Kammermusikalske klassikere

Kammermusikalske klassikere

Universitetsaulaen

Bergen Strykekvartett byr på to enestående kammermusikalske klassikere samt en moderne poetisk miniatyr når de presenterer seg i Universitetsaulaen.

Fire av musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester har slått seg sammen for å spille kammermusikk. Kveldens konsert innledes med en poetisk miniatyr av den estiske komponisten Arvo Pärt. Hans Solfeggio fra 1963 ble opprinnelig skrevet for a cappella kor og så i ettertid arrangert for ulike besetninger.

Maurice Ravels eneste kvartett er et mesterstykke som også ble hans første suksess som komponist, og selv om han dediserte verket til sin lærer, Gabriel Fauré, er det kanskje Debussys g-moll kvartett med sin unike fargepalett som hadde størst innvirkning på Ravel. Debussy likte også det han hørte og sa følgende til sin yngre kollega – I musikkens guders navn, og i mitt, du må ikke endre en eneste note i det du har skrevet!

Griegs strykekvartett i g-moll representerer ikke bare noe av det heftigste i norsk musikkhistorie, men var et banebrytende og enestående verk i europeisk samtidsmusikk. Franz Liszt uttalte etter å ha hørt den fremført, at kvartetten var noe av det mest spennende som var laget i europeisk kammermusikk på 1870-80 tallet.

Selv skrev Grieg om verket - Den er ikke anlagt på at bringe Smååndrikheter til torvs. Den streber mot bredde, flukt, og framfor alt mot klang for de instrumenter den er skrevet for.


OM DE MEDVIRKENDE

Den nystiftede Bergen Strykekvartett består av Alexander Kagan, Lars Magnus Steinum, Liene Klava og Pierre Doumenge.

Etter flere års samarbeid i Bergen Filharmoniske Orkester bestemte de seg for at å stifte en strykekvartett sammen. De har alle stor lidenskap for kvartett-repertoaret og ser frem til å utforske nytt materiale sammen. Med bakgrunn fra Norge, Frankrike og Øst-Europa ønsker de å representere sine respektive hjemlands kultur i tillegg til å spille kjent repertoar fra sjangeren.

Kvartetten ønsker å formidle musikk på det høyeste kunstneriske nivå i Norge og i utlandet. Gjennom medlemmenes brede erfaring og nettverk, ser de frem til å gjeste festivaler og med tiden stifte nye bekjentskaper med komponister og arrangører. Med sin hjemmebase i Bergen, vil de presentere kjente norske komponister, i tillegg til å samarbeide med samtidens komponister gjennom bestillingsverk og innspillinger.

Gjennom tidene har det vært to andre strykekvartetter med samme navn, den siste var fra 1954-58 under ledelse av daværende sjefdirigent for Harmonien, Carl von Garaguly.

ALEXANDER KAGAN kommer fra Russland og ble født inn i en familie med legendariske musikere: Oleg Kagan og Natalia Gutman. Alexander begynte å spille fiolin som seksåring. Etter studier ved konservatoriet i Moskva med professor Kravchenko, studerte han med professor Kolja Blacher i Hamburg og Berlin, hvor han tok en mastergrad i 2013. Han har også studert i et semester ved Manhattan School of Music in New York, i Pinchas Zukermann programmet og flere mesterklasser med størrelser som Pavel Vernikov, Philipe Hirshhorn og Maurizio Fuchs. Alexander har vunnet priser ved den internasjonale Glazunov-konkurransen i Paris og i David Oistrakh Internsjonale fiolinkonkurranse i Odessa. Av nyere engasjementer kan nevnes framføring av Bartóks fiolinsonate med Víkingur Ólafsson, Waltons fiolinkonsert med Norrlandsoperaens symfoniorkester i Umeå, Stockholm og Sundsvall. Han har også vært solist med det svenske radioorkesteret og framført Mozarts Sinfonia Concertante to ganger med Bergen Filharmoniske Orkester ledet av Andrew Litton og Andrew Manze. Alexander hadde sin debut i Moskvakonservatoriets store sal i 2012, hvor han framførte Beethovens fiolinkonsert. Kagan inviteres regelmessig til å lede anerkjente symfoniorkestre i inn- og utland, deriblant Deutsches Symphonie Orchester Berlin Orchestre de la Suisse Romande. Alexander har vært konsertmester 1 i Bergen Filharmoniske Orkester siden 2020. Alexander Kagan er en ivrig kammermusiker og har medvirket på en rekke internasjonale festivaler. Alexander spiller på en G.B. Guadagnini (1780) utlånt fra J. O. Odfjell i Bergen, og en Jean Baptiste Vuillaume (1855).

