Bruckners ufullendte
Torsdag 18. januar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Axel Kober dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 36 i C-dur «Linz»
Pause (25')
Anton Bruckner: Symfoni nr. 9 i d-moll
TETT PÅ I FOAJEEN
18.45: Introduksjon til konserten ved Gunnar Danbolt
OM DE MEDVIRKENDE
AXEL KOBER (foto: Christian Schoppe) har vært musikksjef ved Deutsche Oper am Rhein Düsseldorf/Duisburg siden 2009/2010. Her har han presentert et bredt repertoar som har spent fra Rameau og Händel, via Mozart og Wagner til Poulenc og urframføringer av helt nye produksjoner. I 2019 ble han utnevnt til musikksjef for Duisburg Filharmoniske Orkester. K
ober har vært en fast gjest ved festivalen i Bayreuth siden 2013, hvor han blant annet har ledet framføringer av Tannhäuser og Den flygende Hollender. Han har også et nært forhold til Statsoperaen i Wien, hvor han har blant annet dirigert kritikerroste framføringer av Wagners Ringsyklus. I inneværende sesong er han tilbake i Wien for å dirigere Strauss’ Rosenkavaleren og Puccinis Turandot.
Kober har også ledet orkestre som Deutsche Staatsoper Berlin, Bruckner Orchester Linz og Sinfonieorchester Basel. Kobert studerte direksjon i Würzburg, og fikk så engasjementer i Dortmund og Schwerin før han ble musikksjef i Mannheim og Oper Leipzig.
OM PROGRAMMET
Symfonisk gjestespill
«På tirsdag, altså den 4. november, skal jeg gi en konsert i teateret her. – og siden jeg ikke har tatt med meg en eneste symfoni, må jeg skrive en ny i all hast, for den må være ferdig til da.» Slik lyder deler av brevet Mozart skrev til sin far fra den østerrikske byen Linz, datert 31. oktober 1783. På bare fire dager ferdigstilte han et sjarmerende symfonisk mesterverk, med musikalske hilsener til både Haydn og fransk barokk.
Vi vet ingenting om hvordan konserten i Linz gikk, eller hvordan verket ble mottatt. Derimot ble det fremført to ganger året etter; i Burgtheater i Wien under et av Mozarts akademier (en form for abonnementskonserter), samt i Salzburg, hvor hans far, Leopold dirigerte. Her var mottagelsene svært gode.
Det er flere ting å bite seg merke i ved dette verket. For det første må vi huske på at Mozart som symfoniker i stor grad står i tradisjonen til Haydn: Veldig mange av de tidlige verkene innen genren er å betrakte som underholdningsmusikk.
Først som voksen skrev Mozart stort anlagte verk både i lengde og innhold, og det er et langt sprang fra hans 11-12 minutter lange symfonier fra ungdomstiden til de 4-5 siste, som avrundes med den monumentale nr. 41, med tilnavnet Jupiter.
Linz-symfonien hører til blant hans modne verk, og er svært fantasifullt, særlig når man tar i betraktning at han skrev det på bare fire dager. Her bruker han også, for første gang i en symfoni, et grep vi kjenner godt fra Haydn:
1. sats innledes med en langsom adagio. Denne har, med sine skarpe punkteringer, klare fellestrekk med de franske overtyrene fra barokken, og setter tonen med sine patosfylte musikalske standpunkt. 1. satsens allegro-del er energisk, nesten marsjaktig, noe Mozarts musikk i C-dur ofte er.
2. sats, en betagende andante i 6/8-takt, går i den pastorale tonearten F-dur. En og annen passasje i moll sniker seg inn, men aldri nok til å forstyrre helligdagsfreden.
Så følger en statelig menuett, før finalen plukker opp energien fra 1. sats, men her med en enda friskere og mer vigorøs brodd.
Den myteomspunnede niende
«Det ser ut til at grensen går ved den niende» skrev Arnold Schönberg i et brev, og bar dermed ved til bålet hva angår den påståtte forbannelsen rundt komponisters ni symfonier. For bevares, det er påfallende: Beethoven, Schubert, Dvorak, Mahler – og Bruckner – har alle det til felles at de på hver sin måte ikke greide å fullføre mer enn ni symfonier. Så er det selvsagt de som mener at Mahlers Das Lied von der Erde er en symfoni uten nummer, og at alle revisjonene Bruckner gjorde på sine symfonier til sammen er en symfoni alene.
Og så kan vi snu dette på hodet: Haydn skrev 104, Mozart 41 og Shostakovich fullførte 15 symfonier. Men hva angår Bruckners 9., og dens ufullendthet, er den et vitne om en gudfryktig og sårbar kunstner som ble innhentet av menneskelig forgjengelighet.
Det at vi i år feirer 200-årsjubileet til Anton Bruckner er kanskje det ekstra påskuddet vi alle trenger til å fordype oss mer i denne senromantiske, symfoniske tungvekteren. Han kom fra små kår, nærmere bestemt den lille byen Ansfelden, som i dag er en forstad til byen Mozart skrev sin 36. symfoni til, nemlig Linz.
