Mahlers niende symfoni
Torsdag 15. og fredag 16. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Sir Mark Elder dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Gustav Mahler Symfoni nr. 9
TETT PÅ I FOAJEEN
18.45: Introduksjon til konserten ved Gunnar Danbolt
OM DE MEDVIRKENDE
SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.
Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera.
Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en kritikerrost cd med Frederick Delius’ Eine Messe des Lebens.
Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.
OM PROGRAMMET
Symfonisk punktum
Forfatteren Stuart Feder sa at «Mahler hadde en livslang romanse med døden.» Ikke bare i sitt kunstnerskap, men også på daglig basis. Han var en svært sensitiv mann, og i veldig mange av sine verk lar han døden være et tema. Noen ganger beseires den, som i Oppstandelsessymfonien (nr. 2); Das Lied von der Erde avsluttes med «Der Abschied,» et håpets farvel til jorden, og så klart: I den monumentale nr. 8, hvor kolossale krefter forenes og synger om at det jordiske og forgjengelige skal svinne hen, og reddes av Guds nåde.
Men hva da med nummer 9? Den vanskelige, myteomspunnede symfoni nummer 9?
Mahler var en overtroisk mann, og var overbevist om «den niendes forbannelse.» Schönberg var en av de som satte fart i myten. Man mente at komponister som Beethoven, Schubert, Dvorak og Bruckner fikk en slags skjebnens dødsdom straks de hadde komponert ni symfonier. Dette er også noe av grunnen til at Mahler nektet å gi Das Lied von der Erde tittelen symfoni nr. 9, selv om det i praksis er et symfonisk verk. Han prøvde endatil å beseire den påståtte niendes forbannelse ved å gå i gang med symfoni nr 10 – et verk som lå ufullendt da han døde, bare 51 år gammel.
På mange måter er Mahlers 9. symfoni et avsluttende kapittel, ikke bare for ham selv, men også for en lang tradisjon som strekker seg helt tilbake til Joseph Haydn. Fra Haydn skrev sin første symfoni i 1759, og til han fullførte sin 104. innen genren (et apropos til at den niendes forbannelse slett ikke gjelder alle!), via Mozart, Beethoven, Schubert, Schumann, Mendelssohn, Brahms og Bruckner ble symfonien gjenstand for rivende utvikling. Men trass i skiftende trender ble den aldri helt glemt, og det var alltid komponister som søkte å utvikle den videre. Blant de siste i denne rekken av sentraleuropeiske toneskalder, var Gustav Mahler.
Hans 9. symfoni ble komponert i 1908-09, og rent formelt følger den en 4-satsig struktur. Men der stopper egentlig forbindelsene. Vi er vant til at yttersatsene i en symfoni er hurtige, men Mahler snur nå på dette: Den første satsen er en andante commodo (gående og avslappet), og starter med det Leonard Bernstein mener er Mahlers uregelmessige hjerterytme. Her strekkes det tonale til ytterpunktene. I tillegg forsterkes følelsen av musikalsk avskjedsbrev når Mahler siterer temaet fra Beethovens «Avskjedssonate», Das Lebewohl, op. 81.
2. sats viser hvor motsetningsfylt Mahler var. Fra den stort anlagte og patosfylte 1. sats får vi her en serie av rustikke danser som innledes av en nesten lirekasseaktig ländler. Her viser Mahler seg fra en leken, men også sarkastisk og nesten bisarr side. Kanskje er det modernitetens evolusjon han utforsker, hvor hans indre motsetninger drar ham i alle slags retninger. Det finnes et ofte gjengitt sitat av ham som understreker dette: «Jeg er trefoldig hjemløs i verden: Som bøhmer i Østerrike, som østerriker i Tyskland, og som jøde i hele verden.» Mahler var et musikalsk vidunderbarn, og var tidlig svært dyktig som dirigent. Likevel, som Stefan Zweig forteller i boken «The World of Yesterday,» skapte det «stor oppstandelse i hele Wien da Mahler ble utnevnt til dirigent for operaen i en alder av 38, og man ristet på hodet over at «en så ung mann» kunne få en slik stilling.»»
At Mahler var jødisk i en by med sterk antisemittisme gjorde det hele enda vanskeligere, og kritikerne sparte ikke på kruttet da de anmeldte verkene hans. Kommentarer som «dissonanser, kakofoni, langtrukkenhet, monstrøsitet, formløshet og hysteri» florerte, men ikke minst: Dette var «jødeskvalder.»
3. sats har tittelen Rondo-Burleske, og her viser Mahler sitt kontrapunktiske virtuoseri i en heseblesende dobbelfuge. Burleske-tittelen må ikke bare leses som et ønske om å tilføre noe komisk, men også noe hysterisk og nesten manisk: Barokk kontrapunkt og dans møter 1900-tallets dissonanser og modernitet. Gammelt og nytt, om enn ikke i skjønn forening, så i alle fall i et krast sammentreff.
Og der Mahler innledet symfonien med en langsom sats, får vi det også i den avsluttende finalen. Men ikke bare det, den er «Sehr langsam und noch zurückhaltend» - «Svært langsom og tilbakeholdt.»
Et særmerket kjennetegn for mye av Mahlers musikk er de storslagne oppbygginger til sistesatsenes klimaks; til verkets, komponistens og menneskets seier.
Men i symfoni nr. 9 er det ikke noen slik oppløfting.
Verkets finale er alene nesten like lang som en Beethoven-symfoni, og det er som om tiden opphører å eksistere de siste minuttene:
«Adagissimo» skriver han i noten, før neste tempoindikasjon er «Langsam.»
«Zögernd» - nølende. «Äusserst langsam.» Og til slutt: «Ersterbend» - hendøende…
Som en epilog til denne siste av Mahlers symfoniske romaner kan det være oppklarende å sitere komponisten Alban Berg. Han så ikke verket som noen avskjed, som noen død, eller som en resignasjon. Heller tvert imot. Han mente at Mahlers symfoni hadde en «ekstraordinær kjærlighet til jorden.»
Og, skriver han: «Igjen, for siste gang, vender Mahler seg til jorden – ikke til kamp eller til store bragder, men ene og alene til naturen.»
Tekst: Frode Skag Storheim