På grunn av meget lavt forhåndssalg er konserten onsdag 23. november avlyst. Alle som har billett til konserten onsdag 23. november blir kontaktet. Konserten torsdag 24. november spilles som planlagt.
Sir Mark Elder tolker et av sine favorittverk, Rakhmaninovs romantiske og nostalgiske tredje symfoni, mens den greske Paganini, Leonidas Kavakos, er solist i et av Bohuslav Martinůs hovedverk.
Det er en glede å ha den greske stjernefiolinisten Leonidas Kavakos (foto: Sony Classical) som solist i et av den tsjekkiske komponisten Bohuslav Martinůs hovedverk, hans 2. fiolinkonsert. Han er prisbelønt og hylles internasjonalt.
Tidsskriftet Gramophone mener at det ikke det finnes mange av hans like: «I doubt if there is more than a handful of violinists alive who can match Kavakos in the tonal variety, accuracy and speed of his harmonics. In fact, I wonder if Paganini would have equalled him». Stilmessig er Martinů preget av impulser fra både impresjonisme og modernisme, og tonespråket hans er ofte rytmisk og lekent.
Sergej Rakhmaninovs tredje symfoni står Sir Mark Elders hjerte nært, og det er et verk han gjerne dirigerer. Symfonien regnes som den mest russiske av Rakhmaninovs symfonier, ikke minst takket være de folkedansaktige tema man finner i tredje og siste sats.
MEDVIRKENDE
SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret i Manchester siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players. Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.
LEONIDAS KAVAKOS (foto: Marco Borggreve) er anerkjent som en av verdens ledende fiolinister. Han samarbeider tett med en rekke ledende orkestre, som Berliner Philharmoniker, Royal Concertgebouw Orchestra, London Symphony Orchestra og Gewandhausorchester Leipzig. I den senere tid har han også opparbeidet seg en solid profil som dirigent, og har blant annet ledet orkestre som New York Philharmonic, Houston Symphony, Dallas Symphony, Gürzenich Orchester, og Wiener Symphoniker. I inneværende sesong er Kavakos Artist in Residence ved Orquesta y Coro Nacionales de España, hvor han vil bade spille og dirigere gjennom sesongen. Han vil også turnere i Europa sammen med Yuja Wang, og i Europa og Midt-Østen med Royal Concertgebouw Orchestra og Daniel Harding. Kavakos har en eksklusiv kontrakt med Sony Classics. Tidligere i årga han ut ‘Beethoven for Three: Symfonier nr. 2 and 5’ arrangert for trio, med Emanuel Ax og Yo-Yo Ma. Det andre albumet i denne serien vil gis ut høsten 2022.
Kavakos vokste opp i Athen hvor han i dag kuraterer og leder årlige mesterklasser i fiolin- og kammermusikk. Han spiller på en ‘Willemotte’ Stradivarius violin fra 1734.
OM PROGRAMMET
Janáček – Sjalusi
«Veien blir til mens man går» kan være et passende utsagn når det gjelder kveldens åpningsverk, Sjalusi. Det ble skrevet som overtyre til Janáčeks opera Jenůfa, men komponisten skulle etter hvert velge å ikke bruke det.
Fra han begynte skrivingen i 1896 skulle det gå hele seks år før operaen var ferdigstilt, og først i 1904 ble den urfremført i Brno i Tsjekkia.
Og i løpet av denne tiden gjennomgikk Janáčeks stil en rivende utvikling, og overtyren, som han delvis bygget på en sang med tittelen Zarlivec (Den sjalu mannen) viste seg å ikke passe med det tonespråk og den stil Janáček beveget seg inn i.
Sangen Den sjalu mannen er en røvervise fra det slovakiske miljøet, og Janáček og Bartók bruker den også i samlingen Kytice (En bukett med folkesanger), samt at Janáček brukte den i sine Detvan-sanger.
Som verk blir Sjalusi stående som et veiskille i Janáčeks kunst: Det er vakkert og fortettet, og med klare senromantiske og tyske impulser som han gradvis skulle forlate i søken etter en mer personlig tone.
Martinů, fiolinkonsert nr. 2
At skomakersønnen Bohuslav Martinů fra den lille byen Policka, øst for Praha ble musiker og komponist, kan vi i stor grad takke glade givere fra hans hjemby for. Han begynte på konservatoriet i Praha i 1906, og studerte fiolin med Josef Suk, samt at han fordypet seg i orgel og komposisjon. Han livnærte seg som lærer og vikar i Praha-filharmonien, og under den 1. verdenskrig ble han erklært tjenesteudyktig, som gjorde at han kunne konsentrere seg om undervisning. Så fulgte flere år som orkestermusiker, før han igjen fikk studere komposisjon på 1920-tallet. Han dro til Paris i 1923, og ble der til tyskerne inntok byen i 1940. Etter dette emigrerte han til USA, og det var der han skrev kveldens verk.
Stilmessig er Martinů preget av impulser fra impresjonisme og modernisme. Hans musikk er fundert i et tonalt eller utvidet tonalt tonespråk, og han har ofte en leken rytmisk føring med hyppige taktskift. Hans klassisistiske tilnærming til form og innhold ble løsere med årene, og han gikk gradvis over til en friere og mer rapsodisk komponering.
Dette er også typisk for fiolinkonsert nr. 2, og det er for lengst etablert som et av hans hovedverk. Martinů var særdeles produktiv, og han skrev nesten 30 solokonserter, hvorav fire er for fiolin. Når han først komponerte gikk det som regel lynraskt, og han delte ikke romantikernes syn på at musikken skulle uttrykke tonedikterens personlige og følelsesmessige agenda. For Martinů var musikk en lek med toner.
