Stravinskys Petrusjka

Mens Stravinskys mest berømte ballettmusikk, Vårofferet, beskrev en jente som danser seg selv til døde, forteller forgjengeren, Petrusjka, om en dukke som våkner til live. Da verket ble presentert I 1911, fortalte musikken den skumle historien om magi, rivalisering, intriger og lengsel mer levende enn noen gang.

Konserten innledes med Carl Nielsens streiftog innom musikalsk impresjonisme, Pan & Syrinx, basert på den romerske skribenten Ovids poetiske verk Metamorfoser. Stykket ble omtalt som en dansk Prelude à l’Après-midi d’un faune’ etter førstegangsframføringen i 1918.

Kveldens solist, Amalie Stalheim (foto: Nikolaj Lund), brenner for å bestille nyskrevet musikk for cello, og hun har bestilt og urframført en rekke cellokonserter de siste sesongene. Nå er turen kommet til Therese Birkelund Ulvos konsert If we ever become separated.

 

OM ARTISTENE

Edward Gardner (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt er forlenget til 2024. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fleire 2021. Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse fleire universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London.

Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker.

Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn fleire, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms Sibelius med Lise Davidsen og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på fleire suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw.

Amalie Stalheim (foto: Anna Julia Granberg) er en av de mest lovende unge musikerne i Norden i dag. Hun er vinneren av Kungliga Musikaliska akademins store musikkonkurranse, Solistpriset 2018. Juryens uttalelse: "Hennes tekniske brillianse går hånd i hånd med respons og personlig uttrykk, og vi håper hun vil forherlige verdens konsertsaler i mange år fremover og inspirere nye generasjoner av unge musikere". Hun vant Den norske solistpris i 2021. Amalie har spilt som solist med blant annet Bergen Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske Orkester, Kungliga Filharmonien i Stockholm, Gulbenkian Symfoniorkester, Gøteborg symfoniorkester og det Svenske Radioorkesteret, for å nevne noen. Hun har jobbet med dirigenter som Edward Gardner, Patrik Ringborg, Okko Kamu, Anna Maria Helsing, Nuno Coelho, Stanislav Kochanovsky. Amalie er en aktiv kammermusiker og har samarbeidet med musikere som Janine Jansen, Yo-Yo Ma, Leif Ove Andsnes, Kathryn Stott, Christian Ihle Hadland, Polina Leschenko, Benjamin Schmid, Lars Anders Tomter. Hun blir jevnlig invitert til internasjonale festivaler som Festspillene in Bergen, Rosendal Kammermusikkfestival, International Chamber Music Festival Utrecht, Stavanger Kammermusikkfestival, Hindsgavl Festival. Tidligere har Amalie vunnet første pris i Solistpriset i Sverige, Ljunggrenska Konkurransen og YAMAHA Music Foundation Europe Competition. På Verbier Festival i 2016 ble Amalie tildelt den prestisjetunge "Firmenich Prize". Amalie spiller på en cello bygget av F. Ruggieri i 1687, generøst utlånt av Anders Sveaas Almennyttige Fond.

 

OM PROGRAMMET

Fløytemytologi

Det er kanskje ikke uten grunn at mytologiske skapninger som spiller et instrument blir gjenstand for komponisters inspirasjon. Claude Debussy tok med fabeldyret Faun, skogguden Pan og nymfen Syrinx i henholdsvis Preludium til en fauns ettermiddag for orkester, samt solostykket for fløyte, Syrinx.

Og da Carl Nielsen komponerte sitt Pan og Syrinx ble dette raskt referert til som et dansk preludium til en fauns ettermiddag. Dette symfoniske diktet ble urfremført i København i 1918 da Nielsen var på høyden av sin kreativitet. Det å komponere for treblås var sentralt i hans virke, og både klarinett- og fløytekonserten er og blir hjørnesteinsverk, i tillegg til hans blåsekvintett fra 1922. Og treblåserne har naturlig nok også en sentral rolle når denne greske fortellingen om ugjengjeldt kjærlighet brettes ut, med store soloer i både engelsk horn, fløyte og klarinett.

Pan, som er halvt geit og halvt menneske, forelsker seg hodestups i den yndige nymfen Syrinx. Hun gjengjelder dog ikke følelsene, og når Pan forsøker å gjøre sine hoser (for ikke å si klover) grønne for henne, stikker hun av, og ved hjelp av skogens øvrige nymfer blir hun omformet til hule, røraktige sivplanter.

Pan blir fortvilet over at Syrinx er borte, og skjærer over sju av disse sivrørene. Når han så holder dem i hendene og sukker i skuffelse, lager pusten hans lyd i rørene. Fortryllet av disse klangene er Pan overbevist om at han hører lyden av sin kjære, og beholder sivfløyten som et minne om henne. Og slik var det, ifølge gresk mytologi, at panfløyten oppstod.

