Osmo Vänskä dirigerer Sibelius
Torsdag 21. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Osmo Vänskä dirigent
Alexej Gerassimez slagverk
Arvo Pärt (1935) Cantus in memoriam Benjamin Britten (6’)
Kalevi Aho (1949) Sieidi, konsert for solo slagverk og orkester (36’)
Pause (25')
Jean Sibelius (1865-1957) Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 43 (44’)
Allegretto – Poco allegro – Tranquillo, ma poco a poco
Tempo andante, ma rubato – Andante sostenuto
Vivacissimo - lento e suave - Largamente
Finale (allegro moderato)
TETT PÅ I FOAJEEN
Kl. 18.45: Introduksjon ved Gunnar Danbolt
OM DE MEDVIRKENDE
OSMO VÄNSKÄ (foto: Joel Larson) kommer fra Finland og har en lang og innholdsrik dirigentkarriere bak seg. Han har vært sjefdirigent for Minnesota-orkesteret I USA, Seoul Philharmonic i Sør-Korea, Islands Symfoniorkester og Lahti-orkesteret i sitt hjemland. Han er internasjonalt anerkjent for sine overbevisende tolkninger av repertoar fra en ulike epoker, samt sin energiske tilstedeværelse på dirigentpodiet.
Vänskä ledet Minnesota-orkesteret på fem store turneer til Europa, en unik turné til Cuba i 2015 og en banebrytende turné til Sær-Afrika i forbindelse med en feiring av Nelson Mandela. Vänskä dirigerer jevnlig orkestre som Cleveland Orchestra, Chicago Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra, Orchestre de Paris og Deutsches Sinfonie-Orchester Berlin.
Han har ledet en rekke prisbelønnende innspillinger på plateselskapet BIS, deriblant en pågående serie med Mahlers symfonier samt komplettinnspillinger av Beethovens og Sibelius’ symfonier. Vänskä studerte direksjon ved Sibelius-akademiet i Helsinki, men begynte sin musikalske karriere som klarinettist i Helsinki Filharmoniske Orkester. Han har vunnet en rekke priser og er tildelt flere æresposisjoner og doktorater.
Musikal America kåret ham i 2005 til årets dirigent og den tyske kritikerforeningen tildelte han sin årlige pris i 2013. Vänskä har tidligere dirigert Bergen Filharmoniske Orkester.
ALEXEJ GERASSIMEZ (foto: Nikolaj Lund) kommer fra Essen i Tyskland. Hans repertoar varierer fra det klassiske til det samtidige, til jazz og minimalistisk musikk.
Som solist gjester han jevnlig internasjonalt anerkjente orkestre, Münchner Philharmoniker, radiosymfoniorkesteret i Praha og Konzerthausorchester Berlin. Av dirigenter han har samarbeidet med kan nevnes Kristjan Järvi og Tan Dun.
Han har sitt eget perkusjonsensemble og er en ivrig kammermusiker. Sammen med saxofonkvartetten Signum har han utgitt albumet ‘’Starry Night’’. De tre siste sesongene har Gerassimez vært ‘’Junger Wilder’’ ved konserthuset i Dortmund, og deltar i et treårig sponsorprogram kalt Start Academy.
Han er professor i perkusjon ved Hochschule für Musik und Theater i München.
OM PROGRAMMET
Musikalsk sorgreaksjon
Den engelske komponisten Benjamin Britten døde i 1976, noe estiske Arvo Pärt (f. 1935) tok svært tungt. Han mente Britten hadde en «uvanlig renhet,» noe Pärt også søkte – og søker – gjennom sine komposisjoner.
Cantus in Memoriam Benjamin Britten ble komponert i 1977, og er nok Pärts mest kjente og mest innspilte verk. Det er skrevet for strykere og en klokke stemt i a, og er bygget rundt en enkelt musikalsk idé: En nedadgående a-mollskala.
Noenlunde enkelt forklart er stykket komponert som en avansert form for kanon, hvor denne nedadgående skalaen (tonene du får ved å spille fra a til a på de hvite tangentene på piano) spilles i forskjellige notelengder. Dette skaper utrolig vakre musikalske spenninger, og er typisk for tonespråket Pärt etablerte seg i på 70-tallet med det han kaller tintinnabuli – små klokker.
Denne meditative stilen har et nesten minimalistisk preg, samtidig som det har klare røtter i både gregorianikk og renessansepolyfoni.
Slagverkskonsert
Det å bruke slagverk som soloinstrument i klassisk musikk er til dels et temmelig moderne fenomen. Den første konserten for marimba ble skrevet av amerikaneren Paul Creston (1906-1985) i 1940, og verk for et større slagverksbatteri og orkester er i all hovedsak fra etterkrigstiden. Derimot finner vi en del paukekonserter i barokken og klassisismen, blant annet gjennom Johann Fischers (1733-1800) symfoni for 8 pauker, samt Georg Druschetzkys (1745-1819) konsert for 6 pauker.
Utover på 1900-tallet begynte komponistene for alvor å utvide bruken av forskjellige slagverksinstrumenter i orkester, noe som skapte nye klangfarger og variasjonsmuligheter.
