Verket og handlingen
Wagner spiller ut sitt siste kort
Sommeren 1845 hadde Wagner trukket seg tilbake for å nyte en ferie i Marienbad, og sammen med konen, Minna inntok de et lite hus som Otto Wesendonck hadde stilt til disposisjon for dem. Her fikk Wagner fred til å jobbe med nye ideer til musikalske drama, og de første skissene til Parsifal ble tegnet ned. Han beskrev det hele i poetiske vendinger, og «på Langfredag våknet jeg for første gang i huset, og kunne se solskinnet strømme inn gjennom vinduet. Den lille hagen stod i full blomst, fuglene sang, og jeg fikk endelig anledning til å sitte på parapeten i det lille huset og nyte roen jeg hadde lengtet etter, og som var så lovende. Fylt av følelser sa jeg til meg selv at «det er jo Langfredag,» og husket hvor viktig dette virket for meg i Wolframs Parzival. Siden oppholdet i Marienbad, hvor jeg begynte arbeidet med Die Meistersinger og Lohengrin, hadde jeg ikke beskjeftiget meg med diktet. Men nå så jeg det overveldende innholdet klart for meg, og med Langfredagsideen som utgangspunkt skrev jeg raskt ned et fullstendig drama i tre akter.»
Nå innrømmet imidlertid Wagner senere at det slett ikke var på Langfredag dette skjedde, men derimot mye senere. Uansett, dette førsteutkastet han refererer til er gått tapt. I 1865 laget han en mer detaljert skisse, og først i 1877 skrev han endelig ned all teksten. Musikken ble komponert mellom august 1877 og april 1879, og på nyåret 1882 var alt endelig ferdig instrumentert.
Men hvem er så denne Parsifal?
Kilden Wagner brukte som inspirasjon, var et episk dikt fra tidlig 1200-tall skrevet av Wolfram von Eschenbach. Sentralt i historien er søken etter Den hellige gral, og i Eschenbachs tolkning er Gralen en stein med mirakuløse krefter.
Og ja, Parsifal gir oss mange hint og assosiasjoner til kristendommen: Gralen kan være både den Jesus brukte da han innstiftet nattverden, eller den Josef fra Arimathea samlet Jesu blod i da han hang på korset. Spydet som Klingsor angriper Amfortas med blir en parallell til spydet den romerske soldaten Longinus brukte for å stikke inn i siden på Jesus. For ikke å snakke om eukaristiseremoniene i 1. og 3. akt, hvor Parsifal og Gralsridderne samles for å motta Jesu legeme og blod, har spredt en oppfatning om at dette er et kristent verk.
Skjønt, dette var ikke Wagners hensikt. Det han først og fremst likte ved kristendommen, var mytene og symbolikken. Derfor bør ikke Parsifal sees som et pasjonsverk eller en slags kirkeopera, men snarere et drama som bruker religiøse forestillinger for å belyse universell åndelighet.
Wagner var også tungt influert av buddhistisk tankegods, og dette kan konkret spores til 1850-tallet. Han lot seg også inspirere av Arthur Schopenhauers filosofiske tankegods. Sentralt i begge retninger er begreper som «medfølelse» eller «medlidenhet.» Oversatt til norsk kan Wagners ideer kanskje best omtales som «å lide sammen med.»
Dette betones klart av Wagner selv i et brev til Mathilde Wesendonck, som han skrev like etter at de første skissene til operaen var ferdig:
«Da jeg nylig gikk på gaten falt mine øyne på en dyrebutikk; jeg stirret på de opphengte varene, pent og pyntelig dandert, da jeg plutselig ble oppmerksom på en mann som satt og plukket en høne, mens en annen mann tok en levende høne ut av et bur og rev av hodet på den. Det skjellsettende skriket til det lille dyret, og de klagende, svake lydene det laget da det ble fullstendig overmannet, grep meg og hensatte min sjel i skrekk.»
Så kan man saktens spørre hva noe så prosaisk som en høne har med opera å gjøre, men Wagner setter det hele i dramaturgisk sammenheng for oss. Han skriver videre at dersom en slik opplevelse skal ha en funksjon, «må det være for å vekke evnen til felles-lidelse i et menneske, som derigjennom absorberer dyrets ødelagte eksistens, og blir en slags verdens forløser som ser verdens grusomheter. (Denne betydningen vil du forstå bedre når du ser Langfredagsscenen i Parsifal.)»