LARS MAGNUS STEINUM er oppvokst i Trondheim, hvor hans musikalske karriere startet ved Trondheim Kommunale Kulturskole og talentprogrammet Unge Musikere ved NTNU. Lars Magnus har sin bachelorgrad fra Guildhall School of Music and Drama i London, og mastergrad fra Norges Musikkhøgskole, med professorene Jacqueline Ross og Elise Båtnes. Han fullførte studiene i London med toppkarakter, og ble valgt ut til å fremføre Sibelius’ fiolinkonsert som solist med Norges Musikkhøgskoles symfoniorkester. Lars Magnus har vært konsertmester i Ungdomssymfonikerne, Norsk Ungdomssymfoniorkester og Norges Musikkhøgskoles sinfonietta. Siden har han hatt regelmessige engasjementer i Oslo-filharmonien, Operaorkesteret, Kringkastingsorkesteret og Trondheim Symfoniorkester, fram til han ble fast ansatt som 3. konsertmester i Harmonien i 2019. Lars Magnus er også en aktiv kammermusiker, og har vært medlem av prisvinnende strykekvartetter i både England og Norge.

LIENE KLAVA kommer fra Latvia og er tredjegenerasjons bratsjist i familien. Hun fikk sitt første solooppdrag som tyveåring i Sinfonietta Riga og ble også medlem av deres strykekvartett. Hun var med å etablere Weisenstein Strykekvartett sammen med tre andre musikere fra Tsjekkia. I flere år gjennomførte kvartetten en rekke konserter i Tyskland, Latvia og Tsjekkia. Liene har spilt i Kremerata Baltica og City of Birmingham Symphony Orchestra, samtidig som hun spilte kammermusikk i flere sjangere fra barokk til samtidens musikk. En tid var hun tilknyttet trioen SILK (fløyte, bratsj og harpe) som hun etablerte sammen med sine venner. Siden 2011 har hun vært alternerende gruppeleder i Bergen Filharmoniske Orkester, og har samtidig spilt i BIT20 Ensemble, hvor hun også har dannet en strykekvartett. Liene spiller på en J.Leidolff fecit bratsj laget i Wien i 1761.

PIERRE DOUMENGE kommer fra Frankrike og er solocellist i Bergen Filharmoniske Orkester. Han er også første gjestesolist i en rekke orkestre og ensembler; Netherlands Philharmonic, English National Opera, Mahler Chamber Orchestra, Amsterdam Sinfonietta, Orchestra of the Age of Enlightenment, Scottish Chamber Orchestra og Bournemouth Symphony. Pierre har vært cellist i Dante-kvartetten og har medvirket på flere internasjonale festivaler, blant annet i Aldeburgh, Kuhmo, Bukuresti, Wien, Singapore, Hong-Kong, New-York og Washington DC. Han har medvirket på kritikerroste cder for selskapene Dutton, Meridian, Hyperion og Chandos. Han spiller jevnlig med musikere og ensembler som Pascal Rogé, Daniel Hope, Pekka Kuusisto, Lawrence Power, Belcea-kvartetten og Nash Ensemblet. I 2008 ble han valgt ut til å være offisiell cellist i den internasjonale Menuhin fiolinkonkurransen, hvor han framførte Ravels Duo Sonate sammen med de ni semifinalistene. Pierre underviste ved Yehudi Menuhin-skolen fra 2003 til 2009 og var professor i cello ved Guildhall School of Music fra 2005 til 2017. Han gir årlige mesterklasser ved flere internasjonale cellokurs og har undervist ved Juilliard School of Music i New-York og ved musikkuniversitetene på steder som Vancouver, Stellenbosh, Singapore, Hong-Kong og Wien.

 

OM PROGRAMMET

Arvo Pärt: Solfeggio

Kveldens åpningsverk ble opprinnelig skrevet for blandet kor i 1963, men i 2008 laget Pärt flere arrangement av den, blant annet for strykekvartett. Tittelen Solfeggio henspeiler både på teknikken som brukes for å lære tonenavn, do-re-mi-osv, samt at Pärt har basert verket på C-durskalaen. I korutgaven er da også tonenavnene den eneste teksten som synges.

