Det er en begivenhet i seg selv når Leif Ove Andsnes tolker Rakhmaninovs megapopulære og teknisk utfordrende tredje pianokonsert. I tillegg byr vi denne kvelden på Carl Nielsens internasjonale gjennombruddsverk, omtalt som et mektig animerende rop fra nord. Konserten innledes med et møte mellom menneske og natur i Kristine Tjøgersens verk Between trees.
Musikalske røtter
Det er en lydlig ekskursjonstur i skogen vi inviteres med på i Kristine Tjøgersens Between Trees fra 2021, et verk som ble bestilt av Kringkastingsorkesteret som en del av KUPP-programmet.
Som lyttere tas vi med inn i skogen, og får følelsen av å være i den, og ikke bare som passive betraktere på avstand. Det starter med lyden av ekorn som spiser, og deretter går ferden under bakken. Tjøgersen forteller at «der myldrer det av røtter som er forbundet i et nettverk av sopptråder. Disse trådene knytter sammen trær og planter slik at de kan kommunisere – som skogens eget internett. Sopptråder vokser i puls, så det er et rytmisk pulserende liv som utspiller seg under føttene våre. Åpningen er derfor drivende og luftig, som kommuniserende trær. Deretter forflyttes vi over bakken, og hører flaksende vinger og forskjellige fugler (…).»
Det er ikke bare de fysiske røttene som utforskes, men også de musikalske. Tjøgersen er selv klarinettist, og sier det ble naturlig å reflektere rundt hva hun liker aller best ved den klassiske orkestermusikken, og ikke minst finne ut hva hun savner i det moderne repertoaret. Derfor er den varme klangen av en hornkvartett og en vakker obosolo med i verket. Hun har ønsket å skape et stykke med kammermusikalske kvaliteter spekket med detaljer, og i tett samarbeid med musikerne i Kork har hun utviklet nye spilleteknikker. Disse inkluderer blant annet vann i messinginstrumentene, flersjiktige treblåslyder og preparert harpe og strykeinstrumenter.
Verket er tilegnet komponistens mor.
Ekspanderende symfoni
Tempobetegnelsen i 1. sats av Carl Nielsens 3. symfoni er «Allegro espansiva,» som også gjenspeiles i satsen svingende og utadvendte karakter i tre-takt. Det har vært antatt at Nielsens mening med å kalle symfonien for «espansiva» kan tolkes som en musikalsk oppfordring om å ha et åpent og progressivt sinn. Sammen med fiolinkonserten hans ble symfonien urframført 28. februar 1912 i København med komponisten som dirigent. Med dette var han for alvor etablert som Danmarks store symfoniker, og han begynte også å få økende anerkjennelse ellers i Europa.
Verket unikt i hans opusliste, for det er det eneste symfoniske stykke av ham som også inneholder sangsolister.
Symfonien fyres av gårde med kraftfulle hammerslag som setter tonen for en nærmest ustoppelig energi, helt typisk for Nielsen. Vi skal her huske på at den neste symfonien i hans ouvre er «Den uutslukkelige,» som også har et svært sterkt indre driv.
I andre sats slipper han til de to solistene, som med sin ordløse og melismatiske sang tilfører den pastorale idyllen en nesten magisk dimensjon. Nielsen skrev selv senere om denne satsen at «man kan se for seg den fredfulle harmoni som hersket i Edens hage før syndefallet.» Det var også nettopp denne satsen som ble fremført under begravelsen hans i København i 1931.
Tredje sats er ifølge Nielsen selv «verkets hjerteslag,» noe vi blant annet kan høre i alle de punkterte rytmene som driver musikken frem, men ikke minst i satsens hovedtema. Han skal ha kommet på denne melodien på trikken, og skrev den ned på skjortemansjetten.
Åpningen av fjerde sats gir oss hint av salme- og sangkomponisten Carl Nielsen. I Danmark er han nok blant det allmenne publikum best kjent for sine folkelige sanger som barna lærer på skolen, mens den storslagne symfonikeren er et heller ukjent territorium for de fleste.
