Das Lied von der Erde
Torsdag 28. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Sebastian Weigle dirigent
Klaus Florian Vogt tenor
Claudia Mahnke mezzosopran
Melina Mandozzi fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester
Lars Petter Hagen (1975): Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet (13’)
Ludwig van Beethoven (1770-1827): Romanse nr. 2 i F-dur for fiolin og orkester (9’)
Melina Mandozzi, solist
Pause (25')
Gustav Mahler (1860-1911): Das Lied von der Erde (59’)
Das Trinklied vom Jammer der Erde
Der Einsame im Herbst
Von der Jugend
Von der Schönheit
Der Trunkene im Frühling
Der Abschied
Claudia Mahnke og Klaus Florian Vogt, solister
Konserten strømmes på Bergenphilive.
OM DE MEDVIRKENDE
SEBASTIAN WEIGLE (foto: Kirsten Bucher) er sjefdirigent for Yomiuri Nippon Symphony Orchestra i Tokyo og var musikksjef ved Oper Frankfurt fra 2008 til 2023. Fra 2004 til 2009 var Weigle musikksjef ved Gran Teatre del Liceu i Barcelona. I 2005 ble hans Parsifal der kåret til årets beste produksjon og året etter ble Weigle selv kåret til årets dirigent basert på hans arbeid med Korngolds Die tote Stadt. I 2007 debuterte han ved Festspillene i Bayreuth med en ny produksjon av Wagners Mestersangerne fra Nürnberg.
Weigle har dirigert ved en rekke internasjonalt anerkjente operahus, for eksempel både Staatsoper og Volksoper i Wien, Metropolitan i New York og Hamburg og Zürich. Han dirigerer jevnlig symfoniorkestre, som radioorkestrene i Berlin, München og i Wien. Han har ledet en rekke cd-innspillinger og hans Ring des Nibelungen-syklus er gitt ut på dvd.
Weigle studerte horn, piano og direksjon ved Hanns Eisler Hochschule für Musik, og ble solohornist i Staatskapelle Berlin i 1982. Fra 1997 til 2002 var han Staatskapellmeister ved Berliner Staatsoper.
Kveldens tenor, Issachah Savage har dessverre på kort varsel måtte trekke seg fra kveldens konsert grunnet sykdom. Det har på kort tid lykkes oss å få den internasjonalt anerkjent tenoren Klaus Florian Vogt til å ta over.
KLAUS FLORIAN VOGT er en av vår tids fineste Wagner-tenorer. På hans repertoar inngår Lohengrin, Parsifal, Tannhäuser, samt Siegmund og Siegfried. Han har opptrådt på store festivaler som Bayreuth og Salzburg, og gjesteopptrer hyppig ved operahus som Metropolitan i New York, Staatsoper Hamburg, Wien Staatsoper og La Scala i Milano.
Vogt kommer fra Holstein, nord i Tyskland, og begynte sin musikerkarriere som hornist i Hamburg. Senere studerte han sang ved konservatoriet i Lübeck og ble så medlem av ensemblet ved operaen i Dresden. Siden 2003 har han vært freelance sanger.
Vogt har en omfattende diskografi, med blant annet tre soloalbum utgitt på plateselskapet Sony; Heroes, Wagner og Favourites. Han har også medvirket i en sinnspilling av Korngolds Die tote Stadt med Sebastian Weigle som dirigent. Sammen med Sir Mark Elder og Concertgebouworkesteret, har Vogt medvirket på en innspilling av Wagners Lohengrin. I 2012 ble han kåret til ‘’Årets kunstner’’ av ECHO Klassik, og han er tildelt ærestittelen ‘’Hamburger Kammersänger’’.
CLAUDIA MAHNKE (foto: Barbara Aumüller) har siden 2006 vært medlem av Oper Frankfurts faste ensemble. Her har hun blant annet sunget Herodias i Strauss' Salome, Prinsessen i Dvořaks Rusalka, Marie i Bergs Wozzeck, tittelrollen i Brittens The Rape of Lucretia, Dido i Berlioz' Trojanerne, Judith i Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, Marguerite i Berlioz' Fausts fordømmelse, Komponisten i Strauss' Ariadne auf Naxos, samt i flere Wagner-roller.
I 2021 debuterte hun ved Metropolitan i New York, i rollen som Magdalene i Wagners Mestersangerne fra Nürnberg, under ledelse av Antonio Pappano. I 2013 debuterte Claudia Mahnke på Bayreuth-festivalen i Castorfs produksjon av Ringen, under Kirill Petrenkos ledelse.