Faren var musikklærer, og Bruckner lærte tidlig å spille orgel. Dette skulle komme godt med i hans karriere både økonomisk og kunstnerisk. Han var en hardtarbeidende og flittig komponist, og studerte sine forgjengeres verker inngående. Særlig var affiniteten for Beethoven sterk. Tidlig på 1860-tallet ble han introdusert for Wagners musikk, og etter å ha hørt Tannhäuser ble han fullstendig slått i bakken. Og trass i sin beskjedenhet tok han mot til seg og kontaktet Wagner, noe som førte til en givende brevkorrespondanse. Ja, Bruckner fikk også låne noter av den store musikkdramatikeren.
Men Bruckner var en sårbar mann, og en nærtagende kunstner. Han var særlig mottagelig for kritikk. Det er blant annet dette som gjorde at han brukte fem år av sitt liv på å revidere symfoniene nr. 1, 2, 3, 4 og 8.
Wagner-begeistringen skulle heller ikke bli uproblematisk. Én ting var å dirigere Wagners musikk, man da han begynte å gi ut sine egne symfonier ble han kritisert for å skrive lange, uoversiktlige verk. Det hjalp heller ikke at han ga symfoni nr. 3 tilnavnet Wagner; det hele virket som et tamt forsøk på å importere Wagners stil til det symfoniske formatet.
Da Bruckner flyttet til Wien i 1868 for å ta over som lærer i musikkteori på Wien-konservatoriet, fikk hans symfoniske produksjon hovedsakelig to hovedfiender: Wienerfilharmonikerne, som både skjelte ut musikken hans og beint fram saboterte framføringene, samt den markante musikkritikeren Eduard Hanslick. Han var kjent som et rimelig polemisk talerør for den klassisk-romantiske musikken som han holdt høyt, og var ditto avvisende til den nytyske linjen med komponister som Liszt, Wagner og nå også Bruckner.
I det hele tatt var det lite ved denne stillferdige, landsens organist-komponisten som harmonerte med den romantiske kunstnermyten. «Håndverkskomponist» ble han sågar kalt, men det var nettopp ved sitt utrettelige studium at han ble den symfoniske mester han, trass sine kritikere, utviklet seg til å bli.
Og heldigvis kom suksessen. Hans 7. symfoni ble svært godt mottatt, og det siste tiåret av sitt liv fikk han stadig flere positive anerkjennelser.
Men så var det denne 9. symfonien, da.
Han hadde tiltagende helseproblemer, så han visste nok at han jobbet med sin siste symfoni. Kanskje var det en bevisst handling: Jo lenger han utsatte å gjøre den ferdig, jo lenger levde han.
1. satsen åpner slik alle Bruckners symfonier gjør: Med stillhet. Men ut av stillheten vokser musikken langsomt i sin søken etter tonalitet, etter musikalsk materie – det er Bruckner som samler sine byggesteiner som skal bli hans symfoniske byggverk. Etter 96 takter males endelig hovedtemaet ut, og vi møter en symfoni som bygger bro mellom senromantikk og modernisme.
2. sats, en kraftfull scherzo, begynner forsiktig og nesten mystisk med treblåserakkorder svevende over jagende pizzicati i strykerne. Så males hovedtemaet ut med stor kraft i messingen på nesten militant vis. Som en fantastisk og nesten eventyraktig kontrast kommer satsens trio, hvor musikken danser av sted i Fiss-dur, som de reneste feer i Shakespeares Midtsommernattsdrøm.
3. sats, som også er verkets siste, er en stort anlagt adagio som Bruckner selv mente var noe av det beste, ja kanskje til og med det beste han hadde skrevet.
Åpningen har tydelig inspirasjon fra Wagner, og satsens hovedtema er innom hele den kromatiske skalaen i sin uimotståelige utforming.
Livets ende, som Bruckner definitivt hadde begynt å ane, betones i den nedadgående koralen som wagnertuba og horn spiller. Komponisten kalte denne koralen for «Farvel til livet.»
Et langsomt tildragende klimaks etterfølges av satsens koda, hvor Bruckner på rørende vis hinter til både symfoni nr. 7 og 8.
Her skulle en storslagen finale ha fulgt, og planen var å bruke hans egen Te Deum – Til Gud – for å sette et symfonisk punktum.
Det foreligger en rekke skisser fra Bruckners hånd til en 4. sats, og et vell av komponister, dirigenter og musikkvitere har prøvd, synset og eksperimentert med å fullføre den. Et minst like stort vell av komponister, dirigenter og musikkvitere har svært delte meninger om hvor vellykket denne «rekonstrueringen» eller post mortem-komponeringen har vært.
Isteden kan vi heldigvis, som i kveld, lytte til Bruckners 9., som i sin ufullendte fullendthet er så gripende vakker. Og adagioens coda, som hviskende svinner hen i evighetens vugge, er da virkelig et vakkert nok sluttkapittel.
For Gud. Og for mennesker.
Tekst: Frode Skag Storheim