Det er utstrakt bruk av clusterakkorder i dette verket, det vil si akkorder med mange og tette intervall, som gjerne er en kombinasjon av dur og moll. Kordirigent og Pärt-kjenner Paul Hillier har påpekt at det innimellom oppstår, frivillig eller ufrivillig, treklanger som stikker ut som små hemmelige hager, og som er utsøkt vakre.
Solfeggio må kunne sies å være en hjørnesten i Arvo Pärts produksjon, og den forbinder på en strålende måte både hans avantgardistiske retning, og hans mer regelbundne diatoniske verk. Stykkets karakter er meditativ og søkende, og de lange tonene og fravær av drivende rytmer gjør at tiden nesten står stille. Musikken blir heller nærmest som et finvevd teppe vi stadig oppdager flere fargenyanser i.

Ravel: Strykekvartett i F-dur

Da vi rundet århundreskiftet begynte den unge Maurice Ravel gradvis å vinne anerkjennelse for sine verk. Det startet særlig med Jeux d’eau – vannspill eller fontene – i 1901. Et pianostykke som aktualiserte impresjonismens fascinasjon for vann. Ravel var bare 26 år, og skjønte nok ikke helt hvilket internasjonalt potensiale komposisjonen hadde, så han sa til sin forlegger, Demets, at opphavsrett neppe ville være nødvendig. Resultatet av dette ble blant annet at det rimelig kjapt eksisterte fem forskjellige utgaver av den bare i Statene.

Tre år senere skulle hans berømmelse virkelig ta av da strykekvartetten i F-dur hadde premiere i Société Nationale i Paris den 5. mars 1904. Den ble hyllet som et mesterverk fra dag én, og Ravel-biograf Alexis Roland-Manuel skrev at «kvartetten i F er et mirakel hva angår yndefullhet, og en fantastisk polyfon juvel som på mesterlig vis tilfredsstiller den klassiske form, samtidig som den ikke manifesterer noen av dens begrensninger.»

Komponisten Vincent d’Indy mente at mange komponister først mestrer det å skrive en strykekvartett i sen alder, men at Ravels kvartett er unntaket som bekrefter regelen.

Kvartetten er i fire satser, og alle sammen har melodier med stor lyrisk skjønnhet. De tre første satsene kan nok sies å være de mest delikate, mens det er mer drama og lidenskap i den siste satsen. Den er dedikert til Gabriel Fauré, skjønt han verdsatte den først ikke i nevneverdig grad. Han mente siste sats ikke hadde noe i verket å gjøre, og at satsen dermed ble et brudd med den øvrige helheten. Interessant nok er Claude Debussy rakt uenig med Fauré: «For de musikalske guders og mitt eget navns skyld, ikke rør noen ting i kvartetten din.

Første sats er i sonatesatsform, og introduserer to tema som skal dukke opp senere i verket også. Den andre satsen er en særs livlig scherzo, hvor Ravel har en morsom lek med utstrakt pizzicato-bruk og til dels skeive rytmer. Melodien går over det vi kaller eolisk skala, den som oppstår ved å spille fra A til A på de hvite tangentene på pianoet – i praksis en variant av mollskalaen.
Tredje sats, en trés lent, er en langsom og idyllisk del hvor Ravel gjeninnfører tematisk materiale fra 1. sats.
Finalen har form av en rondo, og gir små hint og referanser til tidligere tema i verket. Det er flere temposkift underveis, før all energi forenes og verket ender med frisk vigør.

Grieg: Kvartett i g-moll

Griegs lynne var på mange måter erketypisk romantisk: Da han var hjemme lengtet han ut, og ute lengtet han hjem. Og da han i perioder var bundet på hender og føtter med undervisning, dirigering og andre oppgaver, lengtet han etter å komponere. Og da han endelig fikk tid til dette, var det ikke alltid at han klarte å finne ro eller inspirasjon til arbeidet.

Etter noe vanskelige år i Christiania flyttet Grieg og Nina til Lofthus vinteren 1877-78, og her fant han etter hvert igjen sin kreative åre. Han fikk ro til å komponere, og den storslåtte naturen inspirerte ham.

Og det var her at hans ambisiøse strykekvartett i g-moll ble til. Det er interessant å trekke linjer til Ballade i g-moll for piano, skrevet bare noen få år tidligere. For ikke bare deler de toneart, men Grieg var også selv åpen om at begge verkene er personlige dokument, skrevet i perioder av livet da han slet både menneskelig og musikalsk. Han beskrev kvartetten som «et stykke livshistorie… For jeg føler at i dette verk gjemmes prøver på det hjerteblod hvorav fremtiden forhåpentlig vil se mer enn bare dråper.»

Verket var dristig og nyskapende, og vi har en glitrende attest fra Franz Liszt, som skrev om det at «det er lenge siden jeg har møtt et nytt verk, spesielt en strykekvartett, som har interessert meg så sterkt som nettopp dette egenartede og fortreffelige verket av Grieg!»