Og her er vi ved sakens kjerne: Medfølelse, eller medlidelse, som igjen gir en forståelse for feilene i menneskers eksistens. Wagner prøver her å opplyse oss på en allmenn-åndelig måte, og «forløsningen» av medlidelse er det vi i kristen forstand ville kalt frelsen.
I dette verket, som er så fylt av ambivalens og lag på lag med mystikk, dyd og søken etter fullkommen moralsk livsførsel, er naturlig nok også det rent seksuelle et tema. I operaens andre akt går Parsifal alene sammen med Kundry i den fantastiske blomsterhagen, og akkurat som Adam og Eva i Edens hage, opplever Parsifal sitt eget lille syndefall. Kundry gjør det hun kan for å forføre ham, og idet de kysser opplever Parsifal stikkende fantomsmerter i siden: Amfortas’ lidelse velter inn over ham, og han avviser Kundrys tilnærminger. Hun, på sin side, skjønner ikke hvorfor Parsifal ikke kan kjenne på medlidelsen for henne: hun har vært lyst i bann i århundrer fordi hun så Jesus på korset, og lo av hans lidelser.
Parsifal forsøker imidlertid å frigjøre seg fra sine jordiske og kjødelige lenker, og avviser Kundry igjen. Hun blir rasende, og kaster en forbannelse over Parsifal, for å hindre at han finner igjen sin mester Amfortas.
Selve forløsningen, både følelsesmessig og åndelig, får vi når Parsifal mot slutten skjønner at det eneste som kan lege Amfortas’ lidelser, er spydet som skadet ham. Parsifal lukker såret, og Gralen stiger ned fra kuppelhvelvingen, mer skinnende enn noensinne, og en hvit due flyr mot taket.
Kundry, på sin side, blir omsider forløst fra sin forbannelse, og synker livløs sammen. Parsifal hever Gralen, og feirer dets brorskap.
Musikken er av mange omtalt som, selv til Wagner å være, helt ekstraordinær. Claude Debussy mente det var som om partituret er opplyst bakfra, Hugo Wolf kalte det «kolossalt – Wagners mest inspirerte og sublime verk,» og Max Reger fortalte senere i livet at «jeg var 15 da jeg så Parsifal i Bayreuth. Da gråt jeg i to uker etterpå, og bestemte meg for å bli musiker.»
HANDLING
Første akt
Vi befinner oss i nærheten av Den hellige grals tempel, og den gamle ridder Gurnemanz og to av hans soldater våkner, og går i gang med morgenbønnen. Noen andre soldater forbereder et bad til deres syke mester, Amfortas, som lider store smerter som følge av et uhelbredelig sår. Brått dukker Kundry opp, en mystisk og aldersløs kvinne, som fungerer som Gralens budbringer. Hun har tatt med medisin til Amfortas, og soldatene bærer inn sin syke hersker for å møte henne. Amfortas, på sin side, kommer på den eldgamle profetien om «dåren som skal bli opplyst av medfølelse.»
De unge soldatene spør så Gurnemanz om Klingsor, en trollmann som prøver å utrydde Gralsridderne, og da svarer Gurnemanz ved å fortelle om såret til Amfortas. For Kalken som Jesus drakk av da han innstiftet nattverden, samt spydet som ble brukt til å gjennombore ham på korset, ble gitt til Titurel, Amfortas’ far. Han samlet sammen et kompani av riddere for å vokte skattene. Klingsor forsøkte å slutte seg til dette brorskapet, men ble avvist, til tross for at han kastrerte seg selv for å bli kvitt sine syndige tanker.
Klingsor søker hevn, og anlegger et slott i fjellene omgitt av en eventyrlig vakker hage, hvor det er dusinvis av listige og vakre kvinner som prøver å lure gralsridderne. Amfortas prøvde å beseire Klingsor, men ble forført av en vakker kvinne. Klingsor stjal da det hellige spydet fra Amfortas, og brukte det til å stikke ham med. Dette såret kan bare helbredes ved hjelp av den uskyldsrene ungdom, som profetien har snakket om.
Plutselig detter en svane død i bakken, drept med en pil. Ridderne finner fort den skyldige; en ung og storskrytende herre som sprader om hvilken – bokstavelig talt – fortreffelig skytter han er.
