Bilder fra en utstilling
Torsdag 8. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Sir Mark Elder dirigent og introduksjon
Nelson Goerner piano
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Modest Mussorgskij (Ravel) Bilder fra en utstilling
Maurice Ravel Pavane for en død prinsesse
Maurice Ravel Pianokonsert for venstre hånd
Maurice Ravel Rhapsodie Espagnole
OM DE MEDVIRKENDE
SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.
Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera.
Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en kritikerrost cd med Frederick Delius’ Eine Messe des Lebens.
Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.
NELSON GOERNER (foto: Marco Borggreve) er en av vår tids store pianister. Han kommer fra Argentina, hvor han først studerte piano og vant førstepris i Franz Liszt konkurransen i Buenos Aires i 1986. Han dro så videre til Geneve, hvor han studerte med Maria Tipo ved konservatoriet der.
Goerner spiller med en rekke av verdens ledende orkestre, deriblant London Philharmonic, Orchestre de Paris, Los Angeles Philharmonic og Deutsche Kammerphilharmonie. Blant dirigenter han samarbeider med, kan nevnes Sir Mark Elder, Esa-Pekka Salonen, Neeme Järvi og Philippe Herreweghe.
Goerner er en etterspurt solist på flere av de internasjonalt anerkjente festivalene, som Festspillene i Salzburg, Edinburgh International Festival og Festival de Verbier. Han er også en ivrig kammermusiker og spiller jevnlig med Martha Argerich og Valeryi Solokov. Goerner har spilt inn en rekke cder, deriblant musikk av Brahms, Beethoven, Debussy, Schumann og Chopin. Flere av disse er prisbelønte.
OM PROGRAMMET
Erkeromantisk med en dash av impresjonistiske farger
Modest Mussorgskij og Maurice Ravel var pianistkomponister som på hver sin måte forsøkte å skrive musikk med impulser fra sine respektive hjemland. Dette var helt i den romantiske ånd, hvor en rekke land var på søken etter estetiske uttrykk i en identitetsskapende nasjonsbygging.
Kveldens program har også klaveret som fellesnevner: Ikke bare får vi en eventyrlig klaverkonsert for venstre hånd, men Mussurgskijs mesterlige musikalske galleribesøk er, i likhet med Ravels Pavane og Rapsodie Espagnol, opprinnelig klavermusikk.
Mussorgskij, som var et barn av en gammel russisk adelsfamilie, hadde en oppvekst hvor han tidlig lærte å spille piano, og gjennom salonger ble han eksponert for musikk av både Mozart, Beethoven og Rossini. Denne vestligorienterte dannelsen var helt vanlig blant tsarveldets overklasse, og han ble også, mot sin vilje, sendt i hæren for å ha en karriere der. Men om den formelle dannelsen var preget av korrekt etikette og en europeisk kanon, fikk han likevel i sin oppvekst overlevert den russiske folkesjelen fra barnepiken. Hun sang russiske folkesanger, og fortalte eventyr. Mussorgskij sa senere i livet at det var disse som inspirerte hans mesterlige improvisasjoner ved klaveret.
Parallelt med at han ble sendt på krigsskolen i St. Petersburg studerte han klaver ved konservatoriet, og han var en meget oppvakt elev. Etter hvert skulle han bli en del av «De fem» i det vi gjerne kaller «den mektige banden:» En gruppe russiske komponister anført av den noe autoritære Mily Balakirev, hvor de øvrige medlemmene var Nikolai Rimsky-Korsakov, Cesar Cui, Alexander Borodin og Mussorgskij. De bodde hadde alle samme agenda: Skape en distinkt nasjonal musikk.
Nå ble dog Mussorgskijs korte liv (han ble bare 42 år gammel) et brokete lappeteppe. Han etterlot svært mange verker ufullendt, var periodedranker, og moderne legevitenskap har konkludert med at han trolig hadde epilepsi. Så tvang den store landreformen av 1861 ham til – bokstavelig talt – å skifte beite, for denne gjorde at mange godseiere mistet sine nedarvede rettigheter. Resultatet ble at Mussorgskij for en tid arbeidet i land- og skogbruksdepartementet for å få endene til å møtes.
Kveldens verk, Bilder fra en utstilling, er et hans mest kjente. Det er også en hjørnestein i både klaver- og orkesterlitteraturen. Rent formelt er det et erkeromantisk eksempel på programmusikk; et verk som beskriver noe ikke-musikalsk.
Det er skrevet i 1874 til minne om den russiske maleren Victor Hartmann (1834-1873), og er en musikalsk beskrivelse av ti malerier og tegninger av ham. I dag er det kun de fem siste kunstverkene vi med sikkerhet vet hvordan så ut, og bildet av byporten i Kiev pryder ofte utgivelser eller notehefter av Mussorgskijs komposisjon.
I tillegg til de ti forskjellige satsene, eller bildene, er det en promenade-sats. Den spilles i innledningen, samt mellom de forskjellige bildene. Her hører vi hvordan betrakteren blir påvirket av hvert verk han beskuer, og den er notert i vekselvis 5- og 6-takt.
Verket som helhet er intet mindre enn en mesterlig komposisjon som i sine fantasifulle skildringer maner fram det storslagne, det groteske, det mørke og det lekne.
