Sibelius’ fiolinkonsert med Augustin Hadelich

«Den sørgeligste etterretning, der kunne ramme meg – Nordraak er død! – han, min eneste venn, mitt eneste store håp for den norske kunst! O! hvor mørkt det med ett er blitt om meg! Og jeg har ikke et menneske her, der rett kan forstå min sorg, la meg så ta min tilflukt til tonerne, de sviktet aldri i sorgens stund! – Komponert en Sørgemarsj over Nordraak - !», skrev Edvard Grieg i sin dagbok 6. april 1866. Sørgemarsjen, som ble framført under Griegs egen begravelse i 1907, var opprinnelig skrevet for piano, men så arrangert for orkester.

Jean Sibelius var selv en habil fiolinist og han la ikke instrumentet på hyllen da han satset på komposisjon. Hans kjærlighet til instrumentet skinner gjennom hele det virtuose verket. Kveldens solist, Augustin Hadelich, vil være kjent for publikum etter flere konserter med Bergen Filharmoniske Orkester, senest i september 2022 da han var solist i György Ligetis virtuose fiolinkonsert.

Her er det bare å følge anmelderen i Bergens Tidendes oppfordring – Det er bare å glede seg til Hadelich kommer tilbake med Sibelius’ fiolinkonsert i februar!

Edward Gardner og orkesteret avrunder kvelden med Sergej Rakhmaninovs siste store, lyriske og samtidig rytmisk livlige orkesterverk, skrevet i sin helhet i USA, men som gjenspeiler komponistens hjemland som han forlot i 1917.

OM DE MEDVIRKENDE

EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til 2024. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på fleire suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

AUGUSTIN HADELICH (foto: Suxiao Yang) er en av vår tids store fiolinister, med et bredt repertoar, fenomenal teknikk og innsiktsfulle tolkninger. Hadelich er født i Italia, har tyske foreldre og er i dag amerikansk statsborger.

Han studerte ved Juilliard School of Music og har vunnet en rekke konkurranser og priser, deriblant Musical Americas «Instrumentalist of the Year» og en Grammy Award for sin innspilling av Dutilleux’ fiolinkonsert L’Arbre des songes, som han også har framført med Bergen Filharmoniske Orkester tidligere.

På orkesterets sesongåpning i august 2022 var Hadelich solist i Ligetis fiolinkonsert. Bergens Tidendes anmelder var begeistret for hans framføring, og skrev følgende «Hadelich er så teknisk overlegen at han fikk selv de mest innviklede krumspring på gripebrettet til å fremstå som en lek».

Hadelich har også spilt inn en rekke cder , deriblant Brahms’, Ligetis, Paganinis og Tsjaikovskijs fiolinkonserter. Han er solist med store orkestre verden rundt, som Concertgebouw Orchestra, Gewandhaus Orchester, Philadelphia Orchestra og London Philharmonic. Blant dirigenter han har samarbeidet med, kan nevnes Herbert Blomstedt, Ludovic Morlot, Thomas Dausgaard og Esa-Pekka Salonen.

Like etter kveldens konsert blir Augustin Hadelich med som solist når Bergen Filharmoniske Orkester reiser på turné til Tyskland og Belgia.

OM PROGRAMMET

Griegs sørgemarsj

Året er 1864. I en sommervarm København møtes Edvard Grieg og Rikard Nordraak, og sistnevnte kommenterte det hele med: «Endelig møtes vi – de to største!» Nordraak var et år eldre enn Grieg og i stor grad selvlært, men de to fant – bokstavelig talt – tonen, og dette møtet skulle bli av avgjørende betydning for Griegs vei videre. Han var på søken etter en mer personlig, men samtidig nasjonal tone, og Nordraaks ideer åpnet en ny verden for ham.

Av Nordraaks produksjon er det nok melodien til Ja, vi elsker som først og fremst står igjen i dag, skjønt med den er han nok sikret evig liv her nord. Teksten er, som vi vet, av Bjørnstjerne Bjørnson, som også var Nordraaks fetter.

Nordraak og Grieg holdt kontakten, og planla å reise til Roma sammen høsten 1865. Men da Grieg ankom Berlin for å plukke opp Nordraak, lå han syk med gulsott og lungebetennelse – diagnoser som ikke var å kimse av den gangen. Grieg bestemte seg for å dra videre til Leipzig, hvor hans første fiolinsonate i F-dur, op. 8 skulle oppføres. Turen var en stor suksess, og verket ble godt mottatt.

Grieg led nå av alvorlige sjelekvaler: Tiden gikk. Skulle han reise tilbake til Berlin, eller dra rett videre til Roma alene?

Nordraak skrev til ham i et brev den 12. november at «Nu må du komme, Grieg. Tøv ikke lenger, jeg må ha deg igjen.»

Grieg bestemte seg for å dra alene. Tilbake var hans syke venn meget nedbrutt, og vi hører desperasjonen i et brev hvor Nordraak skriver: «Og, kjære Grieg, inderlig kjære venn, jeg er bange for at…det en vakker dag er forbi… Aldri har jeg vært i større fare enn nu….»

