Tsjaikovskijs fiolinkonsert med Leonidas Kavakos
Torsdag 11. april kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Jader Bignamini dirigent
Leonidas Kavakos fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester
Wynton Marsalis (1961)
Herald, Holler and Hallelujah! Fanfare for messing og slagverk (Nordisk premiere)
Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 35 (34’)
Allegro moderato
Canzonetta
Finale. Allegro vivacissimo
Leonidas Kavakos solist
Pause (25 min)
Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844-1908)
Sheherazade, symfonisk dikt, op. 35 (47’)
Havet og Sinbads skip
Den fantastiske historien om Prins Kalendar
Den unge prinsen og den unge prinsessen
Festivalen i Baghdad.
OM DE MEDVIRKENDE
JADER BIGNAMINI (foto: Virginio Levrio) kommer fra Italia og er sjefdirigent for Detroit Symphony Orchestra i USA. Han kontrakt ble nylig forlenget til sesong 2030/31. Den norske dirigenten Tabita Berglund er utnevnt til første gjestedirigent for samme orkester fra høsten 2024. I inneværende sesong dirigerer Bignamini for første gang orkestre som London Philharmonic, Operá national de Paris og Washington National Symphony. Han begynte sin musikalske karriere som klarinettist, og ble så utnevnt til assistentdirigent og husdirigent for Orchestra Sinfonica di Milano av Riccardo Chailly i 2010. Bignamini har dirigert orkestre som Cleveland Orchestra, Minnesota Orchestra og Houston Symphony, samt dirigert i flere operahus, deriblant Metropolitan i New York.
LEONIDAS KAVAKOS (foto: SONY) er anerkjent som en av verdens ledende fiolinister. Han samarbeider tett med en rekke ledende orkestre, som Berliner Philharmoniker, Royal Concertgebouw Orchestra, London Symphony Orchestra og Gewandhausorchester Leipzig. I den senere tid har han også opparbeidet seg en solid profil som dirigent, og har blant annet ledet orkestre som New York Philharmonic, Houston Symphony, Dallas Symphony, Gürzenich Orchester, og Wiener Symphoniker. I inneværende sesong er Kavakos solist med blant annet Chicago Symphony Orchestra og Riccardo Muti. Han vil også være solist med flere europeiske orkestre, som Wien Symphoniker og Gewandhausorchester Dresden.
Kavakos har en eksklusiv kontrakt med Sony Classics. I 2022 ga han ut ‘Beethoven for Three: Symfonier nr. 2 and 5’ arrangert for trio, med Emanuel Ax og Yo-Yo Ma. Kavakos vokste opp i Athen hvor han i dag kuraterer og leder årlige mesterklasser i fiolin- og kammermusikk. I forrige sesong var han solist med Bergen Filharmoniske Orkester i Martinus fiolinkonsert nr. 2. Han spiller på en ‘Willemotte’ Stradivarius violin fra 1734.
OM PROGRAMMET
Jazzy fanfare fra allsidig trompetist
Wynton Marsalis er på mange måter trompetens svar på Keith Jarrett: En multibegavet utøver som i 1983 – da var han bare 22 år – presterte å vinne Grammy-priser i både jazz og klassisk. Denne bragden gjentok han året etter.
Han swinger – bokstavelig talt – uanstrengt mellom sjangrene, og i kveldens åpningsverk hører vi ham som komponist av et verk som forener flere sterke inspirasjonskilder hos ham.
Besetnings- og til dels uttrykksmessig er det ikke til å komme forbi at Herald, Holler and Halleluja har et visst slektskap med Fanfare for the Common Man av Aaron Copland, samt at Marsalis var inspirert av Duke Ellingtons Black, Brown and Beige.
Marsalis foretar nærmest en musikalsk flanering gjennom stilarter i denne fanfaren, og i avslutningen får vi en besnærende swingavdeling med klare røtter i begravelsesmusikken som gjerne spilles under prosesjonene i New Orleans – byen hvor Marsalis selv er født.