If we ever become separated, cellokonsert skrevet til Amalie Stalheim og Bergen Filharmoniske Orkester.

I kveldens urfremføring ønsker komponist Therese Birkelund Ulvo å trekke linjer til tiden pre korona. Den 5. mars 2020 fremførte Harmonien hennes doble klaverkonsert, noe som også ble ett av de siste arrangementene med fullsatt Griegsal på veldig lang tid. Etter konserten dro hun hjem til Eidsvoll, og begynte på cellokonserten som først nå ser dagens lys.

Hun forteller at hun leste boken Mio, min Mio for sitt yngste barn, og ble grepet av hvor godt denne hadde tålt tidens tann. Som hun selv skriver, «det er ikke alle gjenvisitter av bøker/filmer/kunst/musikk som innfrir minnet eller tåler tidens ubarmhjertighet, men Mio, min Mio var for meg fremdeles aldeles praktfull i alle ledd.»

Boken skulle etter hvert vise seg å bli hovedinspirasjon for cellokonserten, og Ulvo sier følgende: «I boken spiller barna på fløyter, og de lærer seg en helt spesiell melodi som bare de kjenner til. De lager en avtale om at hvis de noen gang kommer bort fra hverandre, så skal de spille denne melodien på fløytene - så vil de finne hverandre igjen.

Var de ikke akkurat det som skjedde med oss alle, da landet stengte ned? Vi ble separerte, og fikk ikke være sammen. Vi var uforberedte og visste ikke helt hvordan vi skulle kommunisere. Musikere som lever av, med og for det intense felleskapet på scenen - hvor skulle de nå finne sin arena? Jeg tok med meg denne helt konkrete tanken om kallesignaler, kommunikasjon og søken etter felleskap inn i det musikalske arbeidet. Samtidig tenkte jeg også at etter denne veldig lite magiske tiden så trenger vi mer eventyr i livene våre.»

Cellokonserten har, i likhet med boken, 12 deler. I hver av disse er det et musikalsk materiale som står på sitt, og det skifter mellom ulike klangpaletter, og har kammermusikalsk fokus i mange av instrumentgruppene. Solisten prøver underveis å «snakke» med og å finne fellesskap med orkesteret, og noen ganger lykkes hun, mens andre ganger blir hun stående ensom utenfor fellesskapet. Og, som komponisten selv uttrykker det, «ensomhet kan for mange være en like stor utfordring også uten forbud og pålagt isolasjon.

Noe av det spesielle under unntakstiden var felleskapet i regler og inmgripende tiltak. Vi var sammen om å ikke kunne velge. De fleste av oss har skyndet oss ut og videre så fort det var mulig, men det sitter mennesker igjen som ikke finner sitt språk og sin melodi. Kanskje en fløyte i lommen kunne vært til hjelp for noen av disse?»

Petrusjka

Sentralt i Stravinskys kompositoriske virke står samarbeidet med koreografen Sergei Diaghilev, og hans kompani Ballets Russes. I juni 1910 hadde deres første samarbeidsprosjekt, Ildfuglen premiere i Paris. Dette ble en gigantisk suksess, og Stravinsky ble meget berømt. Det tok heller ikke lang tid før de begynte å arbeide med en oppfølger, og allerede da han ferdigstilte Ildfuglen skal han ha hatt denne drømmen hvor han opplevde et gammelt hedensk rituale med ei jente som danser seg selv til døde. Dette måtte han bruke musikalsk! Problemet var bare at selv om han klarte å spille de komplekse rytmene han hadde hørt, greide han ikke å skrive dem ned.

Tanken var først å lage det som et symfonisk verk, men da Diaghilev fikk høre utdrag av det, insisterte han på at det måtte bli et stykke med dans. Og siden de begge var ute etter å gjenskape suksessen med Ildfuglen, ble Stravinsky oppfordret til å holde fram med arbeidet.

Men, som det ofte viser seg, kan også kunstens veier være uransakelige. For trass i det sterke kreative sporet Stravinsky nå hadde, var det et annet verk han heller ville skrive. Han komponerte istedenfor på noe som var tenkt å bli et konsertstykke for piano og orkester, men heller ikke her var musikken uten dramaturgisk innhold.

Stravinsky sa selv at «mens jeg skrev denne musikken, så jeg en dukke klart for meg. Den ble plutselig vekket til live, og gjennom kaskader av arpeggioer nærmest angriper den orkesteret, som på sin side svarer tilbake med truende og kraftfulle trompeter. Dette når sitt klimaks og ender med den sørgelige og triste kollaps til den stakkars dukken.»

