Sesongåpning med Gardner og Hadelich

Sesongåpning med Gardner og Hadelich

Grieghallen

Kjøp billett

torsdag 8. september kl. 19.30

2022-09-08 19:30:00 2022-09-08 22:30:00 Europe/Oslo Sesongåpning med Gardner og Hadelich Bergen Filharmoniske Orkester post@harmonien.no

fredag 9. september kl. 19.30

2022-09-09 19:30:00 2022-09-09 22:30:00 Europe/Oslo Sesongåpning med Gardner og Hadelich Bergen Filharmoniske Orkester post@harmonien.no

Edward Gardner og orkesteret inviterer til en sesongåpning som speiler sesongen som helhet; ny norsk musikk og en moderne klassiker i kombinasjon med et av den symfoniske musikkens mest ikoniske verk.

Sjefdirigent Edward Gardner og orkesteret innleder sesongen med et verk av Lasse Thoresen, en allsidig nestor blant dagens norske komponister. Hans musikk har stor stilistisk bredde og variasjon, noe som kommer klart fram i kveldens verk Emergence – joik kom fram! (Emergence – Luohti Boaðe!), som reflekterer den samiske joiketradisjonen. Thoresen tar ikke utgangspunkt i en allerede eksisterende joik, men finner opp sin egen, som det jo er en del av den samiske tradisjonen å gjøre.

Augustin Hadelich, solist i Ligetis fiolinkonsert (skrevet i 1989 til 1992), sier følgende om konserten «Den er som en syntese av alt Ligeti hadde laget fram til da, alle stilene kom sammen. Hver av satsene i konserten er så vakre og uttrykksfulle. Da jeg hørte den for første gang, ble jeg virkelig tiltrukket av musikken og dens lyriske kvalitet». Solisten akkompagneres av et lite kammerorkester.

Konserten avrundes med Beethovens revolusjonære Eroica. Han skrev verket til og om Napoleon, som Beethoven håpet ville inspirere til et mer humanistisk Europa hvor frihet og likhet var idealene. Selv om Napoleon skuffet, og Beethoven strøk ut dedikasjonen, lever komponistens inspirasjon videre i dette store verket.

 

OM ARTISTENE

Edward Gardner (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til 2024. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse fra universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms Sibelius med Lise Davidsen og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

 

Augustin Hadelich (foto: Suxiao Yang) er en av vår tids store fiolinister, med et bredt repertoar, fenomenal teknikk og innsiktsfulle tolkninger. Hadelich er født i Italia, har tyske foreldre og er i dag amerikansk statsborger. Han studerte ved Juilliard School of Music og har vunnet en rekke konkurranser og priser, deriblant Musical Americas «Instrumentalist of the Year» og en Grammy Award for sin innspilling av Dutilleux’ fiolinkonsert L’Arbre des songes, som han også har framført med Bergen Filharmoniske Orkester tidligere.

Hadelich har også spilt inn en rekke cder, deriblant Brahms’, Ligetis, Paganinis og Tsjaikovskijs fiolinkonserter. Han er solist med store orkestre verden rundt, som Concertgebouw Orchestra, Gewandhaus Orchester, Philadelphia Orchestra og London Philharmonic. Blant dirigenter han har samarbeidet med, kan nevnes Herbert Blomstedt, Ludovic Morlot, Thomas Dausgaard og Esa-Pekka Salonen.

I februar 2023 blir Augustin Hadelich med som solist når Bergen Filharmoniske Orkester reiser på turné til Tyskland og Belgia.

 

OM PROGRAMMET

Vær den du er!

Verket Emergence – Luohti Boa∂e (Joik, kom fram!) ble bestilt av Oslofilharmonien og Mariss Jansons, og urframført i 1997. Orkesteret spilte det på en lengre Europaturné hvor siste stoppested var Musikverein i Wien, og publikum mottok verket med stor begeistring.

Thoresen sier selv om verket at «når man får en bestilling til en torsdagskonsert i Filharmonien, så ser jeg det som en plikt å skrive musikken på en slik måte at den er tilgjengelig for folk.»

Thoresen har tatt utgangspunkt i joiken som fenomen, og komponert en joikelignende melodi som transformeres og omvendes en rekke ganger. To joikende tromboner står på hver sin side av scenen og kommuniserer med hverandre. Noen ganger klinger joiken som fuglesang i orkesteret, andre ganger som rene faresignal.

Verket er svært rytmisk drivende og utadvendt i karakteren, og den filosofiske idéen bak tittelen «Joik, kom fram!» sier Thoresen er en oppfordring til å heve sin stemme, og stå fram som den man er.

