Leif Ove Andsnes spiller Beethoven
Onsdag 21. og torsdag 22. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Edward Gardner dirigent
Leif Ove Andsnes piano
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Ludwig van Beethoven Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»
Rosali Grankull Identitetshandlingar i C-dur (Norgespremiere)
Pause (25')
Carl Nielsen Symfoni nr. 5
OM PROGRAMMET
Musikkens fysikk
«Jeg ville løfte fram musikkens egen fysikk og bevegelser gjennom sameksistens av klang og pitch. Alle lydene har intensjoner og retning fremover,» sier komponist og Pauline Hall-konkurransevinner, Rosali Grankull (f. 1984) om verket Identitetshandlingar i C-dur.
«En C-dur plukkes fra hverandre til mikroskopiske biter, som igjen blir til klanger. Klangen er et tegn på liv, det pustende og på forandring. Verkets tittel refererer til troen på at musikk er noe av det fremste og fineste vi mennesker har til felles.»
Hun forteller også at da hun komponerte verket brukte hun mye tid på å reflektere over hvor hennes praksis befinner seg i den klassiske kunstmusikktradisjonen, og hvordan den påvirkes av samtidens kontekst. «Jeg spurte meg selv om det er mulig å skrive ikke-hierarkisk for orkester, og hvordan verket kan få sin egen identitet. For meg er musikk den menneskelige aktivitet, og menneskene er musikkens orgelpunkt.»
Grankull har også mottatt Lilla Christ Johnson-prisen 2023 for kveldens verk.
Et heroisk punktum
Kanskje visste han det, innerst inne, da han skrev sin femte pianokonsert, at dette kom til å bli hans siste. Han hadde selv urframført nr. 4 i G-dur på en konsert i Wien i 1808, en kveld som for øvrig også rommet verdenspremieren for hans 5. og 6. symfoni og Korfantasien, op. 80.
Men for Beethoven var hørselen nå så skrantende at å spille solostemmen i en klaverkonsert ikke ville la seg gjøre. Til Wien-premieren i 1812 fikk Beethovens stjerneelev, Carl Czerny oppdraget som solist i verket som senere fikk kallenavnet «Keiserkonserten» - en tittel Beethoven selv neppe ville ha funnet på.
Beethoven begynte å komponere pianokonsert nr. 5 i 1809 da Napoleons armé marsjerte mot Wien, og han skrev til sin forlegger i juli samme år at rundt ham var det bare «trommer, kanoner, soldater og alle slags lidelser.»
Og visst er det noe storslagent, heroisk og kanskje til og med militant over denne konserten, som deler toneart med symfoni nr. 3 – Eroica. Men som vi vet, Beethoven strøk dedikasjonen til Napoleon på sin tredje symfoni, og det finnes ingen sikre kilder som knytter den 5. pianokonserten til noen keiser – snarere tvert imot. Den er dedikert til erkehertug Rudolph av Østerrike, som igjen var bror til keiser Franz II. Begge disse måtte flykte i forbindelse med krigen, ja sågar Beethoven dro ut av Wien da ting stod på som verst. Trolig er navnet «Keiserkonserten» oppstått fordi en eller annen har uttalt noe i den retning av at verket er «som en keiser blant pianokonsertene.»
Første sats er den lengste av alle Beethovens åpningssatser i genren, og selv om den følger en standard sonatesatsform er det likevel flust av nyskapende elementer her. Bare hør hvordan solisten kastes ut i manesjen som en rakett etter åpningsakkorden! Vel hadde Beethoven latt den fjerde pianokonserten begynne med solisten alene, men da var det i en lavmælt tone. Her er solisten den store helten, og svarer umiddelbart den store Ess-durakkorden med en utskreven kadens – noe vi vanligvis får mot slutten av satsen. Beethoven gjentar dette to ganger til: Stor orkesterakkord etterfulgt av virtuose passasjer, før orkesteret tar over og leder an inn i satsens hovedtema.