Likevel, åpningen av fiolinkonsert nr. 2 har utvilsomt en emosjonell patos, der den begynner med store, følelsesladede og dissonerende akkorder. Det hele roes ned, og solisten gjør sin entré. Innledningsdelen er i tempo andante, og selv om dette justeres opp etter hvert beholder likevel satsen en ro og et alvorlig preg.
Midtsatsen er lys og lyrisk, hvor Martinů innledningsvis lar treblåserne få leke seg med svevende melodier over et diskré akkompagnement. Solisten kommer inn, og tar de lekne løpene med seg videre i partier hvor orkesteret tidvis kommenterer solostemmen.
Denne satsen går attacca over i finalen, en poco allegro, den eneste satsen i konserten med et gjennomgående rytmisk og dansende preg. Etter solistens kadens skrur Martinů intensiteten opp noen hakk, og med overskriften Allegro vivace får vi verkets sprudlende og energiske sluttkapittel.
Rakhmaninovs tredje
Foto: Kubey-Rembrandt Studios (Philadephia, Pennsylvania)
«I går morges fullførte jeg mitt nyeste verk, og du er den første som får vite om det. Det er en symfoni. Urfremførelsen er lovet vekk til (Leopold) Stokowski, sannsynligvis i november.»
Dette skrev Rakhmaninov i et brev til sin svigerinne 30. juni 1936, og da hadde han akkurat gjort ferdig yttersatsene, og han tilføyde – både i brevet og i originalpartituret – «Fullført! Takk, Gud!»
Stokowski var dirigent for The Philadelphia Orchestra, som også var Rakhmaninovs favorittorkester. Flere av hans verk fikk sin verdenspremiere der, og han var solist med dem en rekke ganger.
Den tredje symfonien var det første han komponerte etter suksessen med Rapsodi over et tema av Paganini, og kompositorisk viderefører han den litt slankere stilen han hadde lekt med der. Dette var også noe kritikerne skulle bruke mot ham.
Stilistisk sett holdes tredje symfoni for å være den mest russiske av dem, og dette skyldes i stor grad de folkedansaktige tema vi særlig finner i 3. sats. Åpningssatsen introduserer et typisk Rakhmaninov-tema som forblir hele verkets tematiske motto. Det har klare ekko fra russisk-ortodoks musikk, og her aner vi referanser til Dies irae – Dommedag.
Det er interessant at Rakhmaninov valgte tresatsig form for symfonien. Historisk sett finnes det ikke fryktelig mange slike forløpere; Dvořak gjorde det i nr. 3, og det samme gjorde Sibelius i sin tredje symfoni.
Hvorfor han skrev den slik er ikke innlysende, men vi skal huske på at symfoniformatet var noe som både på godt og vondt hadde etterlatt sine spor hos Rakhmaninov: den første symfonien ble en katastrofe da den ble urfremført i 1897. Og om Glazunov, som dirigerte den, var beruset på podiet eller ikke, fordømte uansett Cesar Cui den, og Rakhmaninov møtte veggen.
Symfoni nr. 2 fra 1908 var derimot en gigantisk suksess, og sånn sett kan det hende han var usikker på hvordan han skulle skrive noe nytt innen genren.
Etter urfremføringen av den tredje symfonien i Philadelphia i 1936 var kritikerne meget delte. En kritiker skrev at «den nye Rakhmaninov-symfonien var en skuffelse (…). Den er i tre satser, og det er ekko i musikken av komponistens tidligere lyriske romslighet. Vel å merke er dette nye partituret gjennomgående sterilt.»
En annen skrev derimot at «symfonien…er et sublimt verk hva angår musikalsk unnfangelse, komposisjon og orkestrering. Rent følelsesmessig er den full av denne trassige melankolien som er et av Rakhmaninovs mest karakteristiske kjennetegn.»
Komponisten selv var overbevist om symfoniens estetiske kvaliteter, og ble både overrasket og såret over mottagelsen.
Men ordet «melankoli» er muligens nøkkelen her, for det han gjør i denne symfonien er å male ut musikalske bilder og stemninger som fortsatt er umiskjennelig Rakhmaninov, men som likevel er mer kompakt og økonomisk. Kanskje er det simpelthen så enkelt at han klarer å gjøre melankolien mer moderne?
Og om den formmessig er i tre satser, er den likevel ikke helt uten link til 4-satsige verk: Etter den store førstesatsen kommer en aldeles betagende adagio, hvor en hornsolo bretter seg ut over harpens dyssende akkompagnement. Omtrent midtveis i satsen legger Rakhmaninov inn en scherzo-del som på sitt vis gjør at vi får et hint av den klassiske tradisjon.
Så følger den dansende finalen, og om Rakhmaninov aldri så mye benektet at han skrev musikken russisk eller nasjonal, men snarere komponerte det han hørte i sitt hode, er det ikke tvil om at Russland var kjært og til stede nettopp i hans tanker og sinn. Han var, rimeligvis, et produkt av sitt hjemland og sin tid.
Kompositorisk sett er finalen en tour de force hva angår kontrapunktisk skriving, og det er direkte fornøyelig å høre hvordan han lar de dansende melodiene sprette rundt fra instrumentgruppe til instrumentgruppe, og på typisk Rakhmaninov-manér runder han av verket med galopperende intensitet og freidig, utadvendt energi.
Tekst: Frode Skag Storheim