Sykdommen tiltok, og ved juletider fikk Nordraak besøk av sin far. Han skrev et skarpt formulert brev til Grieg, hvor han klandret ham for sviket mot sønnen.

Grieg ble værende i Roma i fire måneder, og i april kom den rystende beskjeden: Den 20. mars 1866 hadde Nordraak gått ut av tiden, og det tok mange år før Grieg tilga seg selv at han svek sin gode venn.

Grieg følte på et akutt behov for å kanalisere sorgen over tapet, og bare dager etter at han fikk dødsbudskapet var «Sørgemarsj over Rikard Nordraak» komponert. Først som klaverstykke, og deretter i versjon for blåsere og slagverk. På kveldens konsert hører vi marsjen i arrangementet til Griegs kollega og gode venn, Johan Halvorsen som han skrev i anledning Grieg begravelse i 1907.

Det er tydelig at Grieg må ha satt dette verket høyt, for da hans helse skrantet de siste årene hadde han alltid med et partitur av sørgemarsjen i vesken, i tilfelle han skulle dø på utenlandsturer.

Selve verket har, typisk for Grieg, ABA-form. En A-del med skarpe punkteringer og tunge mollakkorder innleder den sorgtunge stemningen, og etter en lang oppbygning kommer temaet igjen i fortissimo.

I B-delen lysner det litt: Det går i dur, og vi hører ekko av noe som kan minne om en norsk folketone når oboen tar oss med ut i et litt åpnere lende. Her foregriper han stilen han senere skulle finne seg til rette i.

Men mellomdelen er likevel ikke uten drama. De store og følelsesladde utbruddene er der hele tiden: Når Grieg har fortapt seg i minnene om han og Nordraaks drøm om det norske, kommer store messingsignaler og river oss ut av den durpregede idyllen.

A-delen kommer tilbake, og det hele ender i det totale mørke.

Et musikalsk farvel

Jean Sibelius var en stor symfoniker som behersket orkesteret svært godt, men hva angår solokonserter skrev han bare én. Til gjengjeld skulle denne bli en av de mest spilte i hele litteraturen.

Det er en viss mystikk knyttet til dette verket, ja en form for musikalsk selvutlevering. Sibelius var fiolinist selv, men han rakk aldri å bli en virtuos. Han begynte ikke å ta timer før han var 14, og var da også prisgitt et noe provinsielt nivå på undervisningen. Og selv om han skulle få flere øvingsraptuser senere, kan det nok innvendes at han verken hadde den fysiske koordineringen eller temperamentet som skulle til for å bli profesjonell fiolinist.

Derfor er fiolinkonserten på sett og vis et slags farvel til instrumentet for Sibelius, samtidig som han også skrev den med en vanskelighetsgrad han selv drømte om å kunne beherske.

Konserten ble påbegynt på høsten 1902, og i starten av 1904 forelå den ferdig orkestrert. Skjønt, det betød ikke at det ikke var skjær i sjøen. Til uroppførelsen med Helsinkisymfonikerne i februar 1904 ville Sibelius at den tyske virtuosen og Joseph Joachim-eleven Willy Burmester skulle være solist, men dette lot seg ikke gjøre.

Isteden ble en lokal fiolinpedagog, Victor Novacek valgt, men om han var en dyktig lærer hadde han liten eller ingen erfaring som solist. Likevel, den selvdestruktive Sibelius durte i vei, og stod selv på podiet med taktstokken under premieren. Den fortonet seg som en tilnærmet katastrofe.

Sibelius trakk deretter verket tilbake for revidering, og tok vekk en del partier han mente ikke fungerte. Men arbeidet tok tid, og komponisten slet tungt med alkoholen på denne tiden. Han satt mye på Kämps og König-restaurantene i den finske hovedstaden, og mangt et kreativt fremskritt ble satt bom for av drukkenskap.

Til ny-premieren i oktober 1905 prøvde han igjen å få tak i Burmester (som verket også opprinnelig var dedikert til), men heller ikke denne gangen gikk det. Og hans trofaste Victor Novacek ble satt til side, og Karl Halir fikk oppgaven med å være solist da den ble oppført i Berlin – med selveste Richard Strauss som dirigent. Verkets dedikasjon ble også endret: Den ble nå tilegnet Ferenc von Vecsey, en ungarsk fiolinist født i 1893, som senere skulle bli en stor ambassadør for konserten.

Selve verket følger den klassiske tresatsige oppbygningen med hurtig-langsom-hurtig, men innholdet er likevel høyst originalt. Solisten er i fokus, og orkesterstemmene er utformet for å gi mest mulig spillerom til både virtuose og lyriske vendinger. 1. satsen er spesiell også formmessig, ved at gjennomføringsdelen i sonatesatsformen i praksis er å anse som en kadens.
2. sats er noe av det vakreste Sibelius skrev, og på sett og vis et slags musikalsk farvel også, for aldri senere skulle han komme til å skrive en tilsvarende vakker melodi. Den antydes først i obo og klarinett, før solisten bretter den ut over lerretet. Legg også merke til hvor vakkert det er når temaet kommer igjen senere i klarinett og fagott, med florlette skalaer som akkompagnement.
I finalen byr Sibelius oss en mer rytmisk drevet sats, men jeg tør nå likevel sitere vår store pianist, Håvard Gimse, som under en masterclass sa at «det er ikke ballettsko i Sibelius. Der er det beksømstøvler!»
Den britiske musikkviteren Donald Francis Toveys utsagn om at «dette er åpenbart en polonese for isbjørner» bygger oppunder dette, og det markante temaet har Sibelius hentet fra en strykekvartett han skrev på 1890-tallet.

