Nordiske favoritter med BFUng
Torsdag 19. oktober kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Kjell Seim dirigent
Hedvig Haugerud sopran
Egil Hovland (1924-2013)
Fanfare og koral (8’)
Edvard Grieg (1843-1907)
Solveigs sang, fra Peer Gynt, op. 23
Solveigs vuggevise, fra Peer Gynt, op. 23
Fra Monte Pincio
En svane
Våren
Henrik Wergeland
Pause (25')
Jean Sibelius (1865-1957)
Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 43 (44’)
Allegretto – Poco allegro – Tranquillo, ma poco a poco
Tempo andante, ma rubato – Andante sostenuto
Vivacissimo – lento e suave – Largamente
Finale (allegro moderato)
OM DE MEDVIRKENDE
BFUngs hoveddirigent er KJELL SEIM (foto: Magnus Skrede), Norges viktigste inspirator for unge orkestermusikere. Kjell Seim har studert ved Norges Musikkhøgskole hvor han tok eksamen i 1986. Han har studert med dirigentene Arvid Fladmoe, Karsten Andersen, Aldo Ceccato og Jorma Panula. Seim har dirigert alle de norske profesjonelle symfoniorkestrene og har vært tilknyttet operaen i Kristiansund siden 1986, og siden 1989 som musikalsk sjef. Seim har vært kunstnerisk leder for flere orkestre; det nordnorske kammerorkester (1990-1993), Kristiansand Symfoniorkester (1991-1992) og Jönköping Symfoniorkester (1995-1998). Han har også gjestedirigert en rekke orkestre og operahus i de nordiske landene samt Tyskland, Russland, Kina, Sør-Afrika og Ukraina. I 1987 vant han 1. premie på den nordiske dirigentkonkurransen med Radiosymfonikerne i Stockholm i 1987.
Kjell Seim har viet mye tid til å arbeide sammen med ungdom helt siden 1973. I 1997 var han med å etablere Ung Symfoni i Bergen, og i 2008 Vestregionen Ungdomssymfoniorkester. Hans betydning for den kunstneriske utviklingen av BFUng, tidligere Ung Symfoni, kan neppe overdrives.
HEDVIG HAUGERUD kommer fra Oslo. I 2017 fikk hun sin bachelorgrad fra Norges musikkhøgskole, hvor ett av årene ble tilbrakt som utvekslingsstudent i Paris ved det prestisjetunge Conservatoire National et Supérieur. Hun fortsatte sine studier ved Det Kongelige Teaters Operaakademi i København, hvor hun begynte samarbeidet med den anerkjente sanglæreren Susanna Eken. Hun avla sin eksamen i 2021, med et lengre utdrag av Strauss’ Rosenkavaleren, hvor hun sang rollen som Marsjalinnen.
I løpet av studiene debuterte hun også ved Det Kongelige Teater, i rollen som Annina i Verdis La traviata. I august 2022 sang hun som Amelia i Maskeballet på Opera på Skäret i Sverige. Svenska Dagbladet beskrev henne som «en sensasjon». Hedvig har deltatt i flere prestisjetunge konkurranser, som Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse 2021, Neue Stimmen 2022, og Renata Tebaldi International Voice Competition 2022. I 2020 mottok hun Bayreuth Stipendung, og ble invitert som gjest til festspillene det påfølgende år. Hedvig har fått internasjonal oppmerksomhet, og i 2022 signerte hun med det anerkjente agenturet Intermusica i London.
BERGEN FILHARMONISKE UNGDOMSORKESTER (BFUng) (foto: Magnus Skrede) har etablert seg som en betydningsfull satsning på talentutvikling innen klassisk musikk og ensemblespill.
Orkesteret har full symfonisk besetning og medlemmene kommer fra hele landet. BFUng er i dag det fremste ungdomssymfoniorkesteret i Norge som ikke er prosjektorientert, men som er i kontinuerlig drift gjennom hele året. Orkesteret har nå 120 medlemmer mellom 15 og 25 år. BFUng har sine månedlige samlinger i Grieghallen i Bergen.
I tillegg til hoveddirigent Kjell Seim dirigerer Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent Edward Gardner ett prosjekt per sesong. Kristian Järvi, Eun Sun Kim, Jesús López Cobos, Lawrence Foster, Christian Vásquez, Torodd Wigum, Nils Erik Måseidvåg, Lars-Thomas Holm, Jan-Erik Hybertsen, Eivind Aadland og Baldur Brönnimann har også dirigert BFUng gjennom de siste sesongene.
