Rakhmaninovs tredje pianokonsert
Onsdag 22. og torsdag 23. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Edward Gardner dirigent
Anush Hovhannisyan sopran
Toby Spence tenor
Andrei Kymach baryton
Kirill Gerstein piano
Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Kor
Voces Timisienses, Timisoara
Håkon Matti Skrede kormester
PROGRAM
Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Klokkene, korsymfoni, op. 35 (35’)
Allegro ma non tanto (Sølvbjellene)
Lento (Gullklokkene)
Presto (Bronseklokkene)
Lento lugubre (Jernklokkene)
Pause (25')
Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Pianokonsert nr. 3 i d-moll, op. 30 (39’)
Allegro ma non tanto
Intermezzo
Finale
TETT PÅ I FOAJEEN
Kl. 18.45: Introduksjon ved Frode Skag Storheim
Konserten torsdag strømmes på bergenphilive.no
OM DE MEDVIRKENDE
EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.
Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.
Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.
Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.
Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.
ANUSH HOVHANNISYAN kommer fra Armenia og ble utvalgt av The Times som «The Face to Watch in Opera 2020». Hennes karriere fikk en god start som deltaker i Jette Parker Young Artists Programme ved the Royal Opera House, Covent Garden i London. Hun har vunnet en rekke priser i flere konkurranser, som for eksempel da hun representerte Armenia i BBC Cardiff Singer of the World i 2017, og i Stella Maris konkurransen i 2016. Anush bor nå i London, men begynte å spille fiolin som seksåring i Jerevan og fortsatte så med sangstudier ved konservatoriet samme sted og ved det kongelige konservatoriet i Skottland. Hun har medvirket på konserter med en rekke internasjonalt anerkjente dirigenter, som Sir Mark Elder, Carlo Rizzi, Esa-Pekka Salonen og Sir Antonio Pappano. Hovhannisyan har med virket på flere innspillinger, deriblant, Dmitri Sjostakovitsj’s symfoni nr. 14, romanser av Rimskij-Korsakov og sanger av Alexander Skrjabin.
TOBY SPENCE (foto: Mitch Jenkins) studerte ved Opera School of the Guildhall School of Music and Drama i London, og ble av Royal Philharmonic Society 2011 kåret til årets sanger. Spence har samarbeidet med flere av de mest internasjonalt anerkjente orkestrene, som Berlinfilharmonien, Wienerfilharmonikerne, London Symphony Orchestra og Cleveland Orchestra. Han har medvirket på en rekke internasjonale festivaler, som Påskefestivalen i Salzburg og Edinburgh International Festival. Blant dirigentene han har samarbeidet med, kan nevnes Christoph von Dohnanyi, Sir Simon Rattle, Michael Tilson Thomas, Sir Antonio Pappano, Yannick Nézet-Séguin, Gustavo Dudamel, Edward Gardner og Charles Mackerras. Spence har medvirket i en rekke operaer, deriblant Wagners den flygende hollender, Brittens Billy Budd og i Mozarts Tryllefløyten. I sesongen 23-24 synger han rollen som Erik i Den flygende hollender og medvirker i Händels Messias med Minnesota-orkesteret.
ANDREI KYMACH (foto: Alexander Andryushchenko) kommer fra Ukraina og vant førstepris i BBC Cardiff Singer of the World 2019. Han graduerte fra Bolshoi i 2018. Forrige sesong hadde han flere vellykkede debutopptredener ved operahus som Houston Grand Opera, i rollen som Pere Germont i Verdis La Traviata, ved Opera Australia, i tittelrollen i Mozarts Don Giovanni, og ved Chicago Lyric Opera som Escamillo i Bizets Carmen. I sesong 2023-24 vil Kymach medvirke ved Palau de les Arts Reina Sofia i rollen som greve Tomsky i Tsjaikovskijs Spar dame Pique Dame, samt ved the Royal Opera House, Covent Garden i rollen som Escamillo i Bizets Carmen. På konsertscenen vil han synge Robert Iolanta med the Royal Philharmonic Orchestra, og Rakhmaninovs Klokkene med Bergen Filharmoniske Orkester og Royal Philharmonic Orchestra. I påfølgende sesonger vil han medvirke ved Opera National de Paris og Welsh National Opera.
KIRILL GERSTEIN (foto: Marco Borggreve) er født i daværende Sovjetunionen, og er nå amerikansk statsborger med bosted i Berlin. I sesongen 2023-25 er han «Spotlight Artist» med London Symphony Orchestra og vil i løpet av sesongen medvirke på fire konserter samt på turneer med orkesteret. På programmet inngår musikk av Adès, Rakhmaninov, Ravel og Gershwin, med dirigenter som Sir Antonio Pappano, Susanna Mälkki og Sir Simon Rattle. Gerstein har også vært Artist-in-Residence med Radiosymfoniorkesteret i München samt ved Festivalen i Aix-en-Provence i Frankrike. I inneværende sesong vil Gerstein spille med orkestre som Leipzig Gewandhausorchester, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Boston Symphony Orchestra og Tonhalle Orchester Zürich. Blant dirigenter han vil samarbeide med, kan nevnes Andris Nelsons, Robin Ticciati, Daniel Harding og Rafael Payare. Kirill Gerstein har tidligere vært solist med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester, og da i Thomas Larchers pianokonsert. Den konserten er nå også spilt inn på cd for selskapet ECM.
