Sjefdirigent Edward Gardner har massive krefter til rådighet når han tolker Gustav Mahlers grensesprengende og visjonære symfoni om universet og menneskehetens kamp for evig frelse.
Mahlers gigantiske og monumentale oppstandelsessymfoni tar opp menneskehetens store spørsmål – livet, døden og livet etter, tro og kjærlighet. Den visjonære symfonien beveger seg fra mørke til lys, og fra død til håp, til liv og oppstandelse. «Du slås i bakken og løftes så opp på de høyeste tinder på englevinger», skal komponisten selv ha sagt om verket.
Om Mahler tvilte på en allmektig gud, trodde han kanskje mer på kjærlighetens forløsende kraft. I et humanistisk perspektiv kan oppstandelse her forstås som å stå opp fra de døde for å gå inn og ta del i det fulle livet her og nå.
Den amerikanske dirigenten Leonard Bernstein valgte nettopp Mahlers andre symfoni da den myrdede President Kennedy skulle minnes. Bernstein begrunnet valget sitt med at vi ikke bare måtte be om oppstandelse for de vi elsket, men også for at de sørgendes egne håp skulle leve videre. Alan Gilbert gjorde det samme da terrorangrepet på World Trade Center i New York i 2001 ble markert.
Sjefdirigent Edward Gardner har massive krefter til sin rådighet – stort orkester, to sangsolister, to kor, kirkeklokker, orgel og et eget ensemble bak scenen.
OM ARTISTENE
EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til 2024. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.
Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv. Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera.
Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, Sibelius med Lise Davidsen og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.
Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på fleire suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.
MARITA SØLBERG (foto: Sussie Ahlburg) fikk sin profesjonelle debut ved Den Norske Opera og Ballett i 2002, da i rollen som Pamina i Mozarts Tryllefløyten. Hun studerte ved musikkonservatoriet i Trondheim, ved Norges Musikkhøgskole og ved Operahøgskolen. I 2011 mottok hun Tom Wilhelmsens pris, og året etter ble hun tildelt Den norske kritikerprisen for sin tolkning av rolla Mimi i La Boheme ved Den Norske Opera og Ballett.
Hun har opptrådt med Bergen Filharmoniske Orkester en rekke ganger, blant annet i rollen som Solveig i Bergen Filharmoniske Orkesters innspilling av Griegs Peer Gynt på plateselskapet BIS i 2005.
Sølberg har opptrådt på en rekke store opera- og konsertscener, deriblant Royal Opera Covent Garden, Wiener Staatsoper og Komische Oper Berlin. Blant hennes roller kan nevnes Antonia i Hoffmanns eventyr, Donna Elvira i Don Giovanni og Mimi i La Boheme.
Hun har samarbeidet med dirigenter som Marc Minkowski, Zubin Mehta, Rinaldo Alessandrini, Manfred Honeck, Neeme Järvi, Phillip Herreweghe og Raphael Frühbeck de Burgos.
TANJA ARIANE BAUMGARTNER (foto: Luigi Caputo) begynte sine musikkstudier på fiolin ved musikkhøgskolen i Freiburg , og fortsatte så med å studere sang i Karlsruhe, Wien og Sofia.
Hun er i dag godt etablert som en ledende mezzosopran gjennom sine tolkninger av roller som Klytämnestra i Richard Strauss’ Elektra og Fricka i Richard Wagners Rheingold. Tanja Ariane Baumgartner ble medlem av ensemblet ved operaen i Frankfurt i 2010, og i løpet av hennes tid der medvirket hun blant annet som Carmen i operaen av same namn, Charlotte i Werther, Cornelia i Julius Cæsar i Egypt og Preziosilla i Skjebnens makt.
Baumgartner medvirker også ofte på konsertscenen, og hun har blant annet sunget Gustav Mahlers Das Lied von der Erde på Festspillene i Salzburg, og Beethovens niende i Tokyo og i Paris.
I inneværende sesong medvirker hun på Calixto Bieitos Mahler-prosjekt ved Wiener Staatsoper, hvor hun også synger rolla som Fricka i Wagners Ring des Nibelungen. Hun vender også tilbake til Festspillene i Salzburg i en ny produksjon av Christoph Marthaler.
OM PROGRAMMET
Musikalsk oppstandelse
Gustav Mahlers andre symfoni er det første av hans verk innen sjangeren som fikk internasjonal anerkjennelse, men veien fra unnfangelse til urframføring var lang og brokete. Og i prosessen skulle en av datidens viktigste dirigenter, Hans von Bülow, vise seg å bli nærmest en katalysator for symfonien – til tross for at han foraktet Mahlers musikk.
Vi skriver mars 1891. Gustav Mahler er 30 år gammel, og ankommer Hamburg, som var Tysklands nest største by, og fødestedet til Johannes Brahms. Mahler hadde fått jobb som dirigent for Hamburgs statsopera, og hans innsats på podiet ble raskt anerkjent av nevnte von Bülow. Det blir offentlig kjent, både gjennom aviser og jungeltelegraf at von Bülow ser Mahler som en drivende dyktig dirigent, og Mahler finner selvsagt dette svært inspirerende. Skjønt, han vil jo ikke bare være dirigent – han vil også skrive stor symfonisk musikk.