Han blir svært forlegen når Gurnemanz irettesetter ham, men han klarer ikke å komme opp med noen god grunn til hvorfor han gjorde som han gjorde – ei heller klarer han å si navnet sitt. Det eneste han husker, er sin mor, Herzeleide (Hjertesorg). Kundry, den mystiske damen, kan imidlertid fortelle den unge mannens historie: Faren døde i krigen, og moren tok med seg sønnen ut i skogen for å gi ham en beskyttet oppvekst. Men nå er altså moren også død.
Gurnemanz tar med seg den unge mannen til Gralsbanketten, fordi han lurer på om han kan være den profetien har snakket om.
Ordenen samles i Gralshallen, hvor Titurel ber Amfortas om å avdekke Gralen for å gi styrke og kraft til brorskapet, men Amfortas nekter. Synet av Gralen gir ham bare enda større sjelekvaler. Titurel gir soldatene ordre om å fortsette seremonien, og Gralens glans skinner gjennom hele hallen. Den navnløse unge mannen ser på med stor fascinasjon, men forstår ikke noe av det. Etterpå haler en sint Gurnemanz ham med seg ut, før en stemme igjen minner oss om profetien.
Andre akt
Klingsor er på slottet sitt, og tilkaller Kundry. Han har henne mer eller mindre i et jerngrep, siden hun er kontrollert av hans trolldom, og han befaler henne å forføre den navnløse, unge mannen. Klingsor har sikret seg Spydet, og vet at om han klarer å drepe den unge mannen med det, vil han kunne sikre seg kontrollen over Gralsridderne. Kundry protesterer mot befalingen hans, men til ingen nytte.
Den navnløse går inn i Klingsors fortryllede hage, og blir straks møtt med tilnærminger fra blomsternymfer. Disse klarer han å motstå, men når de unge frøknene trekker seg tilbake, gjør Kundry sin entre, denne gang fortryllet til en vakker, ung dame. Og, ikke minst, hun sier hva han heter – Parsifal.
Hun holder fram med sitt forsøk på å gjøre hosene grønne ved å fortelle ham minner fra barndommen hans, og det hele ender i et kyss. Parsifal føler da umiddelbart Amfortas’ lidelser, og kanskje viktigst: Han forstår medfølelse og medlidenhet. Det står også klart for ham at det var Kundry som sørget for Amfortas’ nederlag, og at det nå blir hans oppgave å redde Gralsbrorskapet.
Hun prøver nå desperat å appellere til Parsifals medfølelse, siden hun er dømt til en uendelig tilværelse uten fri vilje, helt siden den gang hun lo av Kristus på korset.
Men Parsifal står imot. Kundry blir fortvilet, og kaster en forbannelse etter ham. Fra nå av skal han vandre på evig og håpløs jakt etter Amfortas og Den hellige gral. Hun påkaller Klingsor, som kaster Spydet etter Parsifal. Han klarer på mirakuløst vis å gripe spydet i luften, og Klingsors rike svinner hen.
Tredje akt
Gurnemanz er nå blitt gammel, og lever nærmest som en eremitt i nærheten av Den hellige grals tempel. Han finner Kundry sovende i skogen, og vekker henne. En ukjent ridder ankommer, og Gurnemanz kjenner ham fort igjen som Parsifal, siden han bærer Det hellige spydet. Parsifal forteller om sine år på vandring og søken etter Gralen, og Gurnemanz forsikrer ham om at han er kommet til rett tid. Amfortas er lidende, og lengter etter døden. Han nekter også å avdekke Gralen. Brorskapet er på vikende front, og deres Titurel er død.
Kundry vasker Parsifals føtter, og Gurnemanz velsigner ham og utroper ham til konge. Det første Parsifal så gjør, er å døpe Kundry. Han blir grepet av den vakre naturen rundt dem, og Gurnemanz forteller at det er Langfredags-trolldommen som gjør seg gjeldende. I det fjerne hører de kirkeklokker som annonserer Titurels begravelse, og sammen går de tre inn i tempelet.
Ridderne bærer inn Den hellige gral, Amfortas og Titurels kiste inn i Gralshallen, men Amfortas er nå så syk at han ikke er i stand til å utføre ritualet. Han trygler ridderne om å drepe ham, men akkurat da kommer Parsifal inn med Spydet. Han berører Amfortas’ side med det, og helbreder ham.
Parsifal avdekker Den hellige gral, tar imot riddernes hyllest, og godtar at de nå ser ham som sin konge og frelser. Det at Gralen og Spydet endelig er gjenforent har skapt foryngelse og nytt liv til ordenen.
Tekst: Frode Skag Storheim