Sonoko Miriam Welde spiller Bruch

Sonoko Miriam Welde spiller Bruch

Grieghallen

Kjøp billett

torsdag 8. desember kl. 19.30

Grieghallen

2022-12-08 19:30:00 2022-12-08 22:30:00 Europe/Oslo Sonoko Miriam Welde spiller Bruch Bergen Filharmoniske Orkester post@harmonien.no

Sonoko Miriam Welde er solist i Max Bruchs vakre, populære og eviggrønne fiolinkonsert. Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent Edward Gardner dirigerer.

Sonoko Miriam Welde og Bergen Filharmoniske Orkester kjenner hverandre godt. Hun var bare ni år gammel da hun i 1996 var solist med orkesteret for første gang. Da Bergens Tidende intervjuet henne i forbindelse med konserten kunne hun fortelle at hun ''likte å spille fort på fiolin og at hun skulle bli tennisspiller når hun ble stor''. Heldigvis for oss alle valgte hun å være trofast mot fiolinen. Nå er hun anerkjent som et av våre største talenter, er prisbelønnet, og har spilt inn en kritikerrost cd som inneholder blant annet Max Bruchs fiolinkonsert. Leif Ove Andsnes sier om Sonoko at hun har en sterk og personlig stemme i sitt fiolinspill som både fascinerer og berører.

Max Bruchs fiolinkonsert fra 1866 er ikke bare en stor og romantisk fiolinkonsert, men kanskje rett og slett verdens mest populære, og det er en stor glede å få spille den på vestlandsturné sammen med Sonoko. det er bare å glede seg til hennes gnistrende, inderlige og humørfylte spill.

Konserten innledes med overtyren fra den tyske komponisten Engelbert Humperdincks opera Hans og Grete som er basert på Grimm-brødrenes kjente samling av eventyr. Engelberts søster hadde skrevet noen vers basert på eventyret, og hun spurte sin bror om han kunne lage musikk til dem slik at de kunne framføres på et juleselskap hun hadde planlagt for sine barn. Han gjorde det, la til flere sanger og kalte resultatet et syngespill som han så, julen 1890, ga til sin kjæreste som forlovelsespresang. Juleferien var knapt ferdig før Engelbert orkestrerte sangene og den komplette operaen ble til.  

Vi er fortsatt i eventyrverden når Edward Gardner, Bergen Filharmoniske Orkesterets sjefdirigent, runder av konsertkvelden med utvalgte høydepunkter fra Peter Tsjaikovskijs magiske og melodiøse ballett Tornerose. Mange kjenner fortellingen om prinsessen som sovner inn etter å ha stukket seg på en spindel, og som bare kan vekkes av et kyss.

Varm opp til konserten med Bergenphilive
Samuel Barber: Fiolinkonsert med Sonoko Miriam Welde

 

OM PROGRAMMET

Fra juleunderholdning til populær opera

Ikke langt fra Rhinens bredder, nærmere bestemt i den lille byen Siegburg, ble Engelbert Humperdinck født i 1854. Han viste tidlig svært gode musikalske anlegg, og fullførte sine første komposisjoner da han var syv år gammel, og som 13-åring hadde han fullført og satt opp to syngespill.

Foreldrene var dog imot hans musikalske eskapader – sønnen deres skulle bli arkitekt! Men Engelbert gikk sine egne veier, og begynte å følge musikkundervisning ved Køln-konservatoriet da han var 18, og i 1876 gjorde et stipend at han hadde anledning til å flytte til München for å studere med blant andre komponisten Josef Rheinberger.

Så skulle han sette kursen for Italia og Napoli, hvor han ble godt kjent med Richard Wagner. Det gikk såpass bra at Wagner inviterte med seg Humperdinck til Bayreuth, og i 1880-81 var han assistent under oppførelsen av Wagners siste opera, Parsifal. Ja, han fikk sågar skrive noen ekstra takter med musikk i verkets 1. akt.
Innflytelsen fra Wagner er sterk i Humperdincks musikk, og han ble først og fremst sett på som en Wagner-disippel heller enn som en innovatør. Skjønt, i operaen Königskinder fra 1897 er han den første som tar i bruk en teknikk vi i dag kanskje først og fremst forbinder med Schönberg og Pierrot Lunaire, nemlig sprechgesang – talesang.