Dukken skulle få navnet Petrusjka, «en udødelig og ulykkelig eventyrhelt,» som Stravinsky uttrykte det.
Da Diaghilev kom for å høre progresjonen i Stravinskys arbeid, trodde han det var musikken til det hedenske ritualet i Vårofferet han skulle få høre. Men dramaturgen Diaghilev var ikke snauere enn at han straks innså det store sceniske potensialet i Petrusjka, og de skisserte ut grovhandlingen i stykket. Selve plotet i detalj overlot de til maleren Alexandre Benois, som også hadde designet de mest berømte oppsetningene til Ballets Russes, inkludert Sheherazade og Les Sylphides.

Handlingen foregår i fire forskjellige scener eller tablåer, hvor første og siste er i offentligheten, mens de to midterste finner sted i den private sfæren. Når teppet går opp er vi på Admiraltyplassen i St. Petersburg en gang på 1830-tallet. Det er vinter, og innbyggerne lader opp til det årlige fastelavnsmarkedet. Mellom salgsboder og karuseller gjør to rivaliserende dansere sin entré: Den ene med et orgel, og den andre med en lirekasse.

Trommesignal leder oppmerksomheten til den gamle magikeren som kommer ned fra teateret, og etter å ha spilt fløyte presenterer han sine tre hånddokker: Petrusjka, Ballerinaen og Maureren. Ved hjelp av fløyten gir han dokkene liv, og forsamlingen følger begeistret med når de tre dokkene fremfører Russisk dans.

I den andre scenen er vi i Petrusjkas rom. Veggene er svarte, og dekorerte med stjerner og månesigd. Døren inn til Ballerinaens rom er dekorert med djevler, og rommet domineres ellers av portrettet med den skulende Magikeren. Når teppet går opp ser vi en stor fot som sparker Petrusjka inn i rommet. I forordet til denne scenen heter det at «selv om Magikeren har utstyrt alle tre dokkene med menneskelige følelser, er det Petrusjka som lider mest.

Han er smertelig klar over sitt lite flatterende ytre og lite attraktive fremtoning, og føler seg som et utskudd. Samtidig vet han veldig godt at han er helt avhengig av sin onde mester, Magikeren. I et forsøk på å finne fred i tilværelsen prøver Petrusjka å gjøre sine hoser grønne hos Ballerinaen, og når hun besøker ham er han på nippet til å tro at han har klart å sjarmere henne. Men Petrusjkas ytre virker frastøtende på henne, og det ender med at hun flykter. Petrusjka er helt fra seg, og forbanner portrettet av Magikeren.

I tredje scene er den fargemessige kontrasten enorm, når vi entrer Maurerens celle. Her er veggene dekorert med malte palmeblader, eksotiske frukter og friske farger. Og i motsetning til Petrusjka, synes Ballerinaen at Maureren er både vakker og attraktiv, og hennes besøk lykkes i å fange hans oppmerksomhet. Den blir kun avbrutt av at Petrusjka kommer på besøk, men Maureren kaster ham fort ut igjen.

I fjerde og siste scene er vi tilbake på markedsplassen hvor det hele begynte, men nå er det blitt kveld. Et vell av skikkelser varter opp med dans, blant annet en bonde med en dressert bjørn, noen sigøynere, kusker og stallgutter, samt maskeradekledde skikkelser. Så høres rop og skrål fra teateret, og gradvis opphører dansen i forsamlingen. Følelsen av at noe er galt spres blant de fremmøtte, og plutselig kommer Petrusjka springende ut av teateret med Maureren i hælene. Ballerinaen prøver å stoppe dem, men fånyttes: Maureren tar igjen Petrusjka, og hugger til ham med sabelen, og Petrusjka faller død på bakken.

En politimann strener av gårde for å få tak i Magikeren, og når han ser sin døde hånddokke løfter han den opp og rister på den. Magikeren tar med seg Petrusjka til teateret, men opp over taket stiger gjenferdet av Petrusjka, og peker nese til ham. Magikeren blir livredd, og skynder seg vekk.

Selve musikken i Petrusjka består av både russiske folketoner, noen sitater fra melodier av Joseph Lanner (venn og kollega av Johann Strauss II i Wien), samt et artig tilfelle av mer tilfeldig art: Utenfor leiligheten i Beaulieu på den franske Rivieraen hørte Stravinsky en melodi fra en lirekasse, og bestemte seg for å bruke den i stykket.

Vi hører den i den første scenen i fløyter og klarinett, og melodien heter «La jambe en bois» - Trebeinet, på godt norsk. Dette er en typisk fransk chanson, og sikret på mange måter komponisten bak den, Emile Spencer en «mention honorable» i musikkhistorien. På dette tidspunktet var opphavsrett begynt å gjøre seg gjeldende, og for å unngå anklager om plagiat fikk Spencer royalties hver gang stykket ble fremført. Så kom ikke å si at gatemusikk ikke kan bli til stor kunst!

Tekst: Frode Skag Storheim