VOCES TIMISIENSES består av sangere fra Banatul Filharmoniske Kor (Romania). Ensemblet ble etablert I 2019 ut fra et ønske om å tilegne seg et internasjonalt repertoar, for å kunne presentere det for et lokalt publikum i tillegg til det filharmoniske korets månedlige programtilbud. Siden koret ble stiftet har det gitt en rekke recitaler, både i egen konsertsal og på andre steder. Ensemblets repertoar omfatter korstykker som man håper vil stimulere publikums interesse for a cappella korsang, fra Bach til arrangementer av berømte sanger fra Disneyfilmer, annen filmmusikk og musikk fra pop og rockverden. En musikalsk reise som inneholder både samtidige korkomposisjoner og, ikke minst, musikk fra Romania. Et annet viktig mål å trekke et yngre publikum inn i den klassiske musikkens verden. Derfor presenteres flere av deres recitaler som del av undervisningen rettet mot et yngre publikum.
OM PROGRAMMET
Livets klokker
Året er 1913. Rakhmaninov er nå trygt etablert som komponist, pianist og dirigent – de facto en sjelden kombinasjon å være så dyktig i tre så forskjellige fagfelt. Han hadde skrevet sine to første symfonier, tre av fire pianokonserter, flere operaer og var svært etterspurt som utøver. Som barn av tsarveldets overklasse og en melodisk romantiker av hjerte, skrev han musikk som mange betraktet som anakronistisk – ute av takt med moderne tids strømninger.
Men Rakhmaninov var tro mot sitt ideal og sine røtter. Og om han var virtuos pianist aldri så mye, var det likevel russisk-ortodoks korsang og kirkeklokkenes sonore slag som lå dypest i ham.
Da Rakhmaninov var på ferie i Roma i 1907 mottok han et anonymt brev. Inni lå en russisk oversettelse av diktet «The Bells» av Edgar Allan Poe (1809-1849). Poe var kjent for sine mystiske og til dels makabre beretninger, og var en sentral figur i den tidlige romantikken.
Selve oversettelsen var gjort av dikteren Konstantin Balmont (1867-1942), og den freidige anonyme avsenderen oppfordret Rakhmaninov til å vurdere disse tekstene som utgangspunkt for en komposisjon. Og så dristig dette enn var, må det ha sådd noen frø hos ham.
Det er ingen hemmelighet at Rakhmaninov hadde en forkjærlighet for det mollstemte og litt dunkle i sin musikk. Samtidig skal vi være forsiktige med å male et bilde av ham som en mørksindig og trist mann. For trass i Stravinskys utsagn om at han var «a six-foot scowl» (en melankolsk fyr på vel 182 cm), hadde Rakhmaninov en strålende sans for humor. Et velkjent eksempel på dette er fra da han og fiolinisten Fritz Kreisler spilte konsert sammen, og Kreisler kom ut av det. Han strøk bort til pianoet for å finne stemmen i noten, og i febrilsk leting hvisket han ilende: «Hvor er vi?» «I Carnegie Hall,» svarte Rakhmaninov.
Han var en sammensatt mann, og selv for oss i dag, en gåtefull mann. På samme vis er korsymfonien Klokkene et kontrastfylt og mangefasettert verk, og de kirkemusikalske opplevelsene han i oppveksten fikk plantet i ryggmargen får her utløp.
For om dette er et sekulært verk, er det likevel ikke til å komme fra at det har religiøse undertoner. I de fire forskjellige satsene forholder vi oss til klokkeklang som på hver sin måte omhandler stadier og hendelser i livet: Barndom, ungdom, voksenliv og døden – som igjen er sentrale kirkens sakramenter.
Det åpner så uskyldig med «Sølvsledeklokkene.» Her er det nesten så vi aner ekko av Tsjaikovskijs Nøtteknekker når Rakhmaninov maner fram bilder av en sleder som kommer fykende gjennom vinterkvelden.
Klokkene kaller så til bryllupsfest, men ikke av det sprudlende slaget. Dette er en rolig og mer innadvendt sats hvor kor og solist synger om de lavmælte, men feirende bryllupsklokker som fyller himmelen, lik en forelsket persons lengtende øyne.
