Schumann og Brahms

Johannes Brahms’ monumentale og briljante pianokonsert samt Robert Schumanns siste symfoni med stjernepianist og et russisk dirigentstjerneskudd.

Brahms’ første og monumentale pianokonsert er en av de meste populære og mest framførte pianokonsertene i dag. Slik var det ikke da den unge komponisten skrev konserten i 1858. Da var han mest komfortabel med å komponere for solo piano, som den briljante pianisten han var.

Det er uansett ikke det virtuose i seg selv som er målet. Pianostemmen vever seg ut og inn i hele den store symfoniske orkesterklangen, og den langsomme andresatsen er, ifølge Brahms, et ømt portrett av Clara Schumann.

«Et verk skapt ut fra sjelens dyp» sa den samme Clara om ektemannen Robert Schumanns fjerde symfoni, som egentlig var den andre han komponerte. Han begynte arbeidet med symfonien i 1841, men da mottakelsen på premieren var langt fra entusiastisk, trakk Schumann tilbake symfonien, bearbeidet den og publiserte den på nytt i 1853.

Det er første gang den unge russiske dirigenten Maxim Emelyanychev (foto: Elena Belova), sjefdirigent for det skotske kammerorkester, leder orkesteret.

Kveldens pianist, Francesco Piemontesi, var solist med orkesteret i Prokofievs 3. pianokonsert høsten 2021 og fikk strålende mottakelse både hos publikum og i pressen - «en pianistisk prestasjon helt utover det vanlige», skrev Bergens Tidendes anmelder Peter Larsen etter konserten.

 

OM ARTISTENE

Maxim Emelyanichev (foto: Andrej Grilc) er hoveddirigent for Scottish Chamber Orchestra, sjefdirigent for Il Pomo d’Oro, og hoveddirigent for Nizhny-Novgorod Soloists Chamber Orchestra. Emelyanychev er født i 1988, og det er mange musikere i hans familie. Han begynte sin musikkutdannelse i hjembyen, Nizhny Novgorod, med fokus på direksjon og piano. Han tok også timer med dirigentlegenden Gennady Rozhdestvensky ved Tsjaikovskij-konservatoriet i Moskva. Umiddelbart etter hans dirigent-debut som 12-åring, ble han invitert til å lede en rekke orkestre i Russland. I 2014 dirigerte Emelyanichev Mozarts Don Giovanni ved Teatro de la Maestranza i Sevilla, og umiddelbart etter ble han invitert til å dirigere en rekke symfoniorkestre i Europa. Av orkestre han har ledet kan vi nevne Royal Philharmonic i London, Royal Liverpool Philharmonic og det svenske radiosymfoniorkestret. Han har dirigert Orchestra of the Age of Enlightment ved the Royal Opera House og Glyndebourne Festival. Emelyanichev har gjort flere cd-innspillinger, deriblant Harmony through Music med Joyce DiDonato og Schuberts symfoni nr. 9 med Scottish Chamber Orchestra.

Francesco Piemontesi (foto: Marco Borggreve) er særlig kjent for sine tolkninger av Mozart og det tidlige romantiske repertoaret, men også et nyere repertoar som Ravel, Debussy og Bartók. Piemontesi sier at han lærte å elske detaljene i alle ting av en av sine lærere og mentorer, den legendariske pianisten Alfred Brendel. I 2020 debuterte han med Berlinfilharmonikerne og var samtidig Artist in Residence med Orchestre de la Suisse Romande. Piemontesi har spilt med en rekke av verdens ledende orkestre, som for eksempel London Symphony Orchestra, Boston Symphony Orchestra, The Cleveland Orchestra, Symphony Orchestra of the Bavarian Radio, London Philharmonic Orchestra, Gewandhausorchester Leipzig, Czech Philharmonic Orchestra, Budapest Festival Orchestra, St Petersburg Philharmonic Orchestra, og Orchestre de la Suisse Romande. Piemontesi er også en ivrig kammermusiker og spiller sammen med blant annet Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff og Emerson-kvartetten.

OM PROGRAMMET

En briljant fiasko!

I tradisjonen av store pianistkomponister er Johannes Brahms definitivt blant gigantene, og i hele sitt kompositoriske virke var pianoet en sentral del av hans musikalske åre. I motsetning til Mozart var han ikke noe vidunderbarn, men gjennom hardt og nitid arbeid tilegnet han seg et svært høyt pianistisk nivå, samt at hans umettelige appetitt på repertoar fra farne tider gjorde at han fikk et vell av musikalske impulser. Som romantisk klassisist beholdt han de tradisjonelle formene konsert, symfoni og sonate, men fylte dem med nytt innhold.

