Víkingur Ólafsson spiller Bach
Onsdag 27. september kl. 19.30 i Håkonshallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Víkingur Ólafsson piano
Johann Sebastian Bach (1685-1750)
Goldbergvariasjoner, BWV 988
VĺKINGUR ÓLAFSSON (foto: Ari Magg) har i løpet av kort tid tatt den internasjonale musikkverden med storm, og omtales som «The new superstar of classical piano». Han er i dag en av de mest etterspurte pianistene i den klassiske verden.
Hans innspillinger av Philip Glass, Johann Sebastian Bach, Wolfgang Amadeus Mozart, Claude Debussy og Jean-Philippe Rameau er alle mottatt med strålende kritikker og han er kåret som vinner av flere priser, for eksempel BBC Music Magazine Awards 2019 og Gramophone 2019 Artist of the Year. Ólafsson er eksklusiv artist for plateselskapet Deutsche Grammophon.
Han har vært residensmusiker med flere orkestre og konserthus, blant annet i Konzerthaus Berlin og South Bank i London. Ólafsson har spilt med Bergen Filharmoniske Orkester flere ganger tidligere, først under Festspillene i Bergen i mai 2020 da de strenge restriksjonene knyttet til den pågående pandemien gjorde at internasjonal reising ikke var mulig, slik at Griegs klaverkonsert ble framført digitalt med solisten i Reykjavik og orkesteret i Bergen. Høsten 2020 var han solist i sin landsmann Daniel Bjarnasons verk Processions, og han var orkesterets residensmusiker våren 2021.
Víkingur er en dyktig og fengende kommunikatør både på og utenfor konsertscenen. Han var solist på orkesterets kritikerroste festivalturné til Edinburgh, København, Wiesbaden og Bremen i august 2022, samt turneen til Tyskland og Belgia våren 2023. Høsten 2023 utgis hans innspilling av nettopp Bachs Goldbergvariasjoner.
OM PROGRAMMET
En kunstdidaktisk kulminasjon
Det kan virke ufattelig for oss i dag, men Johann Sebastian Bach, komponisten som nærmest er å regne for den klassiske musikkens 7. far i huset, opplevde selv aldri noe annet enn lokal og regional berømmelse. Han var aktiv som pedagog, organist, komponist og pappa. Skjønt, det skal sies, han ville neppe hatt tid til sitt virke om han var underlagt moderne likestilling og pappapermisjoner: Han fikk til sammen 24 barn, hvorav flere av dem ble betydelige komponister.
Han hadde evner som improvisator og komponist som går utenfor menneskelig fatteevne, og Goldbergvariasjonene fikk – i all beskjedenhet - tittelen Clavier-Übung. Disse var kulminasjonen i hans kompositoriske ouvre, og ble utgitt sammen med de seks partitaene i 1741.
Og bevares, Bachs musikk har alltid et didaktisk formål, men disse mesterlige variasjonene er likevel mye, mye mer enn bare klaverøvelser.
En romantisk legende
Variasjonenes tilblivelse er noe myteomspunnet, og flere forskere mener historiene ikke kan stemme. En av Bachs første biografer, Johann Nikolaus Forkel (1749-1818) skrev om dette i 1802, og det var greven av Kaiserling (1697-1764) som bestilte verket av Bach. Men det skulle ikke brukes til konserter. Nei da, greven led av søvnløshet, og trengte sovemedisin. Den talentfulle cembalisten Johann Gottlieb Goldberg (1727-1756), som bodde på eiendommen til greven, skulle da spille disse variasjonene for ham når insomniaen inntraff.
