent for sine havbølger i Europa mot slutten av 1800-tallet, og blant Frankrikes egne malere Monet, Degas og Renoir var vannets spill og reflekser sentralt. Monets bilde «Inntrykk fra en soloppgang» fra 1872 sees sågar av mange nærmest som opphavet til impresjonismen som retning og begrep.
La Mer ble uroppført i oktober 1905, og prøvene var ifølge Debussy selv svært utmattende. Ikke så mye grunnet musikken, men fordi orkesterets noter var fulle av feil som følger av dårlig korrekturlesning. Verkets satser, eller skisser, bærer titlene «Fra soloppgang til middag,» «Bølgenes lek» og «Dialog mellom vind og havet.»
Verket fikk en noe blandet mottagelse, og Debussy var skuffet over musikkritikeren Pierre Lalo, som skrev at «jeg hører ikke, ser ikke og kan heller ikke lukte havet.» Videre skriver han at dette var første gang at han i et programmusikalsk verk av Debussy hadde «følelsen av ikke å stå foran naturen, men en reproduksjon av den.»
Louis Laloy, den første Debussy-biografen, skrev derimot at La Mer var blant de mest elskverdige, harmoniske og betagende verk i orkesterlitteraturen. Men ikke bare det, «La Mer ga den franske kunst, som så lenge hadde vært fanget i våre leiligheter, salonger og konsertsaler, et svimlende glimt av universet.»
I dag er disse fargerike orkestrale skissene en del av standardrepertoaret til alle orkestre, og passende nok insisterte Debussy på at førsteutgaven av verkets partitur skulle prydes med Hokusais velkjente «Den store bølgen ved Kanagawa.»
Hjemkomst
Etter å ha skrevet sine to første symfonier, Karelia-suiten og fiolinkonserten, var Sibelius blitt Finlands stemme par excellance. Før han tok fatt på sin tredje symfoni skjedde det en viktig begivenhet i hans tilværelse: Hans hjem, Ainola, som ligger vel fire mil nord for Helsinki, stod klart til innflytting i 1904. Sibelius selv kalte det for «å endelig lande i C-dur,» noe som er verdt å ha i bakhodet når man lytter til kveldens verk.
Det nasjonalromantiske og heroiske ble klart aksentuert i hans to første symfonier, og da Sibelius tok fatt på nye oppgaver var han preget av impulser som kunne tilsi at han skulle fortsette i samme spor. Parallelt med skissene til 3. symfoni arbeidet han med oratoriet Marjatta, som skulle ende opp ufullendt, og det symfoniske diktet Luonnotar, som han ferdigstilte først i 1913. Begge disse verkene bruker, helt eller delvis, Finlands nasjonalepos Kalevala som inspirasjonskilde. Og når deler av materialet fra Marjatta endte opp med å bli brukt i symfoni nr. 3, var det ikke rart at publikum og kritikere forventet en forlengelse av den nasjonalromantiske stilen.
Men det fikk de ikke.
For det er en langt mer neddempet og transparent symfoni vi her møter, ja noen har endatil ment at den nærmest er klassisistisk. Den finske maestro, Hannu Lintu sammenligner verket med jugendstilen innenfor arkitekturen, som jo nettopp også hentet inspirasjon fra klassiske forbilder.
Symfonien er, til Sibelius å være, lettere og mer udramatisk i karakteren. Det er også verdt å merke seg at den bare har tre satser, mot fire, som var mer vanlig.
Første sats starter luftig, nesten ut av ingenting. Marsjaktige strykere introduserer et freidig driv, som treblåserne leker seg yndig oppå. Det nesten sakrale og koralaktige preger satsen og dens etterfølgere, og understreker musikkens forbindelser til det ufullendte oratoriet Marjatta. Særlig er 1. satsens avslutning spesielt fredelig.
Etter en vakker midtsats skrur Sibelius opp tempoet noe, men bare til moderato og allegro ma non tanto.
Symfonien omtales gjerne som et overgangsverk innen genren for Sibelius: Et kompakt og mer idyllisk musikalsk kapittel som binder de nasjonale symfoniene sammen med de komplekse verkene som fulgte senere.
Det kan godt være. Samtidig er det tydelig i dette gledelige verket at han endelig var kommet hjem til Ainola, og da passer det godt at symfonien slutter i det som kanskje må være hjemme-tonearten framfor noen: C-dur.
Tekst: Frode Skag Storheim