Konsertprogram: Beethovens syvende
Torsdag 12. og fredag 13. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Jan Willem de Vriend dirigent
Frank Peter Zimmermann fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Jean-Féry Rebel (1666-1747)
Le cahos, fra Les élémens (7’)
Robert Schumann (1810-1856)
Fiolinkonsert i d-moll (27’)
In kräftigem, nicht so schnellem Tempo
Langsam
Lebhaft, doch nicht schnell
Frank Peter Zimmermann solist
Pause
Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Symfoni nr. 7 i A-dur, op. 92 (38’)
Poco sostenuto – Vivace
Allegretto
Presto – Assai meno
Allegro con brio
OM DE MEDVIRKENDE
JAN WILLEM DE VRIEND fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han er tilknyttet Bergen Filharmoniske Orkester som kunstnerisk partner. Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden. Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum.
2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille.
Jan Willem de Vriend har en rekke ganger tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet. Sammen med kveldens solist, pianisten Dejan Lazić, og orkesteret spiller de Vriend inn en serie cder med musikk av Mozart. Den første, med pianokonsert nr. 14 og 23 samt Rondo Concertante, er allerede på markedet.
FRANK PETER ZIMMERMANN (foto: Irène Zandel) anerkjennes som en av sin generasjons fremste fiolinister. Han opptrer jevnlig med ledende orkestre og dirigenter verden rundt i konserthus og på festivaler. Blant høydepunkter sist sesong kan nevnes en turné med Wiener Philharmoniker og Daniel Harding, konserter med Royal Concertgebouw Orchestra, Staatskapelle Dresden og det svenske radiosymfoniorkesteret, alle dirigert av Harding, samt London Philharmonic Orchestra og Edward Gardner.
Zimmermann har en imponerende diskografi på en rekke plateselskap, som EMI Classics, BIS Records, Decca, Ondine og ECM Records. Han har mer eller mindre spilt inn alle de viktigste fiolinkonsertene, fra Bach til Ligeti, samt et stort recital-repertoar. Flere av innspillingene er prisbelønte. I tillegg er han tildelt en rekke musikkpriser, som Premio del Accademia Musicale Chigiana, Siena” (1990), “Rheinischer Kulturpreis” (1994), Duisburgs “Musikpreis” og “Bundesverdienstkreuz 1. Klasse der Bundesrepublik Deutschland” (2008) samt “PaulHindemith-Preis der Stadt Hanau” (2010). I 2010 etablerte han Trio Zimmermann sammen med Antoine Tamestit på bratsj og cellisten Christian Poltéra.
Zimmermann er født i Duisburg i 1965, og begynte å spille fiolin som femåring. Han spiller på en Stradivarius-fiolin fra 1711 ‘’Lady Inchiquin’’ som er stilt til hans rådighet fra Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen, Düsseldorf, "Kunst im Landesbesitz”
OM PROGRAMMET
Skapelsens kaos
Kveldens åpningsverk er et strålende emne for en klassisk musikk-quiz. Spill denne av for et knippe lyttere, og be dem gjette hvilket århundre den er skrevet i! Åpningens dissonerende klanger gjør det fristende å tenke 1900-tallet og avantgardisme. Men så er det altså ført i pennen i 1737 av Jean-Féry Rebel, fiolinisten som i 1705 ble hoffkomponist hos Solkongen, Ludwig den 14.
Verket, med undertittelen «simphonie nouvelle» på fransk, er i sin essens en ballett. Gjennom 10 satser skildres de fire elementene vann, luft, ild og jord, og hvordan disse oppstod av skapelsens kaos. Åpningens kakofoniske clusterakkord oppstår ved at orkesteret spiller en harmonisk d-mollskala: D, E, F, G, A, Bb og Ciss. Snakker meg om musikalsk innovasjon!
Og kanskje lå det til navnet hans at han skulle bli en nyskapende og eksperimentell musiker og komponist, for Les Elemens låter svært friskt snart 300 år etter at det så skapelsens lys.