Hans fascinasjon for Bach er viden kjent, men han kunne vel så gjerne fordype seg i fuger fra den nordtyske barokke orgelskole fra navn som Mattheson og Buxtehude, eller renessansepolyfoni fra Palestrina. Musikken til Brahms er derfor også full av kontrapunktiske linjer, små imitasjoner, og et mesterlig grep om både klaver og orkester.
I kveldens første verk i d-moll møter vi den unge Brahms. Temperamentet er vel etablert, men han har enda ikke anlagt det store skjegget. Det å skrive en klaverkonsert var nesten for selvfølge å regne for en ung virtuos som ham, men d-mollkonserten skulle ta lang tid å skrive.

Den var først tenkt som en sonate for to piano, deretter forsøkte han (muligens etter Schumanns råd) å skrive den som en symfoni, men så skal han senere ha betrodd til Clara Schumann at han ønsket å skrive sin «ulykkelige symfoni» som en klaverkonsert. Fra han begynte på den som en sonate i 1854, skulle det gå nesten 5 år før urpremieren i Hannover i januar 1859. Publikum ga den en kjølig mottagelse der, men enda verre gikk det i Leipzig bare fem dager senere. Brahms var selv solist med Gewandhausorkesteret, men da konserten var ferdig var det kun en håndfull som klappet. Det var etter dette at Brahms skrev i et brev til Clara Schumann at «mottagelsen av min konsert her har vært en briljant og markant – fiasko! Vel å merke har ikke nederlaget gått inn på meg, for tross alt, jeg eksperimenterer jo bare og føler meg fram. Men det hvesende publikummet var kanskje for mye av det gode, var det ikke?»

Nå var ikke Brahms den som delte åpent fra sitt indre sjelsliv, men for den 25 år gamle komponisten må vi anta at denne responsen (eller mangel på sådan) fra publikum falt ham tungt for brystet.

Sannsynligvis var verket for radikalt og nytt for et konservativt publikum: Allerede fra åpningens paukevirvler, som fortoner seg som det reneste jordskjelv, er det helt tydelig at vi ikke har med en tradisjonell klassisistisk konsert å gjøre. I så fall er det kun formmessig, for Brahms holder seg til sonatesatsformen.

En nesten fire minutter lang eksposisjon etablerer verkets symfoniske karakter, og når så solisten kommer inn, først beskjedent riktignok, så gjør Brahms det han kan for å matche klaveret mot det store orkesteret.

I andre sats har de desperate og dramatiske utbrudd fra åpningen fått vike for en himmelsk vakker adagio. Og vi kommer heller ikke her utenom affiniteten mellom Brahms og Clara Schumann. D-mollkonserten ble skrevet etter at Robert Schumann forsøkte å ta sitt eget liv ved å kaste seg i Rhinen, men noen lokale fiskere plukket ham opp, og reddet livet hans. Og selv om Clara var tro mot sin ektemann, og heller ikke giftet seg på nytt etter at han døde, skulle likevel kontakten mellom henne og Brahms ble sterkere og sterkere i årene som fulgte.

Det ble hevdet av flere av Brahms’ venner at d-mollkonserten er skrevet som en respons på selvmordsforsøket til Schumann. Sikkert er det uansett at adagiosatsen har klare sakrale kvaliteter, og da Brahms komponerte denne i 1857 skrev han til Clara at «jeg maler et inderlig portrett av deg nå, og det skal bli en adagio.» Clara mente det kunne vært en eleison, men faktum er at Brahms skrev under notene i åpningstaktene: «Benedictus, qui venit, in Nomine Domini!» - Velsignet være ham som kommer i Herrens navn.

Når Brahms så hadde skrevet disse to gripende satsene var han i villrede om hvordan han skulle runde av konserten. Med finalen fra Beethovens 3. klaverkonsert som formmessig forbilde, skapte han en feiende flott og fyrrig rondo. Dog er det viktig å bemerke at selv om Brahms studerte sine forbilder svært nøye, bedrev han aldri slavisk kopiering. Satsen danser av gårde med solisten i ivrig dialog med orkesteret, med melodisk materiale tydelig inspirert av ungarsk sigøynermusikk. De kontrasterende temaene avløser hverandre, før vi får en optimistisk og nærmest saliggjørende coda i dur.

Med denne konserten hadde Brahms skapt en av de aller lengste og mest personlige klaverkonsertene noensinne, og for et publikum som forventet noe mye kortere og lettere må det ha fortonet seg som noe i nærheten av et granatsjokk.

Og så kan vi sende en takk til Clara Schumann, som gjennom briljante tolkninger hjalp til med å etablere verket som en av hjørnestenene i klaverkonsertlitteraturen.

Symfonisk Schumann

En nøkkel til å forstå Robert Schumanns musikk ligger i å lese tekstene hans. Han skrev tusenvis av brev, og var aktiv som kritiker (mange hevder han var den beste på 1800-tallet) i bladet Neue Zeitschrift für Musik, et tidsskrift han selv grunnla i 1834.

Schumann var et renessansemenneske, og var blant de få komponister i Europa på den tiden med virkelig inngående kjennskap til musikk fra både middelalder og renessanse. Vi kan takke ham for at Brahms fikk overlevert så mange av disse impulsene til sitt kunstnerskap.