Kunstnerisk forløsning, ramsalt kritikk og champagne
Tsjaikovskijs liv var langt fra enkelt, og i det homofobe tsarveldet levde han i frykt for at ryktene skulle gå om hans legning. Men ryktene gikk, og folk visste det. Skjønt, det gjorde ikke egentlig så mye, for Tsjaikovskij var et nasjonalikon. En stjerne. Likevel, i 1877 inngikk han plutselig ekteskap med den lettere eksentriske Antonina Miliukova. Hun hadde tidligere studert på Moskva-konservatoriet, og hadde til og med fulgt noen av Tsjaikovskijs klasser. Skjønt, hun var ingen stjerneelev, og han la aldri merke til henne – før hun sendte ham et godt gammeldags fanbrev.
Etter tre ukers bekjentskap giftet de seg. For Tsjaikovskij var det en overilt handling, og et håp om å få slutt på ryktene om at han var homofil. Likevel, katastrofen var et faktum: Han rømte fra bryllupet etter vielsen, og forholdet med Antonina forble platonisk livet ut.
Han måtte vekk. Først levde han et omflakkende liv i Tyskland hvor han skrev ferdig orkestreringen på symfoni nr. 4 og operaen Eugene Onegin. Guts til å gå i gang med nye og store prosjekt hadde han imidlertid ikke, og sammen med sin bror, Modest inntok han bydelen Clarens i Montreaux. Han begynte på en pianosonate, mer av pliktfølelse enn noe annet.
Men så dukket forløsningen opp: 14. mars ankom den unge fiolinisten Josef Kotek. Han studerte da i Berlin med den legendariske Joseph Joachim, og hadde tidligere vært blant Tsjaikovskijs musikkteoristudenter i Moskva. I selskap med Kotek steg Tsjaikovskijs humør betraktelig, og de to spilte blant annet et arrangement for piano og fiolin av Eduard Lalos Symphonie espagnole.
Etter bare tre dager sammen med Kotek la Tsjaikovskij vekk pianosonaten, og begynte å jobbe med en konsert for fiolin og orkester. Og nå løsnet det virkelig! Det tok bare elleve dager å komponere ferdig skissene for konsertens hovedstruktur og temaer, og med Kotek i nærheten hadde Tsjaikovskij til enhver tid en tilgjengelig musikalsk sparringpartner som kunne hjelpe med utformingen av solopassasjene.
Det var også på denne tiden at Tsjaikovskij, gjennom Kotek, fikk kontakt med den styrtrike enken Nadezhda von Meck. Hennes mann hadde vært jernbanemagnat, og hun satt nå på en formue. Kotek framsnakket Tsjaikovskijs musikk etter alle kunstens regler, og hennes beundring for verkene var svært stor. Ja, faktisk såpass at hun lovet å alltid støtte ham, og ikke minst: Alltid hjelpe ham med penger. Mye penger.
Dermed kunne han si opp jobben ved konservatoriet, og heller leve et temmelig ekstravagant liv, som nå ved den solglitrende Genevesjøen, og krydre tilværelsen med champagne – på von Mechs regning. Interessant nok skulle de to aldri møtes, men gjennom brev beholdt de en fin og unik kontakt.
Hva angår selve konserten er 1. sats skrevet i en litt løs sonatesatsform: Etter en kort orkesterintroduksjon gjør fiolinisten sin entre med lekre, nesten resiterende passasjer før første tema presenteres. Tsjaikovskij låner ellers et grep fra Mendelssohns e-mollkonsert, for 1. satsens solokadens kommer mot slutten av gjennomføringsdelen (og ikke i reprisen, som er vanlig). Dette skaper en lekker spenning i komposisjonen: Man skal virkelig lete lenge etter en vakrere overgang enn når solisten slutter på en høy trille, og hovedtemaet gjenintroduseres i fløyten – og vi lander florlett og trygt i satsens reprise.
Den opprinnelige 2. satsen ble byttet ut, og er nå det første av tre stykker for fiolin og piano utgitt under tittelen Souvenir d’un lieu cher.