Hun er også ettertraktet utenfor hjemlandet, som ved San Francisco Opera, der har hun gjestet i Mozart-rollene Dorabella, Cherubino og Zerlina. Ved Los Angeles Opera har hun fått gjøre en av sine signaturroller, Judith i Ridder Blåskjeggs borg, og ved Teatro Real i Madrid har hun sunget Adriano i Wagners Rienzi.
Fra 1996 til 2006 var Claudia Mahnke medlem av ensemblet i Stuttgart Staatsoper, hvor hun ble nominert til «Årets sanger» av magasinet Opernwelt, og ved hennes fratreden i 2006 ble hun utnevnt til Kammersängerin ved samme operahus.
MELINA MANDOZZI (foto: Magnus Skrede) er konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester. Hun er fra Locarno i Sveits, og begynte tidlig å spille fiolin. Åtte år gammel vant hun sin første konkurranse, og etter studier i hjembyen var hun elev ved Yehudi Menuhin School i London. I 1989 ble hun student hos professor Zachar Bron i Lübeck, og deretter fulgte et toårig studium med professor Boris Kushnir ved universitetet i Graz. Hun solistdebuterte som tolvåring med Royal Philharmonic Orchestra, og har siden konsertert en rekke steder i Europa, USA, Sør-Amerika og Japan. I 2003 ble hun konsertmester i det østerrikske radiosymfoniorkester og deretter i det nederlandske radiosymfoniorkester, og hun har også vært engasjert som konsertmester i London Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra og Tonhalle-orkesteret i Zürich. Melina Mandozzi er en etterspurt solist og aktiv som kammermusiker.
OM PROGRAMMET
I møte med tradisjonene
Kveldens åpningsverk ble skrevet til Oslofilharmonien i 2010. Lars Petter Hagen har lånt tittelen Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet fra et maleri av sveitseren Johann Heinrich Füssli, og utforsker nettopp samtidens møte med de store mesterne og den klassiske kanon.
For Lars Petter Hagen var senromantikere som Mahler og Strauss svært medvirkende til at han overhodet ble komponist, og forteller at verket er særlig inspirert av Mahlers 3. symfoni: «Dette er den minst politisk korrekte,» sier han og fortsetter: «Mange er begeistret for den sene Mahler, for hvordan han peker videre inn i modernismen, mot Webern. Den tredje symfonien hans er imidlertid en slags mellomfase, og anses av enkelte som kitschy.»
Lars Petter Hagen har brukt symfoniens sistesats som utgangspunkt for sitt fortvilte møte med fortidens storhet. Satsen, som bærer inskripsjonen «Hva kjærligheten forteller meg,» er for Hagen «skamløst forførende og storslagen,» og var blant de skjellsettende musikalske opplevelser han hadde i ungdommen. Men om møtet med grandios orkestermusikk gjorde ham ydmyk av beundring, er det den menneskelige utilstrekkelighet han ønsker å utforske i Kunstnerens fortvilelse: «Å stå foran et stort orkester er å være konfrontert med tradisjonens storhet. Idealet om det uangripelige, feilfrie verket som inneholder alt, er problematisk» sier han. «Utgangspunktet for verket mitt er at det er umulig å lage bedre orkestermusikk enn Mahler. Derfor har jeg ikke engang forsøkt. Man kan si det er et monument over egen utilstrekkelighet.»
«Dette er det mest personlige jeg har skrevet», skal Mahler ha sagt til sin venn om dette gigantiske verket. En syntese av symfoni og sang, om livets store følelser, om smerte og ensomhet, men også om ungdom og skjønnhet, skrevet mot livets slutt. Das Lied von der Erde er på mange måter Mahlers farvel til verden.
Med klassiske røtter
Opusnumre forteller ikke alltid kronologien korrekt, noe denne romansen er et eksempel på. For trass i at den teller nr. 50 i rekken og ble utgitt i 1805, stammer den fra 1798. På den tiden hadde Beethoven enda ikke komponert sin første symfoni, men hadde etablert seg som virtuos pianist og improvisator i Wien og gjort seg bemerket med sine to første klaverkonserter, et knippe sonater og trioer, samt noen kvartetter.
Benevnelsen «romanse» trenger ikke nødvendigvis å tolkes som spesielt svermerisk. På denne tiden var det en samlebetegnelse man gjerne brukte på frittstående verk som var forholdsvis korte, men likevel lange nok til å etablere et visst inntrykk og karakter.