2. sats er helt spesiell. For å sitere Leif Ove Andsnes; «det er vanskelig å se for seg at denne musikken ble skrevet, det er jo som om den alltid har vært her.» Den enkle og dempede melodien skal ha vært inspirert av pilgrimshymner, og det er da også noe himmelstrebende og åpenbarende over solistens entre, med sine nedadgående skalaer og utsøkte ornamenter.
Beethoven leker seg så med temaet, før det svinner hen i eteren, som om man er i en drøm. En ørliten kromatisk forskyvning fra H til Bb bereder grunnen for den kommende finalesatsen: Små, hviskende fragmenter av hovedtemaet antydes, som i en skumring, og så! Med et smell er konsertens rondo i gang, hvor Beethoven virkelig ikke sparer på noe hva angår virtuoseri eller livsglede – et tankekors i grunn, når vi vet at hans døvhet bare ble verre og verre. Han henfalt aldri til selvmedlidenhet, men skrev isteden musikk som fortsatt griper oss, og som ber oss om intenst å lytte.
Symfonisk Sisyfos
Som en oppfølger til sin symfoni nr. 4, Den uutslukkelige, som avrundes med et intenst driv og dobbelt sett pauker, kommer Carl Nielsen med en symfoni uten tilnavn. Samme dag som 5. symfoni fikk sin premiere, 24. januar 1922, publiserte den danske avisen «Politiken» et intervju med Nielsen. Her fortalte han at «jeg har ikke klart å finne dette ene ordet som er dekkende for symfonien, uten å være for pretensiøst. Så jeg lot det være.» Han bedyrer at verket ikke har noen handling eller litterært narrativ, men avslører likevel en allegori hva angår den kreative prosessen, som får oss til å tenke på Sisyfos: «Jeg ruller en stein opp på en høyde i terrenget. Der ligger den stille. Energien er bevart i den – helt til jeg gir den et spark, som forløser den samme energien, og steinen ruller ned igjen.»
Verket er i to hoveddeler, i motsetning til de tradisjonelle fire. Dette var et helt bevisst grep fra Nielsens side, kort og godt i et forsøk på å beholde inspirasjonen og nerven. Han forteller: «I de gamle symfoniene hadde komponistene som regel sagt det de ville si i den store 1. satsen. Så kom en rolig andante, og deretter en scherzo hvor komponisten gjerne stakk kjepper i egne hjul ved å ta oss for høyt opp. Dermed var ideene gjerne oppbrukt når det endelig var duket for finalen. Ja, det skulle ikke forundre meg om Beethoven følte det samme da han endelig kom til korsatsen i symfoni nr. 9!»
Stilmessig blir Nielsens symfonier og solokonserter betraktet som en forlengelse av den romantiske tradisjonen, men de blir etter hvert blir mer og mer det musikkviteren John Henken kaller «personlig neo-klassisisme». Men Nielsen er også en modernist, for han var veldig opptatt av å utfordre de klassiske konvensjonene og formmessige skjemaer. Og det er slik hans uttalelse i Politiken må leses: Et ønske om å finne noe nytt i det gamle.
Et slikt nytt grep er det vi gjerne kaller «progressiv tonalitet,» altså at musikken ikke slutter i samme toneart som den begynte. Mahler benyttet seg også av dette, og gjennom 1800-tallet var det vanlig at komponister begynte et verk i moll og sluttet det i dur. Et velkjent eksempel er Beethovens skjebnesymfoni i c-moll, som slutter i C-dur.
Carl Nielsens 5. symfoni starter i en slags a-moll, hvor bratsjene roterer rundt tonene C og A i søken etter tonalitet. 2. sats er notert i A-dur, men åpner dramatisk i H-dur, mens verket rundes av med en triumferende Eb-dur.
Nielsen sa selv om denne symfonien at «jeg er blitt fortalt at den er annerledes enn sine forgjengere. Det hører jeg ikke selv. Kanskje er det sant. Jeg vet dog, at den ikke er så lett å få taket på, hverken for musikerne eller publikum. (…) Det er til og med blitt sagt at Arnold Schönberg bare kan pakke baggene, og ta med seg sine disharmonier. Mine er visstnok verre. Jeg synes dog ikke det.»
Tekst: Frode Skag Storheim