Brahms 4
Fredag 20. oktober kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Edward Gardner dirigent
Vinner av Den norske solistpris 2023
Richard Strauss (1864-1949): Tod und Verklärung, tonedikt, op. 24 (24’)
Vinner av Den norske solistpris 2023. Annonseres senere.
Pause (25')
Johannes Brahms (1833-1897): Symfoni nr. 4 i e-moll, op. 98 (42’)
Allegro non troppo
Andante moderato
Allegro giocoso
Allegro energico e passionato
TETT PÅ I FOAJEEN: MUSIKALSK NACHSPIEL
Velkommen til musikalsk nachspiel i foajeen etter konserten! Bergen Filharmoniske Kor framfører Brahms' vakre Liebeslieder-walzer, en samling kjærlighetssanger som strutter av glede og overskudd.
Håkon Matti Skrede dirigent
Bergen Filharmoniske Kor
Ellena Armelius piano
Magnus Blom piano
Johannes Brahms: Liebeslieder-Walzer
OM DE MEDVIRKENDE
EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.
Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.
Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.
Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.
Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.
OM PROGRAMMET
En kunstners endelikt
Richard Strauss var bare 24 år gammel da han skrev sitt mesterlige tonedikt, Tod und Verklärung – Død og forvandling. Verket, som skildrer en kunstners død, ble etter urfremføringen i 1890 raskt etablert som et viktig verk, ikke bare for Strauss selv, men også innenfor hele tonediktgenren.
En viktig inspirasjonskilde for Strauss var Richard Wagner. På 1880-tallet tilbragte Strauss fire somre på rad i Bayreuth under festivalene der, og både musikken og de teoretiske ideene til Wagner ga sterk gjenklang hos den unge Strauss. Wagner mente at det ekspressive potensialet hos et orkester var enormt, noe som igjen ledet over i konseptet «Sprachvermögen» - «den snakkende evne.» Dette var helt essensielt i den romantiske programmusikken, hvor nettopp det musikalske narrativ spiller en så viktig rolle.
Verket er i 4 deler, og innledes ved at Strauss stillferdig maler fram et bilde av den gamle kunstneren (mannlig, sådan) like før han dør. I andre del blir musikken mer opprørt, og vi aner kampen mellom livet og døden. I tredje del passerer livet i revy, og den gamle kunstneren ser tilbake på ungdommens vår og noble ambisjoner. I siste del kommer selve klarsynet, og både kunstneren og musikken når den gloriøse og fredfulle forvandlingen. Ikke rart at en av anmelderne under urframføringen kalte Tod und Verklärung for «et sjelens maleri.»
Symfonisk punktum
En som ikke skrev programmusikk, var Johannes Brahms. På mange måter var han en slags «last man standing» i den klassisistiske tradisjonen, og både mannens og musikkens innhold forblir gåtefullt. Hele sitt liv fordypet han seg i musikk, alt fra totalt ukjente verk fra renessanse og barokk, til hans store helt Beethoven. Og hele sitt voksne liv lengtet han etter Clara Schumann, som ble den menneskelige og musikalske støtten han så sårt trengte.
«Jeg har arbeidet hardt og lenge med den (symfonien), og har tenkt på deg hele tiden» skriver Brahms til Clara i oktober 1885. Han hadde tatt toget til Meiningen for å overvære prøvene, og med Hans von Bülow på podiet ble verket godt mottatt av musikerne. Den alltid så beskjedne Brahms tillot seg å ha visse forhåpninger til at også publikum ville omfavne hans 4. symfoni.
Urframføringen, den 25. oktober 1885, var sånn sett et antiklimaks. For selv om publikum klappet lenge for hver eneste sats, og den 52 år gamle og svært berømte komponisten fikk sine ovasjoner, hadde Brahms en gnagende følelse av at de klappet for å være høflige. Hans von Bülow tok verket med på turné, og i by etter by falt verket i smak. Var antagelsene til Brahms bare overfølsomhet? Kanskje var han redd publikum forventet et friskt og utadvendt verk, og så fikk de i stedet servert det den markante musikkanmelderen Eduard Hanslick kalte «en mørk brønn.»