Det er selvsagt lett å se for seg dette temmelig romantiske scenarioet, med en trøtt greve i et dunkelt belyst barokkpalass, som prøver å finne roen akkompagnert av vakre toner fra en cembalist på nattskift. Skjønt, Johann Gottlieb Goldberg var bare 13-14 år da verket ble skrevet, og han skal ha vært en lovende utøver. Men om han kunne spille hele dette monumentale stykket så tidlig er høyst usikkert. Og hva mer, hvis det faktisk var komponert for ham, hvorfor har ikke Bach da dedikert det til ham, eller skrevet noe om det i 1. utgaven? Vi har ikke originalmanuskriptet, men i motsetning til det meste av Bachs musikk ellers, ble Goldbergvariasjonene utgitt i hans levetid. Det må ha eksistert i alle fall 100 kopier, og grev Kaiserling betalte Bach en solid sum for å komponere det: 100 Louis d’Or, det største enkelthonorar han noensinne fikk. Temmelig dyr sovemedisin, med andre ord.
Om verket
For Bachs del var verket uten historiske forløpere: Det var første og siste gang han beskjeftiget seg med et rent variasjonsverk, og selv om han sannsynligvis kjente til Händels variasjoner for tasteinstrument, var dette likevel en satsform som ikke var veldig utbredt i barokken. En passacaglia eller chaconne, som bygger på et gjentagende bass- eller harmonisk motiv var vanlig, men disse var likevel sjelden gjenstand for så variert og kreativ utfoldelse.
Goldbergvariasjonene er utformet som en sirkulær enhet. Verket åpner med en enkel og svært vakker Aria, en sarabande (langsom dans i ¾-takt), som så blir gjenstand for 30 variasjoner. Etter disse kommer sarabanden tilbake og slutter sirkelen.
Innenfor disse variasjonene viser Bach hele sin klavertekniske verktøykasse, ispedd kontrapunktisk mesterskap med en lineær utvikling og en symmetri som gjør dette til noe av en musikalsk Rubiks kube. Hver 3. variasjon er en kanon i stigende mønster: Fra kanon på unisonen til nonen (1. til 9. trinn). Dermed kunne man forvente at siste variasjon, nr. 30, var en kanon på 10. trinn, men her kommer isteden et såkalt quodlibet.
Oppbygning
Etter den innledende aria, som etablerer det melodiske, men først og fremst harmoniske fundamentet, følger variasjon 1. Denne er mer spretten og synkopert, og kan minne om en polonese eller en courante, begge tradisjonelle danser i 3-takt.
Variasjon 2 er en nokså enkel trestemt kontrapunktisk sats hvor to stemmer samtaler over en basstemme.
Variasjon 3 er den første av kanonene, en såkalt kanon på unisonen. Det vil si at den imiterende stemmen begynner på den samme tonen som den ledende stemmen.
Variasjon 4 er i 3/8-takt, og dens statelige karakter bringer tankene over på en passepied, en fransk dans fra Bretagne.
I den 5. variasjonen gir Bach oss spektakulære håndkryssinger, og den spinnende 16-delsbevegelsen vartes opp av kommentarer i bass- og sopranregister med til dels store sprang.
Så følger en ny kanon, denne gang på sekunden. Nå starter motsvaret på tonen over, og satsens karakter er rolig og noe mer innadvent.
Den 7. variasjonen har av mange vært hevdet å være en gigue, men de markerte punkteringene gjør at den krever et makelig tempo. Derfor er den mer av en fransk gigue, og ikke den italienske, som generelt går fortere.
Et nytt tilfelle av håndkryssinger får vi i variasjon nr. 8, en sats som henter impulser fra fransk klavermusikk.
Variasjon 9 er en ny kanon. Bach følger opp systemet med disse imiterende satsene hvor motsvaret til melodien kommer stadig høyere, denne gangen er det kanon på tersen.
Variasjon 10 er en fughetta, altså en kort fuge. 4 stemmer interagerer i livlig og rikt ornamentert musikalsk lek.
En virtuos toccata følger i variasjon 11, hvor to springende stemmer fyrer hverandre opp med både skalaer, triller og håndkryssinger.
I variasjon 12 får vi nok en kanon, denne gang med svar på kvarten. Det betyr at der temaet starter på en G, kommer svaret her på D-en under. Men ikke bare det, den er utformet som en speilvending av temaet.
