De to første ukene av mars er Sir Mark Elder og orkesteret invitert til residens-opphold i Salzburg samt til å gi konserter i Nürnberg, Mannheim, Coesfeld og Eindhoven.
Men først får altså publikum i Bergen mulighet til å høre deler av turneprogrammet i hjemme i Grieghallen.
Med på turneen blir solistene Camilla Nylund som vi får høre på denne konserten (foto: Anna S.), Miah Persson og Arabella Steinbacher.
OM PROGRAMMET
Det finnes to suiter med historiske scener av Sibelius. Den første, opus 25, ble skrevet i 1899 og er typisk for komponistens nasjonalromantiske epoke. Dette var i en tid hvor finsk frigjøring stod sterkt, og verket har klart slektskap med Kareliasuiten, symfoni nr. 2 og Finlandia.
Den andre suiten med scenes historique er fra 1912, og ble urframført på en konsert hvor også hans 4. symfoni stod på programmet. Dette var tider med store omveltninger på alle kulturelle arenaer: Arnold Schönberg hadde begynt å eksperimentere med musikk som brøt med tonaliteten, og i 1915 skulle de første stumfilmene med Charlie Chaplin komme. I 1913, kun måneder etter at Stravinskys Vårofferet skapte furore i Paris, skapte suggererende rytmer sensasjon i Helsinki da tango for første gang ble danset i den finske hovedstaden.
Med dette i mente kan kanskje vol. 2 av de historiske scenene til Sibelius fremstå noe tradisjonelle, men som konsertmusikk er de likevel svært effektfulle. Som syklus er satsene strålende satt sammen; fra åpningsakkordens «hør etter!» hvor hornene maner til jakt, til den inderlig vakre kjærlighetssangen i suitens midtsats, og ikke minst finalen, som oser av majestetisk ro og verdighet.
Den lystige skøyer
Man hører tydelig helt fra starten av verket at Till Eulenspiegel var en tøysekopp og spilloppmaker; en som pekte nese og tøyset med folk, gjerne med innslag av latrinehumor. Med dette tonediktet skulle Richard Strauss, uten å vite det, bli en trendsetter for alle senere tegnefilmkomponister.
Karakteren Till Eulenspiegel omtales i skrifter fra 1500-tallet, og fra 1515 finnes det et tresnitt hvor han ses ridende på en hest mens han holder en ugle og et speil i hendene: Eulen – ugle, og spiegel – speil.
Han flørtet med damene og drev gjøn med myndighetspersoner, og soga får sin ulykkelige slutt når han dømmes til døden for blasfemi. Skarptrommer og dramatiske messingutbrudd mot slutten bebuder veien til skafottet, men selv her hører vi Tills vittige og skøyeraktige motiv som prøver å avfeie overmakten. Det utvises dog ingen nåde, og rent musikalsk har Strauss skildret Tills endelikt på høyst makabert vis, for når giljotinen faller hører vi spøkefuglens skjærende hyl representert i klarinetten, etterfulgt av et kontant pizzicato idet hodet hans faller av.
Fire store sanger
Fra den ordløse musikalske historiefortellingen til Richard Strauss, skal vi til hans fire siste sanger, Vier letzte Lieder. Dette var vel å merke ikke hans egen tittel. Sangene var ferdige i 1948, da Strauss var 84 år gammel, og til utgivelsen i 1950 hadde forlaget døp dem Vier letzte Lieder – De siste fire sanger.
Strauss døde i 1949, og fikk dessverre ikke oppleve urframføringen selv, som skjedde først i mai 1950. Til denne hadde han uttrykt et sterkt ønske om at vår egen Kirsten Flagstad skulle være solist. Dette gikk i oppfyllelse, og det var ingen ringere enn Wilhelm Furtwängler som dirigerte det hele med Philharmonia Orchestra i Royal Albert Hall i London.
Richard Strauss står i en senromantisk tradisjon hvor det å bruke menneskestemmen sammen med orkester var dypt forankret. Formmessig er disse fire siste sangene i slekt med Wagners Wesendonck-lieder og Mahlers Kindertoten-lieder: Som syklus løfter de liedsjangeren, som opprinnelig var forbundet med klaver og sang, ut av hjemmets sfære og inn i konsertsalen. Dette er også med på å gi dem et uttrykksmessig slektskap med opera.
De tre første sangene fra Vier letzte Lieder, «Frühling», «September» og «Beim Schlafengehen» er basert på dikt av den tysk-sveitsiske forfatteren, Hermann Hesse (1877-1962), mens den siste, «Im Abendrot» bruker et dikt av den tyske tidligromantikeren, Joseph von Eichendorff (1788-1857).
Tematikken i verket kretser rundt livets aftentid, forsoning og ro. Dette forsterkes i den siste sangen, hvor Strauss siterer fra sitt verk, «Tod und Verklärung,» komponert 60 år tidligere. Vier letzte Lieder har en gjennomgående dempet karakter, og foruten sopransolisten har valthornet en sentral rolle. Dette har vært antydet å ha en viss forbindelse til Strauss’ eget liv, siden hans kone, Pauline de Ahna var en strålende sopran, og faren, Franz Strauss, arbeidet som hornist og komponist.
Når det gjelder tonaliteten i de fire siste sangene, går Richard Strauss bort fra den litt krasse og mer modernistiske linjen, og returnerer her til et mildere og mer senromantisk uttrykk.
Tekst: Frode Skag Storheim