Sesongåpning – Mahlers første
Torsdag 7. og fredag 8. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Edward Gardner dirigent
Nicolas Altstaedt cello
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Åpningstale ved kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (torsdag)
Julian Anderson (1967) Eden (nordisk premiere) (7’)
Witold Lutosławski Konsert for cello og orkester (24')
Pause (25')
Gustav Mahler (1860-1911) Symfoni nr. 1, D-dur (54’)
Langsam. Schleppend. Wie ein
Naturlaut – Sehr gemächlich –
Schnell
Kräftig bewegt, doch nicht zu
schnell – Recht gemächlich –
Tempo primo
Feierlich und gemessen, ohne zu
schleppen – Sehr einfach und
schlicht wie eine Volksweise –
Tempo I
Stürmisch bewegt – Energisch –
Sehr gesangvoll – Wieder
stürmisch bewegt – Sehr
langsam – Triumphal. Pesante
Konserten fredag strømmes på Bergenphilive.no
TETT PÅ I FOAJEEN
18.45: Introduksjon til konserten ved Gunnar Danbolt
Musikalsk nachspiel etter konserten:
Gustav Mahler: Klaverkvartett i a-moll
Robert Schumann: Fra Pianokvartett i Ess-dur: Andante cantabile
Melina Mandozzi, fiolin
Ilze Klava, bratsj
Agnese Rugevica, cello
Ellena Armelius, piano
OM DE MEDVIRKENDE
EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er internasjonalt anerkjent som en av de ledende dirigenter i sin generasjon. Gardner ble musikksjef ved English National Opera (ENO) i London i 2007, en posisjon han hadde til våren 2015. I 2011 ledet han, som den yngste dirigent i historien, den prestisjefylte Last Night of the Proms-konserten i Royal Albert Hall. Han ble i juni 2012 tildelt ordenen OBE (Order of the British Empire) for sin innsats for britisk musikkliv.
Edward Gardner har en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos og har utgitt en rekke cder som er møtt med strålende omtaler. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn en rekke cder: Orchestral Realisations med musikk av Luciano Berio, en serie på tre kritikerroste cder med musikk av Leoš Janáček, Jean Sibelius’ sanger, Arnold Schönbergs Gurrelieder, Bela Bartóks Konsert for orkester, en innspilling med Griegs pianokonsert og scenemusikken til Peer Gynt, Sibelius med Lise Davidsen, Britten og Canteloube med Mari Eriksmoen, verk av Marius Neset med komponisten som solist, og Benjamin Brittens Peter Grimes. Sistnevnte ble av Gramophone kåret til Opera Recording of the Year 2021 og Recording of the Year 2021 uansett sjanger. Flere utgivelser kommer.
Gardner har vært sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester siden 2015.
NICOLAS ALTSTAEDT (foto: Marco Borggreve) er en tysk-fransk internasjonalt anerkjent og etterspurt kunstner, cellist, dirigent og kunstnerisk leder, med et bredt og variert repertoar. Han er kunstnerisk leder for det østerriksk-ungarske orkesteret Haydn-Philharmonie og Lockenhaus Kammermusikkfestival i Østerrike.
Altstaedt er jevnlig solist med de store og internasjonalt anerkjente orkestrene, som Wiener Philharmoniker, Tonhalle-Orchester Zürich, Budapest Festival Orchestra og Staatskapelle Berlin. Av dirigenter han samarbeider med, kan nevnes Edward Gardner, Gustavo Dudamel, Esa-Pekka Salonen, Andrew Manze og Robin Ticciati.
Som dirigent har han nær tilknytning til det skotske kammerorkesteret og har ledet orkestre som Les Violons du Roy og Orchestra of the 18th Century. Felles opptredener med komponister som Thomas Adès, Thomas Larcher og Sofia Gubaidulina viser hans engasjement for samtidsmusikken. Komponister som Sebastian Fagerlund, Anders Hillborg og Fazil Say har skrevet konserter og andre verk for han.
Altstaedt er en ivrig kammermusiker og har medvirket på en rekke anerkjente kammermusikkfestivaler, og blant hans partnere finner vi musikere som Vilde Frang, Janine Jansen, Lawrence Power og Pekka Kuusisto.