Her møter vi en klassisistisk forankret Beethoven som lar solisten utfolde seg i sjarmerende passasjer over et nøkternt akkompagnement. Den er skrevet i rondoform, og selv om det da hører med en obligatorisk midtdel i moll, forstyrrer det likevel på ingen måte den fredfulle og lettlivede stemningen.
Sangsyklus eller symfoni – eller begge deler?
Europa ved århundreskiftet var en spenningsfylt tid. Stormakter med voksesmerter posisjonerte seg og dannet allianser, arbeiderklassen gjorde opprør, og da Titanic gikk ned i 1912 fikk sivilisasjonen en nesestyver: Et forfrossent naturfenomen hadde egenhendig sendt siste nytt innen menneskelig havgående ingeniørkunst til bunns. La Belle Epoque-dekadensen var på vikende front, modernismen tok et oppgjør med tonaliteten, og 1. verdenskrig skulle også bli slutten for Europas siste keiserdømmer. Kort sagt, det var mange som diskuterte hvorvidt verden slik man kjente den var i ferd med å forvitre. En av dem som var opptatt av dette, var Gustav Mahler.
I store deler av hans kunstnerskap var livet, døden, det evige og det oppstandne viktige tema han innlemmet i sin musikk. «Å skrive en symfoni er å konstruere en hel verden» sa han mange ganger, og var på den måten opptatt av å skildre både oppturer, nedturer, fest og hverdagslige hverdager. Samtidig er det svært viktig å poengtere at Mahler var et barn av romantikken, og han beholdt dette kunstnersynet til han døde. Sentralt i den romantiske forståelse er det tilbakeskuende og de minner vi har fra barndommen. Som Geir Uthaug så fint skriver det i boken «Romantikkens univers»: «Barndommen er et uttrykk for en personlig gullalder; den representerer paradisets hage før portene slår igjen.»
Og akkurat slik Marcel Proust gjorde det i sine bøker om den tapte tid, lot Mahler livet i retrospekt danne utgangspunktet for syklusen Das Lied von der Erde. Det ble ferdigstilt i 1909 som det nest siste verket han fullførte, men han rakk aldri å høre det oppført.
Et viktig poeng med denne syklusen er nettopp ordet Erde – jorden. Hvorfor ikke «verden»? Svaret ligger i stor grad i kinesiske tekster med røtter helt tilbake til 700-tallet som Mahler var blitt kjent med via gjendiktningene til den tyske lyrikeren Hans Bethge. I boken Die chinesische Flöte fant Mahler tekster med årstidene som metaforer på livet. Disse snakket til hans romantiske lynne, til hans syn på naturen – og jorden.
Strukturelt sett er Das Lied von der Erde en ganske ujevnt fordelt syklus, for alle de fem første sangene er til sammen kortere enn den siste. På mange måter står disse som en forberedelse til avslutningen – til selve avskjeden.
Den første, en drikkevise til jordens sorger, er sangerens kontemplering over livet og døden. I den langsomme 2. satsen møter ved «Der einsame im Herbst.» Musikkviteren Stuart Feder har sammenlignet denne sangen med «den fysiske depresjonen og påkjenningen som rammer døende.» Mahler mente selv at dette var noe av de beste han hadde laget, og rent personlig så han seg selv som nettopp en ensom og tilbakeskuende sjel i livets høst – med bare noen få år igjen å leve.
Så følger en tre-delt scherzo med lystig vårtematikk, som dermed bryter både årstidskronologien og den dunkle stemningen fra høstens gylne løvkroner. Vi får høre om en vakker hage med skinnende porselen – den reneste Elysiums-idyll – før sang nummer 4 beskriver unge jenter som plukker blomster, gutter som kommer ridende på hester, og solen som kaster sine stråler ut i vannet. Sang nummer 5 kan oversettes til «Drankeren om våren,» og omhandler en som skåler for både gleder og sorger.
Det kinesiske og orientalske er i høyeste grad til stede i syklusens siste sang, «Der Abschied.» Den slanke og til dels transparente orkestreringen, samt bruken av pentatone skalaer og mandolin maner fram et bilde av en serenade over livet. Solen går ned bak fjellene, natten brer skinnfellen ut over dalene, og blomstene står bleke i skumringens lys.
Men likevel: Sangen er en hyllest til, og et håp om liv. Og med dagens klimaendringer forblir denne teksten fra 700-tallet stadig aktuell: «Den kjæreste jord over alt, blomstrer om våren og blir atter grønn. Over alt og for alltid er horisonten blå. Alltid… Alltid…»
Tekst: Frode Skag Storheim