I 1890 ble han ansatt som komposisjonslærer ved konservatoriet i Frankfurt, og senere samme år begynte han på arbeidet med det som skulle bli operaen Hänsel und Gretel, basert på eventyret til brødrene Grimm.
Det startet med fire sanger han skrev til et dukkeshow som niesen hans fremførte under et juleselskap. Så, etter søsterens råd og veiledning, brukte han en libretto som baserte seg på skuespillet, som igjen resulterte i et syngespill med 16 sanger og sammenbindende dialog.

På nyåret 1891 gikk han i gang med orkestreringen, og Lillejulaften 1893 ble operaen oppført i sin helhet i Weimar med ingen ringere enn Richard Strauss som dirigent. Den herlige blandingen av wagnerske impulser og tyske folkesanger bidro til å gjøre verket til en umiddelbar hit, og det er fortsatt denne ene operaen Humperdincks rykte hovedsakelig hviler på.


Udødelig fiolinkonsert

Enkelte komponister blir over tid stående mer eller mindre som «one hit wonders,» og Max Bruch assosieres nok i dag først og fremst med sin fiolinkonsert i g-moll, opus 26. Og selv om han fullførte tre slike solokonserter, er det å spille Bruchs fiolinkonsert underforstått den første av dem.

Verket hadde en temmelig brokete start. Det ble påbegynt i 1864, og vel 18 måneder senere skrev han i et brev til sine tidligere komposisjonslærer, Ferdinand Hiller, at «fiolinkonserten min går det smått med – jeg føler meg overhodet ikke trygg på hvor jeg skal trå i dette terrenget. Synes du det er veldig dristig å skrive en fiolinkonsert?»

Tidlig i 1866 forelå den første versjonen av konserten, men etter en fremførelse i slutten av april trakk Bruch verket tilbake for å revidere det.

Han sendte det så til en av datidens ledende fiolinvirtuoser, Joseph Joachim. Han gikk gjennom den, og laget en smørbrødliste med forslag til forbedringer – og noen av disse tok Bruch til etterretning.

Skjønt, nå skulle jo ikke dette være Joachims konsert, og i stadig villfarelse over om konserten holdt mål, sendte han partituret til dirigenten Hermann Levi og fiolinisten Ferdinand David. Sistnevnte hadde drøyt 20 år tidligere vært konsulent for Mendelssohns fabelaktige fiolinkonsert i e-moll, og han urframførte den også.
Så, etter å ha kjevlet ut partituret en rekke ganger, og gitt det sin nåværende form og fasong, ble Bruchs fiolinkonsert urfremført i Bremen 7. januar 1868 med Joseph Joachim som solist.

Verket ble raskt tatt opp på repertoaret hos alle senromantiske fiolinister, og det ble så populært at det fullstendig overskygget alt annet han kom til å skrive.

Bruch selv gikk etter sigende så lei konserten, at han til slutt ikke orket å høre den mer. Nå kan det ligge en viss bitterhet bak akkurat dette, for som en skjebnens ironi solgte Bruch opphavsrettighetene til forlagshuset Cranz, så trass i verkets gedigne popularitet tjente han ikke penger på det.

Verket starter, nokså uvanlig, med en 1. sats som egentlig er et preludium, eller Vorspiel til 2. sats. Etter en rolig innledning hvor fløyten introduserer melodien, entrer fiolinsolisten med en kort kadens. Dette gjentas så enda en gang, før selve hoveddelen av satsen er i gang, og vi blir kjent med de vakre temaene hvor sidetemaet er noe saktere og bredere. Ved satsens slutt er vi tilbake der vi begynte, men denne gangen er solistens kadens mer virtuos. Orkesteret tar over, og en lang tone i 1. fiolin leder oss over i adagio-satsen.
Her er vi ved verkets musikalske hjerte: En særdeles vakkert utformet melodi i 3-takt nærmest svever av gårde, men legg merke til måten Bruch skaper vakkert driv og kontrast ved å variere akkompagnementet i orkesteret. Dette gjør at satsen aldri blir sentimentalt døsig, men bevarer både spenning og intenst vakre og inderlige øyeblikk.

I finalen legges tonaliteten om, og en lavmælt men gnistrende energisk sats i G-dur danser av gårde i makelig tempo. Hovedtemaet, med sine skarpe punkteringer, er med på å gi det hele et freidig og utadvendt preg – i kontrast til 1. sats.