Kammermusikalsk fiolinkonsert

Ligeti var en ungarsk komponist som så på både tonalitet og avantgarde som barrierebyggende musikalske fengsler, og søkte hele tiden frihet og nytenkning i sine verk. Hans kanskje mest kjente utsagn er at «jeg skriver ikke gammel musikk,» men på en nysgjerrig og utforskende måte var han med på å sprenge grenser for den klassiske musikken.

Dette er også i høyeste grad gjeldende for kveldens verk, som var ferdigstilt i 1992. Det var opprinnelig tenkt med et tresatsig verk, men flere revideringer gjorde at det endte opp med fem satser.

De typiske kjennetegnene for hans sene stil er alle til stede her, og musikken inneholder bruk av mikrotonalitet, polyrytmikk (altså at flere rytmiske lag går mot hverandre), referanser til folkemusikk og pastisjpregede parti.

Orkestreringen er svært interessant, for Ligeti har skalert ned ensemblet ganske kraftig. I tillegg til fiolinsolisten er det 6 treblåsere, 4 messingblåsere, 2 slagverkere og 11 strykere. Dette er med på å skape en svært transparent klang, og store deler av verket er i praksis å betrakte som kammermusikk.

Som nevnt var Ligeti opptatt av å prøve ut nye ting, og henfalt ikke til å plukke ut gamle oppskrifter fra den musikalske kokeboken. I fiolinkonserten kommer dette til uttrykk blant annet ved at konsertmesterens fiolin skal stemmes høyere enn de øvrige fiolinene. Samtidig skal 1. bratsj stemmes lavere enn vanlig, mens de øvrige instrumentene bruker vanlig kammertone. Dette skaper en skarp og spennende brodd i musikken.

Et annet ukonvensjonelt grep er at treblåserne også bruker okarina, et lite blåseinstrument med hul og rund klang, som er med på å tilføre spennende fargenyanser.

1. sats starter med akkorder som kan minne om John Adams, men de tilforlatelige tremoloene forsterkes etter hvert av bratsjen som er stemt lavere. Solisten, som er doblet av marimba, tar oss med i kaskader av toner. Treblås slutter seg til lydbildet, og disse spiller i et annet tempo enn det øvrige ensemblet. Messingen kommer inn med en fanfare, og den rolige stemningen fra åpningen kommer tilbake.

2. sats er en pastisj over typiske langsomme satser i fiolinkonserter: Lyriske melodier som gjentas i stadig mer ornamenterte utgaver, gjerne med et anstrøk av sentimentalitet. I dette tilfellet har Ligeti hentet en melodi fra klaverstykkene «Musica Ricercata» som han fullførte i 1953. Musikken til Ligeti inneholder ofte humor og satire, og et glimrende eksempel på dette er når den lyriske melodien gjentas av en okarinakvartett. Så følger en kort tredje sats som kombinerer polyrytmikken fra første sats med de lyriske linjene fra sats nummer to.

Fjerde sats er en passacaglia. Enkelt forklart er det et gjentagende bassmotiv, et ostinat, som ligger som fundament under musikken. I dette tilfellet er ostinatet plassert som et tostemt motiv i treblås. Åpningen høres nesten ut som et lavmælt kirkeorgel, og trass i at det kommer større dynamiske svingninger beholder satsen et rolig preg.

Dette er kun avbrutt av at Ligeti tar med en rumensk folkedans midtveis i satsen, og han utfordrer også konvensjonene når xylofonen – med sitt heller begrensede dynamiske spekter – skal spille en crescendo fra p til ffffffff i løpet av de tre siste taktene.

Finalen starter med stemningen vi ble kjent med i 1. sats, men «Appasionato»-karakteren gjør seg etter hvert svært fremtredende, og i løpet av kort tid er de uskyldige, tonale klangene omgjort til en euforisk dans. Forskjellige parti med stilistisk fusjonering følger, før vi får en virtuos kadens hvor solisten selv kan velge om han eller hun i beste klassisistiske ånd vil improvisere, eller om man vil bruke materiale av Ligeti selv, eller fra Saschko Gawriloff, som verket var dedikert til. Mot slutten av kadensen gjør orkesteret sin entre, og en kort og effektfull avslutning runder av konserten.

Til minne om en stor mann

«All arts is political, otherwise it would just be decoration. And all artists have something to say, otherwise they’d make shoes.» Dette sier Edward de Vere til Ben Johnson i filmen Anonymous, og om de Vere faktisk noen gang har sagt eller skrevet dette er uvisst, men påstanden er likevel nyttig som utgangspunkt for Beethovens 3. symfoni.