Skjønt, Nielsen gikk ikke av veien for det «enkle» dersom det tjente gode musikalske formål, og interessant nok var det denne kanskje mest danske av hans symfonier som skulle bringe ham den største internasjonale anerkjennelsen.
En gigant blant giganter
«Jeg skrev den for elefanter» sa Rakhmaninov til pianistkollega Vladimir Horowitz etter å ha hørt den unge virtuosen sluke hele konserten i et forrykende tempo. Det russiske ordet for elefant (slon) omhandler her i overført betydning ikke bare tyngde, men vel så mye vektighet, som igjen er et uttrykk for storslagenhet og verdighet.
Rakhmaninov skrev den med tanke på en lengre USA-turné, og ønsket å skape et verk som kunne fungere både som et visittkort for å vise hans briljante evner som pianist, men samtidig skulle ikke dette være et filtrert shownummer. Som komponist ønsket han å vise sin lyriske åre, sitt solide grep om orkestreringskunsten, og ikke minst evnen til å skape musikalsk dialog mellom solist og orkester.
Etter suksessen med klaverkonsert nr. 2 i c-moll var det naturlig for Rakhmaninov å forsøke seg på et nytt verk i genren, og sommeren 1909 fikk han sitte i fred og ro i Dresden for å komponere. Den ble ferdigstilt i slutten av september, men før premieren i USA måtte han hjem igjen til Russland. Dette gjorde at han kom i beit for øvingstid, og det hele endte med at han øvde på et stumpiano på reisen.
Her er det også verdt å nevne at komponisten selv etter hvert la inn mulighet for å gjøre flere kutt i satsene for at ikke verket skulle bli for langt. Han mente at publikums konsentrasjonsstamina ikke ville holde mer enn maks 37 minutter (man kan saktens spørre seg om det er blitt bedre med årene), noe som kanskje ville resultere i flere oppførelser. Men det er et annet moment i dette også: Rakhmaninov komponerte hurtig, og han kan ha forsøkt å ferdigstille så mye musikk som mulig, for så å heller kutte senere.
I de senere år er det blitt mer og mer vanlig å spille hele konserten i sin opprinnelige form, noe som bare forsterker devisen om at dette er «en elefant blant pianokonserter.»
Første sats åpner lavmælt og hurtig, og den modale melodien skal ifølge Rakhmaninov ha skrevet seg selv. Her hører vi hint av den russisk-ortodokse musikken som alltid er til stede i hans musikk – bevisst og underbevisst.
Rakhmaninov står fjellstøtt i en komponist-pianist-tradisjon med røtter hos både Mozart, Beethoven, Brahms og Tsjaikovskij, og han var blant de siste som fremførte verkene han selv skrev. Et sentralt moment for dagens pianister er at de kan velge mellom to solokadenser som komponisten skrev til verket. Disse er hinsides teknisk vanskelige, og har medvirket til å skremme vekk mang en aspirerende pianist.
2. sats er en himmelsk vakker adagio, helt typisk for Rakhmaninov, og formmessig folder den seg ut som et tema med variasjoner. Interessant nok bærer den tittelen «intermezzo,» trass i at den er bredt utlagt med store dynamiske høydepunkt. Den brede penselen legges til side når Rakhmaninov gir oss en florlett vals mot slutten – det samme grepet foretar Tsjaikovskij i 2. sats av sin første konsert.
Adagioen munner ut i et fyrrig opptrinn til finalen. Den starter med et brak, og sender solisten av gårde i galopperende kaskader over klaviaturet. Her er den utadvendte og virtuose komponist og pianist tilbake for full musikk, og etter den eksplosive åpningen følger en serie variasjoner.
Og der åpningen av konserten var en lavmælt puls med et tilsynelatende beskjedent og tilbaketrukket hovedtema, er avslutningen av siste sats et fyrverkeri av virtuoseri og orkesterfarger som på forrykende vis runder av denne «elefanten blant klaverkonserter.»
Tekst: Frode Skag Storheim
Foto: Helge Hansen