Han har mottatt flere priser, som for eksempel Beethovenring Bonn 2015 og Musikpreis der Stadt Duisburg 2018, BBC Music Magazine 2020 Chamber Award og Gramophone Award 2020. I perioden 2010-2012 var han BBC New Generation Artist.
OM PROGRAMMET
Et moderne Eden
Komponist Julian Anderson forteller at inspirasjonen til verket kommer fra den rumenske billedhuggeren Constantin Brancusi: «Hans enkle linjer og formmessige klarhet fascinerer meg.»
Brancusi laget aldri et verk han kalte for Eden, men ifølge Anderson reflekterer mange av Brancusis verk noe pre-sivilisasjonsaktig. Et glimt av en tapt uskyld. Og Andersons verk sikter mot det samme.
Rent teknisk utforsker Anderson et spennende stemmingssystem i Eden med ikke-tempererte harmonier. Grunntonen samt det 7., 11., og 13. trinn i skalaen, altså C, Bb, Fiss og Ass danner grunnlaget for melodier som Anderson så har skrevet en rekke variasjoner over. Disse presenteres alltid i bratsj og cello, og spilles non vibrato slik man gjorde i renessansen.
Verkets klangbilde er transparent og klart, og ble skrevet for City of Birmingham Symphony Orchestra hvor Anderson var residenskomponist, og ble urframført i 2005.
Til og for Rostropovich
Cellokonserten til Witold Lutoslawski holdes av mange for å være noe av det absolutt beste han skrev. Mstislav Rostropovich, som verket er dedikert til, ble aktivt inkludert i komponeringsprosessen som skulle ta vel halvannet år. Det ble urfremført i 1970, og i den anledning delte Lutoslawski noen minner fra selve arbeidet med musikken: «Jeg sendte ark med noter til Rostropovich ettersom de ble skissert ut. Jeg la også ved brev som forklarte hvordan jeg arbeidet, og jeg må innrømme at språket i disse var mer litterært enn musikalsk: Det ble gjort med vilje for å få en del av de musikalske forløpene til å bli klarere og mer forestillende. Men språket betyr likevel på ingen måte at konserten har noe litterært eller utenommusikalsk ved seg.»
Verket er komponert i 4 satser, men spilles sammenhengende. Det starter med solo cello, og det er nesten som om vi ramler inn i et verk som allerede er i gang. Og etter en slik innledende solokadens, med sitt ganske insisterende driv, kunne man tradisjonelt sett forvente at orkesteret skulle imitere det presenterte materialet. Men nei, da. Lutoslawski lar tre skarpe trompeter blande seg inn, og åpner døren for resten av det store orkesteret.
Etter denne introduksjonen følger sats nummer to som består av fire episoder. En gjenganger her er at solisten inviterer forskjellige orkesterinstrumenter til et lekfullt samspill, kun avbrutt av autoritære trompeter, tromboner eller horn. Det er som om solisten og dens kumpaner er ivrige rabagaster som utforsker verden, men som stadig blir tatt på fersken av strenge messingblåsere.
Cantilena-satsen roer det hele ned, og som tittelen antyder får vi lengre, mer sangbare linjer. Når denne så avbrytes holder det ikke lenger med messing som retter pekefinger: Vi får «Unisono Climax» som innleder en 10-delt finale. Her skriver Lutoslawski at «solisten blir «angrepet» av forskjellige seksjoner i orkesteret.» Så følger en nærmest elegisk klagesang, men istedenfor at verket ender i resignasjon slår solisten tilbake i en hurtig coda. Orkesteret trekker seg tilbake og overlater lydbildet til solo cello. Denne gjør som engelskmennene sier: «Ends the piece on a high note.»
Den mest oppsiktsvekkende 1. symfoni noensinne?
Den kalles gjerne Titan-symfonien, og ble opprinnelig fullført i 1888 og urframført i Budapest i 1889. Skjønt, det hele var en fiasko. Publikum var svært lunkne til verket som Mahler selv dirigerte, og det skulle gå tre år og en rekke revideringer før symfonien på nytt ble fremført i Hamburg. Men selv etter dette gjorde Mahler nye omarbeidelser, og først i 1899 ble det utgitt.