Da Ravel orkestrerte det i 1922 var det allerede arrangert for orkester flere ganger, men det er Ravels versjon som har vist seg mest populær, og det er den versjonen vi i kveld hører. Her viser Ravel seg som en virtuos arrangør med utsøkt instrumentering, noe den franske musikkviter og skribent Emile Vuillermoz bekrefter med følgende attest:
«Man får ikke inntrykk av at dette er noen annenhåndsverk. Instrumentene han har brukt for å oversette det og det bildet er så perfekt tilpasset (…). I Bilder fra en utstilling er Ravel like mye den skapende, som den tilpassende.»
Tidlig verk og superhit
Pavane for en død prinsesse, skrevet for piano i 1899 og orkestrert i 1901, er det første verket han fikk bred anerkjennelse for. Han var bare 24 år gammel da, og fortsatt lå alle de store og kjente verkene som Bolero (1928), Daphnis et Chloé (1912) og La Valse (1920) langt fram i tid.
Pavane er en gammel, langsom spansk dans, men verket beskriver ikke noe opptrinn til ære for noen død prinsesse. Ifølge Ravel selv likte han simpelthen bare «hvordan ordene klang sammen.»
En pianists skjebne og en komponists geni
Den østerriksk-amerikanske pianisten Paul Wittgenstein (1887-1961) opplevde den grusomme skjebne å miste sin høyre arm under 1. verdenskrig. Rett nok lot han ikke dette stoppe karrieren, snarere tvert imot: Han utviklet en sinnrik venstrehåndsteknikk, ja han tok endatil timer i boksing for å styrke sin gjenværende arm.
Wittgeinstein beskrives som en heller eksentrisk og lite hyggelig person, og ifølge hans egen familie manglet hans klaverspill både stil og smak. Men Wittgenstein satset, og han bestilte verk for venstrehånd av både Richard Strauss, Hindemith, Prokofiev, Britten – og Ravel.
Samarbeidet mellom Wittgenstein og Ravel kunne utvilsomt ha vært bedre. Det skal rett nok sies at Ravel la hele sjelen ned i dette verket, og han gikk gjennom venstrehåndsverk av både Czerny, Alkan og Weber for å finne inspirasjon. Det som vel å merke hjalp mest, var Camille Saint-Saens sine etyder for venstre hånd. Ravels konsert er en fantasifull, fargerik men utvilsomt mørk komposisjon. Den er i én sammenhengende sats, og ved hjelp av en kreativ bruk av hele klaverets register, brutte akkorder og lekre teksturer har vi fått en klaverkonsert som, hvis du lytter til den med øynene igjen, er vanskelig å forestille seg at er for bare én hånd.
Verket er halsbrekkende virtuost, og faktisk skal Wittgenstein – i mangel på raffinert nok teknikk – ha forenklet og tilpasset enkelte passasjer. Han spilte den første gang på en uformell soiré i Wien, hvor også Ravel var til stede. Wittgensteins «forenklinger» og «justeringer» gjorde at det formelig svartnet for komponisten, som igjen la grunnlaget for en gnistrende replikkveksling. Den sta Wittgenstein sa at «jeg er en gammel pianist, og den låter ikke bra.» Ravel svarte umiddelbart: «Jeg er en gammel orkestrator, og den låter akkurat slik den skal!»
Spanske røtter
«Han er mer spansk en spanjolene selv,» sa Manuel de Falla om Ravel. Moren kom fra den baskiske regionen, mens faren var sveitser. Noe som forsterket motsetningene ytterligere, var at Ravel selv hovedsakelig oppholdt seg i Frankrike, noe som åpenbart har vært med på å skape lengsler i ham.
Dessuten skal det sies, uten å på noen måte bagatellisere at Ravel hadde skjellsettende minner om spanske sanger og rytmer fra oppveksten, at spansk kultur og musikk var populært i Frankrike ved århundreskiftet. Bare tenk på Georges Bizets operaklassiker Carmen, eller Debussys Iberia. Det lå i kortene at Ravel kom til å søke spanske impulser til sin musikk.
Hans Rapsodie Espagnol er en suite i fire satser, og ble opprinnelig skrevet for 4-hendig piano i 1907. Ravel orkestrerte den deretter, og den ble urframført med orkester i mars 1908. I tillegg bør det nevnes at 3. sats, Habanera ble skrevet tilbake i 1895 som en del av suiten Sites auriculaires for to piano. Dette var et viktig poeng for Ravel. Dateringen ble overført til Rapsodie espagnol for å skape en presedens overfor Debussy, som på dette tidspunktet ikke hadde skrevet spanskinspirert musikk.
Rapsodie espagnol starter med Prelude á la nuit – Preludium til natten. Satsen er lavmælt, og strykerne spiller med dempede strenger gjennom hele.
Så følger Malaguena, som er inspirert av en flamenco fra Malaga, før Habaneraens sakte og lett slørede stemning tar sin plass i rampelyset.
Til slutt gir Ravel oss den spretne Feria, og denne satsen kan egentlig minne om musikken du hører når et gammelt cruiseskip kommer sigende forbi: Plutselig hører du dansen i hele sitt energiske velde!
Et stykke uti satsen, når musikken roer seg ned, lager fiolinene mjauende kattelyder. Under urframføringen var det etter sigende noen i salen som utbrøt: «Hvor er katten?»
Tekst: Frode Skag Storheim