BFUng har også spilt med en rekke solister som Mari & Håkon Samuelsen, Amalie Stalheim, Ragnhild Hemsing, Ludvig Gudim, Lina Johnson, Valdemar Villadsen, Audun Iversen, Christian Valle, Aleksander Nohr, Melina Mandozzi, Ilze Klava, Joachim Carr, Christian Ihle Hadland, Ole Christian Haagenrud, Leif Ove Andsnes, Sigurd Greve og August Schieldrop.
BFUng har vært en del av Musikkselskapet Harmonien-familien siden 2015. Opprettelsen av BFUng var et av Bergen Filharmoniske Orkesters viktigste initiativer i 250-års jubileumsåret 2015. Orkesteret bygger på det tidligere Ung Symfoni, som har eksistert i bortimot 20 år, og som har vært Norges eneste helårs ungdomssymfoniorkester.
Ambisjonen for BFUng er å være et flaggskip blant ungdomssymfoniorkestrene i Norge, gjennom et tett samarbeid med moderensemblet Bergen Filharmoniske Orkester, dets musikere og gjestende solister og dirigenter. Orkesteret drives av Musikkselskapet Harmonien, og er fundert på et samarbeid med Griegakademiet og Barratt Due Musikkinstitutts avdeling i Bergen.
Når kveldens konsert i Grieghallen arrangeres er BFUng nettopp vendt tilbake fra en turné i Spania, med konserter Valladolid, Avila, Salamanca og i Leon.
OM PROGRAMMET
Fanfare og koral
Da Fanfare og koral så dagens lys i 1966 var den skrevet for janitsjarkorps. St. Olaf Band i USA bestilte verket, og det ble urframført på Festspillene i Bergen samme år. Det gjorde et så solid inntrykk at man umiddelbart spurte Egil Hovland om å bearbeide det for symfoniorkester.
Hovedelementene i stykket er den innledende fanfaren og koralen, og disse avløses av mellomspill, hvorav det ene er for slagverk. Til slutt forenes disse i et fyrverkeri av orkestrale farger. Hovland var noe av en neoklassisist, og evnet å forene både form og tradisjoner med nye tiders impulser. Fanfare og koral er å anse som et tonalt verk med elementer av fritonalitet, da han benytter hele den kromatiske skalaen i koralens tema.
Liedens mester
Edvard Grieg hadde et særskilt talent for å skrive musikk i de såkalte små former. Sanger og korte klaverstykker lå lett for ham, noe som også var grunnlag for en viss fortvilelse. Som romantisk komponist ville han selvsagt skrive stort anlagte symfonier, og vi aner noe av et hjertesukk i disse ord han skrev til Emil Hornemann i 1896: «Jeg har med respekt å si intet gjort uten de såkalte Lyriske stykker som samler seg om meg som lus og lopper på landet.»
Klaveret er et sentralt instrument for Grieg, og svært mange av liedene fremførte han sammen med sin kone, Nina. «Hun er den eneste sanne tolker av mine lieder» sa han, og trass i at hun ikke var utdannet sanger, beskrives hennes innlevelse og fremtoning på scenen som svært naturlig og gripende.
Liedene var noe som bandt de to sammen, og passende nok var det nettopp det Grieg ga henne i forlovelsesgave: Opus 5, Hjertets melodier, var et uttrykk for en dyptfølt affeksjon, og en faglig og menneskelig beundring Grieg hadde for sin kjære Nina.
Solveigs sang og Solveigs vuggevise er fra scenemusikken til Ibsens Peer Gynt. Rent uttrykksmessig var musikken Grieg skrev til dette skuespillet med på å lage det Eyvind Solås kaller «et nasjonalromantisk stillas,» og flere av satsene ble så populære at Grieg satte dem sammen i to suiter for orkester.
Solveig synger mens hun går tålmodig hjemme og lengter etter sin kjære Peer som er ute i verden på rakadis. Her har Grieg latt seg inspisere av folketoner fra både Norge og Sverige, og slektskapet med «Ack Värmeland, du sköna» er høyst til stede. I tillegg har han lagt inn en lystig springdans som gjenspeiler den ilende lengsel hos Solveig. Hennes betingelsesløse kjærlighet til ham får omsider uttelling når han mot slutten av stykket vender hjem, og hun synger sin vuggesang til ham.
Om Grieg hovedsakelig gjorde suksess i små format, ble a-mollkonserten svært godt mottatt. Vinteren 1869-70 oppholdt ekteparet Grieg seg i Roma, og det var da den store mester Franz Liszt spilte Griegs klaverkonsert prima vista. Italia og Roma er, og har lenge vært, et yndet reisemål for både penselførende, skrivende og tonediktende kunstnere, og Grieg var intet unntak. Monte Pincio er en av de mest kjente høydene i den evige stad, og med Bjørnstjerne Bjørnsons tekst som utgangspunkt har Grieg skapt en helstøpt og svært fargerik lied som er blant hans mest sungne.
