Konsertprogram

OM DE MEDVIRKENDE

VADIM GLUZMAN (foto: Marco Borggreve) kommer fra Ukraina, og begynte å spille fiolin som syvåring. Han studerte i Latvia og Russland før han i 1990 flyttet til Israel. Deretter reiste han til USA, og studerte blant annet ved Juilliard School of Music i New York. Han fikk faglig støtte av Isaac Stern, og i 1994 ble han tildelt Henrik Szeryng Foundation Career Award. Gluzman har lagt vekt på å framføre både etablert og gjenoppdaget musikk, samtidig som han er en forkjemper for samtidsmusikken. Han har urframført en rekke verk, blant annet av Sofia Gubaidulina, Giya kancheli og Lera Auerbach. Blant hans prisbelønte plateinnspillinger er Max Bruchs fiolinkonsert, som fikk Diapason d’Or i 2011 og Peter Tsjaikovskijs og Alexander Glazunovs fiolinkonserter (Disc of the Month i Classic FM Magazine), begge med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. I inneværende sesong medvirker han blant annet ved ProMusica Chamber Orchestra sine konserter i Columbius, Ohio, hvor han er kreativ partner og første gjesteartist. Gluzman spiller på Stradivari-fiolin fra 1690 som har tilhørt den store fiolinisten Leopold Auer, stilt til hans disposisjon av Stradivari Society i Chicago.

JOHANNES MOSER er tysk-kanadisk, ble født inn i en musikalsk familie i 1979 og begynte å spille cello som åtteåring. I 2002 vant han førstepris i Tsjaikovskij-konkurransen og ble i tillegg tildelt en spesialpris for sin tolkning av Rokokko-variasjonene. Moser spiller med de største orkestre og dirigenter verden rundt, som Berlinfilharmonikerne, Concertgebouw-orkesteret og Tonhalle i Zürich. Av dirigenter han har samarbeidet med kan nevnes Riccardo Muti, Lorin Maazel, Pierre Boulez og Gustavo Dudamel. Han medvirket på en rekke cd-innspillinger, deriblant cellokonsertene til Tsjaikovskij, Elgar, Dvořak, Dutilleux og Lalo. Han spiller også elektrisk cello, og har bestilt flere verk for dette instrumentet. I inneværende sesong vil Moser urframføre en cellokonsert av Willem Jeth og vil turnere i USA med Academy of St. Martin in the Fields. Moser er også en ivrig kammermusiker, og turnerer blant annet med trioen som i kveld spiller i Håkonshallen. I 2007 var han solist i Dvořaks cellokonsert i Wiens Musikverein med Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester.

ANDREÏ KOROBEINIKOV (foto: Irene Zandel) ble født i Moskva i 1986, og studerte ved musikkonservatoriet der. 19 år gammel var han ferdig med studiene og fikk en helt spesiell utmerkelse som tiårets beste musiker. Han studerte så videre ved Royal College of Music i London. Han var prisvinner ved Skrjabin-konkurransen i 2004 og vant andrepris ved Rakhmaninov-konkurransen i Los Angeles i 2005. I dag spiller han på prestisjetunge arenaer som Wigmore Hall i London, Concertgebouw i Amsterdam og Théâtre des Champs-Élysees i Paris, og er solist med ledende orkestre som St Petersburg Filharmoniske Orkester og Orchestre National de France under ledelse av dirigenter som Iván Fischer og Vladimir Ashkenazy. Korobeinikov er også utdannet jurist og har skrevet flere publikasjoner innenfor området intellektuell eiendomsrett. Han komponerer også. Korobeinikov har medvirket på flere cder, blant annet med Musikk av Skrjabin, Sjostakovitsj og Beethoven.

OM PROGRAMMET

Kveldens åpningsverk, pianotrio nr. 1 i c-moll, må sies å være et ungdomsverk av Sjostakovitsj: Det ble skrevet i 1923 da komponisten bare var 17 år gammel, og er mer romantisk i uttrykket enn hva vi er vant til fra hans mer modne verk.
Det hadde opprinnelig tittelen «Poème,» men denne ble senere strøket. Rent formmessig er trioen rapsodisk og temmelig fritt sammensatt, med høyst originale musikalske innfall. Intime og lyriske parti må vike for brå og uventede passasjer. Dette stemmer godt overens med hva Sjostakovitsj fikk høre fra noen av sine professorer: «Du er besatt av det groteske!»

Uendelig vakre melodier
Man kan saktens lure på om det noensinne har levd en mer inspirert melodiker enn Franz Schubert: I løpet av sitt 31 år lange liv trillet han ut det ene vakre tema etter den andre, med lange, sangbare linjer. Han etterlot seg over 600 lieder, og det vokale gjennomsyrer mye av musikken hans: Sammenlignet med sitt store forbilde, Ludwig van Beethoven, var Schubert mye mer av en romantiker, og ikke minst en som bygget sine komposisjoner rundt besnærende melodier. Beethoven, på sin side, brukte hovedsakelig korte motiv som utgangspunkt for en hel sats.

Pianotrio nr. 1 er et av Schuberts sene verk, og det ble fullført i 1828, samme år som han døde. I likhet med trio nr. 2 i Ess-dur, samt hans sene pianosonater, er dette stort anlagte verk både i innhold og lengde. Formmessig er de klassisistiske til fingerspissene, men i innhold har de en tidligromantisk tone, og melodiene hans er ofte veldig folkesang- eller folketoneinspirerte.

