Ragnhild Hemsing med BFUng
Torsdag 25. april kl. 19.30 i Grieghallen
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Risto Joost dirigent
Ragnhild Hemsing fiolin
Eino Tamberg (1930-2010)
Avafanfaarid (Opening Fanfares) (3’)
Philip Glass (1937)
Fiolinkonsert nr. 1 (30’)
Sats 1
Sats 2
Sats 3
Ragnhild Hemsing solist
Pause
Johannes Brahms (1833-1897)
Symfoni nr. 1 i c-moll, op. 68 (46’)
Un poco sostenuto – allegro
Andante sostenuto
Un poco allegretto et grazioso
Adagio – piu andante – allegro non troppo, ma con brio
OM DE MEDVIRKENDE
RISTO JOOST er en allsidig dirigent med solid erfaring. Repertoaret hans strekker seg fra barokkmusikk til samtidsmusikk. Siden 2020 har han vært kunstnerisk leder og sjefdirigent for Theatre Vanemuine Tartu. De siste årene har Risto dirigert flere ledende orkestre, som Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, MDR Sinfonie Orchester Leipzig og Mariinsky-orkesteret i St. Petersburg. Han har samarbeidet med korensembler som RIAS Kammerchor, Rundfunkchor Berlin, det svenske radiokoret, og Estonian Philharmonic Chamber Choir.
Opera er kjernen i Ristos dirigentkarriere, og på hans repertoar inngår blant annet L’elisir d’amore, La Traviata, La Bohème, Tosca og I Capuleti e i Montecchi. Hans diskografi består blant annet av Haydn-innspillinger med Tallinn Chamber Orchestra, Peeter Vähi med Latvian National Symphony, Arvo Pärt med Netherlands Chamber Orchestra samt flere innspillinger med Estonian National Symphony, Tallinn Chamber Orchestras og Netherlands Chamber Choir.
Risto studerte ved musikkonservatoriet i Estland og ved Universität für Musik und darstellende Kunst i Wien. I 2008 ble han uteksaminert fra det kongelige musikkonservatoriet i Stockholm, der han tok en mastergrad i orkesterledelse med Jorma Panula.
RAGNHILD HEMSING (foto: Kaupo Kikkas) er godt kjent blant vårt publikum, nå sist som medvirkende i operetten Flaggermusen. Hun har også medvirket på De Unges Konsert og turnert med Bergen Filharmoniske Orkester i Polen. I inneværende sesong har hun stor turneaktivitet i Europa, og har blant annet framført Geirr Tveitts andre hardingfelekonsert med Regensburg Filharmoniske Orkester i Tyskland. Med det polske nasjonale radiosymfoniorkesteret i Katowice bidrar hun i et spesialarrangement av Griegs Peer Gynt.
Hemsing er Festspillene i Bergens residensmusiker dette året, og hun er dermed den første Hardingefelemusikeren som får dette oppdraget. Hun vil spille på flere konserter, blant annet med musikere som Mathias Eick, Mats Eilertsen, Tor Espen Aspaas og Barokkanerne. Hun vil også medvirke i konsertforestillingen Griegs Peer Gynt sammen med Bergen Filharmoniske Orkester.
Ragnhild har gitt ut flere cder, blant annet en med Bergen Filharmoniske Orkester og Eivind Aadland, hvor konserter av Max Bruch, Geirr Tveitt, Johan Svendsen og Sigurd Lie inngår.
OM PROGRAMMET
Estisk festmusikk
Kveldens konsert starter med Åpningsfanfarer, eller på estisk Avanfanfaarid, av den estiske komponisten Eino Tamberg. Han var en svært markant skikkelse i estisk musikkliv, og i tillegg til å undervise i komposisjon ved konservatoriet i Tallinn var han produktiv som komponist. Han var en del av en anti-romantisk bevegelse av estiske komponister i etterkrigstiden, og verkene hans dukker jevnlig opp i konsertsaler også utenfor hans moderland. Han har skrevet operaer, symfonier og konserter for blant annet saksofon, trompet og cello. Verket vi hører av ham i kveld ble påbegynt i 1975, og fullført i 2001.
«Den er til pappa»
Philip Glass er blant de moderne klassiske komponistene som gjennom sin minimalistiske stil har vært med på å skape orkestermusikk og opera som plukker opp den tonale tråden. Fiolinkonsert nr. 1 var hans første fullskala verk i konsertformen, og Glass forteller åpenhjertig at målet var å skape musikk som var tilgjengelig.
Den ble bestilt av den amerikanske fiolinisten Paul Zukofsky, og urframført i april 1987. Opprinnelig var tanken til Glass å skape et femsatsig verk, men etter hvert som prosessen skred fram, så Glass at den klassiske tredelte formen var mer passende.
I den første satsen opptrer en serie med pulserende akkorder som et gjennomgående element. Den nedadgående bassen er også svært karakteristisk, og ligger under som et ostinat store deler av satsen. Solostemmen veksler mellom vakre, sangbare melodier og mer virtuose arpeggioer.