Schumanns prosatekster er, akkurat som musikken hans, full av poetiske og malende gester. Å plassere ham i en konkret linje historisk linje er krevende fordi han i form og innhold komponerer både som klassisist og fullblods romantiker: På den ene siden er han blant de som viderefører sonatesatsform, symfoni og strykekvartetter, samtidig som han har en rekke storslagne programmusikalske verk, især for piano.

Symfonikeren Schumann er interessant, og studerer vi hans ouvre ser vi at det første verket uten piano faktisk er den første symfonien fra 1841, skrevet etter at Clara hadde oppfordret ham til å forsøke seg på orkestral skriving.

Den fjerde symfonien, som egentlig er den andre, ble skrevet ganske umiddelbart etter den første, men en meget lunken mottagelse etter urfremføringen i Gewandhaus i Leipzig i desember 1841, samt uenigheter med forleggeren, gjorde at Schumann låste inn partituret. Der ble det liggende i ti år.

Den reviderte versjonen fra 1851, som også er den vi hører i kveld, ble av Clara Schumann holdt fram som vesentlig bedre. Hun hevdet sågar at den opprinnelige utgaven fra 1841 bare var å betrakte som ufullstendig i instrumenteringen, noe Brahms på sin side var sterkt uenig i. Han foretrakk Schumanns utgave fra 1841 fordi denne var lettere og mer transparent i teksturen. Denne uenigheten mellom Brahms og Clara kulminerte i at Brahms i 1891 ga ut den opprinnelige utgaven av symfonien, noe som førte til at Clara brøt kontakten med ham over lang tid.

«Integrert» er et ord som med rette kan brukes om denne symfonien, for Schumann lar tematisk materiale komme tilbake gjennom flere av satsene: Den langsomme introen i 1. sats hører vi igjen tidlig i 2. sats, og introduksjonen til finalen henter tematisk materiale fra 1. sats – for å nevne noe.

Som nevnt er Schumanns tekster viktige for å forstå hans kunstnerskap, fordi de viser hvilken fabelaktig evne han hadde til å skildre både musikk og mennesker. Kombinert med inngående kunnskaper om både filosofi, historie, mytologi og estetikkens vesen skrev han artikler som fortsatt er å regne blant de beste i genren.

Så, i 1853, noen år før han døde, og altså like før Brahms begynte på veien mot det som skulle bli d-mollkonserten, skrev Schumann et essay han kalte «Nye veier» i Neue Zeitschrift für Musik.

Dette var første gang han skrev noe der på mange år, men trangen til å offentlig bekrefte geniet til den unge Brahms var tydelig så sterkt at han lot følgende vakre attest gå i trykken:

«(…) En god del talenter har gjort sin entre i mellomtiden, en ny musikalsk æra ser ut til å være på trappene, innvarslet gjennom flere fremadstormende kunstnere (…). Jeg har med største interesse fulgt med på deres utvikling, og følt meg helt trygg på at ut av dette ville det stige en individualist, forutbestemt til å være et uttrykk for sin tidsånd på mest høyverdige vis, at han skulle oppnå mestring, ikke steg for steg, men på en gang, og springe ut som Minerva fra Jupiters hode. Og nå er han her, en ung mann, hvis vugge ble voktet av nådens helter. Hans navn er Johannes Brahms.

(…) Når han senker sin magiske tryllestav over et samlet orkester og kor, kan vi forvente oss en vidunderlig innsikt i hemmelighetene til den åndelige verden. Måtte det høyeste geni gi ham styrke, for i ham hviler også et annet geni: Beskjedenhetens geni. Vi ønsker ham velkommen som en trofast tjener og forkjemper.»

Og kanskje var det nettopp dette med å være trofast tjener som gjorde at Brahms ønsket å fremholde den 1. utgaven av verket.

Strukturelt er det imidlertid ikke noen forskjell, og symfonien åpner med en Ziemlich langsam introduksjon i 3/4-takt, før satsen spretter av gårde i lebhaft-tempo med en gnistrende og dramatisk energi.

Så følger en kort, men veldig vakker Romanze hvor oboen leder oss inn i en nesten kontemplativ stemning som strykerne senere plukker opp. Så kommer et friere parti hvor Schumann lar fiolinen leke seg med en arabesque over akkompagnementet. Satsen dør ut, og den fyrrige scherzoen entrer scenen. Tempomessig er den noe mer moderat enn hva vi ofte finner hos både Beethoven og Mendelssohn, og har således et noe mer dansende, men samtidig dramatisk preg.

Alle satsene går i ett i denne symfonien, noe som understreker den integrerte og sykliske kvaliteten, og i stedet for å gi oss en smellende avslutning på 3. sats, toner den ut og blir til den langsomme introduksjonen av finalesatsen. Så spreller musikken av gårde i tempo Lebhaft, og vi er over i D-dur. Verkets innledende drama er borte, og Schumann avslutter dette helstøpte verket i pur euforisk glede.

Tekst: Frode Skag Storheim