Schumanns siste for orkester
Høydepunktet for musikkelskere i Düsseldorf våren 1853 var festivalen Das Niederrheinische Musikfest, som Robert Schumann selv arrangerte. Kunstnerisk ble dette et realt oppsving før sykdommen for alvor skulle sette ham tilbake, og på 17. mai dirigerte han selv fremførelsen av Beethovens fiolinkonsert. Solisten var den unge, men allerede svært anerkjente, Joseph Joachim. Han var bare 22 år, men bergtok publikum. Clara Schumann skriver at spillet hans var «perfekt, så til de grader vakkert, med den fineste pianissimo, eksepsjonell bravur og fullstendig beherskelse av instrumentet.» Samarbeidet mellom dirigent og solist hadde vært strålende, og den unge Joachim var ikke i tvil: Han måtte bestille en fiolinkonsert av Schumann!
Riktignok var ikke dette helt enkelt. Schumann var nå i en kinkig situasjon, for hans forverrede syfilis gjorde at hørselen ble dårligere, og når han spilte piano eller dirigerte var hans tempi svært ofte for langsomme: Han oppfattet som regel alltid musikken fortere enn den egentlig var.
Men han fortsatte å skrive, og tidlig i september ferdigstilte han Fantasi i C-dur for fiolin og orkester til Joachim, et verk som falt veldig i smak. Da hadde han også skrevet Introduksjon og Allegro, Op. 134 til Clara. Blant annet.
Midt oppi viraken skulle ekteparet stifte bekjentskap med den unge Johannes Brahms, hvis begavelse skapte furore i heimen. Ett av mange spontane resultat av dette var at Schumann, Albert Dietrich og Brahms gikk sammen om å komponere en fiolinsonate for Joachim. Den fikk tilnavnet F.A.E., fordi Joachims livsmotto var «frei, aber einsam»: Fri, men ensom. Han fremførte sonaten på en soiré hos Schumanns med Clara ved pianoet, og måtte gjette hvem som hadde skrevet hvilke satser – noe han etter sigende klarte uten problemer. Den som kunne vært flue på veggen…
Men så var det denne fiolinkonserten, da.
Da den forelå i oktober 1853 likte ikke Joachim den, og for å gjøre en lang og brokete historie kort: I sitt testamente skrev han (antagelig i et misforstått forsøk på å skåne Schumanns rykte) at konserten ikke måtte gis ut eller spilles de kommende 100 år. Skjønt, så ille skulle det ikke gå, for Joachim døde i 1907 og allerede i 1937 fikk man, i samråd med hans arvinger, ordnet det slik at forlaget Schott i Mainz kunne gi den ut. Den som først skulle spille den, var Yehudi Menuin. Han var i ekstase over endelig å ha funnet en slags «missing link» mellom Beethoven og Brahms sine fiolinkonserter. Men grunnet sitt jødiske opphav var det utelukket å la ham spille den, og oppgaven tilfalt isteden en fiolinist ved navn Georg Kulenkampff, og fremførelsen med Berliner Philharmoniker ble dirigert av Karl Böhm.
Men hvorfor var så denne konserten blitt holdt borte fra offentligheten i over 80 år? Var den så dårlig? Slett ikke. Men den var annerledes. Og den er simpelthen bare blitt et offer for dårlige vurderinger og tilfeldigheter.
1. sats åpner med en stor og dramatisk innledning, og når fiolinen gjør sin entré er det med et nytt motiv som bryter med åpningen. Men kanskje viktigst: Stikk i strid med den wienerklassiske formlære og dens konvensjoner er 1. sats heller rapsodisk og ganske fritt utformet.
Så følger den betagende vakre intermezzo, hvor Schumann skaper en drømmende og nesten svevende musikalsk atmosfære. Men motstandsløst er det ikke, for legg merke til orkesterets forholdninger som ligger under og skaper triggende effekter.
Overgangen til finalen er beslektet med de andre av Schumanns konserter, hvor han gjennom en kort passasje leder oss rett inn i en storslagen 3. sats med elementer av så vel sonatesats som rondo. Den danser av gårde «Lebhaft, doch nicht schnell,» og med en eleganse en Chopin-polonese verdig setter Schumann et strålende punktum for sin orkestrale ouvre.