Midtsatsen, med sine treblåsere og slagverkinstrument, har et mer distinkt drivende og nesten orientalsk preg. Solisten slår seg løs med en rekke brutte akkorder, som svares i orkesteret. Den suggererende dansen roer seg ned inn mot overgangen til finalen. Denne åpner enda mer energisk enn forgjengeren, og har et noe latinamerikansk preg. En tradisjonell bravurslutt får vi dog ikke i dette verket: Den rolige avslutningen var bestilt av Zukofsky, og runder det hele av i en ettertenksom tone.
Glass sa selv at han skrev konserten med sin far i tankene, og ville skape noe han kunne likt: «Pappa var en veldig snill og klok mann, han hadde overhodet ikke musikkutdannelse av noe slag, men han var av den typen som fyller konsertsalene. Den låter tilgjengelig, og det er meningen. Den er til pappa.»
Med Beethoven kikkende over skulderen
Som 20-åring ble Johannes Brahms introdusert for musikkverden gjennom en artikkel Robert Schumann skrev i sitt magasin «Neue Zeitschrift für Musik.» I panegyriske ordelag ble Brahms hyllet som den sanne arvtager innenfor den klassiske musikken: «Hvis han hever sin magiske tryllestav der hvor kreftene i et kor og orkester forenes, kan vi vente oss enda mer fantastiske glimt av mysteriene i den åndelige verden,» skrev Schumann. Disse rosende vendingene var åpenbart ment oppbyggelig og til inspirasjon, men ikke minst kan de ha forsterket den unge Brahms’ usikkerhet.
Han fikk ikke noen enkel oppvekst, den godeste Johannes. Det var småkårslig i Hamburg hos familien Brahms, og som ung voksen livnærte han seg blant annet ved å være taffelpianist på byens bordeller. Dette har nok også ødelagt hans forhold til kvinner, og bidratt til at han ikke klarte å knytte seg til dem fysisk. Det lå i kortene at Brahms skulle forsøke å skrive en symfoni, men oppgaven tynget ham veldig. Han var notorisk i sin perfeksjonisme, og omarbeidet skisser og materiale mange ganger før et verk ble ferdig. Førstesymfonien er et eksempel på dette: Han begynte å arbeide med den så tidlig som i 1854, men den endte opp som en sonate for to piano. Men ikke bare det, den la også grunnlaget for det som ble hans pianokonsert nr. 1 i d-moll. Og det er et nyttig spor her. For det var i 1854 at Brahms for første gang hørte Beethovens 9. symfoni – også den i d-moll. Frøet var sådd. Likevel skulle det gå lang tid før verket endelig ble ferdig: Først i november 1876 fikk verden høre det første gang. Årstallet sammenfaller artig nok med urframføringen til et annet epokegjørende tysk verk, som hadde tatt enda lengre tid å skrive: Wagners Nibelungenring.
Uansett, for den klassisistisk funderte Brahms var symfonien selve lakmustesten, den siste svenneprøven han følte han måtte gjennom. Han hadde skrevet sonater, svære kammerverk, serenader for orkester og sitt tyske rekviem. Bare symfonien manglet.
Den fikk en strålende mottagelse da den ble urframført, og er fortsatt en av de mest spilte og avholdte av de romantiske symfoniene. Formmessig er den ganske strengt klassisk bygget opp, men den velkjente, majestetiske åpningen ble tilføyd senere. Her hører vi et eksempel på hvor mesterlig Brahms håndterte kontrapunktisk skriving: Strykerne går oppover, treblåserne nedover, og veves sammen i et lyrisk og intenst lydbilde. 1. sats beholder sin dramatiske grunnkarakter, og den kanskje aller mest gripende oppbygningen får vi når gjennomføringen går inn i reprisen.
2. sats viser en annen og høyt skattet side av Brahms: Hans sarte og lengselsfulle lyriske linjer, med innadvendt og naken sårhet. Mye av den lyriske linjen videreføres i 3. sats, en mild scherzo hvor Brahms lar den søte klarinetten få herlig spillerom.
I finalen setter han kronen på verket. Etter en mørk innledning får vi en hornsolo som maner til oppvåkning. Denne videreføres av fløyten, før flere messingblåsere slutter seg til i en koralaktig passasje. Og så, da: Temaet som fikk den notoriske kritikeren Eduard Hanslick til å kalle dette for «Beethovens 10.» For visst minner det om An die Freude, men Brahms er ingen epigon. Snarere er det snakk om at han endelig, som 43 år gammel mann, har besteget det symfoniske fjellet – over 50 år etter at Beethoven skrev sin siste. Og melodien Brahms har skapt er heller en måte å hilse pent med hatten til sin forgjenger, og i trygg forvisning vite at han endelig greide å skrive en symfoni!
Tekst: Frode Skag Storheim