Ludwig van Beethovens kunstnerskap vil antagelig aldri slutte å fascinere oss, og hans virke ble tidlig sortert i tre deler: Den klassisistiske perioden, hvor påvirkningen fra Mozart og Haydn fortsatt er tydelig, den selvstendige og heroiske mellomperioden hvor han for alvor etablerer seg med en personlig stemme, og den sene perioden hvor han er mer progressiv og eksperimentell med både form og innhold.

Symfoni nr. 3 er med på å markere starten for hans modne mellomperiode, og den skiller seg markant fra de symfoniske forgjengerne i C-dur og D-dur i både stil, innhold og ikke minst lengde. Her står Beethoven fjellstøtt som komponist, og første sats alene er lengre enn det de fleste Mozart- og Haydn-symfonier.

Skjønt, helt uten bånd til fortiden er den selvsagt ikke. Det fremholdes ofte at det er Haydn som påvirket Beethoven mest, særlig hva angår det å bruke små rytmiske eller melodiske motiv som byggestein for et helt verk. Mozart var på sin side mye mer melodisk orientert, men det er likevel ikke tvil om at Beethoven har hentet innflytelse fra Mozarts symfoni nr. 39 i Eb-dur, for verkenes 1. satser deler både takt- og toneart.

Beethoven var en frihetssøkende humanist som hadde lite til overs for maktsyke herskere. Derfor ble han rasende da han fikk vite at Napoleon hadde latt seg krone til keiser i 1804, og dedikasjonen på tittelbladet til tredje symfoni ble dermed forandret: «Til minne om en stor mann. Symphonie Eroique.» Og nettopp dette viser at Beethoven ønsket å ta del i en politisk debatt – ikke som verbal agitator – men som komponist, med sin stemme.

Symfonien ble skrevet i løpet av en intens 3-måneders periode sommeren 1803, og Beethoven må ha visst selv at det han hadde skapt var både nytt og unikt. Litt avhengig av tempovalg varer 1. sats i rundt 20 minutter, og musikken er full av overraskelser:

Allerede i 7. takt får vi en Ciss i melodien – en tone som ikke på noen måte hører hjemme i Eb-dur, og som skaper en viss ustabilitet i den tonale forankringen. Så er det den legendariske horninnsatsen før reprisen i 1. sats.

Her kan det være verdt å fortelle en historie fra da symfonien var ny, og Beethoven spilte den på piano for sin
kollega Ferdinand Ries, og Ries skriver senere i et brev at «når dette blir fremført med fullt orkester, kommer både himmel og jord til å skjelve!»

Når så Eroica skulle oppføres var Ries til stede under prøvene, og disse skal etter sigende ha lått helt forferdelig. Orkesteret var satt sammen av profesjonelle og amatører, og de leste notene kun med
gammeldags stearinbelysning.

Og så er det denne horninnsatsen, da: Like før reprisen kommer hornet inn alene med åpningstemaet før hele orkesteret kommer ramlende inn etterpå. Ries antok at hornisten i Beethovens orkester hadde bommet, og sa: «Kan ikke den hersens hornisten lære seg å telle?» Komponisten så på Ries, og kommenterte at «hornisten gjorde akkurat det han skulle.»

Så følger den langsomme satsen, men istedenfor en vanlig adagio eller andante har han lagt inn en lang begravelsesmarsj. Dette grepet er i og for seg ikke helt nytt, for i pianosonaten i Ab-dur, opus 26 lot han også andre sats være en marcia funebre. Og som en politisk kommentar kan denne satsen sees som et minne om alle de som mistet livet i revolusjonskrigene i Frankrike. Vi skal også huske på at Beethoven lenge vurderte seriøst å slå seg ned i Paris, men at det var Napoleons svik som førte til at han endelig slo dette fra seg.

Begravelsesmarsjens form og innhold, som både inneholder bitter sorg og heroisk hyllest, er basert på franske gravferdsmarsjer. For å forsterke det kvasi-religiøse inntrykket har Beethoven lagt inn flere
fugatoer, som gir oss reminisenser av kirkemusikken til Bach.

Etter to lange satser så Beethoven behovet for en kortere og lettere sats som kunne balansere symfonien på vei mot finalen. Løsningen ble å erstatte den typiske menuetten i ¾-delstakt med en scherzo
– en musikalsk spøk – også denne i ¾, men i vesentlig hurtigere og mer sprettent tempo.

I siste sats låner han temaet fra finalen til balletten Promotheus’ skapninger, komponert tre år tidligere. Han brukte det også i sine Eroica-variasjoner. Denne satsen veksler mellom store, drivende utbrudd og små
kammermusikalske passasjer. Mot slutten lar Beethoven en rekke variasjoner utfolde seg med en langsom hymne i bassen, som avrunder en banebrytende symfoni på høyverdig vis.

Tekst: Frode Skag Storheim
publisert 13. juni 2022