I 1885 hadde Brahms enda 12 år igjen å leve, og musikken hans hadde fortsatt et stykke igjen til den innadvendte, høstlige og nærmest private karakteren man finner i hans sene intermezzi for klaver. Likevel var han ingen ungdom lenger, og musikalsk betraktet han samtidens moter med en viss skepsis – og antagelig også sorg.
Richard Wagner døde to år før dette, og han var en komponist Brahms stod i klar kontrast til. Brahms skrev aldri operaer, mens Wagner viet sitt kreative liv utelukkende til dem. Brahms skal ifølge legendene ha sagt at «jeg vil heller gifte meg enn å skrive en opera.» Wagners uendelige melodier var det eksakt motsatte av Brahms’ temaer som gjennomgikk klassiske bearbeidelser. Polariseringen mellom den såkalte nytyske linjen til Wagner og Liszt, og klassisismen til Brahms hadde allerede stemplet sistnevnte som håpløst reaksjonær.
Og i den motsatte enden av skalaen hva musikkdrama angår, stod Johann Strauss II, hvis operette Sigøynerbaronen interessant nok hadde urpremiere på Theater an der Wien dagen før Brahms sin fjerde symfoni i Meiningen.
Brahms fordypet seg i tragediene til Sofokles mens han skrev sin siste symfoni, og musikkforskere har hevdet at dette har satt sine spor. Både den tragiske tematikken som omhandler skjebne vs fri vilje, men også bruken av ironi er interessante innfallsvinkler for symfonien.
For det er et mørkt og tragisk verk Brahms skrev, og det står i skarp kontrast til symfoni nr. 1 som åpner i et tungt molldriv, men slutter i livsbejaende dur. Symfoni nr. 4 begynner og slutter i moll, og er full av mørke spenninger.
Først sats, med sine fallende og stigende intervaller, forblir en favoritt blant publikum og musikere. Her viser Brahms seg med mesterlig bearbeidelse av stoffet, helt i Beethovens ånd.
Andre sats viser fascinasjonen Brahms hadde for de såkalte kirketoneartene, altså skalaer man brukte før dur og moll ble standardisert. Den unisone frygiske (fra E til E på de hvite tangentene på pianoet) åpningen virker ustabil og uten bakkekontakt. Øret vårt lures til å tro at vi får nok en moll-sats, men Brahms lar solen streife oss fram når klarinettene kommer inn – i dur.
Tredje sats er en slags scherzo i to-takt, og bevares, det er humor i vendingene. Men det er vel så mye en ironisk og anstrengt humor, som igjen bare understreker verkets tragiske karakter.
Finalen er symfoniens mest komplekse, og en kompositorisk bragd. Her trekker Brahms linjer bakover i historien ved å la et motiv fra Bachs kantate nr. 150 danne grunnlaget for en passacaglia med ikke mindre enn 30 variasjoner. Det sakrale og verdslige forenes, vi får sågar en trombonekoral som kan minne om mannskorene i Mozarts Tryllefløyten, men Brahms lar tragedien bli stående i verkets coda.
Slik sett er koblingen mellom Sofokles og symfoni nr. 4 forståelig, og understrekes av følgende ord som den østerrikske dirigenten Felix Weingartner skrev noen år etter at Brahms døde:
«Jeg sitter igjen med inntrykket av en ubønnhørlig skjebne som driver en stor skapelse, det være seg et enkelt individ eller en hel rase, mot sitt endelikt… Denne satsen preges av en knusende tragedie, hvis avslutning er en orgie av destruksjon, og en fryktelig motpart til gleden og euforien som preger slutten av Beethovens siste symfoni.»
Tekst: Frode Skag Storheim