1. sats er, som seg hør og bør, i sonatesatsform med to kontrasterende motiv. Hovedtemaet preges av punkterte rytmer og noe irregulære fraselengder, mens sidetemaet er mer syngende og idyllisk.
I 2. sats møtes vi av en vuggende venetiansk gondolsang i 6/8-takt med en inderlig vakker melodi – virkelig Schubert på sitt fineste. En «sang uten ord» i ordets rette forstand, med fiolin og cello i sart dialog over det flommende akkompagnementet.

3. satsens scherzo vekker oss fra dvalen, og i lekende og livfulle tema inviterer han oss inn i det som er en mesterlig stilisert ländler (folkedans i 3-takt som var utbredt i Østerrike, Sveits og Böhmen), full av wienersk letthet. Ja, regelrett som et deilig stykke sachertorte servert på Cafe Central en vakker vårdag!

En stort anlagt rondo (som riktignok er noe irregulær) brettes ut i 4. sats, og Schubert gir oss lekne og fargerike partier med lekre modulasjoner og mesterlig bruk av kontrapunkt. I satsens coda settes tempoet betraktelig opp, og verket slutter med sprudlende, nesten kadensaktige passasjer.

Pärts Mozart
Arvo Pärt komponerte denne bearbeidelsen til minne om sin gode venn, fiolinisten Oleg Kagan, i 1992. Kagan hadde en særlig affinitet for Mozarts musikk, og verket kan dermed sees som en slags reminisens av både musikken og fiolinisten.

Pärt har brukt adagio-satsen fra Mozarts pianosonate i F-dur, KV 280 som utgangspunkt for stykket, og han mener selv at verket ikke er et arrangement eller en parafrase. Snarere er det snakk om et musikalsk møte mellom wienerklassisk estetikk fra sent 1700-tall, og en slank, sober stil fra sent 1900-tall hvor det tonale er krydret med skarpe dissonanser. Resultatet er en vakker sats hvor Pärts toner kommenterer Mozarts, og hvor dissonansene minner oss om sorgen Pärt kjente på over tapet av en kjær venn.

Mesterverk fra den modne Sjostakovitsj
Krigens herjinger skulle sette dype spor hos Sjostakovitsj. Han mistet mange av sine nære og kjære venner, samt at han var vitne til hvordan hans hjemland ble rasert. Disse inntrykkene materialiserte seg i en del dypt gripende komposisjoner, hvor symfoni nr. 7 og 8 må nevnes. Men det er også i høyeste grad aktuelt for kveldens siste verk, pianotrio nr. 2 i e-moll.

 1941 mistet Sjostakovitsj sin jødiske elev, Benjamin Fleyshman, livet under blokkaden av Leningrad. Fleyshman hadde da arbeidet med én-aktsoperaen «Rothschilds fele,» som var basert på en novelle av Anton Tsjekhov. Sjostakovitsj gjorde operaen ferdig, og den fikk sin urframføring 5. februar 1944. Samme dag ble hans 8. symfoni fremført i Novosibirsk, hvor introduksjonen til den ble gitt av musikolog Ivan Sollertinsky, en av Sjostakovitsj’s gode venner. Sollertinsky døde så av hjerteinfarkt bare dager senere, og Sjostakovitsj skrev til enken hans: «Han er ansvarlig for hele min utvikling som kunstner. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg skal gå videre uten ham.»

Derfor ble også pianotrio nr. 2 dedikert til minnet om hans gode venn, men ikke nok med det: Sjostakovitsj omfavner også skjebnen til sin jødiske elev, og hele det jødiske folk.

Den jødiske musikken lå nært Sjostakovitsj sitt hjerte, og til Solomon Volkov (mannen som skrev komponistens memoarer i boken Testimony) fortalte han at «jødisk folkemusikk (…) kan gi inntrykk av å være glad når den er tragisk. Det er nesten alltid latter gjennom tårer. Denne kvaliteten er så nært opptil min idé av hva musikken burde være. Det bør alltid være to lag i musikken. Jødene er blitt plaget så lenge at de har lært seg å skjule sin desperasjon. Men den kommer til uttrykk i dansemusikken deres.»

Og nettopp dette har Sjostakovitsj tatt med seg inn i denne klavertrioen, som åpner med himmelhøye toner i cello når en kort fugato introduseres. Fiolinen svarer, etterfulgt av pianoet. En gjennomgående elegisk tone preger satsen. Mørke og sørgende melodier avløses av abrupte og dansende passasjer.

Det dansbare er førende i den sardoniske scherzoen, helt typisk for Sjostakovitsj. Tilsynelatende naive melodier fungerer nærmest som en palimpsest, undertonen er truende, og de markerte rytmene toppet med den ustabile tonaliteten gir satsen et nesten lugubert preg.

3. sats er egentlig en introduksjon til finalen, og den langsomme passacagliaen har et koralaktig preg. 5 variasjoner bretter seg ut i en svært mørk og på nær uhyggelig musikalsk sfære, hvor det elegiske gir assosiasjoner til begravelsesmusikk. Passende er det i grunn da at nettopp denne satsen ble spilt under komponistens begravelse i 1975.

Finalen begynner nesten marsjaktig i pianoet, med pizzicatopassasjer over. Så introduserer pianoet en jødisk folketone, og herfra og ut er dette en «dødens dans.» Vekslingen mellom moll og dur, samt den heseblesende blandingen av 4/8- og 5/8-takt skaper en ustabil og direkte luguber musikalsk fortelling. Her lar Sjostakovitsj krigens grusomheter, konsentrasjonsleirenes grufulle terror, og hans egne personlige tap få fritt spillerom.

Avslutningen domineres av et sirkelmotiv, en slags håpløshetens nedadgående spiral, før koralakkordene fra passacagliaen kommer tilbake, og satsen lukker seg.

Tekst: Frode Skag Storheim

Tilbake til konsertsiden