Finalen har også et svært vakkert og mer lyrisk sidetema som gjør seg gjeldende flere ganger, før verket avsluttes med en galopperende aksellerando og konkluderende akkorder som myndig og begeistret runder av denne udødelige fiolinkonserten.


Eventyrlige melodier

Man skal lete lenge etter en mer inspirert melodiker enn Peter Tsjaikovskij. Hvordan han greide å trille ut det ene vakre tema etter det andre har vært gjenstand for beundring som så vel misunnelse. Musikken hans har denne eiendommelige romantiske kombinasjonen av folketoner og vestens kunstmusikk, men akkurat hos Tsjaikovskij er det også et lag av både nostalgi og barnlig naivitet. Noen har pekt på at han muligens hadde lengsel etter en tapt barndom – Nøtteknekkeren er et konkret eksempel her – og andre har lansert teorien om at hans homofile legning rett og slett skapte behov for å drømme seg vekk.

Uansett, som ballettkomponist skapte han tre store og udødelige verk, (i kronologisk rekkefølge) Svanesjøen, Tornerose og Nøtteknekkeren er fortsatt blant de mest spilte, både som ballett- og konsertverk.

Likevel var det ikke helt uten betenkeligheter han tok imot bestillingen på musikken til Tornerose i mai 1888 av direktøren for det keiserlige teateret i St. Petersburg: Hans første ballett, Svanesjøen, fikk en svært kjølig mottagelse. Likevel begynte Tsjaikovskij sporenstreks på arbeidet, og forsikret sin oppdragsgiver om at den tilstrekkelige inspirasjon var til stede. Han valgte å basere balletten på Brødrene Grimms utgave av Tornerose, og i denne overlever blant annet foreldrene hennes, slik at de får oppleve datterens bryllup med prinsen. I tillegg valgte direktøren for teateret, Ivan Vsevolozshky å inkorporere en del andre eventyrfigurer i stykket. Derfor er blant annet både Rødhette og Askepott med.

15. januar 1890 hadde Tornerose premiere i Marinsky-teateret i St. Petersburg, og komponisten selv var overbevist om verkets kvaliteter. Han sa selv om det at «jeg innrømmer at jeg liker å arbeide under press. Jeg elsker utålmodigheten og hastverket! (…) Kanskje er Tornerose det beste av alle mine verk, selv om jeg komponerte det fort.»
Suiten som Ed Gardner har satt sammen for anledningen starter med Introduksjon, hvor en erketypisk Tsjaikovskij-energi av klangfarger og lekne melodier fører satsen an. Så følger Pas des six (trinn eller del 6) med en kort innledende fanfare etterfulgt av en vakker adagio med en fantastisk klarinettsolo.

Valsen som så kommer, er kanskje den mest kjente satsen fra Tornerose, og er et glitrende eksempel på både melodikeren og valsekomponisten Tsjaikovskij. Det er så lekent, barnlig og oppriktig som bare musikk kan være.
Deretter følger variasjoner for Prinsesse Aurora, eller Tornerose, hvor fiolinsolisten kan sees som en musikalsk personifisering av henne (8c).

Finalen fra 1. akt er ballettens lengste sats, og veksler mellom gnistrende hurtige dansepassasjer til brede og lyriske parti. Særlig treblåserne får leke seg med betagende fargerike melodier midtveis i satsen, før den svever ut i luften mot slutten og forsvinner.

I Pas de charactere blir vi kjent med Le Chat Botté, eller Pus med støvler som Disney har kalt ham, nok et eksempel på en eventyrfigur som er ønsket velkommen inn i varmen i dette verket. Pas de quatre følger, enda et lekkert tilfelle av melodiøst forføreri.

Så hopper vi et stykke tilbake i balletten: I Entra’cte symphonique er det igjen en solofiolin som er førende, og til tross for enkelte dynamiske høydepunkt beholder denne satsen en rolig karakter.

I finalen spretter musikken av gårde i festlig 3-takt, og som seg hør og bør presenteres en rekke melodier, før verket drives mot en svært energisk og galopperende avslutning: Historien har en lykkelig slutt, det gode har beseiret det onde, og Tornerose har fått sin eventyrprins.

Tekst: Frode Skag Storheim

Foto: Nadia Norskott

Solisten på denne turneen var opprinnelig Nicola Benedetti som måtte avlyse pga sykdom. Endringen ble publisert 14.9.2022. Programmet er uendret.