Lyrisk rekomponering
Etter at Harmonien i 2019 bestilte verket Lyric Pieces av Ørjan Matre, ble Griegs musikk nok en gang utgangspunkt for rekomponering da Matre i 2023 var huskomponist hos Kode. I Lyric Pieces II, som vi hører i kveld, utforskes møtepunktet mellom akustisk musikk, Griegs egne innspillinger, hverdagslyder og ikke minst enhver musikers venn under øvingsøkten: Metronomen.
I løpet av sin levetid ga Edvard Grieg ut sekstiseks Lyriske stykker fordelt på ti hefter. Formmessig står de i en linje fra Felix Mendelssohns Lieder ohne Worte (Sanger uten ord) og Robert Schumanns mange fantasistykker. De har veldig ofte deskriptive titler, og stykkenes karakter og stemning plasserer dem rett inn i en romantisk salongtradisjon. De var, og er, blant Griegs mest populære stykker hos publikum så vel som hos utøvere.
Da Ørjan Matre i 2019 skrev Lyric Pieces, som var basert på seks klaverstykker, bedrev han det han selv omtaler som «nennsom rekomponering», hvor Griegs materiale aldri lå langt under overflaten. I Lyric Pieces II går han imidlertid mer drastisk til verks, og forteller at «i dette nye stykket har jeg blant annet bearbeidet en rekke av Griegs egne grammofoninnspillinger fra 1903 og 1906 – opptak hvor støy og forstyrrelser tidvis nesten overdøver selve pianospillet.» Grieg var blant de første komponistene som tok i bruk slik teknologi, og i Matres verk skaper disse en bro til vår egen tids tolkningstradisjon. I tillegg har han valgt å inkludere auditive inntrykk fra sitt eget hverdagsliv: «Sammen danner disse elementene et nytt musikalsk rom der fragmenter, minner og samtidens lyder veves sammen i et klanglig ekkokammer», sier han.
Om verket
Lyric Pieces II starter med Prolog – Arietta fra op. 12. Her tikker metronomen ubønnhørlig, mens Griegs første lyriske stykke, Arietta så vidt kan skimtes gjennom lyse strykeklanger og grammofonstøy. Andre sats bygger på det sitrende og yre Til våren fra op. 43, og her spiller Grieg selv i et opptak fra 1903. Ørjan forteller at han har «videreført den siste besnærende akkordrekken til det absurde.» I tredje sats, Vuggesang, får vi Griegs originalversjon av Berceuse fra det andre heftet med Lyriske stykker, op. 38. Denne etterfølges av Vuggesang II. Her hører vi et opptak fra 2013, hvor Ørjans den gang 2 år gamle datter synger en sang hun fant på der og da. Denne akkompagneres av kvartetten på scenen i en valsversjon av Griegs vuggesang.
Sats nummer fem er Griegs originalversjon av Klokkeklang, et nesten impresjonistisk stykke som avslutter heftet i op. 54. Dette etterfølges av Hjemlengsel/Klokkeklang, hvor det såre og innadvendte Hjemve fra op. 57 forenes med et opptak fra Torshovparken i Oslo, også dette fra 2013. Her hadde Matre og familien Torshov kirke som nærmeste nabo.
Griegs elastiske og rubatopregede opptak av Sommerfugl (op. 43) fra 1906, møter de statiske og mekaniske metronomene i 7. sats, før musikken faller til ro i 8. sats gjennom Griegs skildring av natten i Notturno fra op. 54. Denne spinner Matre videre på i niende sats, Notturno II, hvor han siterer fra sin egen klavertrio fra 2017. Nå har han lagt på motstemmer som bygger på akkompagnementsfiguren i Notturno.
I tiende sats er vi fortsatt i op. 54-heftet, denne gang hører vi Grieg selv spille sin Gangar i et opptak fra 1903. Denne transformeres i den ellevte satsen til luftig minimalisme i Gangar II, hvor Matre leker seg med de fallende bevegelsene i Griegs stykke.
Den hjemlige sfæren Griegs lyriske stykker ofte forbindes med forsterkes i sats 12. Griegs original av Sommeraften (fra det siste heftet, op. 71) kobles med et opptak fra Matres leilighet i Fløenbakken en junikveld da han fikk en kjenning på besøk, og de huslige lydene vever seg inn i strykernes koral.
I trettende sats får vi et lite sidesprang til de lyriske impulsene, når Matre bruker 2. sats fra Griegs klaverkonsert i a-moll, op. 16. Vi hører et opptak fra 1933 av Wilhelm Backhaus og New York Symphony Orchestra (dirigert av John Barbarolli) avspilt på sveivegrammofon. Kvartetten akkompagnerer, men strukturene kollapser ettersom satsen når sitt klimaks.
Den siste satsen, Epilog – Etterklang, plukker opp flere musikalske tråder. I en skog av metronomklang, som er et nikk til György Ligetis metronomverk «Poème symphonique» fra 1962, vender strykekoralen fra Sommeraften tilbake. Griegs egen innspilling fra 1903 av hans siste lyriske stykke, Efterklang (som igjen er en valsversjon av Arietta fra op. 12), skimtes så vidt før det forsvinner igjen.
Tekst: Frode Skag Storheim
Les mer om verket og se video fra urfremføringen på Troldhaugen i november 2023
Les mer om residenskomponist Ørjan Matre