Da Beethoven danset
Beethoven hadde en ambisjon om at alle hans symfonier skulle ta kvantesprang i nye retninger – på hver sine måter. Da han fullførte symfoni nr. 7 i 1812 var det gått fire år siden han skrev symfoni nr. 6, Pastoralsymfonien. Den hadde utforsket hans personlige forhold til naturen og dens skjønnhet, mens forgjengeren, Skjebnesymfonien, handlet om hans – og alle menneskers – eksistensielle streben og triumfer.
Så hvor i all verden skulle han vende sitt søkelys nå? Svaret ble, enkelt forklart, til dansen.
Ifølge Beethoven-biograf Jan Swafford skal gamle Ludwig ha vært en særdeles dårlig danser, totalt ute av stand til å svinge seg i takt med musikken. Sånn sett passer han godt til det gamle uttrykket «hug a musician: They never get to dance.»
Men symfoni nr. 7 er, for å låne ordene til en annen Beethoven-kjenner, Jan Caeyers, i sin essens ikke-melodisk, ikke-harmonisk og ikke-tonal. Isteden drives den fremover av sine rytmiske kvaliteter, som igjen understreker hvordan Beethoven presset det symfoniske formatet til stadige ytterpunkter.
Men likevel: Vi skriver 1812, vel 100 år før Schönberg for alvor innleder atonaliteten. Er virkelig denne symfonien bare rytmikk?
Den wienerklassiske symfonien sprang i sin tid ut av barokke suiter og deres dansesatser. Frasering og rytmer ble overført – det kanskje mest åpenbare formmessige eksempelet er at 3. satsene stort sett alltid er en menuett – og dermed fikk det dansbare en naturlig plass i konsertsalens kunstmusikk.
Beethoven står fjellstøtt i denne tradisjonen. Han hadde den i blodet. I tillegg lå hans styrke som komponist i å skape små, rytmiske og/eller melodiske motiv som han konstruerte en kompleks bygning av. Bare tenk på Skjebnesymfoniens fire toner, og hva de ble til! Derfor er på mange måter den syvende symfonien en slags kulminasjon av hans komposisjonsteknikk, men også det å basere musikk så sterkt på rytmikk. Carl Maria von Weber skal sågar ha bemerket at Beethoven var moden for asylet etter å ha hørt denne symfonien, og Frederick Wieck, far til Clara Wieck, senere Schumann, mente helt klart at Beethoven må ha vært beruset da han skrev den.
Kanskje det. Skjønt, «sannheten fortelles gjerne av barn og fulle folk,» som det heter. Richard Wagner var vesentlig mer vennlig innstilt, og kalte symfonien «en dansens apoteose.» Den wienerklassiske symfonien, med sitt ovennevnte opphav i dansen, hadde her i Wagners øyne nådd den absolutte perfeksjon. Skulle man gå videre med symfonien som form herfra, måtte musikken ha et narrativ.
1. sats har en lang, selv til Beethoven å være, innledning som fungerer nærmest som en overtyre til alle dansene han senere skal by opp til. Hovedtemaet gjør sin elegante entré når treblåsere svinser av gårde i 6/8-takt. 2. sats, som kanskje er den mest kjente, har karakter nærmest som en begravelsesmarsj. Men kanskje viktigst: Den er en veiviser for romantisk orkestermusikk. Beethoven legger stadig nye lag på, og skaper intense og drivende oppbygninger, og under det hele ligger det stae motivet som hele tiden er fremadrettet.
Scherzoen er intenst drivende, og full av Beethovenske sforzandi og brå utbrudd. B-delen gir oss et uventet hvileskjær i siste indre, før det bærer ut igjen i presto på oppløpssiden, og satsen suser over linjen.
Finalen er energisk, og flere har påpekt likhetene med en skotsk reel. Solide rytmiske standpunkt kastes formelig ut fra orkesteret, og trompeter og horn feirer med jublende fanfarer i et nesten hysterisk driv velegnet til å ta pusten fra noen og enhver.
Så kan det godt være at Beethoven ikke var noen løve på wienerske dansegulv, men med sin syvende symfoni feirer han i alle fall dansen ettertrykkelig!
Tekst: Frode Skag Storheim