Mozart & Schubert
Torsdag 16. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Jan Willem de Vriend dirigent
Dejan Lazić piano
Wolfgang Amadeus Mozart (1765-1791)
Orkestersuite fra skuespillet Thamos, Konge av Egypt (16’)
Konsert for piano og orkester nr. 12 i A-dur (26’)
Allegro
Andante
Allegretto
Pause (25')
Franz Schubert (1797-1828)
Symfoni nr. 1 i D-dur, D 82 (29’)
Adagio – Allegro vivace
Andante
Menuett
Allegro vivace
JAN WILLEM DE VRIEND (foto: Marcel van den Broek) fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden.
Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum.
2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille. Jan Willem de Vriend har tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet.
Sammen med kveldens solist, pianisten Dejan Lazić, og orkesteret spiller de Vriend inn en serie cder med musikk av Mozart. Den første, med pianokonsert nr. 14 og 23 samt Rondo Concertante, kom på markedet tidligere i høst.
DEJAN LAZIĆ (foto: Lin Gothoni) kommer fra Kroatia og ble født inn i en musikerfamilie. Han vokste opp i Salzburg hvor han studerte ved Mozarteum (klarinet, piano og komposisjon. Dejan Lazić bor i Amsterdam. Han opptrer jevnlig med orkestre som Boston Symphony, Budapest Festival Orchestra, Basel Chamber Orchestra, Chicago Symphony, City of Birmingham Symphony Orchestra, Danish National Symphony, Helsinki Philharmonic, NDR Elbphilharmonie Orchestra Hamburg, Netherlands Philharmonic og det svenske radiosymfoniorkesteret.
Han samarbeider tett med dirigenter som Iván Fischer, Andris Nelsons, Ivan Repušić, Thomas Søndergård, Robert Spano, John Storgårds, Jan Willem de Vriend og Kazuki Yamada. Dejan Lazić medvirket på en rekke cder på Channel Classics, og hans innspilling av Rakhmaninovs pianokonsert nr. 2 med London Philharmonic Orchestra og Kirill Petrenko ble tildelt den tyske Echo Klassik Award.
Dejan Lazić er også komponist, og hans verk opplever økende anerkjennelse. Hans første store orkesterverk, et tonedikt med tittelen “Mozart and Salieri”, op. 21, ble bestilt og førstegangsframført av Indianapolis Symphony og Krzysztof Urbański.
OM PROGRAMMET
Pianistisk markedsføring
«Hr. Mozart, Kapellmeister, ønsker herved å henvende seg til et verdig publikum med sine tre nyeste pianokonserter. Disse kan fremføres både med stort orkester inkludert treblåsere, men også med en quatro, med andre ord, to fioliner, en bratsj og en cello. De vil gå i trykken tidlig i april i år (1783) …»
Slik lød Mozarts annonse for pianokonsertene nr. 11-13, som han komponerte høsten 1782. Da hadde han akkurat hatt strålende suksess med operaen Bortførelsen fra Seraillet, og så nå etter nye måter å markedsføre seg både som pianist og komponist. Han prøvde først å få konsertene utgitt nærmest som bestillingsvare, noe som var mer eller mindre resultatløst. Deretter prøvde han lykken hos en forlegger i Paris, men uten hell. Først i 1785 ville Artaria i Wien gi dem ut, og dette ble eneste gang Mozart fikk sine klaverkonserter på trykk mens han levde.
Rent innholdsmessig er disse tre konsertene mer moderate i vanskelighetsgrad enn de store verkene som skulle følge senere, noe som åpenbart også har vært Mozarts intensjon. Ved juletider 1782 skrev Mozart i et brev til sin far at «de nye konsertene er ikke for tunge og ikke for lette. De er veldig briljante, en fornøyelse for øret, og naturlige uten å være påtatt. Her er passasjer som connaisseurer vil kunne verdsette, men disse er også skrevet slik at mindre lærde kommer til å sette pris på dem, selv uten at de vet hvorfor.»
Konsert nr. 12 er den mest spilte av de tre, og holdes gjerne for å være den fineste av dem. Blant pianister går den ofte under kallenavnet «den lille A-dur,» for selv om den strengt tatt er eldst, er den lillebror til konsert nr. 23 som den deler toneart med. Typisk for Mozarts skriving i A-dur er at musikken er luftig og lyrisk, og med lekre, sangbare melodier.