Variasjon 13 er en rolig og lavmælt sarabande, med en rikt ornamentert melodi som svever over et nøkternt akkompagnement.
Variasjon 14 er en skikkelig håndkryssings- og trillefestival, hvor Bach virkelig slipper løs sitt kreative arsenal av pianistiske effekter.
Ved variasjon 15 er vi halvveis i verket, og i denne kanonen, som nå er på kvinten, får vi verkets første variasjon i moll. Svaret fra motstemmen er også her utformet som en speilvending av temaet.
At andre halvdel nå er i gang markeres ganske tydelig ved den 16. satsen i fransk overtyre-stil. Store og feite akkorder med ditto skarpe punkteringer avløses av et fugert parti med imiterende stemmer.
Sats 17 er enda en teknisk krevende toccata med håndkryssinger, og den virtuose stilen fører tankene over på sonatene til Domenico Scarlatti.
Mønsteret med kanon på stigende intervall for hver 3. sats fortsetter i variasjon 18, denne gangen med en statelig kanon med svar på 6. trinn (sekst).
Variasjon 19 er en rolig dans i 3-takt med hint av en menuett og små imiterende parti.
Som stor kontrast følger nå enda en halsbrekkende toccata i variasjon nr. 20, og en pizzicato-aktig skrivemåte gjennomføres ved at venstre hånd spiller på slagene, mens høyre hånd svarer med korte 16-delstoner på trykklette slag.
Verkets andre mollvariasjon kommer i sats 21 med kanon på septimen. Denne innadvendte delen får et ekstra sårt preg ved at Bach gir oss rikelig av kromatiske toner.
Variasjon 22 er i praksis en kort fuge, om enn ikke veldig tungt polyfon. 4 stemmer leker seg på dansende vis i 4-takt med rik ornamentering.
Variasjon 23 er en av satsene som viser tydelig at Goldberg er skrevet for et cembalo med to manual (to klaviatur). To stemmer nærmest jager hverandre i virtuose skalapassasjer, noe som er betydelig vanskeligere rent teknisk på et moderne piano enn på et cembalo.
En lett dansende kanon på oktaven møter oss i variasjon nr. 24, hvor temaet svares både en oktav over og en oktav under.
Verkets siste mollvariasjon møter oss i nr. 25, og her har Bach skrevet adagio i noten. Denne mørke og mystiske satsen er i de fleste tilfeller den lengste av alle variasjonene, og den såre kromatikken og de ettertenksomme pianistiske fabuleringene bidro til at den store polske cembalist Wanda Landowska (1879-1959) kalte dette for Goldbergvariasjonenes «svarte perle.»
Som en ultimat kontrast snurrer Bach i gang en ny virtuos toccata i variasjon nr. 26, hvor heseblesende figurer kommenteres av en mer syngende sarabande.
Variasjon 27 er den siste kanonen i verket, denne gangen på nonen – det 9. trinnet over temaet.
En ny håndkryssingsoppvisning gjør sin entre i nr. 28, og den trilleaktige figuren som går gjennom det meste av satsen er utskrevne 32-delsnoter. Mon tro om ikke Mendelssohns Spinnerlied henter noe av inspirasjonen sin herfra?
Variasjon 29 er en av de mest sammensatte, og består av både tunge akkorder og jagende skalapassasjer som dermed er med på å forene en del av de foregående musikalske ideene.
Og som nevnt innledningsvis, der vi nå kunne forvente en kanon på desimen (10. trinn) i variasjon nr. 30, får vi isteden et såkalt quodlibet. Det betyr i praksis en polyfon sats hvor forskjellige melodier forenes, i dette tilfellet Goldberg-ariaen og flere tyske folkesanger. Bachs sønner har fortalt historier om at dette var noe de vel så gjerne kunne gjøre som selskapsleker i familien: En av dem startet gjerne på en koral, som så ble besvart med alt fra salmetoner til folkeviser.
Til slutt kommer innledningens aria tilbake, i all sin enkelhet, og vi er tilbake der alt begynte.
Tekst: Frode Skag Storheim