Kveldens verk, Sieidi av Aho Kalevi er skrevet i 2010, og ble kjapt en av de mest spilte slagverkskonsertene. Sieidi er samisk for steiner eller andre kultgjenstander som finnes i naturen, men det henspeiler også på religiøse steder.
Og nettopp koblingen mellom trommer, religiøse og shamanske ritual er noe Kalevi har forsøkt å utnytte i dette verket. 9 forskjellige slagverksinstrument står oppstilt foran orkesteret, og gjør dermed solisten til en virkelig protagonist.
I Sieidi tas vi rett inn i en eksotisk mystikk idet solisten lar djemben samle oppmerksomheten. Etterpå bruker han en darbuka, og begge disse trommene er vanligvis anvendt i afrikansk og arabisk musikk. Verket er i én sats, men med flere kontrasterende deler.
Etter et kort mellomspill slår solisten seg bokstavelig talt løs på et sett med 5 tom-toms og skarptromme, før vi får en mer melodisk og dempet del på marimba med betydelig lyrisk preg. Så bytter solisten stikker, og en lang virtuos del i høyt tempo følger før woodblockavdelingen overtar. Et svevende landskap møter oss når solisten bruker vibrafon, og sfæriske klanger skaper et nesten meditativt preg.
At en gongong kan være mer enn bare et signalinstrument får vi et bevis på når solisten bruker metallstikker på den, og dermed utnytter dens mer distinkt perkussive kvaliteter. Og det å bruke bue på sag er kanskje et velkjent triks, men nå får vi høre det på vibrafon også. Tempo og intensitet tiltar, vi får enda mer woodblock, før marimbaens dype register får spillerom.
Verket får en sluttet rituell sirkel når solisten gradvis går tilbake og bruker instrumentene fra åpningen, og i en lekker og helt dempet avslutning renner tonene ut, og en eventyrlig slagverksreise er slutt.
Finsk nasjonalsøken med italienske impulser
Rollen Sibelius fikk spille som en musikalsk stemme for Finland kan trygt sammenlignes med den Grieg hadde i Norge, og lyden av Sibelius er for mange lyden av Finland. På sett og vis er dette forståelig, for han skulle sette Finland på det musikalske verdenskartet, og gjennom heroiske verk som Finlandia, Op. 26 og Kareliasuiten, Op. 11 fikk musikken nasjonal forankring.
Som symfoniker var Sibelius markant, og gjennom sine 7 fullførte verk innen genren stod han for en tonal motpol til mange av de øvrige europeiske strømningene som prøvde å finne svaret på det vi gjerne kjenner som tonalitetskrisen: Mange mente at den tonale musikken var oppbrukt – en modulasjon betydde ikke lenger noe, siden alt modulerte hele tiden. Debussy hadde begynt med sine klangflater og uoppløste akkorder, Stravinsky skulle skrive Vårofferet, og Schönberg og den andre wienerskole skrev atonal musikk.
Sibelius på sin side skrev symfonier i tradisjonelle former, og med gjenkjennelige tonearter. Men måten han gjorde det på var likevel helt særegen, og symfoni nr. 2 er et glitrende eksempel på hans stil. I likhet med Beethoven (de to har mye til felles) bygget han gjerne en sats rundt ett eller flere distinkte tema. Det er ikke nødvendigvis de storslagne og sangbare melodier, men små mosaikkfliser som til sammen utgjør et praktfullt byggverk.
Og all den tid åpningens stigende motiv nærmest fremkaller bilder av en finsk innsjø med skogkledde øyer som stiger frem av tåken, vet vi likevel at verket aldri ville blitt skrevet uten italienske impulser. Etter suksessen med urframføringen av Finlandia i år 1900 skrev hans gode venn, baron Axel Carpelan at «du har sittet hjemme lenge nok nå, det er på tide at du reiser. Du skal tilbringe høsten og vinteren i Italia, et land hvor man lærer sangbarhet, balanse og harmoni, det plastiske og symmetriske, et land hvor alt er vakkert – til og med det stygge.»
Symfonien ble ikke skrevet i Italia, men de første skissene ble skrevet der. Tanken var først at det skulle bli flere tonedikt – 2. sats er inspirert av historien om Don Juan – men etter en rekke omarbeidelser samt at Sibelius fikk sine perspektiver endret da han kom hjem igjen til Finland, ble det i stedet en fullblods symfoni som fikk sin urframføring i Helsinki den 8. mars 1902.
Det er blitt den mest populære og mest innspilte av Sibelius sine symfonier begynner med et motiv på tre stigende toner, og fra disse springer hele verket ut i organisk blomst. Symfonien er mesterlig orkestrert, og har et visst heroisk preg. Sibelius nektet imidlertid selv for at det var et politisk budskap i verket, for ham var kunsten absolutt og autonom. Likevel er det ikke til å fornekte at symfonien ble til i en periode da Russlands sanksjoner mot Finland var intense: Blant annet fikk tsar Nicolai II innført russisk som administrativt språk.
Da er det kanskje ikke så rart, særlig når vi tar symfoniens heroiske finale i betraktning, at den fikk kallenavnet «Frigjøringssymfonien.»
Tekst: Frode Skag Storheim