I dag er symfonien et fast innslag i konsertsaler verden over, og hylles som kanskje den mest oppsiktsvekkende debutsymfoni noensinne.
Mahler var en svært lovende dirigent, og det var primært som dette han tjente penger til livets opphold. Og selv en klassisistisk anlagt nestor som Brahms var svært positiv til Mahler, som dirigent vel å merke.
Mahler kjente hele sin karriere på trangen til å vie mer tid til komponering, og formmessig er det verdt å minne om hans valgspråk: «Å skrive en symfoni er å konstruere en hel verden.»
Den 1. symfonien ble titulert Titan andre og tredje gang den ble fremført, og er en slags hyllest til Jean Pauls roman med samme navn. Mahler skal ha følt seg presset til å la symfonien ha et programmatisk preg, derav Titan-koblingen, men strøk senere denne fordi han mente den var både utilstrekkelig og til dels misledende.
Symfonien er i fire satser, og den første åpner med nesten ingenting: En A natura sniker seg ut av stillheten, og gradvis trer et fallende motiv i frygisk skala (E til E på de hvite tangentene på et piano) fram. Dette mollpreget trer fort til side, og snart høres et vakkert fanfaremotiv: Først hos klarinettene, og deretter hos offstage-trompeter. Her har Mahler skrevet «In sehr weiter Entfernung aufgestellt» - Fra langt borte.
Det fallende frygiske motivet kommer tilbake flere ganger, men den idyllisk-romantiske grunnstemningen blir likevel aldri skjøvet bort. D-dur er også tradisjonelt en triumferende og utadvendt toneart, og det kan være verdt å nevne at Mahler opprinnelig hadde programkommentarer til satsene. 1. sats hadde tittelen «Vår uten ende,» etterfulgt av «Blomstrende kapittel» eller Blumine. Denne satsen ble senere fjernet.
Den dansende scherzoen plukker opp tråden fra Franz Schuberts symfonier, hvor Mahler bruker en ländler, en østerriksk folkedans i ¾-takt. Dette er for øvrig et grep han kom til å gjøre i senere verk også, og formmessig følger den en klassisk menuettoppbygging med ABA-skjema, hvor mellomdelen er mer innadvendt og lyrisk. I de opprinnelige programtitlene hadde denne satsen navnet «For fulle seil.»
I den grad det er noen langsom sats i denne symfonien, er det den tredje. Paukene innleder med det fallende kvartmotivet vi kjenner fra 1. sats før en velkjent barnesang, Fader Jakob, presenteres. Men Mahler har latt den få utfolde seg i moll istedenfor dur, og tanken var at den skulle være en slags begravelsesmarsj. Den humoristiske undertonen avslører seg ganske fort, og det programmatiske innholdet i satsen skriver seg fra et gammelt sagn som var allmenn kjent i Østerrike på den tiden: Vi får høre gravfølget til en jeger, men han gravlegges av dyr istedenfor mennesker. Mahler streifer også innom tilløp til galopperende klezmermusikk, som bare understreker det sardoniske.
Den tredje og fjerde satsen var gruppert sammen som del 2 av symfonien, med undertittelen «Commedia umana.» 4. sats foregriper tematikken Mahler senere skulle utforske i sine symfonier, hvor musikken går fra mørke til lys – død til oppstandelse.
Finalen hadde tittelen Dall’inferno al Paradiso: Fra Helvete til Himmel. Åpningen gir oss et anstrøk av dommedag og dunkel fortapelse, som igjen bereder grunnen for en lang musikalsk reise fra mørkets avgrunn til himmelsk ekstase.
1. satsens koraltema kommer tilbake – denne gangen i dur, og en grandios og mahlerisk avslutning lukker boken, og gir oss et nydelig frempek til symfoniene som senere skulle følge.
Tekst: Frode Skag Storheim
PROGRAMENDRING
Patricia Kopatchinskaja som opprinnelig skulle være solist i Bartóks fiolinkonsert nr. 1 har av uforutsette årsaker måttet trekke seg. Hun erstattes av Nicolas Alstaedt som er solist i Lutosławskis konsert for cello og orkester. Dato for endring: 1. august 2023