Isteden komponerte Tsjaikovskij en Canzonetta, noe som bare underbygger verkets temmelig sangbare, melodiske kvaliteter. Satsen, som går i g-moll, tilfører det ellers så solfylte og smilende verket et klarere anstrøk av sentimentalitet.
Finalen åpner med et smell, og etter en kort resitativisk passasje hos fiolinisten kastes vi ut i jagende og energiske rytmer hentet fra en trepak, en russisk folkedans. Satsen rundes av med gnistrende virtuoseri og energi, ikke ulikt tilsvarende dansesatser vi finner i Nøtteknekkeren.
Så får det heller være at premiereresponsen i sin tid var heller laber. Etter urframføringen i 1881, hvor Adolf Brodsky var solist, mente den noe polemiske musikkritikeren Eduard Hanslick at Tsjaikovskijs fiolinkonsert var et så slett verk at «øret kan høre at det stinker.» Og for all del, oppladningen med kort prøvetid var langt fra ideell da Wienerfilharmonikerne akkompagnerte Brodsky, og symptomatisk nok skal de nølende musikerne ha spilt det meste pianissimo.
Samtidig skal vi ikke se vekk fra at stivsnippede wienere kan ha blitt noe rystet over verkets friskhet og djerve rytmer.
I dag er konserten blant de absolutte hjørnesteiner i repertoaret, og en favoritt hos både fiolinister og publikum.
Orientalske rytmer og impulser
Nikolai Rimskij-Korsakov var blant de toneangivende russiske komponistene ved århundreskiftet. Som medlem av «De fem» eller «de fem mektige» (foruten ham selv, Alexander Borodin, Cesar Cui, Milij Balakirev og Modest Musorgskij) hadde de en klar agenda om å skape en russisk nasjonalmusikk.
Skjønt, i en stadig mer globalisert verden var det helt vanlig å hente inspirasjon fra andre kontinent og kulturer, og i kveldens verk, Sheherazade skal vi til fortellingene fra 1001 natt.
Den noe barbariske sultan Shahyrar har en oppsiktsvekkende besettelse: Han dreper sine koner den første natten i ekteskapet. Sheherazade er den kvinnelige hovedrollen som klarer å hamle opp med ham, simpelthen fordi hun klarer å holde ham i ånde: Hver kveld begynner hun på en fortelling; noen av dem om kjærlighet, andre om moral, men hun passer på å holde det så spennende at når morgenen kommer, vil han høre mer. Og slik holder Sheherazade på til det blir 1001 natt – derav tittelen. På den måten sparer hun også livet til mang en kvinne.
I Rimskij Korsakovs fantastiske symfoniske dikt fra 1888 var den opprinnelige ideen at den musikalske fortellingen skulle være av en mer generell karakter. Han skrev selv at planen var en inndeling i preludium, ballade, adagio og finale.
Isteden fikk hver av satsene navn etter en av fortellingene fra de arabiske netter. Men, som komponisten også sier: «Målet er at lytteren, dersom han liker musikken min, skal sitte med inntrykket av at dette uten tvil er et verk med et orientalsk narrativ, og ikke bare fire satser som er satt sammen fordi de deler tematisk materiale.»
Verket ble, ikke overraskende, svært godt mottatt. De vakre melodiene, den fargerike orkestreringen og det eksotiske bakteppet traff den senromantiske programmusikkmoten perfekt. Sergei Diaghilev satte den opp som ballett med sitt kompani Ballets Russes i Paris i 1910 da La Belle Epoque-æraen var inne i sin skumringstime. Skjønt, denne tidsånden hadde gjort det sosialt akseptert å hengi seg til orientalsk drømmeri. Og kanskje booket de velbemidlede blant dem en tur med Orientekspressen etterpå. Den gikk opprinnelig fra Paris til Konstantinopel, og åpnet i 1889 – året etter premieren på Korsakovs eksotiske verk.
Tekst: Frode Skag Storheim