Etter en stund tar Mahler mot til seg, og spør om han kan få vise von Bülow en av sine komposisjoner. Valget faller på det som senere skal bli 2. symfoniens 1. sats; en grandios begravelsesmarsj skrevet tilbake i 1888. Mahler var usikker på i hvilken grad denne satsen kunne brukes, og han vurderte å gi den ut som et selvstendig symfonisk dikt med tittelen Totenfeier. For Mahler var musikalsk narrativ viktig, og å starte en symfoni med en begravelsesmarsj syntes vrient.
Han oppsøker von Bülow, som på denne tiden var en medtatt mann, både psykisk og fysisk. Richard Wagner hadde stukket av med konen hans og fått tre barn med henne, men von Bülow greide likevel å holde det profesjonelle samarbeidet med Wagner gående, og dirigerte uroppførelsen av både Tristan og Isolde og Meistersinger. Mentalt var han likevel knust.
Derfor lå nok ikke forholdene så godt til rette for en varm velkomst for komponisten Mahler, for om von Bülow likte ham som dirigent aldri så mye, ble fremvisningen av Totenfeier en katastrofe.
Mahler har i egne ord fortalt at han satte seg til pianoet, og begynte å spille. Etter en stund så han opp, og oppdaget at von Bülow holdt seg for ørene. Mahler tok hendene vekk fra pianoet. Men von Bülow ba ham om å fortsette. Mahler spilte så hele satsen igjennom, og en øredøvende stillhet la seg i rommet, før von Bülow sa: «Hvis det jeg nettopp hørte er musikk, så forstår jeg ikke lenger noe som helst om musikk!». Mahler var knust.
Det skulle gå to år før Mahler igjen greide å skrive symfonisk musikk, og i mellomtiden lenet han seg på den økonomiske og kunstneriske tryggheten dirigentstillingen i operaen ga ham. Skjønt, hans kompositoriske kall lå der fortsatt.
Gradvis skulle han innarbeide en nærmest trekkfuglaktig tilværelse som kunstner som gjentok seg over mange år: Høst og vinter var han i Hamburg, og om somrene trakk han seg tilbake til den eventyrlig vakre landsbyen Steinbach i Østerrike for å komponere.
Sommeren 1893 satte han seg til der for å fortsette arbeidet med symfonien. Han fant fram skissene til en melodi han skrev samtidig med Totenfeier, og vi skal ikke se bort fra at det vakre alpelandskapet spilte ham et puss, for 2. satsen ble en sjarmerende vakker ländler – symfoniens desidert letteste og lyseste del.
Inspirasjonen til 3. satsen fant han i et dikt fra en bok som het Des Knaben Wunderhorn – De unges tryllehorn. Dette er tekster som baserer seg på gamle folkefortellinger, altså helt i tråd med romantikkens ånd, og Mahler hadde komponert sanger basert på flere av disse. En av historiene er om den hellige Antonius, som holder preken for fiskene i elven. De stikker hodet over vannet, og lytter til hans formaninger om etikk og moral, før de dykker ned igjen i vannet og fortsetter sin syndige og ignorante tilværelse. Mahler så dette som et bilde på menneskers hykleri og umoral, noe som forklarer scherzoens sardoniske tone.
Fjerde sats baserer seg også på en av Wunderhorn-sangene, Urlicht (urlys), og han orkestrerte ut det originale pianoakkompagnementet. Sangen står i skarp kontrast til scherzoen, og teksten omhandler menneskelig medfølelse, omtanke og åndelighet. Likevel, finalen i symfonien gjenstod.
Og det er her Hans von Bülow igjen skulle spille en avgjørende rolle. For selv om han i utgangspunktet avviste verket, ble han også en utløsende faktor for Mahlers fullførelse av det.
I februar 1894 døde Hans von Bülow, og begravelsen ble holdt i den storslagne St. Michaeliskirche i Hamburg. Mahler var naturlig nok til stede, og under seremonien fremførte koret en tonesetting av Friedrich Klopstocks dikt «Die Auferstehung» - Oppstandelsen.
Og det var nettopp denne impulsen som skulle tenne Mahlers kreative gnist, og han sa selv at «det var som om jeg var blitt truffet av lynet. Alt stod klart for meg! Slike åpenbaringer er det man som kunstner venter på. Jeg måtte gjenskape i musikk det jeg nettopp hadde opplevd!»
Han skriblet raskt ned en plan for avslutningssatsen, og det musikalske narrativet fikk nå endelig sin konklusjon: Der vi i første sats opplever døden som nærmest meningsløs og nihilistisk, blir finalen det motsatte. Døden sees som en portal til evigheten, og Mahler bruker Klopstocks og egne tekster som utgangspunkt for musikken.
Og selvsagt var han klar over at ekkoet av Beethovens 9. symfoni svevde over vannene ved å bruke kor og solister i avslutningen av et slikt verk, men det musikalske og tekstlige innholdet er likevel av et så annerledes innhold at Mahler ikke rokket seg fra ideen.
Tilbake i idylliske Steinbach fullførte han symfonien sommeren 1894, og vevde inn musikalske elementer fra 1., 3., og 4. sats, noe som skaper arkitektonisk enhet i verket.
Symfoni nr. 2 ble dermed et resultat av Mahler livserfaringer, modning, kunstneriske opp- og nedturer, og det forklarer hans devise om symfonisk komponering: «Å komponere en symfoni er, for meg, å skape en hel verden.»
Tekst: Frode Skag Storheim