Henrik Ibsen oppholdt seg også mye i Roma, og i opus 25 har Grieg utelukkende brukt hans tekster. «En svane» omhandler den romantiske myten om at det siste denne grasiøse og vakre fuglen gjør før den dør, er å synge – derav begrepet svanesang.
Da Grieg ankom Bergen våren 1880 hadde han to år med reiser, utenlandsopphold og skrivesperre bak seg, og var oppriktig bekymret for om hans skapende åre hadde tørket inn. Den forløsende kraften fant han gjennom tekstene til Aasmund Olavsson Vinje, en av de første som tok i bruk nynorsken som Ivar Aasen hadde skapt. Grieg møtte rett nok aldri Vinje personlig, men diktningen resonnerte sterkt i ham. Vinje var kjent for sitt «tvi-syn» og evnen til å se «både retta og vranga på livsens vev.» Denne dualismen finner vi også i Griegs musikalske filosofi, hvor han ofte veksler mellom dur og moll i sin musikk.
Vinje-sangene i opus 33 er i dag til dels folkeeie, og Våren er blant Griegs mest kjente melodier overhodet. Her er det en aldrende person som uttrykker en dyptfølt takk for enda en vår, og som kontemplerer over alt han har fått oppleve.
I opus 58 bruker Grieg tekster av bergenseren John Paulsen, og med titler som «Hjemkomst,» «Til Norge» og «Henrik Wergeland» er det et tydelig nasjonalt innhold i sangene. Henrik Wergelands betydning for det moderne Norge er uomtvistelig. Han støttet ivrig arbeidet for et helnorsk skriftspråk og for folkeopplysning. Ikke minst gjør hans innsats for 17. mai-feiringen og dens betydning for norsk identitet at John Paulsen med rette kunne hylle ham med ordene: «Da et suk i stillheden jeg fanger, skogen sørger for sin tabte sanger, Norges Skydsånd, Henrik Wergeland!»
Symfonisk forløsning
Som nevnt over er Italia et land mange komponister har søkt seg til og funnet inspirasjon i. Mendelssohn returnerte med sin fabelaktige symfoni, Tsjaikovskij med sin suvenir fra Firenze, og Richard Strauss malte det med toner i sitt symfoniske dikt «Aus Italien.»
Sibelius skrev rett nok ikke noen italiensk symfoni, men han ble oppfordret til å reise dit for inspirasjonens skyld i 1901: «Dra til Italia, for der er alt vakkert! Til og med det stygge!» sa en god venn til ham.
På denne tiden var Sibelius sterkt preget av tungsinn, alkohol og alvorlige hendelser. I 1900 døde datteren Kirsti av tyfoidfeber bare to år gammel, ekteskapet skrantet, og Russlands maktmisbruk mot Finland tiltok.
Turen til Italia bidro til at ting lysnet litt for Sibelius, og han fikk endelig fart på skrivingen av sin andre symfoni.
Den ble ikke skrevet der, men han begynte på skissene til den. Han lekte med tanken på et symfonisk dikt inspirert av Don Juan, men forkastet senere dette. Her er det verdt å ta med at Sibelius i stor grad var isolert fra den øvrige europeiske musikkmoten ved århundreskiftet – og han skulle stort sett forbli det. For der man på kontinentet diskuterte om den tonale musikken hadde utspilt sin rolle – hva betyr en modulasjon når alt modulerer hele tiden uansett? – skrev Sibelius symfonier i sonatesatsform med trygg tonalitetsfølelse.
Skjønt, melodier er det ikke så mye av i hans musikk. Sibelius skrev først og fremst fragmenter, litt som Beethoven gjorde, og satte disse sammen til praktfulle komposisjoner. I et brev skriver Sibelius at «det er som om Den allmektige har kastet ned mosaikkfliser fra himmelens gulv, og bedt meg om å sette dem sammen.»
Åpningen av 1. sats er et glitrende eksempel på nettopp dette, hvor et stigende motiv på tre toner etablerer en puls og et harmonisk grunnlag – men ingen melodi. Likevel er det dette lille motivet satsen gradvis vokser ut av, og som hoved- og sidetema stadig vekk er innom.
D-dursymfonien skulle få kallenavnet Frigjøringssymfonien, og står i en klar sammenheng med de øvrige fedrelandsorienterte verkene fra hans tidlige år, som Finlandia og Kareliasuiten. Interessant nok er den likevel hans mest universelt populære symfoni, og den ville aldri blitt til uten impulsene fra det solrike støvelformede landet ved Middelhavet.
Tekst: Frode Skag Storheim