Grieg arbeidet frem og tilbake med skisser til det, og den forløsende kreative kraften kom først da han bestemte seg for å bruke temaet fra en av Ibsen-sangene (Opus 25, nr. 1), «Spillemænd.» Dette temaet blir gjennomgående for satsen, og skaper en fortettet og sammenhengende musikalsk tråd.

Gjennom årene har både musikere og kritikere omtalt kvartetten med noe delte meninger. Grieg bruker en del dristige effekter, blant annet mye dobbeltgrep og fortissimo i flere instrumenter samtidig, og enkelte har innvendt at han rent idiomatisk ikke treffer like godt i sin skriving for strykerne, som for eksempel i Holbergsuiten, som han arrangerte for strykere noen år senere.

Men kanskje var dette heller ikke målet hans. Muligens har de følelser han har villet uttrykke simpelthen gjort at musikken er blitt krassere og mer dramatisk, og at dette i sin tur har skapt et fysisk utfordrende verk i genren. Han skrev blant annet i et brev at «Den er ikke anlagt på a bringe Smååndrikheter til torvs. Den streber mot bredde, flukt, og fremfor alt mot klang for de instrumenter som den er skrevet for.»

Sikkert er det uansett at kvartetten har sine fantastiske, lyriske kvaliteter. For selv om Grieg var en komponist som ofte strevde med de store formene (det er ikke for ingenting det sies at symfonikeren Svendsen er alt det Grieg ikke var), så er 2. satsens Romanze, hvor melodien innledes i cello, noe av det mest betagende vakre han skrev. Den langsomme satsen er bygget opp med ABA-form, som vi ofte finner i hans musikk. I finalen møter vi kosmopolitten Grieg, der han gir oss et rytmisk og dramatisk fyrverkeri i form av den italienske dansen saltarello – men samtidig er ikke hentydningene til norske hallingkast langt unna.

Osvaldo Golijov (1960): Tenebrae for strykekvartett 

Dualistisk og sfærisk

Tenebrae – mørke – er et begrep som, trass i at det også brukes i utvidet forstand, først og fremst henspeiler på Langfredagsmessen innenfor kristendommen. Jesu død symboliseres ved et tiltagende mørke.
Og skal vi tro den argentinske komponisten Osvaldo Golijov, var det nok i alle fall delvis religiøse impulser som inspirerte ham til å skrive verket.

Han forteller selv om det at «jeg skrev Tenebrae som en konsekvens av å ha opplevd to kontrasterende realiteter i løpet av ganske kort tid i september 2000. Jeg var i Israel da en ny bølge med voldelige grusomheter startet, og som fortsatt holder på, og en uke senere tok jeg med meg sønnen min til det nye planetariumet i New York. Der kunne vi se Jorden som en vakker blå prikk i verdensrommet. Jeg ville skrive et verk som kunne lyttes til fra to forskjellige ståsteder. Med andre ord, hvis du velger å lytte til det «på avstand,» så har verket sannsynligvis en «vakker» overflate, men fra et metaforisk nærmere hold hører man at det, under overflaten i alle fall, er mye smerte i musikken.»

Golijov har selv jødisk opphav, og med det i mente er det lett å se de kontrasterende realiteter i verket også fra et personlig perspektiv: Da han stod i planetariumet og holdt sin 5 år gamle sønn i hånden, og med volden på Vestbredden friskt i minne, blir Tenebrae et bilde på sorg og bekymring for både Israel, men ikke minst for hans egen sønns og kommende slekters liv på vår lille blå planet.

Komponisten forteller videre: «Jeg siterer noen av de nesten hjemsøkende melismene fra Francois Couperins Troisieme Lecon de Tenebrae, og brukte dem som kildemateriale for musikalske sirkler. Så skrev jeg nye mellomspill, alltid med en vibrerende, pulserende og luftig tekstur. Utfordringen var å skrive musikk som nærmest hørtes ut som et romskip som aldri berørte bakken.»

Mot slutten av verket forsterkes det meditative preget, og Golijov sier selv at «det først var etter at det var ferdigstilt at jeg skjønte at stykket kan høres som en sakte, lavmælt lesning av et opplyst middelaldermanuskript, hvor stemmene synger bokstavene i det hebraiske alfabetet (fra Jod til Nun, akkurat som hos Couperin), som markerer begynnelsen av nye kapitler, og hvor det avslutningsvis bygges rundt ett enkelt ord: Jerusalem.

Tekst: Frode Skag Storheim