Første sats er typisk Mozart allerede fra start: Han bygger veldig ofte melodiene over brutte akkorder, og de første tonene her er en stigende A-dur. Satsen er komponert i sonatesatsform, slik 1. satser hos Mozart – med få unntak – er, og han gir oss fargerike nyanser i gjennomføringsdelen når musikken får innslag av molltonalitet i en lekker musikalsk samtale mellom piano og orkester.
2. sats er høytidelig, nesten salmeaktig. Skribenten har alltid syntes den minner om «Ingen er så trygg i fare.» Strykerne spiller sotto voce – med dempet stemme – og solisten følger opp med enkle og inderlig ornamenterte linjer.
I finalen slipper Mozart seg løs i tilværelsens letthet, og gir oss en frisk rondo. Og trass i den obligatoriske molldelen midtveis står satsen som en lys og skinnende avslutning på en vakker konsert, skrevet av en ung og aspirerende kunstner som visste å sjarmere sitt publikum – da som nå.
Ungdomstoner
Året er 1813. Napoleon taper i slaget ved Leipzig, Danmark-Norge går mot sin avslutning, og i Wien sitter en 16 år gammel gutt og skriver sin første symfoni. Hans navn er Franz Schubert.
På denne tiden var han elev ved Wien Stadtkonvikt, en slags ekvivalent til lærerskolen. Den unge Schubert skulle følge i sin fars fotspor og bli pedagog. Skjønt, det var musikken som kalte på ham. I løpet av de fem årene han studerte tok han timer med maestro Antonio Salieri, noe han også skulle fortsette med senere.
Et viktig svennestykke for komponister på 1800-tallet var å skrive en symfoni. Grieg måtte også til pers med denne type lakmustest: «Gå nå hjem og skriv en symfoni,» sa Gade til ham i 1863, 50 år etter at Schubert skrev sin første.
En symfoni ble ansett som noe av det fineste og mest høyverdige man kunne skrive, og var en måte vise i hvilken grad du behersket form, innhold, instrumentering og forståelse for historien.
Schubert hadde forsøkt seg på en symfoni allerede som 14-åring, men bare et fragment av en 1. sats (D213) har overlevd. Som 15-åring skrev han fire orkesterovertyrer. Form- og lengdemessig var disse gjerne ekvivalenter til en 1. sats i en symfoni, og for Schubert var dette svært nyttig trening.
Det er en kjent sak at Schubert beundret Beethoven, men i denne 1. symfonien hører vi også tydelige impulser fra både Haydn og Mozart. Den langsomme adagio som innleder 1. sats er, i kombinasjon med tonearten D-dur, egnet til å assosieres med symfoni nr. 104 av Haydn. Besetningsmessig er Schubert også helt på linje med sine forgjengere, da han her bruker fløyte, oboer, klarinetter, fagotter, horn, trompeter, pauker og strykere.
Men likevel, melodiene og de snedige modulasjonene er helt og holdent Schuberts egne, og hans lyriske åre er allerede svært tydelig. Et artig grep han gjør i 1. sats er å inkludere den langsomme introduksjonen i reprisen. Normalt står slike adagioer for seg selv, men Schubert viser her evne til kreativitet og nytenkning. Ungdommen før til dags, altså!
2. sats vekker umiddelbart til live en linje fra Mozarts verden, noen har endog nevnt at 2. sats fra Praha-symfonien kan være en mulig inspirasjonskilde.
3. sats er en livlig menuett hvor arven etter Haydn børstes støv av. En statelig melodi breier seg fram, før den avløses av en mer tilbakelent og utrolig sjarmerende ländler – en østerriksk dans i 3-takt.
Finalen åpner forsiktig, men intenst ilende. 1. og 2. fiolin er alene om å introdusere det lekne temaet, før hele orkesteret inviteres inn i varmen. En utrolig drivende energi preger hele satsen, og det må nevnes at Schubert skriver trompetstemmene uvanlig høyt for klassisistisk musikk å være.
Finis et fine skrev han til slutt på partituret. Denne lille notisen kan tolkes både som at verket var ferdig, men også at hans læretid ved Stadtkonvikt var over. Han hadde fullført sin første symfoni som 16-åring. I den forbindelse kan vi nevne at Beethoven, som Schubert så sånn opp til, var nesten dobbelt så gammel da han fullførte sin første.
Tekst: Frode Skag Storheim