Leonidas Kavakos spiller Bach
Fredag 12. april kl. 19.30 i Håkonshallen
Leonidas Kavakos fiolin
Johann Sebastian Bach (11685-1750)
Partita nr. 3 i E-dur for solo fiolin BWV 1006
Preludium
Loure
Gavotte en Rondeau
Menuett I og II
Bourrée
Gigue
Sonate nr. 2 i a-moll for solo fiolin BWV 1003
Grave
Fuga
Andante
Allegro
Pause
Sonate nr. 3 i C-dur for solo fiolin BWV 1005
Adagio
Fuga: Allabreve
Largo
Allegro assai
LEONIDAS KAVAKOS (foto: SONY) er anerkjent som en av verdens ledende fiolinister. Han samarbeider tett med en rekke ledende orkestre, som Berliner Philharmoniker, Royal Concertgebouw Orchestra, London Symphony Orchestra og Gewandhausorchester Leipzig. I den senere tid har han også opparbeidet seg en solid profil som dirigent, og har blant annet ledet orkestre som New York Philharmonic, Houston Symphony, Dallas Symphony, Gürzenich Orchester, og Wiener Symphoniker. I inneværende sesong er Kavakos solist med blant annet Chicago Symphony Orchestra og Riccardo Muti. Han vil også være solist med flere europeiske orkestre, som Wien Symphoniker og Gewandhausorchester Dresden.
Kavakos har en eksklusiv kontrakt med Sony Classics. I 2022 ga han ut ‘Beethoven for Three: Symfonier nr. 2 and 5’ arrangert for trio, med Emanuel Ax og Yo-Yo Ma. Kavakos vokste opp i Athen hvor han i dag kuraterer og leder årlige mesterklasser i fiolin- og kammermusikk. I forrige sesong var han solist med Bergen Filharmoniske Orkester i Martinus fiolinkonsert nr. 2. Han spiller på en ‘Willemotte’ Stradivarius violin fra 1734.
OM PROGRAMMET
Uforutsigbarhetens forutsigbarhet
Hvordan kan det ha seg at Bachs musikk fortsatt trollbinder oss? Mange av verkene hans er nå over 300 år gamle, men likevel: Hans pasjoner, orgelfuger, suiter, Brandenburgkonserter, små og store stykker for tasteinstrumenter, kantater og ikke minst; hans vidunderlige verk for solostrykere forblir en sentral del av vår kultur og vår vestlige identitet.
«Alle musikere tror ikke på Gud, men alle tror på Bach» sa den argentinske komponisten Mauricio Kagel, og dette utsagnet aksentuerer noe vesentlig: For om Bach var et multitalent, var han også en kirkens mann. «Den 5. evangelist,» som han gjerne kalles, skrev i perioder av livet en ny kantate til hver søndag. Han var en ubestridelig ener og virtuos på alle datidens tasteinstrumenter: Fra det spinkle klavikord (som ifølge Andras Schiff var hans favorittinstrument) til cembalo med både ett og to manual, til instrumentenes dronning: Kirkeorgelet. Portrettene som finnes av han, forteller om en alvorlig mann. En seriøs mann. Lutheraner og tysk. Hardtarbeidende og gudfryktig, men for himmelens skyld, han må ha vært mer enn det. For om barokkens tidsånd var preget av fromhet og orden, skal vi ikke se vekk fra at han var en lidenskapelig mann. Hvordan skal du ellers få til sammen 20 barn fordelt på to koner?
Vi har lett for å se på ham som en slags protestantisk helgen. En mann hvis begavelse var så enorm at han umulig kan ha vært helt menneskelig. Men ved å sette ham på en slik marmorsokkel fritar vi ham i praksis for sitt geni, og vi forstår ham neppe noe bedre.
For Bach var et resultat av en streng gudstro, ja, men han var også en konstant nysgjerrig mann som studerte alt han kom over av musikk, især fra Frankrike og Tyskland. Han plukket opp stilmessige ting, og integrerte det i sin egen musikk. Han skrev suiter med franske impulser, en solokonsert for tasteinstrument «etter den italienske smak,» og Arcangelo Corellis triosonater og fiolinteknikk fikk enormt mye å si. Dessuten skrev han orgelkonserter basert på fiolinkonserter av så vel Antonio Vivaldi som Johann Ernst. Sistnevnte var hertug av Sachsen-Weimar, og en musikalsk begavelse av et såpass kaliber at Bach fant det verdt å bruke noen av stykkene hans.
En interessant motsetning, eller kanskje vi skal kalle det berikelse, er at Bachs musikk på mesterlig måte forener det sakrale og det sekulære. For om både fuger, arier og korsatser kan være aldri så åndelige og himmelropende, er de også i stor grad dansesatser. Dette er også gjeldende i soloverkene for fiolin som Kavakos spiller for oss.
Partita nr. 3 i E-dur er formmessig nært beslektet med de franske suitene. Vi møtes først av et italienskinspirert preludio, med sine springende 16-deler og virtuose bruk av bueteknikk. Deretter en loure, som for øvrig er en av bare to slike danser i hele Bachs produksjon (den andre finner vi i fransk suite nr. 5 i G-dur). Så følger en nokså velkjent gavott, to korte menuetter og en bourrée, før den rundes av med en elegant gigue.
Sonate i a-moll har med sine fire satser mer til felles med Corelli sine triosonater. Alle de tre sonatene Bach har for solofiolin starter med en langsom sats, har en lang fuge som 2. sats, og slutter med en hurtig og virtuos finale. Men den mest spesielle satsen i a-mollsonaten er likevel kanskje dens andante. Her viser Bach sine mesterlige evner når han for solo fiolin klarer å skrive både den gående pulsen som akkompagnerer, og den syngende melodien på toppen – som i praksis gjør dette til en fullverdig duett.
Sonaten i C-dur åpner med sats som, gjennom sin melodiføring, puls og brutte akkorder kan minne om en arie fra en messe eller kantate. Den etterfølgende fugen er stort anlagt, men noe lettere i karakteren. På overbevisende måte demonstrerer Bach her hvordan et soloinstrument med fire strenger fint kan spille en trestemt fuge. Så følger largo-satsens ro og hvileskjær, hvor kontrapunktisk kompleksitet viker for en mer yndig melodiføring. I siste sats får vi sonatens eneste hurtige del, hvor virtuoseri og livsglede slippes løs i rikt monn.
Så kan man, etter å ha hørt alle disse verkene, la seg forbløffe over både solistens virtuoseri og komponistens helt sublime skaperkraft. Og så kan man, slik mange har gjort, la seg fascinere av hvordan Bachs musikk stadig griper oss. For med sin tonalitet, sine helt logiske akkordrekker og melodilinjer, er den så utrolig forutsigbar – samtidig som den ikke er det. Du tror hele tiden du vet hvor han skal neste gang, men du får stadige overraskelser: Det var ikke den akkorden, det var en annen. Men akkurat den passet perfekt til å bringe musikken inn i et nytt rom, i en ny spenning, en ny dissonans og en ny vending. Og slik forblir Bachs musikk alltid forutsigbart uforutsigelig.
Tekst: Frode Skag Storheim