Rytmene krysser hverandre mellom solist og orkester, og dette bygges mot slutten opp til et intenst og rytmisk komplekst drama med synkopert bravur.

Rakhmaninovs punktum

«Rett mann til feil tid» og «en anakronistisk komponist» er Rakhmaninov blitt kalt, og med det hintet til at han holdt i live den russisk-romantiske tradisjonen fra blant andre Tsjaikovskij til helt inn på midten av 1900-tallet. Da hadde mange andre komponister for lengst parkert både det tonale prinsipp, og ikke minst begynt å eksperimentere med andre former for lydkilder i musikalsk bruk. Modernismens tidsalder skulle gjenspeiles i så vel kunst som musikk, og Rakhmaninovs tilbakeskuende og tonale romantikk ble av mange sett på som lite dagsaktuell.

Rakhmaninov ble født mens Russland fremdeles hadde et Tsar-velde, og den aristokratiske Sergei begynte på Moskva-konservatoriet allerede som 12-åring. Som pianist var han utvilsomt en av de største – ikke bare hva angår virtuoseri, men vel så mye fysisk: Han hadde enorme hender, og nådde over en oktav pluss kvint.

Og om det etter hvert var som pianist han skulle bruke mest tid, og ikke minst tjene mest penger, var han like fullt en stor komponist med en spennende ouvre.

Som en av pianist av stort format er det naturlig at pianoet dannet utgangspunkt for mye av musikken hans: Alt fra soloverk, kammermusikk og sanger, til hans fire fabelaktige klaverkonserter og Paganini-rapsodien er hjørnesteiner i litteraturen.

Men han hadde også et mesterlig grep om orkestreringskunst, noe hans tre symfonier og ikke minst kveldens suite med symfoniske danser er strålende eksempler på.

De symfoniske dansene er hans siste verk, og ble urframført i 1941. Da hadde Rakhmaninov bodd i eksil i USA siden 1918, og det er ikke til å komme fra at båndene hans til hjemlandet var sterke. Rent musikalsk er det to impulser fra Russland som alltid kom til å gjennomsyre musikken hans: Den russisk-ortodokse kormusikken, og lyden av kirkeklokker. Om sistnevnte sa han selv at «for en komponist som vokste opp i Russland var det umulig å ikke bli påvirket av dem.»

Og nettopp disse tunge klokkeklemt og den sonore korklangen finner vi blant annet i åpningen av pianokonsert nr. 2 og hans preludium i ciss-moll, selvsagt ispedd hans umiskjennelige romantiske tonespråk, tjukke orkestrering og lange, vakre melodier.

Når det gjelder de symfoniske dansene, er disse skrevet på en tid da han hadde eksperimentert med tynnere orkestral tekstur, samt utforsket et mer rytmisk orientert driv i musikken.

Han hadde først et programmatisk innhold planlagt for dem, men titlene «Noon,» «Twilight» og «Midnight» ble senere strøket.

Han hadde også tenkt å bare kalle dem «Danser,» men var bekymret for hvordan det eventuelt ville bli mottatt, og i et intervju til avisen The New York Telegram sa han at «jeg var redd for at folk ville tro at jeg hadde skrevet dansemusikk for jazzorkestre.»

Jazzmusikk er dette på ingen måte, men et instrument som gjerne forbindes med jazzen gjør seg gjeldende i 1. sats. Etter at åpningens energiske og målrettede rytmer har fått toge av gårde, kommer en saksofonsolo og setter stemningen. Og akkurat her er ikke Rakhmaninovs hjemlengsel eller den russiske melankolien til å ta feil av.

Så dukker det energiske hovedtemaet opp igjen, men i satsens coda roer han det hele ned, og musikken trekker seg rolig tilbake.

2. sats har form av en slags makaber vals, med bittersøte hint av både wienerske dansesaler, Ravels farger og kanskje en ørlille dose Valse triste av Jean Sibelius.

Finalen er den mest utadvendte og rytmisk pregede av dem: Den starter med et brak i orkesteret, som innleder den rolige lento-delen. Russiske kirkeklokker og synkoperte rytmer danser freidig i vei, før vi også i denne satsen får en roligere midtdel.

Så følger avslutningen, hvor han nok åpenbart har vært inspirert av Saint-Saëns’ Dance Macabre. Komplekse rytmer og spennende orkesterklanger veves inn i et fargerikt musikalsk teppe, og sekulær orkesterdans møter religiøse impulser når både Dies irae (Dommedag) og Alleluja fra Vespermessen hans siteres i verkets brusende avslutning.

Tekst: Frode Skag Storheim