Så fanger alvorets inferno oss: «Hør alarmklokkene!» Her gjør den gotiske romantikk seg gjeldende når mørkets ild sluker alt på sin vei. I en av de engelske oversettelsene av den russiske teksten lyder det blant annet: «With the blazing, raging horror and the panic and the glare, That ye cannot turn the flames, As your unavailing clang and clamour mournfully proclaims.»
Til sist følger begravelsesklokkene med tempoanvisningen «Lento lugubre.» Tunge klemt akkompagnerer engelskhornets slyngende solo, og koret oppfordrer oss til å lytte til «de sørgende klokker.» Dødens sorg er mørk, klokkenes tunge slag likeså, men likevel er det avslutningsvis et preg av trøst og håp når Rakhmaninov lar det hele tone ut i en himmelsk Dess-dur.
Og avsenderen bak det anonyme brevet? Maria Danilova het hun, og var cellostudent på Moskva-konservatoriet. Vi har mye å takke henne for.
Pianistisk tindebestigning
Fra Rakhmaninov fullførte sin pianokonsert nr. 2 i 1901 og til nr. 3 kom i 1909, hadde han gjennomgått en voldsom utvikling som komponist. To operaer, symfoni nr. 2, Chopin-variasjonene, cellosonaten og den første pianosonaten var blant verkene som så dagens lys disse årene.
Da konsert nr. 3 forelå var han 36 år gammel, og gjennom den erobret han nytt land – både bokstavelig og musikalsk.
Det er en velkjent historie, men likevel verdt å minne om: Grunnet tidspress rakk ikke (Rakh ikke!) den virtuose komponist med de svære hendene å øve inn sitt rykende ferske verk hjemme i Russland før han dro på USA-turné. Resultatet ble at han brukte den 12 dager lange sjøreisen til å øve den inn – på et «silent piano». Urfremføringen med New York Symphony og dirigent Walter Damrosch fant sted 28. november 1909, og nok en konsekvens av tidspresset var at maestro Damrosch måtte dirigere originalpartituret – noe som også skjedde da Gustav Mahler ledet den i januar 1910.
Kritikerne var heller lunkne til Rakhmaninovs nye konsert. Den var for lang. For kompleks. Dessuten lignet den ikke nok på forgjengeren.
Dette kan virke utrolig å tenke på i dag, men faktum er at d-mollkonserten lenge ble ansett for å være litt annenrangs. Det er flere grunner til dette. For det første var konsert nr. 2 i c-moll på mange måter den romantiske klaverkonsertens solnedgang: Kronen på verket i en lang tradisjon, en grand finale i melodisk og pianistisk storslagenhet. Hvordan topper man noe sånt? Dessuten er det et fysisk aspekt i dette: Konsert nr. 3 er en kraftanstrengelse. En konsert det gjerne tar oppunder 45 minutter å framføre, og den har påført mang en pianist senebetennelser.
Formmessig er den helt tradisjonell med tre satser i hurtig-langsom-hurtig. Men innholdet er likevel nytt.
Åpningen er påfallende, nesten som en avslutning: Vi hører akkordene d-moll, A-dur og d-moll gjentatt flere ganger. Så kommer pianoet inn, og spiller en helt enkel melodi med nesten bare trinnvise bevegelser. Egentlig kunne alt bare ha sluttet der. Men nei, dette tilforlatelige, kirkesangaktige temaet er bare starten på et eventyr av et verk. For trass i sin symfoniske og storslagne utforming: Her varter Rakhmaninov opp med et musikalsk koldtbord med de lekreste referanser. Legg for eksempel merke til den Bach-aktige passasjen tidlig i 1. sats, etter at hovedtemaet er introdusert. Crispy, delikat og alt annet enn mastodontisk.
Adagioen som møter oss i 2. sats er bygget opp som et tema med variasjoner, og har benevnelsen Intermezzo – mellomspill. Skjønt, noe hvileskjær med venstre arm på ryggen er dette på ingen måte, for også her byr Rakhmaninov på store musikalske klimaks.
En kort kadens-aktig passasje bryter opp, og fører oss attacca inn i den energiske og hurtige finalen. Her sluttes verkets sirkel når han bruker tema fra 1. sats, som brettes ut i kreative variasjoner.
Konserten skulle etter hvert få sin rettmessige plass som et hovedverk, mye takket være Vladimir Horowitz. Da Rakhmaninov senere i livet emigrerte til USA, kom det ham før øre at Horowitz spilte konsert nr. 3 over hele Europa. I 1928 skulle Horowitz debutere i Carnegie Hall, og Rakhmaninov ba om et møte med ham. De satt sammen i kjelleren i Steinway-bygningen i New York og spilte den tredje konserten på to klaver – Horowitz med solostemmen, Rakhmaninov med orkesterreduksjonen. «Fra da av var vi venner,» fortalte Horowitz. «Der satt jeg, ved siden av min musikalske gud fra oppveksten, og jobbet sammen med ham. Jeg kommer aldri til å glemme det.»
Tekst: Frode Skag Storheim